Foto fra «Alle utlendinger har lukka gardiner» som traff blink på NFIs mangfoldsmål i 2020.

La oss begynne der vi er enige: Vi vil alle ha et mangfold av historier fra ulike ståsteder og i ulike formater og med ulike uttrykk. Vi vil rett og slett ha en filmproduksjon som speiler det mangfoldige norske samfunnet. Men hvordan kommer mangfoldet i det norske samfunnet til uttrykk?

Filmskapere med innvandrerbakgrunn har f. eks. stått i fokus. Så la oss begynne med å se på de innvandrergruppene vi vil hjelpe fram. De fleste med innvandrerbakgrunn i Norge er fra Polen (2,31% av befolkningen), Ukraina (1,46%) og Litauen (0,92%). Så følger Syria, Somalia, Pakistan og Sverige (fra 0,87% til 0,73%).

De tre førstnevnte nord-europeiske innvandrerne utgjør altså 4,69%, nesten én av tjue innbyggere i Norge. Men når så vi at noen fra denne gruppen laget en film? Aldri, tror jeg. Og svaret er enkelt:

De er blendahvite. Det syns ikke at de er innvandrere. NFI når ikke målet for mangfold ved å oppmuntre underrepresenterte grupper, de når målet om innvandrerrepresentasjon ved å fremheve filmskapere som er så mørke i huden at det syns for omverdenen at de er innvandrere. Og hvis den mørkhudete filmskaperen i tillegg er kvinne, kan NFI krysse av på kvinnekvoten også, som en ekstra bonus.

Jeg er glad – veldig glad – i mørkhudete filmskapere, både menn og kvinner, fordi mange av dem representerer måter å se verden på som jeg ikke har erfart selv. Jeg kjenner en god del også, og på deres vegne gjør det litt vondt å skrive dette. Det er likevel grunn til å påtale NFIs mangfoldssatsning som symbolpolitikk og skinndemokrati.

Mangfold er mer enn hudfarge, kjønn og innvandring. Det er aldersgrupper, det er samfunnsklasser og det er geografisk tilhørighet, for bare å nevne noen få alternative parametere. (Hvor mange rullestolbrukere har laget film?)

Poenget er imidlertid at ingen av disse målbare størrelsene er relevante for å måle kunstnerisk mangfold. Det handler ikke om hvor filmskaperen kommer fra, hvilket kjønn eller hvilken kulturell bakgrunn vedkommende har.

Det handler om hva slags filmer de lager.

Publikum ønsker seg et mangfold av ideer og uttrykksformer. Publikum driter i om en interessant og nyskapende film kommer fra en lyshudet eller en mørkhudet eller en utenlands eller en innlands filmskaper, eller fra en ung eller en gammel filmskaper. Det handler om hvorvidt filmen kan by på en ny og spennende opplevelse. 

Mangfold handler om et mangfold av ideer og uttrykk, ikke om å telle ytre, målbare kjennetegn på folka bak og foran kamera. NFI er rett og slett langt ute på feil jorde.

Enda en oppskriftsmessig franchisefilm bidrar ikke til mangfold om den aldri så mye er skrevet eller regissert av en Oslo-borger med mye pigment i huden. Eller om skuespillerne har foreldre fra et annet sted i verden. Mangfoldet fins i det nyskapende, det uttrykket som aldri er sett i offentligheten før. 

Jeg mener at NFI her må ta en grundig kikk i speilet og erkjenne at, ja vel, de nådde målet, men de bommet faktisk fullstendig på det som er hele poenget med mangfold. 

Eller som Ludvig Holberg ville sagt: «Jer Mand han døde vel, men febren ham forlod.»

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker.