Norsk filminstitutts endringsforslag i forskriften som angir kriterier for hvem som kan søke om idé- og manusutvikling, er en nedvurdering av manusforfatterskap som kreativ disiplin, mener Siri Senje. Sammen med en samlet fagstab ved BA i Manus ved Westerdals/Kristiania håper hun at forslaget ender i skrivebordsskuffen som et arbeidsuhell.
I høst har Norsk filminstitutt (NFI) sendt på høring et endringsforslag i forskriften som angir kriterier for hvem som kvalifiserer til å søke om idé- og manusutvikling. Her finnes noen gode forslag – og ett regelrett merkverdig: Kravet til «utdanning på bachelornivå eller høyere innen skapende audiovisuelle fag» skal nå, for første gang i manusstøttens flere tiår lange historie, ha resultert i «produksjon av en eksamensfilm.» Man ønsker med dette både å senke stigende søkertall og å heve kvaliteten på søkermassen.
Kravet må forstås som en kort/novellefilm slik de produseres ved Den norske filmskolen, og NFIs notat er krystallklart på at ferske alumni fra Westerdals/Kristiania og NSKI nå vil være utestengt. Det er nemlig slik at mange, men ikke alle, avgangsstudenter fra Westerdals/Kristianias BA i Manus skriver en slik kortfilm. Som avsluttende bachelorprosjekt leverer samtlige i stedet et fullt spillefilmmanuskript eller tilsvarende volum av en dramaserie.
Spørsmålet blir hvorvidt det å skrive en kortfilm som produseres av medstudenter er mer kvalifiserende enn det å skrive et fullt spillefilmmanuskript under tett oppfølging av profesjonelle manuskonsulenter med forfattererfaring, mange av oss med bakgrunn fra nettopp NFI. Her er det viktig å nevne at kvaliteten på hhv. eksamensfilm eller eksamensmanus naturlig nok ikke kan bli vurdert av NFIs konsulenter. Satt på spissen vil da en søker med en elendig eksamensfilm gå foran en søker med et briljant spillefilmmanus i porteføljen. En aspirerende regissør som har skrevet manus til en middels god kortfilm vil kvalifisere til å søke manusstøtte, mens en ditto manusforfatter som har brukt tre år på å mestre lange formater, ikke kvalifiserer. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn en nedvurdering av manusforfatterskap som kreativ disiplin fra NFIs side – og er forhåpentligvis et arbeidsuhell.
I skrivende stund finnes det tre utdanninger i manuskriptforfatterskap i Norge – ved Den norske filmskolen, Westerdals/Kristianias Bachelor i Manus, og NSKI. Mens Den norske filmskolen er en 100% statsfinansiert utdanning, er Kristiania en ideell, ikke-kommersiell stiftelse med utdanning som eneste formål, finansiert med ca. 30% fra staten, 70% fra studieavgifter. Utdanningene representerer ulikt studentgrunnlag, ulik pedagogikk, ulik tilnærming til manusfaget, ulike fagmiljøer, ulik søkermasse (Kristianias er i snitt betydelig yngre enn Filmskolens), og dessuten ulikt nivå på kunstnerisk forskningsarbeid i fagstab. Videre er Filmskolen plassert i en akademisk institusjon utenfor Lillehammer, mens Kristianias manusutdanning ligger i hjertet av Oslo i Kristianias «School of Arts Design and Media», som er Norge største kunstfaglige miljø. Her arbeider filmstudenter side om side med skuespillere, musikere, designere, spilldesignere og andre kunstnere. Med andre ord: Det finnes mangfold og bredde innenfor Norges nåværende utdanningsmiljøer i film og i manusforfatterskap, noe som åpenbart kommer bransje og publikum til gode og danner et attraktivt mangfold i NFIs søkergrunnlag.
At NFI nå velger at kun én av disse tre, nemlig den statsfinansierte, skal kvalifisere nyutdannede til å søke NFIs utviklingsordninger kan vanskelig ses som annet enn et dramatisk tilbakeskritt. Jeg minnes min tilbakekomst fra USA i dinosaurenes tid på åttitallet, med en MFA i Stage Directing i bagasjen: En søknad om stilling som sceneinstruktør ved et institusjonsteater ble møtt med en brysk sneglepost: «Vi prioriterer søkere fra Statens Teaterhøyskole.» Noe lignende ville ha vært utenkelig i dag. Mener NFI virkelig alvor med å velge mindre bredde, mindre mangfold, mer «statsautoriserte kunstnere», og mer ensretting innen manuskriptforfatterfaget og filmfeltet?
