Å se kulturminister og instituttdirektør smile på røde løpere er intet annet enn provoserende, når vi som bransje står uten en fremtid. Vi trenger en minister – og et institutt – som arbeider for bransjen, mener Foreningen norske filmfotografer som står midt i den verste krisen siden finanskollapsen i 2008.
Foto: På tide å erstatte «den røde løpers politikk» med noe mer bærekraftig, mener Foreningen norske filmfotografer.
Denne uken kunne vi nok en gang lese at Pia Tjelta advarer om en bransje i fritt fall. Og nok en gang var svaret hun fikk at dette ordner seg sikkert selv. Lavkonjuktur går over, og i fremtiden blir det vekst. Det er ikke noe poeng i å tette hullene i båten når de som løper med bøttene klarer å holde oss flytende.
Dette er en uholdbar tilnærming til problemet. Foreningen norske filmfotografer representerer nærmere 200 filmfotografer, fagsjefer og andre filmarbeidere hovedsaklig innen kamera-, lys-, og gripavdelingene, som alle opplever å stå uten arbeid. Stagnasjonen de siste tre årene er den verste siden finanskrisen i 2008. Alle våre medlemmer er berørt. Men også våre samarbeidspartnere. Filmbransjen består av en rekke tjenesteytende selskaper; selskaper som i et av verdens minste land har levert noe av den beste teknikken som er mulig å få tak i internasjonalt. Og det til svært konkurransedyktige priser. Til tross for mindre team, færre opptaksdager og kortere arbeidsdager, klarer vi likevel å lage kvalitetsfilm som gjør det godt internasjonalt.
Storyline Studios har i disse dager måttet flytte og nedskalere sin kameraavdeling. Dette er Norges største utleiehus for kamera, med landets eneste spesialist på optikk. Om vi mister henne, hvordan kan vi da være et attraktivt og trygt land for produksjoner å velge? Moviebird, et lokaleid selskap med unik kompetanse og teknisk avansert utstyr for å bevege kamera, ser seg tvunget til å flytte alt av spesialutstyr de har bygget opp gjennom tiår til et annet land. Mission Impossible, James Bond, Tenet. Senest i år storsatsningen Harry Hole. Dette er kun et knippe av internasjonale produksjoner de har levert for, produksjoner som forventer at denne typen utstyr og kompetanse er tilgjengelig der de legger sine innspillinger. Utstyr og kompetanse som ikke vil bli kjøpt opp av et nytt, ungt og sultent selskap. De finnes ikke. Det vil forsvinne ut av landet, og aldri returnere. Dette er selskaper og mennesker – blant mange andre – som har gitt norsk filmbransje muligheten til å levere på et internasjonalt nivå, med utstyr norske produksjoner ellers aldri kunne drømt om. Det er utenlandske produksjoner som finansierer dette, men når de uteblir går det ikke lenger. Norsk film har i lang tid satt stor stolthet i vår kompetanse. Vår egenskap til å gjøre noe stort ut av veldig lite. Men alle har sitt bristepunkt, og vårt kan vi så vidt skimte i bakspeilet.
Nettopp på grunn av det norske fagmiljøet, topp moderne utstyr og imponerende natur har Norge vært et attraktivt land å produsere i. Men vi taper prosjekt etter prosjekt fordi vi ikke er konkurransedyktige. Filmkommisjonen kunne nylig fortelle om nok et internasjonalt prosjekt som, på grunn av Norges restriktive insentivordning, måtte velge bort Norge som innspillingsland. Vi hører til stadighet at vi velges bort, men hva skjer når vi ikke lenger vurderes? Når – og vi mener når – kompetansen og produksjonsgrunnlaget ikke lenger finnes i landet?
I følge Menons sagnomsuste undersøkelse hadde tretti prosent av filmbransjen allerede vinteren som var, forsvunnet og funnet arbeid i andre bransjer. Seksti prosent av de gjenværende vurderte det aktivt. Et år senere har vi ingen nye undersøkelser, men med nedskaleringene hos våre samarbeidspartnere og desperasjonen fra våre medlemmer har vi gode indikasjoner på at ingenting har blitt bedre siden da. Vi snakker hundrevis av år med kompetanse, som forsvinner over natta.
