I Stalins skygge.

I Stalins skygge.

– Den største illusjonen er at det finnes en person på toppen av systemet som kan fikse alt som er galt, forteller Sergej Loznitsa om premiereklare «To anklagere» – en film utspiller seg under Stalins terrorvelde og speiler vår egen tid.

Regissør Sergej Loznitsa deltok i hovedkonkurransen på fjorårets filmfestival i Cannes – sammen med blant annet Affeksjonsverdi – med spillefilmen To anklagere. Nylig gjestet han Tromsø internasjonale filmfestival med filmen, før den nå får ordinær kinopremiere 24. april. Rushprint møtte ham i sommer under filmfestivalen i Karlovy Vary der dette intervjuet ble gjort.

Loznitsa er født i Belarus og oppvokst i Ukraina under Sovjetunionen, og flyttet med familien til Tyskland i 2001. Han spillefilmdebuterte med My Joy i 2010, og to år etter kom In the Fog. I tillegg har han helt siden 90-tallet vært en produktiv dokumentarfilmskaper. 

To anklagere er Loznitsas femte spillefilm, som følger etter A Gentle Creature fra 2017 og Donbass året etter. Syv år har imidlertid gått mellom Donbass og den nye spillefilmen. Ifølge filmskaperen er valget mellom dokumentar og spillefilm et spørsmål om budsjett, og i tiden imellom har han blant annet arbeidet med et spillefilmprosjekt som så langt ikke har latt seg realisere.

– Jeg hadde forberedt en spillefilm om Babij Jar med et manus jeg skrev i 2012. Det er en episk anlagt film med stort budsjett, som vi var klare for å gå i gang med i 2020. Men da kom pandemien. Dermed måtte vi re-budsjettere prosjektet, og i 2022 var vi igjen klare. Denne filmen er jeg imidlertid nødt til å filme i Ukraina, og i 2022 startet jo krigen med fullskalainvasjonen. Det er vanskelig å si når det vil være mulig å filme den i Ukraina, forklarer Loznitsa. 

Regissøren har imidlertid tatt for seg nazistenes massakre på ukrainske jøder i Babij Jar i Kyiv under andre verdenskrig i dokumentaren Babi Yar. Context fra 2021. 

I årene som er gått siden forrige spillefilm har han også regissert en rekke andre dokumentarer, deriblant State Funeral, Mr. Landsbergis, The Natural History of Destruction, The Kiev Trial og The Invasion. Mange av Loznitsas dokumentarer omhandler historiske forhold fra Sovjetunionen og/eller andre verdenskrig, mer eller mindre utelukkende basert på arkivmateriale.

– De hadde tiltro til det ville komme fram under avhørene at det bare var en feil, og at de dermed ville bli løslatt (Foto: Karlovy Vary Int. Film Festival).

 Stalins terrorvelde

Sovjetunionen er da også tema i To anklagere, som utspiller seg i 1937 under Den store terroren, da Stalins brutale utrenskninger av angivelige politiske motstandere var på sitt mest omfattende. Loznitsas manus er basert på en kortroman med samme tittel av forfatteren Georgij Demidov – som vi kommer tilbake til senere. 

To anklagere handler om den unge og samvittighetsfulle statsadvokaten Kornev (Alexander Kuznetsov), som får i hende en lapp skrevet i blod av en innsatt i et fengsel. Han ønsker så å etterforske forholdene rundt den potensielt feilaktige fengslingen av avsenderen, som kan involvere korrupte agenter i det hemmelige politiet NKVD.

– Spillefilmen er gjort på kun 18 innspillingsdager, som er ganske krevende. Men jeg planlegger alltid veldig detaljert. Jeg hadde to måneder med forarbeid på filmen, og hovedrolleinnehaver Kuznetsov var med meg hele denne tiden. I tillegg kom andre skuespillere inn, slik at vi gjorde prøver på alt, sier regissøren. 

Den europeiske samproduksjonen er i spilt inn i Latvia. 