Bachelorutdanningen ved Westerdals/Kristiania ble opprettet i 2015 og har bygget opp et stabilt fagmiljø der samtlige fast ansatte er praktiserende manusforfattere med utdanning i høyskolepedagogikk. Fagmiljøet produserer og publiserer jevnlig forskning på internasjonalt nivå innen «screenwriting research». Som eneste manusutdanning i landet rommer den for tida et statlig finansiert, omfattende kunstnerisk forskningsprosjekt («Writing the Writer») og en Phd stipendiat-stilling i manusforfatterfag. Utdanningen er altså en vesentlig bidragsyter til kunnskapsutviklingen på filmanuskriptfeltet i Norge.
Studentene på BA i Manus får forskningsbasert, oppdatert kunnskap og arbeider med samtlige dramatiske sjangre, inkludert spillefilm, dramaserie, kortfilm, scenetekst, spill, og lydfiksjon. En lang rekke av alumni fra BA i Manus er per i dag aktive profesjonelt i feltet. Vår manuslinje nyter høy anseelse i bransjen og mottar jevnlig positive tilbakemeldinger om sine kompetente alumni. At en manuskriptutdanning på dette nivået ikke skal anses som «relevant» bakgrunn av NFI virker regelrett merkverdig.
Det er forståelig at NFI ønsker å benytte flere ressurser til utvikling av prosjektene, snarere enn til ren søknadsbehandling, men det må antas at økningen i søknadstall de siste tre årene kan relateres til nedgangstider i norsk film-og seriebransje, snarere enn til en flom av håpefull ungdom fra Westerdals. Det er altså lite trolig at trenden vil endres med det første, men heldigvis finnes det flere løsninger; f.eks. innleie av eksterne lesere/konsulenter slik det har vært gjort i andre søknadsordninger på kunstfeltet (Kulturrådet, PKU, m.fl.). Høye søkertall og en avslagsprosent på 70 – 80 % er for øvrig vanlig i ordninger der kunstnere søker midler.
Å prioritere søkere fra Norges statlige filmutdanning vil neppe heller bidra til NFIs uttalte mål om å «tydeliggjøre institusjonens rolle i utviklingsfasen» eller styrke dens posisjon som «hjem for spydspissen av bransjen.»
Vi oppfordrer herved NFI til en ny runde i tenkeboksen.
Siri Senje – og en samlet fagstab ved BA i Manus; Nikolaj Frobenius, Axel Hellstenius, Ole Chr. Solbakken, Ragnhild Tronvoll, og Anne Regine Klovholt.
Norsk filminstitutts endringsforslag i forskriften som angir kriterier for hvem som kan søke om idé- og manusutvikling, er en nedvurdering av manusforfatterskap som kreativ disiplin, mener Siri Senje. Sammen med en samlet fagstab ved BA i Manus ved Westerdals/Kristiania håper hun at forslaget ender i skrivebordsskuffen som et arbeidsuhell.
I høst har Norsk filminstitutt (NFI) sendt på høring et endringsforslag i forskriften som angir kriterier for hvem som kvalifiserer til å søke om idé- og manusutvikling. Her finnes noen gode forslag – og ett regelrett merkverdig: Kravet til «utdanning på bachelornivå eller høyere innen skapende audiovisuelle fag» skal nå, for første gang i manusstøttens flere tiår lange historie, ha resultert i «produksjon av en eksamensfilm.» Man ønsker med dette både å senke stigende søkertall og å heve kvaliteten på søkermassen.
Kravet må forstås som en kort/novellefilm slik de produseres ved Den norske filmskolen, og NFIs notat er krystallklart på at ferske alumni fra Westerdals/Kristiania og NSKI nå vil være utestengt. Det er nemlig slik at mange, men ikke alle, avgangsstudenter fra Westerdals/Kristianias BA i Manus skriver en slik kortfilm. Som avsluttende bachelorprosjekt leverer samtlige i stedet et fullt spillefilmmanuskript eller tilsvarende volum av en dramaserie.
Spørsmålet blir hvorvidt det å skrive en kortfilm som produseres av medstudenter er mer kvalifiserende enn det å skrive et fullt spillefilmmanuskript under tett oppfølging av profesjonelle manuskonsulenter med forfattererfaring, mange av oss med bakgrunn fra nettopp NFI. Her er det viktig å nevne at kvaliteten på hhv. eksamensfilm eller eksamensmanus naturlig nok ikke kan bli vurdert av NFIs konsulenter. Satt på spissen vil da en søker med en elendig eksamensfilm gå foran en søker med et briljant spillefilmmanus i porteføljen. En aspirerende regissør som har skrevet manus til en middels god kortfilm vil kvalifisere til å søke manusstøtte, mens en ditto manusforfatter som har brukt tre år på å mestre lange formater, ikke kvalifiserer. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn en nedvurdering av manusforfatterskap som kreativ disiplin fra NFIs side – og er forhåpentligvis et arbeidsuhell.