Norsk kultur er mer enn bare forfengelighet. Det er en av grunnpilarene i hva som gjør en nasjon: Å både skape – og verne om – vår egen identitet i verden. Å høre kulturministeren snakke om hvor mye penger det offentlige allerede bruker på film og forsvare dagens situasjon, vitner om en – i beste fall – sjokkerende mangel på forståelse for hva som foregår i feltet hun er øverste leder for. Det stemmer at norske filmer fremdeles lages, og festivalrundene dufter av champagne og røde løpere. Problemet ligger i at grunnmuren alt dette er bygget på går i oppløsning. Norsk filminstitutt (NFI) virker til å legge stolthet i hvor lite penger de klarer å gi en produksjon, og skryter uhemmet av seg selv når denne produksjonen får en fin festivalrunde. Tilsynelatende totalt uten å reflektere over hvordan disse produksjonene er tvunget til å drive med sosial dumping, og utnyttelse av filmarbeidernes – og produsentenes – engasjement for filmen, for å komme i mål med budsjettrammene de er tildelt.
En tommelfingerregel for oss som fotografer er at jo mindre budsjett en film har, jo mer arbeid legges på oss. Om vi er heldige får vi med en kameraassistent, som også må klare å gjøre jobben som grip – og DIT. Selv blir vi sittende til langt på natt etter opptak, for å løse problemer fra andre avdelinger som ikke finnes – men like fullt må gjøres. Lønnen er budsjettert til maks tre års ansiennitet på Filmforbundets minstelønnssats, og om vi kjemper hardt klarer vi å forhandle inn noen overtidstimer. En karriere i filmbransjen er på vei til å bli like kort som i toppidrett. Om du er heldig får du laget en TV-serie når du i midten av tjueårene kommer ut av skolen, har lav ansiennitet og lite kunnskap om egne rettigheter, men når du bikker et-par-og-tretti er du for gammel. For dyr i drift. Om du er barnløs, med rike foreldre, og samboer med god, trygg jobb, får du muligheten til å være underbetalt enda noen år til før du må gi deg.
I motsetning til mange andre land finnes det hos NFI få restriksjoner på hvor støtten skal brukes. Resultatet er at norske produksjoner, med norske temaer og norsk natur, flagger ut og reiser til lavkostland og/eller land med gode insentivordninger. Produsent, regissør og skuespillere får bli med på reisen. Fotografrollen blir ofte brukt som en fin brikke for å utløse støtte fra andre land, mens annen filmstab hentes lokalt. Igjen sitter en arbeidsledig norsk filmindustri som kanskje får lov til å komme på premieren og se hvordan de litauiske produksjonsdesignerne prøvde å etterligne norske gater; slovenske boksehaller fikk norsk tekst på veggene, eller belgiske studioer ble rigget opp til å vise nordmenn hvordan det norske oljeeventyret ble til.
Filmbransjen er en bransje som overlever ved at de sterke hjelper de svake. Når et utleiehus har tjent gode penger på et stort prosjekt, har de investert overskuddet i nytt utstyr. Det gir også muligheter til å kunne hjelpe unge lovende filmskapere med rimelig utstyr til å eksperimentere og utvikle seg. En erfaren lysmester gjorde fire store prosjekter i fjor og vet at det neste kommer en måned frem i tid. De vet at familiens økonomi for året er sikret, og har tid til å gjøre et prosjekt for sin faste lysassistent som ønsker å prøve seg som fotograf. Kompetanse fra én generasjon overføres til neste, og bransjen blomstrer. Dette er, på godt eller vondt, slik vår bransje utvikler seg, og måten våre etterfølgere lærer seg å lage film. I dag står vi i stor fare for å miste denne kompetanseoverføringen. En hel generasjon filmarbeidere, gjerne de mellom 30 og 50 år med småbarnsfamilier og behov for forholdsvis faste inntekter; de som gjennom flere tiår har jobbet seg oppover og sto på nippet til å bli toneangivende filmskapere for de neste tyve årene, må kaste inn håndkleet. Disse menneskene som har vært med å skape den suksessen som norsk film er i dag. Den som kulturministeren, enn så lenge, kan sole seg i glansen av.
