“This is America. The currency isn´t being liked. The currency is attention. What can you do with attention? The answer is anything.” Logan Paul i traileren til «Paul American»

Logan Paul vet hva han snakker om. Den amerikanske mediepersonligheten har oppnådd verdensberømthet før fylte 30, og følges i skrivende stund av 23,6 millioner på YouTube og 27,2 millioner på Instagram. Sitatet er hentet fra traileren til serien Paul American, hvor vi møter ham og broren, Jake Paul (20,9 mill. følgere på YouTube, og 29 mill. på Instagram), samt foreldre, kjærester og entourage. Første episode av serien hadde premiere på Max 27. mars. En som også har forstått sitt publikum og sin samtid er Gaute Grøtta Grav. Hans oppførsel i realityserien 71 grader nord (TVNorge) skapte bobler i nyhetsspalter og kommentarfelt. Fra å være en trivelig sunnmøring som loset deltakere i Farmen (TV2) stødig gjennom bondeliv anno gamle dager, gjenoppsto han som hele Norges Bad Boy. Etter teppefall, og solide doser kritikk (sannsynligvis mer eller mindre ektefølt, den også) kunne Gaute Grøtta Grav endelig lette på sløret og vise sitt ekte, egentlige ansikt igjen:

– Dette er jo underholdning, der jeg tok en rolle og kjørte på. Noen syntes det var for mye, andre syntes det var nydelig. Jeg selv syntes ikke det er sånn som jeg er, sier han.

Grøtta Grav er ikke eneste realitykjendis som byr på mer enn seg selv og salige Erving Goffmann ville nok ha tatt av seg hatten for evnen til strategisk iscenesettelse.

I Goffmans «The Presentation of Self in Everyday Life»(1959; 1990) brukte samfunnsforskeren begrepene “frontstage” og «backstage» for å beskrive hvordan individer presenterer seg selv i ulike sosiale sammenhenger. Frontstage refererer til situasjoner  hvor vi opptrer foran et publikum, og hvor det er forventet å opprettholde visse standarder for oppførsel og fremtoning. Backstage er de områdene hvor personen kan trekke seg tilbake fra publikum og legge til side maske og rollespill (i større og mindre grad), men også justere sin offentlige fasade (Goffman, 1990, s. 114). I scenekunst og film aksepterer vi distanse og tar det som et tegn på kvalitet at en skuespiller kan tre inn i rollen som ondskapsfull og atal, men egentlig er snill som et lam. Responsen på realitydeltakeres “skuespill” antyder at hamskifter utfordrer i større grad i dokumentariske produksjoner enn i fiksjon.

Familiens indre liv

En kjent mediepersonlighet og kjendis som Gaute Grøtta Grav har nok hvilepuls til å ri stormen av, og det er heller ikke vanskelig å akseptere hans argument om å “kjøre på”. Det er ikke “likes” som er den sterkeste valutaen på markedet, men “attention” – oppmerksomhet, og Grøtta Grav har i likhet med Logan Paul skjønt hva som lønner seg. 

Konkurranseformatet i 71 grader nord, skiller seg imidlertid fra serier som i langt større grad tar oss med inn i regioner vi betrakter som backstage.

Spesielt vil dette gjelde for dokumentariske produksjoner som bruker familiesfæren som ramme og utgangspunkt for historiefortellingen. Fordi familiesfæren er noe av det vi kulturelt sett anser som det innerste, mest intime og private, er det en tilleggsdimensjon som pirrer nysgjerrigheten vår. I familien er vi oss selv og uten maskene vi tar på oss når vi passerer dørstokken. Dette skaper som filmviteren Bill Nichols påpeker en etisk utfordring:

“What responsibility do filmmakers have for the effect of their acts on the lives of those filmed?” (Nichols, 2001, s. 6).

I årene som har gått siden spørsmålet ble reist, har det vært en eksplosiv vekst i realitysjangeren og stadig sterkere konkurranse om oppmerksomhet. Serier som Keeping up with the Kardashians (2007-), The Osbournes (2002-2005), Beckham (2023) samt norske bidrag til sjangeren som Familien Nerdrum (2023), Familien Adampour (2022-) og Team Ingebrigtsen (2016-2021), skildrer svært ulike habitater og artsmangfold, men i likhet med i Paul American inviteres vi inn i heimen og skal i smått og stort få oppleve familienes indre liv.

Ekte utspekulerthet

Kort oppsummert er fortellingene ofte preget av hverdagslige situasjoner og steder hvor vi vanligvis ikke ser personene – altså i Goffmans bakrom. Ofte vil det være personer som vi kjenner fra scenen, YouTube, debatter, konkurranser, rød løper, filmer, osv. For å understreke at vi får tilgang til noe mer intimt, dokumenterer kamera hendelsene uten (eller med minimal) innblanding fra produsentene, eller slik skal det i hvert fall føles. Innslag av intervjuer, voice-over, arkivklipp og iscenesettelser bryter med det Nichols kalte observatorisk modus (flue på veggen), men gir preg av journalistisk håndverk og styrker med det fortellingens troverdighet. Historiene kan drives fremover på forskjellige måter. Det kan være små og hverdagslige konflikter som spiller på forskjellen mellom dem og oss som sitter og ser på. Det kan være utfordringene med å pitche og lage en reality som i Paul American, eller veien til suksess på friidrettsarenaen, som i Team Ingebrigtsen. Historiefortellingen er personfokusert og den dramaturgiske strukturen konstruert for å skape spenning og fremdrift ved hjelp av klassiske virkemidler som vendepunkter og konflikt.

Et sentralt premiss for dokumentarsjangeren er en grad av virkelighetsnærhet som skiller den fra produksjoner som vi anser som fiksjon. Det finnes, slik Nichols beskriver det, en oppfatning om en indeksikalsk forbindelse mellom det vi opplever –  det som ble oppfanget av kamera og lydopptak i et bestemt tidsforløp – som skiller seg fra vår forståelse av fiksjonsfilm. Denne forskjellen preger både de som er ansvarlig for produksjonen, de som befinner seg foran kameraet og de som setter seg ned i sofaen som tilskuere.

Vi vet at en representasjon ikke er 1:1, men samtidig hviler mye av fascinasjonen for dokumentarer i at vi får komme litt nærmere og tettere på ekte mennesker, faktiske situasjoner og ufiltrerte følelser. Ekte, faktisk, ufiltrert, men alt i grader. Slik sett ser vi også det undergravende ved Grøtta Gravs erklærte rollespill. Det må være en større grad av ekte konflikt og ekte utspekulerthet (kynisme, som Goffman kaller det) i realitydokumentaren. Ellers kan vi vel bare se en fiksjonsfilm?

Dokumentar?

I Familien Nerdrum har vi gjennom vinteren møtt Odd Nerdrum, hans familie og lærlinger. Her går det i samtaler om modernismens styggedom, gleden over å kle seg i luftige lingevanter, det skjønne og uskjønne, men mest av alt hvordan alle på best mulig vis kan tilfredsstille den aldrende patriarken Odd. Temperamentet er mer sindig enn hos familien Paul, og hva vi var vitne til i Team Ingebrigtsen (2016-2021).

I Aftenposten 30. mars, kunne vi lese følgende:

Myndin Nerdrum følte seg hjemløs: – Ingen fortjener å ha det sånn

Hun trakk seg bort fra NRK-serien om Nerdrum-familien. Nå har Myndin Nerdrum tatt avstand fra familien og debuterer som selvstendig billedkunstner.

– Myndin er som en katt, sier hennes mor, Turid Spildo, i Familien Nerdrum. – Hun kommer og går som det passer henne.

Kanskje var det gode grunner til det? Det sekteriske ved familien blir brukt som selvrefleksiv, ironisk humor, når familien ser på hverandre og i kamera. Fortellingen går som følger: Vi lever godt her, med verden utenfor, bebodd av uinnvidde, uintelligente og uestetiske moderne mennesker. Sektvirksomhet er i seg selv ikke straffbart etter norsk lov. Kritikken Myndin Nerdrum målbærer kan ikke sammenliknes med Ingebrigtsen-saken, men det sentrale er, som i tilfellet Ingebrigtsen, ikke hva Odd eller Gjert har gjort eller unnlatt å gjøre, men hvordan vi står overfor etiske dilemmaer som er en følge av noe generisk ved sjangeren. Dette gjelder både de som skyr kameraene, men også de tjener på deres tilstedeværelse.

