«Septembermordet» i norsk film var en stor kritikerslakt etter filmfestivalen i Skien i 1980, fire år før den fikk fast sete i Haugesund. Kritikken rammet flere filmer, blant andre Bredo Greves La elva leve! og Lasse Glomms At dere tør, men først og fremst debutant Roar Skolmens I ungdommens makt. Slakten av hans film, særlig i VG, Asker og Bærums budstikke og i Morgenbladet, fulgte etter kontroverser og flere søksmål i forkant av premieren, og hvor noen journalister både dekket oppstyret og senere anmeldte filmen i sin avis. Anmelderne mente blant annet at filmen var uoriginal, det ble stilt spørsmål om den symboltunge filmen hadde et manus, og VG etterspurte “en tynn tråd av intelligens i rotet” – en beskrivelse som fikk skuespiller Rolf Søder til å gå ut i samme avis i forsvar for filmen og regissøren. Budstikka kalte den «i sin tendens meget anti-Bærumsk».

Nå er Skolmens film blitt folkefinansiert og skal utgis på Blu-ray av Platekompaniet, 45 år etter kinopremieren og for første gang på video. Som distributører er vi forbauset over den unisone kritikken fra den gang og at få evnet å se noen kunstneriske ambisjoner i verket, eller i det minste tok litt lettere på en debutant som hadde tatt sats i et luftig svev, enten man mente nedslaget ble litt ustøtt eller ikke. Og ikke bare da man stod midt i stormen mens filmen var ny, men Sølve Skagen ble sitert i Dagbladet i 2010 på at I ungdommens makt er «mangelfull på et teknisk-faglig plan». Det er en beskrivelse vi som har sett filmen for første gang i senere tid, har problemer med å forstå.

Det var flere grunner til at det smalt hardt i norsk film ved inngangen til 1980-årene. En av grunnene som Dagbladet senere spekulerte i, var at det ikke var noen aktuell Wam og Vennerød-film som tok fokuset den høsten. En annen er at det hadde etter vel mye sosialrealisme i løpet av 70-årene var på tide med en utrenskning, som dessverre rammet Greve, Glomm og Skolmen, og hvor sistnevnte som debutant og ensidig utskjelt, og som dessuten i praksis fikk et yrkesforbud fram mot Lucifer – sensommer gult og sort ti år senere, kanskje ble rammet hardest. Og kanskje var det nødvendig med et lite jordskjelv, som bidro til å muliggjøre mer publikumsrettede filmer utover 1980-årene, særlig Orions belte 5 år senere.

I ettertid kan man forstå at Bredo Greves blanding av dokumentar og fiksjon i La elva leve! var forut for sin tid i 1980. I ungdommens makt har vi vanskeligere med å få grep om at ble så til de grader uthengt, filmen som av Forstyrret filmsalong er blitt beskrevet som det eneste rent surrealistiske verket som har fått statlig støtte i Norge. Men den har fått en nær mytisk status senere, med mange publikummere som har hørt om den uten å ha mulighet til å se selv, og forholdene bør ligge bedre til rette i dag for å se verkets kvaliteter, nå som støvet forlengst har lagt seg. Og kanskje gir en fysisk utgivelse i våre dager Roar Skolmen anerkjennelsen og etterspørselen hans ærlige og egenartede verk fortjener.

Thomas Heie Haugerud driver den uavhengige distributøren Filmskatten AS sammen med Eirik Ulltang Birkeland.

Her er noen av avisoppslagene det refereres til i teksten: