Foto fra «Basic Bitch Bærum».

Alt er så likt, sier du? Unike muligheter til å oppleve noe annerledes? Jeg har tidligere omtalt kinoaktuelle Flophouse America. Se den på kino. Og Dag Johan Haugeruds stykke Sykdom og Sosial nød er suverent. Se det på teater. Og 8. februar på Kunstnernes Hus i Oslo er det visning av Alexandre Koberidzes Dry Leaf, et særegent verk på søken, i og om oppløsning. Dra dit da. 

Konseptet Jack presenterer! 3. februar på Vega Scene i Oslo kunstner og filmskaper Bobby Yu Shuk Puis såre og snurrige kortfilmer Lykke til og Whispers in the Belly, som blant annet synger at «familietrauma er ikke så dårlig, fordi vi har hemorroider sammen», og viser at familieterapi også omhandler å holde inne – eller kanskje heller slippe ut – en fjert. Etter visningen er det samtale med filmskaperen (i mars følger visninger med filmene til Jumana Mana, Marte Vold og Kristin Vollset). 

Uperfekt – Basic Bitch Bærum og Helt perfekt

Bakdelens fordeler – inkludert en episode med Litteraturhuset-debatt om prompehumor, der fisers fortreffelighet punkterer selvspillende Morgenbladet-kritiker Bernhard Ellefsens påstand om at James Joyce skrev morsomt om dette for hundre år siden, men at ingen ler av promp i dag – er også en viktig del av den nye sesongen av sitkomveteran Helt perfekt (TV2 Play), som følger sin velslepne formel, med finurlige pinligheter fiffig flettet sammen i episodiske punchlines, som Thomas tvangsdiende på Alexandra Joners brystspreng og endelig bruk for instasponset spyttebakke, eller fri rumpehullssoling for Ine og Thomas plutselig opp mot to etasjers turistbuss, inkludert slitsomme tyske turister og en amerikansk kryoagent de forsøker å imponere.

Rebooben Basic Bitch Bærum (HBO Max) – av serieskapere og manusforfattere Kristine Hübert og Ragnhild H. Ulleberg – er også godt igang, med dagsfylla, teite gutter, jentestemning og pupp i dippen. Som sin forløper er det en komedie med en perlerad av pinlige situasjoner. Særlig Sofie Wager imponerer som Marie, eksempelvis da hun i første episode «Technotits» dummer seg ut på toppløsfest, må leke katt – og så ikke lenger – i «Kattemannen», eller i «Gruppedate» blotter seg for å få noen smågutter- sjokoladeboller.

Superhelter – Skyscraper, Star Trek Starfleet Academy og Wonder Man

Jeg lå med feber og så, halvveis av og på, det livsfarlige klatrestuntet Skyscraper (Netflix) direkte gjennom natt til søndag. Uttalen av klatrer og skyskraphandler Alex’ etternavn Honnold er som om noen ikke har fullt grep om ordet håndholdt (slik du aldri kan høre ordet Deichman igjen på samme måte om du tenker at det er uttalen til et barn som forsøker å si «sterk mann»), men denne mannen trenger minimalt for å henge etter fingertuppene. Det kan være rensende å salve sine frykter på skjermlengdes avstand. Grip dagen og natten.

«If you want to serve the galaxy, make your bed.» Nevn en ny serie der en tv-doktor fra nittitallet igjen spiller lege. The Pitt. Yes. Nevn en serie til. Hm? Star Trek: Starfleet Academy (SkyShowtime)? Ja, Robert Picardo spiller igjen The Doctor, slik har gjorde det i Star Trek: Voyager. «Breathing is your friend», sier hologramlegen i Starfleet Academy. Og det følges opp av krigersk plakat-etos: «Tell fear you refuse». Paul Giamatti er skurk, i en (for) skolesjangertro serie, som med nostalgisk flid skildrer ulike rasers quirks, med mye, kanskje for mye, humor. Comic relief blir jo ikke dette dersom det er normen.

Implosjonsekplosjonen Wonder Man (Disney+), derimot, tør stole på sitt drama, og har en magnetisk hovedperson, som krever og naturlig tiltrekker oppmerksomhet. Som skuespiller på audition for Wonder Man møter vår vidundermann en kollega som kanskje har baktanker. Det snakkes mye om skuespill, og det leveres da også meget godt merke sådan fra både Yahya Abdul-Mateen II og Ben Kingsley. 

Sinnemestring kan kreve voldsom kraft. Episoden «Doorman», om en mann som lar mennesker passere gjennom seg, er en svært original enslig episode, nesten som tatt ut av Atlanta. Wonder Man handler om vennskap og svik, og er kanskje noe av det beste Marvel har laget, uten at det sier så mye. Årets første positive serieoverraskelse. 