– Størstedelen av filmen er spilt inn i et fengsel i Riga, som ble bygget i 1905. Bare noen få av scenene i filmen er spilt inn andre steder, og alt er gjort i den latviske hovedstaden, forteller Loznitsa. 

Filmspråket gjenspeiler den klaustrofobiske og kafkaeske følelsen i fengselet, der store deler av handlingen utspiller seg. 

– Siden fengselet i seg selv er statisk, ville jeg gjengi det med enkelhet, uten kamerabevegelser. Det er et sted der tiden og alt annet har stoppet. 

Troen på systemet

Filmskaperen understreker at systemer som Sovjetunionen er ekstremt velorganiserte. Med innslag av mørk humor og blikk for det absurde, viser da også filmen at det er svært vanskelig for hovedkarakteren Kornev å komme noen vei i sin søken etter sannhet og rettferdighet. 

– Om man bruker virkemidlene som finnes innenfor systemet, vil man aldri oppnå rettferdighet. Aldri, sier Loznitsa.

 – Ofte ser man for seg at det kan bli gjort feil av folk lenger nede i systemet, men at det finnes en slags solkonge på toppen med en visjon. Som kan sørge for sannhet, rettferdighet og så videre, og kan fikse alt som er galt. Det er den største illusjonen. Ett eksempel på en slik illusjon er hvordan folk trodde at Trump kunne komme og løse alle problemer. Selv europeiske politikere, som satt stille og ventet mens Trump lovte at han skulle avslutte krigen i Ukraina på 24 timer. Man ser det samme med tiltroen til Putin i Russland. 

Hovedkarakteren i To anklagere har på sin side en idealistisk tro på systemet han er en del av.

– Kornev forstår ikke systemet, og slik sett kan man kanskje si at han er naiv. Men det var mange som ikke forstod dette på denne tiden, og som var ganske naive. Det gjelder også den eldre mannen i fengselet, som har kjempet og blødd for revolusjonen. Han innser ikke konsekvensene av hva han ber den unge hovedpersonen om å gjøre, nettopp fordi han mangler kunnskap om systemet.

– Perioden under Stalins styre ser naturligvis annerledes ut for oss i dag. Ligger det en kommentar her til vår tid, om at systemene vi lever under også vil se svært annerledes ut i etterkant? 

– Folk som lever flere tiår etter oss, vil sikkert også tenkte at vi var naive, og ha andre perspektiver på samfunnssystemene våre. De vil også ha mer informasjon enn vi har i dag. Nå er vi i en situasjon hvor vi egentlig vet veldig lite om hva som ligger til grunn for avtaler og lignende som gjøres mellom statsledere. Vi ser jo hvordan de sier helt ulike ting fra dag til dag, for eksempel om hvorvidt Ukraina kommer til å bli medlem av NATO, sier Loznitsa. 

– Da Stalin skapte dette systemet, var det overraskende for alle – også for mange som ble arrestert. De hadde tiltro til det ville komme fram under avhørene at det bare var en feil, og at de dermed ville bli løslatt. 

Ny film basert på samme forfatter

Loznitsa forteller at hans neste spillefilm etter planen skal handle om nettopp fanger som er arrestert uten grunn, og deres forståelse og strategier i møte med situasjonen. 

– De hadde mange ulike strategier. En person kunne for eksempel bestemme seg for å innrømme helt usannsynlige ting, fordi han ble slått under avhørene. Han gikk da ut ifra at den påfølgende rettssaken ville få fram at alt han hadde innrømmet åpenbart var feil, siden det stred imot enhver logikk. Men ingen brød seg om sannheten, så han ble isteden dømt til døden og skutt, forteller filmskaperen. 

– Andre kunne ende opp med å tro at deres død var et nødvendig offer for Stalin og samfunnets framtid. Fordi de ikke kunne forestille seg at de ble henrettet uten grunn, fortsetter han. 