Globalt finnes det over femti nasjonale insentivordninger som er automatiske og regelstyrte, der politikere har innsett verdien i en sterk filmindustri. Kulturelt, men også økonomisk. Olsberg-rapporten5 fra 2023 slår fast at hver krone staten Norge investerer i insentivordningen gir en avkastning på 4.7 kroner, direkte og indirekte, gjennom skatt, lokale leverandører, lønn, osv. Eventuell turisme fra en såkalt «White Lotus»-effekt kommer i tillegg. Hvilken investor hadde sagt nei til en slik avkastning? Nevnte White Lotus skulle legge igjen åtte hundre millioner – 800.000.000 kr – i løpet av én sesong, en sum som i norsk målestokk kun kan sammenlignes med NFIs årlige tilskuddsrammer (for 2025 ca. 895mkr)6. Dette er ikke nyheter. Dette er allmenn kjent kunnskap, og å repetere det begynner å føles som en sisyfosisk oppgave. En regelstyrt insentivordning med betydelig større rammer og enklere søknadsprosess er noe filmbransjen har ropt om lenge, men politikerne lytter ikke. I stedet sitter vi igjen med en insentivordning der mange internasjonale produksjoner ikke engang søker, da byråkratiet gjør det praktisk umulig for de å få det til å gå opp med deres produksjonsplan – eller som White Lotus, som tross å ha mottatt hele potten for årets ordning, takket nei til Norge fordi hele potten vi hadde å tilby fortsatt var et nisifret beløp unna det de ble tilbudt fra andre aktuelle produksjonsland. En hel Krigsseileren, tidenes dyreste norske spillefilm, var differansen på hva Norge kunne tilby og det én eneste internasjonal produksjon så på som reelt.
Å argumentere for at norsk filmbransje «ikke har arbeidskapasitet» til en insentivordning slik bransjen etterlyser er tull og tøys. Vi er – enn så lenge – en av verdens mest profesjonelle filmindustrier, med fantastisk høy kompetanse i alle ledd og en arbeidskapasitet som misunnes verden over. En slik ordning ville også regulert seg selv ved at produksjoner som må bruke penger i Norge, men som ikke får tak i lokal stab og utstyr, naturligvis da ikke kunne filmet her. Et attraktivt arbeidsmarked ville også tiltrukket seg ny arbeidskraft, og industrien kunne vokst og blitt nettopp det – en industri.
Før helgen fikk bransjen enda et slag i magen da Rushprint kunne fortelle at medfinansieringsordningen, som på nyåret kom som et lite lys i bransjens mørke tunnel, ikke kommer til å tre i kraft ved nyttår likevel. Ordningen er vedtatt av Stortinget, men departementet har måttet prioritere andre oppgaver.
NFI og kulturministeren må være sitt ansvar bevisst. Å se kulturminister og instituttdirektør i deres nye klær smile på røde løpere er intet annet enn provoserende, når vi som bransje står uten en fremtid. Vi trenger en minister – og et institutt – som arbeider for bransjen.
Kjære minister. Vi vet ikke hvilke flere ord eller metaforer vi kan bruke for å få deg til å forstå alvoret i situasjonen. Norsk filmbransje råtner på rot. Vi drukner. En særdeles varslet katastrofe, som du har muligheten til å gjøre noe med. Er dette ettermælet du ønsker å stå igjen med?
Med en flammende og desperat hilsen fra Styret i Foreningen norske filmfotografer (FNF): Ole Andreas Grøntvedt, leder / Alvilde Horjen Naterstad, nestleder / Benjamin Mosli / Pål Bugge Haagenrud / Janne Lindgren / Odd Reinhardt Nicolaysen / Åsmund Hasli / John-Erling Holmenes Fredriksen.
