Foto: «The Dark Money Game»: tar det knekken på det amerikanske demokratiet?

Er satire lenger mulig?

Flere stilte spørsmålet da Donald Trump for alvor kastet seg inn i den amerikanske valgkampen. Fram til da hadde amerikanske film- og serieskapere gitt oss satiriske bearbeidinger der grensene til den politiske virkeligheten var lett å få øye på. Det var ingen som trodde at Veep var noe annet enn en forhøyet satire over det amerikanske presidentskapet, eller at Jon Stewarts harselering med den politiske virkeligheten var en nyhetskilde. Vi burde kanskje ha tatt begge som advarsler om hva som var i emning, men det var en annen tid. Ja, det var faktisk de som den gangen trodde at West Wing var en serie som skildret virkelighetens presidentskap fra innsiden.

Akk, ja, det var uskyldige tider.

Siden har et mørke senket seg over amerikansk politikk som har gitt film- og serieskapere alvorlige utfordringer. Trumps personlighet og mange utspill er blitt umulig skape satire av. I hvert fall den type satire vi er flasket opp med i den liberale vestlige verden – der makthavere avkles og deres særegenheter og unoter utheves og forstørres. Hva gjør man når disse særegenhetene – som i tidligere tider ble forsøkt kamuflert og tonet ned av medierådgivere – er blitt en slags merkevare? Hvordan dramatisere rollefigurer helt uten undertekst, som ikke skammer seg over å gå løs på de svakeste og er helt nakne i sin grådighet og maktambisjon?

Er oligark-satire mulig?

Det synes å ha være hovedutfordringen for Succession-skaper Jesse Armstrong i arbeidet med oligark-satiren Mountainhead (Max). Det tar ikke mange sekunder i hans første spillefilm før vi angripes av like giftige onelinere fra alle kanter som i hans berømte serie. Denne gangen har Armstrong samlet fire strålende skuespillere til et kammerspill om superrike tech-gründere som møtes for en helg med forbrødring på et overdådig vintersportssted. «No Meals, No Deals and No High Heels» er deres motto. Men å skille jobb og privatliv for denne gjengen er selvsagt umulig. Den neste store dealen er luften de puster inn.

Alle rollefigurene har gjenkjennelige trekk fra både Musk, Thiel, Zuckerberg og Altman – for å ta de mest kjente oligarkene. Samtidig har mye endret seg på skremmende kort tid siden Armstrong ga oss Succession. Hans univers oppleves ikke som like drøyt lenger. Vi ønsker ikke å heie på disse sosiopatene, og det vet han. Likevel er dramaet avhengig av innlevelse, vi må på et eller annet nivå relatere oss til disse mennene. Det kan bli en utfordring.

Ikke siden David Mamets Glengarry Glen Ross (1984) har såkalt giftig maskulinitet blitt pakket inn med så imponerende – og skal vi si: raffinert – replikkunst. Finnes det et snev av moralsk bevissthet igjen hos disse selvutnevnte alfahannene som bestemmer seg for å ta over verden? De er alle enige om at disruptive hendelser i verdenshistorien, som de nå ønsker å regissere, vil kreve et visst antall menneskeliv. Men hvor går grensen? Disse moralske anfektelsene tar en sjokkerende vending etter hvert som paranoiaen og giftigheten i brorskapet vokser. Som i Hitchcocks Repet er Nietzsche alltid god å ty til når man planlegger å ta livet av folk for et høyere mål.

Det er altså ikke mye undertekst i dette dramaet om utilslørte maktambisjoner. Om du i disse utfordrende tider har behov for å beholde troen på menneskeheten, så er kanskje ikke dette filmen for deg. Men om du liker skuespillerkunst av det samme kaliber som vi fikk oppleve i «Succession», så har du mange godbiter i vente. Men lett fordøyelig er de ikke (les forøvrig vårt intervju om filmen med Jesse Armstrong).

Over vippepunktet

I den brasilianske dokumentaren På kanten av demokratiet (2019) skildres hvordan det skakkjørte brasilianske demokratiet nådde et vippepunkt fram mot og under det autoritære styret til Jair Bolsonaro. Når har en nasjon sklidd så langt vekk fra sitt demokratiske fundament at den ikke lenger er et fungerende demokrati, spør Petra Costa i sin Oscarnominerte film (14. juli slippes oppfølgeren på Netflix: Apokalypse i tropene).