– Stalin fordelte frykt i forskjellige lag i samfunnet, alle kunne bli straffeforfulgt. Folk som var stalinister, anti-stalinister eller som ikke tok stilling. Etter hvert forstod ingen hvem som ville bli forfulgt, det kunne skje hvem som helst. Det ødela samfunnet fullstendig, fordi ingen kunne stole på hverandre. Jeg har lyst til å lage en ny film om dette systemet, mekanismene som endret samfunnet på en slik måte. 

Grunnlaget for dette finner han i en annen bok av Demidov, forfatteren av det litterære forelegget for To anklagere. Spillefilmen skal ifølge Loznitsa få tittelen The Orange Lampshade.

– Han ble selv arrestert i 1938, og tilbragte 14 år i Gulag-arbeidsleire. Alle historiene hans er basert på erfaringene og mennesker han møtte der, forteller Loznitsa om forfatteren.

Ti av Demidovs år i Sibir var angivelig under særskilt brutale forhold.

– Demidov var en av dem som aldri aksepterte anklagene, og aldri skrev under på noe. Han fortsatte å kjempe den umulige kampen for sin verdighet. Selv om han ble slått, nesten til døde, flere ganger. 

Demidov fikk dommene opphevet i 1958. Senere i livet hans ble imidlertid alt han hadde skrevet konfiskert av de sovjetiske myndighetene. Materialet ble først frigitt fra KGBs arkiver på slutten av 80-tallet, etter at Demidov selv døde i 1987. 

– Til sist: Hvordan ser du på de mange dokumentarene dine i forhold til å lage spillefilm, er det to forskjellige veier og tilnærminger som filmskaper?  

– For meg er det ingen forskjell, bortsett fra størrelsen på budsjettet. Og antall folk i staben, det er jo annerledes å arbeide med 150 enn fem mennesker. Men tilnærmingen min er den samme. Dokumentar er også en form for fiksjon – det er mine valg, mitt ståsted, min sammensetning og mine ideer, svarer Loznitsa. 


To anklagere har ordinær kinopremiere 24. april.


 

I Stalins skygge.

I Stalins skygge.

– Den største illusjonen er at det finnes en person på toppen av systemet som kan fikse alt som er galt, forteller Sergej Loznitsa om premiereklare «To anklagere» – en film utspiller seg under Stalins terrorvelde og speiler vår egen tid.

Regissør Sergej Loznitsa deltok i hovedkonkurransen på fjorårets filmfestival i Cannes – sammen med blant annet Affeksjonsverdi – med spillefilmen To anklagere. Nylig gjestet han Tromsø internasjonale filmfestival med filmen, før den nå får ordinær kinopremiere 24. april. Rushprint møtte ham i sommer under filmfestivalen i Karlovy Vary der dette intervjuet ble gjort.

Loznitsa er født i Belarus og oppvokst i Ukraina under Sovjetunionen, og flyttet med familien til Tyskland i 2001. Han spillefilmdebuterte med My Joy i 2010, og to år etter kom In the Fog. I tillegg har han helt siden 90-tallet vært en produktiv dokumentarfilmskaper. 

To anklagere er Loznitsas femte spillefilm, som følger etter A Gentle Creature fra 2017 og Donbass året etter. Syv år har imidlertid gått mellom Donbass og den nye spillefilmen. Ifølge filmskaperen er valget mellom dokumentar og spillefilm et spørsmål om budsjett, og i tiden imellom har han blant annet arbeidet med et spillefilmprosjekt som så langt ikke har latt seg realisere.

– Jeg hadde forberedt en spillefilm om Babij Jar med et manus jeg skrev i 2012. Det er en episk anlagt film med stort budsjett, som vi var klare for å gå i gang med i 2020. Men da kom pandemien. Dermed måtte vi re-budsjettere prosjektet, og i 2022 var vi igjen klare. Denne filmen er jeg imidlertid nødt til å filme i Ukraina, og i 2022 startet jo krigen med fullskalainvasjonen. Det er vanskelig å si når det vil være mulig å filme den i Ukraina, forklarer Loznitsa. 