Å se kulturminister og instituttdirektør smile på røde løpere er intet annet enn provoserende, når vi som bransje står uten en fremtid. Vi trenger en minister – og et institutt – som arbeider for bransjen, mener Foreningen norske filmfotografer som står midt i den verste krisen siden finanskollapsen i 2008.
Foto: På tide å erstatte «den røde løpers politikk» med noe mer bærekraftig, mener Foreningen norske filmfotografer.
Denne uken kunne vi nok en gang lese at Pia Tjelta advarer om en bransje i fritt fall. Og nok en gang var svaret hun fikk at dette ordner seg sikkert selv. Lavkonjuktur går over, og i fremtiden blir det vekst. Det er ikke noe poeng i å tette hullene i båten når de som løper med bøttene klarer å holde oss flytende.
Dette er en uholdbar tilnærming til problemet. Foreningen norske filmfotografer representerer nærmere 200 filmfotografer, fagsjefer og andre filmarbeidere hovedsaklig innen kamera-, lys-, og gripavdelingene, som alle opplever å stå uten arbeid. Stagnasjonen de siste tre årene er den verste siden finanskrisen i 2008. Alle våre medlemmer er berørt. Men også våre samarbeidspartnere. Filmbransjen består av en rekke tjenesteytende selskaper; selskaper som i et av verdens minste land har levert noe av den beste teknikken som er mulig å få tak i internasjonalt. Og det til svært konkurransedyktige priser. Til tross for mindre team, færre opptaksdager og kortere arbeidsdager, klarer vi likevel å lage kvalitetsfilm som gjør det godt internasjonalt.
Storyline Studios har i disse dager måttet flytte og nedskalere sin kameraavdeling. Dette er Norges største utleiehus for kamera, med landets eneste spesialist på optikk. Om vi mister henne, hvordan kan vi da være et attraktivt og trygt land for produksjoner å velge? Moviebird, et lokaleid selskap med unik kompetanse og teknisk avansert utstyr for å bevege kamera, ser seg tvunget til å flytte alt av spesialutstyr de har bygget opp gjennom tiår til et annet land. Mission Impossible, James Bond, Tenet. Senest i år storsatsningen Harry Hole. Dette er kun et knippe av internasjonale produksjoner de har levert for, produksjoner som forventer at denne typen utstyr og kompetanse er tilgjengelig der de legger sine innspillinger. Utstyr og kompetanse som ikke vil bli kjøpt opp av et nytt, ungt og sultent selskap. De finnes ikke. Det vil forsvinne ut av landet, og aldri returnere. Dette er selskaper og mennesker – blant mange andre – som har gitt norsk filmbransje muligheten til å levere på et internasjonalt nivå, med utstyr norske produksjoner ellers aldri kunne drømt om. Det er utenlandske produksjoner som finansierer dette, men når de uteblir går det ikke lenger. Norsk film har i lang tid satt stor stolthet i vår kompetanse. Vår egenskap til å gjøre noe stort ut av veldig lite. Men alle har sitt bristepunkt, og vårt kan vi så vidt skimte i bakspeilet.
Nettopp på grunn av det norske fagmiljøet, topp moderne utstyr og imponerende natur har Norge vært et attraktivt land å produsere i. Men vi taper prosjekt etter prosjekt fordi vi ikke er konkurransedyktige. Filmkommisjonen kunne nylig fortelle om nok et internasjonalt prosjekt som, på grunn av Norges restriktive insentivordning, måtte velge bort Norge som innspillingsland. Vi hører til stadighet at vi velges bort, men hva skjer når vi ikke lenger vurderes? Når – og vi mener når – kompetansen og produksjonsgrunnlaget ikke lenger finnes i landet?
I følge Menons sagnomsuste undersøkelse hadde tretti prosent av filmbransjen allerede vinteren som var, forsvunnet og funnet arbeid i andre bransjer. Seksti prosent av de gjenværende vurderte det aktivt. Et år senere har vi ingen nye undersøkelser, men med nedskaleringene hos våre samarbeidspartnere og desperasjonen fra våre medlemmer har vi gode indikasjoner på at ingenting har blitt bedre siden da. Vi snakker hundrevis av år med kompetanse, som forsvinner over natta.
Norsk kultur er mer enn bare forfengelighet. Det er en av grunnpilarene i hva som gjør en nasjon: Å både skape – og verne om – vår egen identitet i verden. Å høre kulturministeren snakke om hvor mye penger det offentlige allerede bruker på film og forsvare dagens situasjon, vitner om en – i beste fall – sjokkerende mangel på forståelse for hva som foregår i feltet hun er øverste leder for. Det stemmer at norske filmer fremdeles lages, og festivalrundene dufter av champagne og røde løpere. Problemet ligger i at grunnmuren alt dette er bygget på går i oppløsning. Norsk filminstitutt (NFI) virker til å legge stolthet i hvor lite penger de klarer å gi en produksjon, og skryter uhemmet av seg selv når denne produksjonen får en fin festivalrunde. Tilsynelatende totalt uten å reflektere over hvordan disse produksjonene er tvunget til å drive med sosial dumping, og utnyttelse av filmarbeidernes – og produsentenes – engasjement for filmen, for å komme i mål med budsjettrammene de er tildelt.
En tommelfingerregel for oss som fotografer er at jo mindre budsjett en film har, jo mer arbeid legges på oss. Om vi er heldige får vi med en kameraassistent, som også må klare å gjøre jobben som grip – og DIT. Selv blir vi sittende til langt på natt etter opptak, for å løse problemer fra andre avdelinger som ikke finnes – men like fullt må gjøres. Lønnen er budsjettert til maks tre års ansiennitet på Filmforbundets minstelønnssats, og om vi kjemper hardt klarer vi å forhandle inn noen overtidstimer. En karriere i filmbransjen er på vei til å bli like kort som i toppidrett. Om du er heldig får du laget en TV-serie når du i midten av tjueårene kommer ut av skolen, har lav ansiennitet og lite kunnskap om egne rettigheter, men når du bikker et-par-og-tretti er du for gammel. For dyr i drift. Om du er barnløs, med rike foreldre, og samboer med god, trygg jobb, får du muligheten til å være underbetalt enda noen år til før du må gi deg.
I motsetning til mange andre land finnes det hos NFI få restriksjoner på hvor støtten skal brukes. Resultatet er at norske produksjoner, med norske temaer og norsk natur, flagger ut og reiser til lavkostland og/eller land med gode insentivordninger. Produsent, regissør og skuespillere får bli med på reisen. Fotografrollen blir ofte brukt som en fin brikke for å utløse støtte fra andre land, mens annen filmstab hentes lokalt. Igjen sitter en arbeidsledig norsk filmindustri som kanskje får lov til å komme på premieren og se hvordan de litauiske produksjonsdesignerne prøvde å etterligne norske gater; slovenske boksehaller fikk norsk tekst på veggene, eller belgiske studioer ble rigget opp til å vise nordmenn hvordan det norske oljeeventyret ble til.
Filmbransjen er en bransje som overlever ved at de sterke hjelper de svake. Når et utleiehus har tjent gode penger på et stort prosjekt, har de investert overskuddet i nytt utstyr. Det gir også muligheter til å kunne hjelpe unge lovende filmskapere med rimelig utstyr til å eksperimentere og utvikle seg. En erfaren lysmester gjorde fire store prosjekter i fjor og vet at det neste kommer en måned frem i tid. De vet at familiens økonomi for året er sikret, og har tid til å gjøre et prosjekt for sin faste lysassistent som ønsker å prøve seg som fotograf. Kompetanse fra én generasjon overføres til neste, og bransjen blomstrer. Dette er, på godt eller vondt, slik vår bransje utvikler seg, og måten våre etterfølgere lærer seg å lage film. I dag står vi i stor fare for å miste denne kompetanseoverføringen. En hel generasjon filmarbeidere, gjerne de mellom 30 og 50 år med småbarnsfamilier og behov for forholdsvis faste inntekter; de som gjennom flere tiår har jobbet seg oppover og sto på nippet til å bli toneangivende filmskapere for de neste tyve årene, må kaste inn håndkleet. Disse menneskene som har vært med å skape den suksessen som norsk film er i dag. Den som kulturministeren, enn så lenge, kan sole seg i glansen av.