I skrivende stund finnes det tre utdanninger i manuskriptforfatterskap i Norge – ved Den norske filmskolen, Westerdals/Kristianias Bachelor i Manus, og NSKI. Mens Den norske filmskolen er en 100% statsfinansiert utdanning, er Kristiania en ideell, ikke-kommersiell stiftelse med utdanning som eneste formål, finansiert med ca. 30% fra staten, 70% fra studieavgifter. Utdanningene representerer ulikt studentgrunnlag, ulik pedagogikk, ulik tilnærming til manusfaget, ulike fagmiljøer, ulik søkermasse (Kristianias er i snitt betydelig yngre enn Filmskolens), og dessuten ulikt nivå på kunstnerisk forskningsarbeid i fagstab. Videre er Filmskolen plassert i en akademisk institusjon utenfor Lillehammer, mens Kristianias manusutdanning ligger i hjertet av Oslo i Kristianias «School of Arts Design and Media», som er Norge største kunstfaglige miljø. Her arbeider filmstudenter side om side med skuespillere, musikere, designere, spilldesignere og andre kunstnere. Med andre ord: Det finnes mangfold og bredde innenfor Norges nåværende utdanningsmiljøer i film og i manusforfatterskap, noe som åpenbart kommer bransje og publikum til gode og danner et attraktivt mangfold i NFIs søkergrunnlag.
At NFI nå velger at kun én av disse tre, nemlig den statsfinansierte, skal kvalifisere nyutdannede til å søke NFIs utviklingsordninger kan vanskelig ses som annet enn et dramatisk tilbakeskritt. Jeg minnes min tilbakekomst fra USA i dinosaurenes tid på åttitallet, med en MFA i Stage Directing i bagasjen: En søknad om stilling som sceneinstruktør ved et institusjonsteater ble møtt med en brysk sneglepost: «Vi prioriterer søkere fra Statens Teaterhøyskole.» Noe lignende ville ha vært utenkelig i dag. Mener NFI virkelig alvor med å velge mindre bredde, mindre mangfold, mer «statsautoriserte kunstnere», og mer ensretting innen manuskriptforfatterfaget og filmfeltet?
Bachelorutdanningen ved Westerdals/Kristiania ble opprettet i 2015 og har bygget opp et stabilt fagmiljø der samtlige fast ansatte er praktiserende manusforfattere med utdanning i høyskolepedagogikk. Fagmiljøet produserer og publiserer jevnlig forskning på internasjonalt nivå innen «screenwriting research». Som eneste manusutdanning i landet rommer den for tida et statlig finansiert, omfattende kunstnerisk forskningsprosjekt («Writing the Writer») og en Phd stipendiat-stilling i manusforfatterfag. Utdanningen er altså en vesentlig bidragsyter til kunnskapsutviklingen på filmanuskriptfeltet i Norge.
Studentene på BA i Manus får forskningsbasert, oppdatert kunnskap og arbeider med samtlige dramatiske sjangre, inkludert spillefilm, dramaserie, kortfilm, scenetekst, spill, og lydfiksjon. En lang rekke av alumni fra BA i Manus er per i dag aktive profesjonelt i feltet. Vår manuslinje nyter høy anseelse i bransjen og mottar jevnlig positive tilbakemeldinger om sine kompetente alumni. At en manuskriptutdanning på dette nivået ikke skal anses som «relevant» bakgrunn av NFI virker regelrett merkverdig.
Det er forståelig at NFI ønsker å benytte flere ressurser til utvikling av prosjektene, snarere enn til ren søknadsbehandling, men det må antas at økningen i søknadstall de siste tre årene kan relateres til nedgangstider i norsk film-og seriebransje, snarere enn til en flom av håpefull ungdom fra Westerdals. Det er altså lite trolig at trenden vil endres med det første, men heldigvis finnes det flere løsninger; f.eks. innleie av eksterne lesere/konsulenter slik det har vært gjort i andre søknadsordninger på kunstfeltet (Kulturrådet, PKU, m.fl.). Høye søkertall og en avslagsprosent på 70 – 80 % er for øvrig vanlig i ordninger der kunstnere søker midler.
Å prioritere søkere fra Norges statlige filmutdanning vil neppe heller bidra til NFIs uttalte mål om å «tydeliggjøre institusjonens rolle i utviklingsfasen» eller styrke dens posisjon som «hjem for spydspissen av bransjen.»
Vi oppfordrer herved NFI til en ny runde i tenkeboksen.
Siri Senje – og en samlet fagstab ved BA i Manus; Nikolaj Frobenius, Axel Hellstenius, Ole Chr. Solbakken, Ragnhild Tronvoll, og Anne Regine Klovholt.
