«Norsk film er en suksesshistorie. Det samme er norsk filmpolitikk». Slik innleder kulturminister Lubna Jaffery sitt innlegg på nrk.no denne uken.

Det er tydeligvis viktig for henne å skille den offisielle filmpolitikken fra det hun mener utelukkende er resultat av internasjonale bransjekonjunkturer. Den siste tiden har det blåst opp til storm i produksjonsmiljøet som herjes av en dramatisk tilbakegang. Produksjonsvolumet har krympet og dyktige fagfolk står uten arbeid.

En perfekt storm, er beskrivelsen produsent Frederick Howard ga her på rushprint.no forrige uke: «Globalisering, teknologisk disrupsjon, sviktende kronekurs, endret seer-atferd og et serie- og kinomarked i dramatisk endring. Likevel fortsetter vi å snakke om en gullalder, og selger glamourbildet i mediene. Det er naivt og det er farlig».

Men tilbakegangen kan vi ikke laste filmpolitikken for, mener ministeren. Den er i likhet med norsk film en suksess. Så ramser hun opp positive utviklingstrekk i norsk film fra de siste årene, som handler om internasjonale priser og satsing på regional film.

Og det er klart: om priser på profilerte festivaler er det fremste målet for å lykkes, så har norsk film særlig siste halvåret vært en suksesshistorie. Med en historisk Gullbjørn på Berlinalen og den nest gjeveste prisen i Cannes, må en hver liten filmnasjon kunne slå seg på brystet. Også innen det hardt rammede serieformatet har det vanket priser på anerkjente festivaler.

Om vi derimot vurderer filmproduksjon som næringsutvikling og arbeidsplasser, så ser det annerledes ut. Utfordringen for ministeren er at film er begge deler – det er både børs og katedral. Hun mener åpenbart at det er bransjen selv som skal sikre børsen, mens hun tar seg av katedralen. Det er i sistnevnte kategori det finnes røde løpere og priser, det er der ledelsen i KUD og underbruket NFI kan sole seg i glansen med presse tilstede.

Ministeren sier hun vil gå i dialog med bransjen for å snakke om den vanskelige tiden. Om det blir en alvorsprat om filmpolitikkens muligheter, gjenstår å se. I innlegget hennes er det grensene for regjeringens filmpolitikk som trer klart fram. Hva som skjer med filmen som næring, er ikke noe regjeringen vil ta eierskap på. Det er foreløpig ikke nok arbeidsplasser å slå politisk mynt på. Det er derfor ministeren kunne skryte av regjeringens filmpolitikk i en tale hos LO og Spekter i går, uten å møte innvendinger.

At hun omtaler insentivordningen som en suksess, er tydelig tegn på at hun ikke forstår eller vil forstå hva en ambisiøs næringspolitikk på vegne av filmen handler om. Insentivordningen er i dag en velment, men lite attraktiv måte å få utenlandske produksjoner til å komme til Norge. Hvor lav konkurransekraft den har ble tydelig da storserien The White Lotus trakk seg ut av Norge fordi ordningen ikke var ekspansiv nok.

Næringsaspektet ved film har alltid gitt politikerne hodebry. De trodde de hadde knekket koden ved å legge insentivordningen til KUD, men det viste seg å skape nye problemer fordi ordningen naturlig hører hjemme i næringsdepartementet. Heller ikke i næringspartiet Høyre synes det å herske en forståelse for film som næring. Det er bare vesle Venstre som med sin politikk kan framvise en god balanse mellom børs og katedral.

Det er i dette uheldige sammenfallet av omstendigheter at norsk film nå står ved et veiskille: vi har talentene, vi har fortellingene, men vi mangler den siste avgjørende brikken, en bærekraftig bransjestruktur. Kan denne katedralen og børsen leve adskilt fra hverandre, slik det nå legges opp til? Det er det vel ingen som tror på, ikke en gang kulturministeren. Som bransjerådet nylig skrev i sitt innlegg på NRK, er det snarere en garanti for langsiktig utarming. Men viljen til å tenke utenfor katedralen synes på nåværende tidspunkt  begrenset i kulturdepartementet.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.