Skal vi tro det siste graveprosjektet fra den amerikanske dokumentaristen Alex Gibney, The Dark Money Game, har USA for lengst nådd dette vippepunktet. I to dokumentarfilmer (som presenteres på Max som én serie), oppsummerer han de mørke pengenes rolle i finanseringen av amerikanske valgkampanjer. Dette vil være kjent for de i USA og her hjemme som følger dette feltet nøye. Men for de som ikke kjennet maktens korridorer i Washington og på delstatsnivå, er det mye og til dels sjokkerende informasjon å ta inn. De siste årene har Gibney fungert som en av USAs mest effektive gravejournalister som ikke har blunket i møte med mektige institusjoner. Denne gangen får han avgjørende hjelp av journalisten Jane Mayer som i årevis har forsøkt å kartlegge flommen av mørke penger inn i det amerikanske politiske systemet. Det har vist seg å være nesten umulig.

Det er et nesten bunnløst mørke av korrupsjon og hestehandler på bakrommet Mayer og Gibney må forsøke å lete seg gjennom.

Mye av grunnlaget for filmen er lagt i Mayers bok Dark Money: The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right. Både Gibney og Mayer har forankring på den amerikanske venstresiden. Men de journalistiske dydene følger de strengt. Derfor har jakten på den usynlige pengeflommen vist seg å være svært krevende.

Det starter med høyesterettsavgjørelsen Citizens United v. FEC fra 2010 som opphevet begrensningene i pengebruk fra selskaper og fagforeninger i valgkamper. Det åpnet for at pengesterke aktører kan plassere enorme summer i delvis hemmelige støttefond uten at de må oppgis som givere. Eksemplet fra Ohios delstatsforsamling, som utgjør første filmen, er et rystende eksempel. Her får vi den utrolige historien om hvordan et kraftselskap opererte med et skjult fond på 61 millioner dollar for å hjelpe en politiker med å bli valgt til speaker i Ohios delstatshus. Som takk presset han gjennom en redningspakke for flere havarerte kjernekraft som selskapet eide – og som et klart flertall av velgerne ikke ønsket. Bare det faktum at FBI kom på sporet av konspirasjonen ved en tilfeldighet, får en til å spekulere i hvor mange slike hendelser som faktisk har funnet sted. Dette er bare toppen av isfjellet, tror Mayer.

«Operasjon Høyesterett»

Og da er vi ved kjernen av dette vippepunktet som Gibney mener holder på å dytte USA ned i en antidemokratisk avgrunn. Når velgerne ikke kan gi organisasjoner og næringsinteresser den politikken de ønsker, så har det å kanalisere penger til slike valgkampanjer vist seg som et effektivt alternativ. Vi får en inngående beskrivelse av hvordan The Federalist Society og deres leder Leonard Leo innledet «Operasjon Høyesterett» for å få «sine» kandidater valgt inn til Høyesterett. Ved langsiktig og økonomisk krevende arbeid med å dyrke relasjoner til troende katolske jurister allerede på universitetsnivå, skulle de få inne hele fem av sine kandidater i amerikansk høyesterett! Disse dypt religiøse dommerne har kvittert med å gi Federalist Society den største gevinsten de har drømt om – en opphevelse av Roe v Wade, dommen fra høyesterett i 1973 som legaliserte abort i hele USA. Gibney er primært dokumentarist, dernest filmkunstner. Han har ingen særegen fortellerstemme, som Errol Morris eller Ken Burns. Han skaper en visuell ramme rundt den første filmen, «Ohio Confidential», som en slags krimfortelling. Men det er faktaopplysningene og kommentarene som er drivende, ispedd visuelle rekonstruksjoner av åsteder og maktens symboler. Det er ikke sublim fortellekunst – det er medrivende journalistikk der det presserende budskapet trumfer innpakningen. Det handler om å komme raskt til kjernen og samle trådene i en samfunnsvev som holder på å rakne.

Omtalene av filmene er utdrag fra anmeldelser som tidligere er publisert i Aftenposten.