Regissøren har imidlertid tatt for seg nazistenes massakre på ukrainske jøder i Babij Jar i Kyiv under andre verdenskrig i dokumentaren Babi Yar. Context fra 2021. 

I årene som er gått siden forrige spillefilm har han også regissert en rekke andre dokumentarer, deriblant State Funeral, Mr. Landsbergis, The Natural History of Destruction, The Kiev Trial og The Invasion. Mange av Loznitsas dokumentarer omhandler historiske forhold fra Sovjetunionen og/eller andre verdenskrig, mer eller mindre utelukkende basert på arkivmateriale.

– De hadde tiltro til det ville komme fram under avhørene at det bare var en feil, og at de dermed ville bli løslatt (Foto: Karlovy Vary Int. Film Festival).

 Stalins terrorvelde

Sovjetunionen er da også tema i To anklagere, som utspiller seg i 1937 under Den store terroren, da Stalins brutale utrenskninger av angivelige politiske motstandere var på sitt mest omfattende. Loznitsas manus er basert på en kortroman med samme tittel av forfatteren Georgij Demidov – som vi kommer tilbake til senere. 

To anklagere handler om den unge og samvittighetsfulle statsadvokaten Kornev (Alexander Kuznetsov), som får i hende en lapp skrevet i blod av en innsatt i et fengsel. Han ønsker så å etterforske forholdene rundt den potensielt feilaktige fengslingen av avsenderen, som kan involvere korrupte agenter i det hemmelige politiet NKVD.

– Spillefilmen er gjort på kun 18 innspillingsdager, som er ganske krevende. Men jeg planlegger alltid veldig detaljert. Jeg hadde to måneder med forarbeid på filmen, og hovedrolleinnehaver Kuznetsov var med meg hele denne tiden. I tillegg kom andre skuespillere inn, slik at vi gjorde prøver på alt, sier regissøren. 

Den europeiske samproduksjonen er i spilt inn i Latvia. 

– Størstedelen av filmen er spilt inn i et fengsel i Riga, som ble bygget i 1905. Bare noen få av scenene i filmen er spilt inn andre steder, og alt er gjort i den latviske hovedstaden, forteller Loznitsa. 

Filmspråket gjenspeiler den klaustrofobiske og kafkaeske følelsen i fengselet, der store deler av handlingen utspiller seg. 

– Siden fengselet i seg selv er statisk, ville jeg gjengi det med enkelhet, uten kamerabevegelser. Det er et sted der tiden og alt annet har stoppet. 

Troen på systemet

Filmskaperen understreker at systemer som Sovjetunionen er ekstremt velorganiserte. Med innslag av mørk humor og blikk for det absurde, viser da også filmen at det er svært vanskelig for hovedkarakteren Kornev å komme noen vei i sin søken etter sannhet og rettferdighet. 

– Om man bruker virkemidlene som finnes innenfor systemet, vil man aldri oppnå rettferdighet. Aldri, sier Loznitsa.

 – Ofte ser man for seg at det kan bli gjort feil av folk lenger nede i systemet, men at det finnes en slags solkonge på toppen med en visjon. Som kan sørge for sannhet, rettferdighet og så videre, og kan fikse alt som er galt. Det er den største illusjonen. Ett eksempel på en slik illusjon er hvordan folk trodde at Trump kunne komme og løse alle problemer. Selv europeiske politikere, som satt stille og ventet mens Trump lovte at han skulle avslutte krigen i Ukraina på 24 timer. Man ser det samme med tiltroen til Putin i Russland. 

Hovedkarakteren i To anklagere har på sin side en idealistisk tro på systemet han er en del av.

– Kornev forstår ikke systemet, og slik sett kan man kanskje si at han er naiv. Men det var mange som ikke forstod dette på denne tiden, og som var ganske naive. Det gjelder også den eldre mannen i fengselet, som har kjempet og blødd for revolusjonen. Han innser ikke konsekvensene av hva han ber den unge hovedpersonen om å gjøre, nettopp fordi han mangler kunnskap om systemet.