Opphav – Havfolket og Solomamma

Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum spiller hovedrollene, som mor og donor, i Janicke Askevolds kinoaktuelle drama Solomamma, der hovedkarakteren tidlig spør seg, og internett, «Er X arvelig?». I et sololøp klemt mellom en liten sønn og ei dement mor oppsøker hun så sin donor under påskudd av å skulle gjøre et intervju, med både manglende journalistisk etikk og vanlig folkeskikk. 

Filmen er god i sitt fokus på gener og opphav, og sidestillingen med en ganske usympatisk hovedkarakter er ikke et problem i seg selv, men i scene etter scene blir andre karakterer stilt i blottlagt uviss forlegenhet overfor hennes og seerens overlegne innsikt, hvilket nær halvkantrer én sympatislagside til en annen, og ulike grader av overtramp forsøkes skildret som keitet og klumsete komikk og romantikk. Den fortvilte hovedpersonen i Elskling var for meg langt mer overbevisende. 

Norge er havlangt. Og den lille store Alexander Lange Kielland er på plass i åpningen av den kinoaktuelle dokumentarfilmen Havfolket (regi: Elin Sander, Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlving), med begynnelsen av romanen Garman & Worse (1880) lest over arkivbilder i svarthvitt: «Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden. Og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst, fordi det har aldri lovet noe. Uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte, det siste sunne i den syke verden.» Godslig elefant, for en simile! Puslinger og jammer!

Røster snakker om kystens og dens menneskers påståtte særegenheter. Egon, Halvdan, Knut Erik, Trude. Malerisk om utsatte strøk. Blikket nostalgisk, romantisk, men heldigvis også nyansert, som Moddis ord om de skrinnere randsonene av fellesskapet. Vekk innover eller utover. Avfolket. Fra det felles i fjæra. Langsomme hurtigruter. 

Kiellands neste avsnitt kunne også vært med, i en dokumentar som hadde hatt godt av noe skarpere skjær, og en enda lengre kysts bredere og bløtere horisont: «Og mens puslingerne stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med det.»

Rømme på vår jord – Flukten fra Bolivia og All Her Fault

Ordet utenriks skjuler det faktum at alt også er medriks. Inkludert kokain. Og nordmenn som har gjort det dårlig i utlandet har inspirert mye TV og film, som Alex Roséns Folk i farta eller Marius Holsts Mordene i Kongo.

Emilie Becks svært fengslende sannkrimsspenningsdramaserie Flukten fra Bolivia (TV2 Play) har truffet veldig mange nordmenn, et folk som jo alltid har småsmuglet litt, over kvota, over svenskegrensa, til havner eller lufthavner som Fornebu eller Gardermoen. Noe «ekstra» i kofferten har vi jo fortjent. Det kan vel ikke være så farlig. Gamle eller ferske minner om denne lille «leken» pirres nok ekstra av det uvirkelige marerittet jentene og kvinnene i serien gjennomgår, fra fest og fluktstoler ved bassengkanten til brått å være bakgårdsfri som fengselsfuglen. 

Ella Øverbye, som også spilte hovedrollen i Haugeruds Drømmer, aksler de seks episodene på imponerende vis. Det står voldsomt mye på spill for hennes karakter, men også alle rundt, kvinner og barn bak murer. Tidvis er det hjerterystende, i et delvis fengselsdrama om fangenskapets regn, dels rettsdrama fra et korrupt samfunn, til å bli en internasjonal spenningsthriller i andre halvdels flokete flukt, med en journalist og en leiesoldat. 

Det er lenge siden en norsk serie har evnet å holde spenningen oppe på denne måten. Se også den skranglete dokumentarfilmen The Bolivian Case. (https://www.theboliviancase.com/)

«I don’t know where my son is.» Serieskaper Megan Gallagher og skuespiller Sarah Snooks såpethriller All Her Fault (SkyShowtime) ringer på og åpner rett inn i det kanskje mest melodramatiske marerittet, med en mor til en sønn som ikke er å oppspore, ikke på planlagt playdate, ikke på skolen, ikke hjemme. Serien er en gyser om hverdagslige ting som tekstmeldinger og telefonlister fra skolen. Om foreldre, barnevakter og andre enslige, unge hender som rører vugger.