Globalt finnes det over femti nasjonale insentivordninger som er automatiske og regelstyrte, der politikere har innsett verdien i en sterk filmindustri. Kulturelt, men også økonomisk. Olsberg-rapporten5 fra 2023 slår fast at hver krone staten Norge investerer i insentivordningen gir en avkastning på 4.7 kroner, direkte og indirekte, gjennom skatt, lokale leverandører, lønn, osv. Eventuell turisme fra en såkalt «White Lotus»-effekt kommer i tillegg. Hvilken investor hadde sagt nei til en slik avkastning? Nevnte White Lotus skulle legge igjen åtte hundre millioner – 800.000.000 kr – i løpet av én sesong, en sum som i norsk målestokk kun kan sammenlignes med NFIs årlige tilskuddsrammer (for 2025 ca. 895mkr)6. Dette er ikke nyheter. Dette er allmenn kjent kunnskap, og å repetere det begynner å føles som en sisyfosisk oppgave. En regelstyrt insentivordning med betydelig større rammer og enklere søknadsprosess er noe filmbransjen har ropt om lenge, men politikerne lytter ikke. I stedet sitter vi igjen med en insentivordning der mange internasjonale produksjoner ikke engang søker, da byråkratiet gjør det praktisk umulig for de å få det til å gå opp med deres produksjonsplan – eller som White Lotus, som tross å ha mottatt hele potten for årets ordning, takket nei til Norge fordi hele potten vi hadde å tilby fortsatt var et nisifret beløp unna det de ble tilbudt fra andre aktuelle produksjonsland. En hel Krigsseileren, tidenes dyreste norske spillefilm, var differansen på hva Norge kunne tilby og det én eneste internasjonal produksjon så på som reelt.
Å argumentere for at norsk filmbransje «ikke har arbeidskapasitet» til en insentivordning slik bransjen etterlyser er tull og tøys. Vi er – enn så lenge – en av verdens mest profesjonelle filmindustrier, med fantastisk høy kompetanse i alle ledd og en arbeidskapasitet som misunnes verden over. En slik ordning ville også regulert seg selv ved at produksjoner som må bruke penger i Norge, men som ikke får tak i lokal stab og utstyr, naturligvis da ikke kunne filmet her. Et attraktivt arbeidsmarked ville også tiltrukket seg ny arbeidskraft, og industrien kunne vokst og blitt nettopp det – en industri.
Før helgen fikk bransjen enda et slag i magen da Rushprint kunne fortelle at medfinansieringsordningen, som på nyåret kom som et lite lys i bransjens mørke tunnel, ikke kommer til å tre i kraft ved nyttår likevel. Ordningen er vedtatt av Stortinget, men departementet har måttet prioritere andre oppgaver.
NFI og kulturministeren må være sitt ansvar bevisst. Å se kulturminister og instituttdirektør i deres nye klær smile på røde løpere er intet annet enn provoserende, når vi som bransje står uten en fremtid. Vi trenger en minister – og et institutt – som arbeider for bransjen.
Kjære minister. Vi vet ikke hvilke flere ord eller metaforer vi kan bruke for å få deg til å forstå alvoret i situasjonen. Norsk filmbransje råtner på rot. Vi drukner. En særdeles varslet katastrofe, som du har muligheten til å gjøre noe med. Er dette ettermælet du ønsker å stå igjen med?
Med en flammende og desperat hilsen fra Styret i Foreningen norske filmfotografer (FNF): Ole Andreas Grøntvedt, leder / Alvilde Horjen Naterstad, nestleder / Benjamin Mosli / Pål Bugge Haagenrud / Janne Lindgren / Odd Reinhardt Nicolaysen / Åsmund Hasli / John-Erling Holmenes Fredriksen.