Trygve Aas Olsen har kritisert at NRK omtaler Familien Nerdrum som en dokumentar fordi den ikke tilfredsstiller krav til objektivitet eller journalistisk balanse. Dokumentarer kan være så mangt, men Aas Olsen peker likevel på et viktig poeng. Familien Nerdrum ble også viet oppmerksomhet i Dagsrevyen lørdag 9. november 2024. Her var Odd Nerdrum portrettert sammen med Bjarne Melgaard og både i selve innslaget og i Ingvild Bryns kommentar i etterkant, nevnes den kommende “dokumentaren” på NRK. Kanalen bruker mye sendetid på profilering av egne produksjoner. NRK har et ansvar for at publikum forstår hva de ser på. Ved å omtale serien som en dokumentar, slik de også omtalte Team Ingebrigtsen (som vant Gullruten i kategorien beste dokusåpe i 2019 og 2020), vil det for mange oppleves som nærmere virkeligheten enn den iscenesatte virkeligheten i en reality. Sendeflater brukes til promotering – også de som i utgangspunktet skal være forbeholdt nyhets- og faktabasert aktualitetsstoff som Dagsrevyen. Påvirker ikke en slik journalistisk dekning oss, når vi vurderer om Familien Nerdrum stemmer overens med virkeligheten?

NRKs etiske balansegang

Snart kommer Märtha Louise og Durek til å skape nye overskrifter i Netflix-produksjonen som har fulgt dem over noen år. Her hjemme er det vel ingen som har hatt større vansker med å håndtere balansegangen mellom å være privat i et øyeblikk (uforglemmelig iscenesatt gjennom tildekkingen av brudefølget i forbindelse med bryllupet i Geiranger) og offentlig person i et annet, enn prinsessen. Dette er også en balansekunst som brødrene Ingebrigtsen øver seg i. De krever privatlivets fred når det passer men er også produsenter av nytt innhold som gir oss blikk bak kulissene. De lever av mer enn løpingen, og vet at de kan høste stor avkastning av interessen som finnes for deres personer. Utfordringen deres og Märtha Louises, er kanskje at de ikke i like stor grad som Logan Paul har akseptert at likes er kjedelig. Konflikt er derimot sexy og gir høyere utbytte. Sannheten er underordnet.  Selv om Familien Nerdrum som underholdning betraktet, er temmelig uskyldige/kjedelige saker, bidrar familiens liv i offentligheten utenom serien til oppmerksomhet. De har med andre ord ikke bare en scene å spille på, men mange. Så lenge det handler om martyren Odd Nerdrum, den grusomme modernismen og undertrykkende kunstinstitusjoner, kan allmennkringkasteren NRK leve godt med dramaet fordi det bidrar til publikumsoppslutningen. Dersom konfliktene innad i familien blir for synlige og det blir åpenbart at iscenesettelsene dekker over virkelige konflikter og spenninger, er det etisk sett en annen sak. Problemene som viste seg i Team Ingebrigtsen er ikke av unik art og vil komme til overflaten så lenge NRK fortsetter sin flørt med realitysjangeren og tåkelegger sine etiske forpliktelser.

Familien Nerdrum eksisterer ikke, like lite som Team Ingebrigtsen eller Paul American, for å parafrasere Jean Baudrillard. I virkeligheten ser vi en reality. Vi vet det, men fascineres like fullt av følelsen av autentisitet og noe virkeligere enn om vi var vitne til søskenkrangling i Succession (HBO, 2018-23). Vi ønsker illusjonen av minst mulig iscenesettelse og regi, samtidig som vi krever drama og konflikt. Det etiske har lett for å smuldre bort i spenningen over å få bli invitert inn og oppleve virkeligheter vi ellers ikke har tilgang til. Deltakere har åpenbart mye å vinne på eksponering, men det har også en pris. Særlig når virkeligheten faktisk biter fra seg og minner oss om at backstage rommer mer enn spill og simulakrum.

Rune Kreutz  er medieviter, lærer i mediefag og skribent.