Kiosk og smuss – Take That, Owning Manhattan og Heated Rivalry

Noen steder pakkes alt likt. I kiosken Netflix får vi bladene våre, om interessen er krig, krim, sport eller musikk (eller hest eller motor eller interiør eller annet). Vendepunkt: Vietnamkrigen er informerende, Kidnapped: Elizabeth Smart er skremmende, Elway fengende nok, og Take That et ganske ærlig gruppebilde, fra audition og ambisjon om å konkurrere med NKOTB, et tidlig, tydelig homoerotisk uttrykk, blant annet med en musikkvideo hvor bandets oljenakne bakdeler blir moppet, fra gigs på nattklubber og i gymsaler til misses og hits, som «Pray», «Babe» og «Back for Good». Toppen av popen gir også alkoholisme, Robbie drar, «Angels», Garys spiseforstyrrelser og pianoerkjennelse om at «I used to write big hits on that thing». Gjenforeninger og store konserter. We owe the 90s.

«I bet on myself, because I am the backup plan.» Ja, Ryan Serhant er en selvmytolog. Eiendomsmeglere er kanskje blant yrkene færrest respekterer, og jeg tviler på om Owning Manhattan hjelper noe særlig, men det er ofte morende med konkurranse, kjekling, krangling, mot forgjettet closing, i en iscenesatt virkelighet som ligner litt på vår, men med så underlige mennesker og deres boliger og arbeidsplasser. 

Men HBO Max leverer de hotteste undersjangrene i kiosken. Ishot. Ikke kunstløp, hockey. Med skeive skeiser sklir og skrenser Heated Rivalry seg nær innpå livet. Svette ved siden av hverandre. Møtes på isen og i senga. Kølletak, om egen, og den andres. Dugg på skjermen, skuddsikkert pleksiglass. Rake pucker i vantet, kjærtegne buen av rekkverket. For min del kunne det også vært mer hockey. 

Sketsjy – Humoretaten, SNL og I’m Chevy Chase and You’re Not

SNL spoofet nylig Heated Rivalry (og Harry Potter-universet) i sketsjen Heated Wizardry, guttepoden «Snack Homiez» har tidsriktige observasjoner, tante-«Weekend Update» har fortsatt sine øyeblikk, og det fins flere morsomme nykommere i programmet. Som uansett nok er hyggeligere enn særlig én av veteranene. 

«An angry child». Slik omtaler komikeren seg selv i dokumentaren I’m Chevy Chase and You’re Not (CNN), en mann av mange beskrevet med ett ord, ordet «asshole». Chase var tidlig trommis for Steely Dan, før han ble med i truppen National Lampoon, så SNL, «Weekend Update», kokain, braksuksess og brå slutt. 

Han ser nå etterpådum at å forlate SNL var et feiltrinn – og man kan legge til ikke slike morsomme snublesteg som komikere gjør bevisst. Men en rekke komediefilmer ble resultatet, flere regnet som klassikere: Foul Play, Caddyshack, National Lampoon’s Vacation, Fletch, National Lampoon’s Christmas Vacation, Spies Like Us, Three Amigos og National Lampoon’s European Vacation. Hjelp, jeg må jobbe med Chevy Chase!

Mer kokain. Som gjest på SNL i 1985 foreslo Chase for åpent homofile Terry Sweeney en fast sketsj hvor Sweeney liksom skulle ha aids og bli veid hver uke. Chase er en kroppsliggjøring av humorteorien om overlegenhet.

Slemme Chase er mislikt av mange, og filmskaper John Carpenter omtaler Memoirs of an Invisible Man som sin verste opplevelse som regissør. Mislykket talk show, dyp depresjon, Community. There is one I in community. Alkohol. Serieskaper Dan Harmons «Fuck you, Chevy» på wrapfest, sint voice mail fra Chase offentliggjort, så episode med N-ordet – fyken.

Nær døden under covid. Etter mange dager i koma forteller en sykepleier at «I’m gonna have to put this in here», hvorpå Chase ut av ørska sier, nær selvfølgelig, «That’s what she said». Ved femtiårsjubileet til SNL ble han igjen furten, over manglende inkludering i feiringen. Karma is a basic bitch. Men han har en julefilmturné da. Cut to the Chase falling. Nostalgisk jubel i kinosalen. Lese gamle replikker. Dokumentaren avslutter med scenestjelingen i Paul Simons musikkvideo «You Can Call Me Al». You can call me asshole. 

Norges SNL, Humoretaten (NRK), blir jeg stadig ikke klok på, et skjetsjeprogram med en drøss halvgode ideer som sjelden skaper latter, men som likevel lader en slags sterk dragning mot programmet, for bittesmå øyeblikk her og der – det som er dårlig, og det som er bra. Ideen til realitykonkurransen Stupet er pen, og refrenget «Om du hører FAU, se ned, og hold kjeft», med skitne opplendinger i klasserommet, er mer enn artig.