– Perioden under Stalins styre ser naturligvis annerledes ut for oss i dag. Ligger det en kommentar her til vår tid, om at systemene vi lever under også vil se svært annerledes ut i etterkant? 

– Folk som lever flere tiår etter oss, vil sikkert også tenkte at vi var naive, og ha andre perspektiver på samfunnssystemene våre. De vil også ha mer informasjon enn vi har i dag. Nå er vi i en situasjon hvor vi egentlig vet veldig lite om hva som ligger til grunn for avtaler og lignende som gjøres mellom statsledere. Vi ser jo hvordan de sier helt ulike ting fra dag til dag, for eksempel om hvorvidt Ukraina kommer til å bli medlem av NATO, sier Loznitsa. 

– Da Stalin skapte dette systemet, var det overraskende for alle – også for mange som ble arrestert. De hadde tiltro til det ville komme fram under avhørene at det bare var en feil, og at de dermed ville bli løslatt. 

Ny film basert på samme forfatter

Loznitsa forteller at hans neste spillefilm etter planen skal handle om nettopp fanger som er arrestert uten grunn, og deres forståelse og strategier i møte med situasjonen. 

– De hadde mange ulike strategier. En person kunne for eksempel bestemme seg for å innrømme helt usannsynlige ting, fordi han ble slått under avhørene. Han gikk da ut ifra at den påfølgende rettssaken ville få fram at alt han hadde innrømmet åpenbart var feil, siden det stred imot enhver logikk. Men ingen brød seg om sannheten, så han ble isteden dømt til døden og skutt, forteller filmskaperen. 

– Andre kunne ende opp med å tro at deres død var et nødvendig offer for Stalin og samfunnets framtid. Fordi de ikke kunne forestille seg at de ble henrettet uten grunn, fortsetter han. 

– Stalin fordelte frykt i forskjellige lag i samfunnet, alle kunne bli straffeforfulgt. Folk som var stalinister, anti-stalinister eller som ikke tok stilling. Etter hvert forstod ingen hvem som ville bli forfulgt, det kunne skje hvem som helst. Det ødela samfunnet fullstendig, fordi ingen kunne stole på hverandre. Jeg har lyst til å lage en ny film om dette systemet, mekanismene som endret samfunnet på en slik måte. 

Grunnlaget for dette finner han i en annen bok av Demidov, forfatteren av det litterære forelegget for To anklagere. Spillefilmen skal ifølge Loznitsa få tittelen The Orange Lampshade.

– Han ble selv arrestert i 1938, og tilbragte 14 år i Gulag-arbeidsleire. Alle historiene hans er basert på erfaringene og mennesker han møtte der, forteller Loznitsa om forfatteren.

Ti av Demidovs år i Sibir var angivelig under særskilt brutale forhold.

– Demidov var en av dem som aldri aksepterte anklagene, og aldri skrev under på noe. Han fortsatte å kjempe den umulige kampen for sin verdighet. Selv om han ble slått, nesten til døde, flere ganger. 

Demidov fikk dommene opphevet i 1958. Senere i livet hans ble imidlertid alt han hadde skrevet konfiskert av de sovjetiske myndighetene. Materialet ble først frigitt fra KGBs arkiver på slutten av 80-tallet, etter at Demidov selv døde i 1987. 

– Til sist: Hvordan ser du på de mange dokumentarene dine i forhold til å lage spillefilm, er det to forskjellige veier og tilnærminger som filmskaper?  

– For meg er det ingen forskjell, bortsett fra størrelsen på budsjettet. Og antall folk i staben, det er jo annerledes å arbeide med 150 enn fem mennesker. Men tilnærmingen min er den samme. Dokumentar er også en form for fiksjon – det er mine valg, mitt ståsted, min sammensetning og mine ideer, svarer Loznitsa. 


To anklagere har ordinær kinopremiere 24. april.


 

MENY