I Oscar-sammenheng trumfer filmen kampanjen, uansett hva mange tror, skriver tidligere filmprodusent Stein B. Kvae som har skrevet masteroppgave om nasjonale Oscar-utvelgelser.
Skal Norge lykkes, må vi velge den beste filmen – ikke den beste kampanjen.
The Brutalist vant tre Oscar-statuetter, men fikk ikke støtte fra Norsk filminstitutt (NFI) fordi den ble ansett som for tradisjonell. Elskling, årets best rangerte spillefilm på IMDB, ble ikke vurdert som norsk Oscar-kandidat. I Palm Springs Best in Fest ble Quisling valgt over Armand, sammen med Oscar-vinneren I’m Still Here. Likevel valgte den norske Oscar-komitéen Armand, med kampanjemulighetene som en viktig begrunnelse. Men i Oscar-sammenheng trumfer filmen kampanjen, uansett hva mange tror.
For et drøyt år siden skrev jeg masteroppgave om nasjonale Oscar-utvelgelser. Jeg studerte statistikk, festivaltrender og beslutningsprosesser – og sammenliknet Norge og Danmark. Danskenes suksess skyldes ikke tilfeldigheter, men en metodisk tilnærming. Norge derimot har en prosess preget av løse rammer, intern påvirkning og manglende forståelse for hva som faktisk fungerer.
Før jeg går videre, vil jeg også berømme NFI. De ga meg tilgang til komitémedlemmene og møtte meg med åpenhet og ærlighet. Det står respekt av en institusjon som lar seg granske og diskuterer metoder på en redelig måte. Men nettopp derfor er det viktig at de også tar inn over seg kritikken.
«Er det noen som kan?»
Forskjellene mellom Norge og Danmark starter med komitéens sammensetning. I Danmark håndplukkes én mann og én kvinne av forbundene og får vite at de er spesielt utvalgt. I Norge sendes en generell forespørsel: «Er det noen som kan?» Allerede her settes en annen standard for prestisje og ansvar.
Prosessen videre forsterker forskjellene. I Danmark velger komitémedlemmene sine tre favoritter før første møte, og presenterer dem uten diskusjon, hvor ingen lar seg påvirke av sterke stemmer i rommet. I Norge avholder NFI et innledende møte der de antyder hvilke filmer som er «mest aktuelle». Dette farger vurderingene før filmene i det hele tatt er sett av mange i komiteen.
Danskene stemmer så over sine valg, med åpne dissenser. I Norge forhandles det fram en «enighet», ofte påvirket av at komitélederen har dobbeltstemme. Uenighet tones ned, og prosessen favoriserer kompromisser og tilsynelatende konsensus..
Den største svakheten i Norge er likevel det siste avgjørende møtet: I Danmark vurderes kandidatene basert på festivalpriser, internasjonale kritikker og distributørvalg. I Norge må produsentene pitche en Oscar-markedsplan for en komité med begrenset forståelse for hva som faktisk fungerer i Oscar-løp. Fokuset flyttes fra filmens faktiske kvaliteter til en hypotetisk kampanje som det ikke engang behøves å levere på.
IMDB som ekspertise
Men hva avgjør egentlig Oscar-suksess? Mange har teorier: Cannes-uttak, sjanger, kjente skuespillere og kampanjer. Min forskning viste at ingen av disse faktorene gir en sikker indikasjon. Den sterkeste sammenhengen fant jeg i IMDB-score. Oscarnominerte filmer scorer i snitt rundt 7,5, vinnere noe høyere. Quisling matchet dette med 7,5, Armand lå langt under med 6,6, mens Elskling hadde imponerende 8,1 – og ble likevel oversett. Danmark valgte, som forventet, en film i den øvre del av intervallet.
Oscar er unik fordi den forener de store tallenes lov med ekspertisen til en håndplukket jury. Vinnerfilmer må appellere både kunstnerisk og kommersielt, i motsetning til mange festivalfavoritter. IMDB-score fungerer som en solid indikator fordi den reflekterer bred aksept. Du kan fremdeles tape med en høy score, men du vinner ikke med en lav. I Oscar trumfer kvalitet som regel smak. Og geniale kampanjer slår sjelden ut de beste filmene, på tross av mytene om dette. I år var Emilia Pérez (5,4) lenge spådd å bryte mønsteret i kategorien for Internasjonal film. Men det ble altså filmen med høyest score (8,6) som vant.
Skal Norge lykkes, må vi velge den beste filmen – ikke den beste kampanjen, ikke den riktige regissøren, ikke det vi mener «fortjener» en plass, og ikke den typen film vi «liker best». Prosessen må bygges slik at vi unngår gruppetenkning og sikrer det rette valget. Vi har kunnskapen, men NFI må være villige til å bruke den – selv om det betyr å gi fra seg makt.
For NFI har mer makt enn noen gang. Og med det følger ansvar. Når kritiske stemmer avfeies, mister vi muligheten til forbedring. Når beslutninger tas ovenfra og diskusjoner kveles av enkle svar, svikter systemet.
Stein Kvae var inntil nylig produsent i Paradox.
Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
– Et virkemiddelapparat i utvikling.
Skal Norge lykkes, må vi velge den beste filmen – ikke den beste kampanjen.
I Oscar-sammenheng trumfer filmen kampanjen, uansett hva mange tror, skriver tidligere filmprodusent Stein B. Kvae som har skrevet masteroppgave om nasjonale Oscar-utvelgelser.
The Brutalist vant tre Oscar-statuetter, men fikk ikke støtte fra Norsk filminstitutt (NFI) fordi den ble ansett som for tradisjonell. Elskling, årets best rangerte spillefilm på IMDB, ble ikke vurdert som norsk Oscar-kandidat. I Palm Springs Best in Fest ble Quisling valgt over Armand, sammen med Oscar-vinneren I’m Still Here. Likevel valgte den norske Oscar-komitéen Armand, med kampanjemulighetene som en viktig begrunnelse. Men i Oscar-sammenheng trumfer filmen kampanjen, uansett hva mange tror.
For et drøyt år siden skrev jeg masteroppgave om nasjonale Oscar-utvelgelser. Jeg studerte statistikk, festivaltrender og beslutningsprosesser – og sammenliknet Norge og Danmark. Danskenes suksess skyldes ikke tilfeldigheter, men en metodisk tilnærming. Norge derimot har en prosess preget av løse rammer, intern påvirkning og manglende forståelse for hva som faktisk fungerer.
Før jeg går videre, vil jeg også berømme NFI. De ga meg tilgang til komitémedlemmene og møtte meg med åpenhet og ærlighet. Det står respekt av en institusjon som lar seg granske og diskuterer metoder på en redelig måte. Men nettopp derfor er det viktig at de også tar inn over seg kritikken.
«Er det noen som kan?»
Forskjellene mellom Norge og Danmark starter med komitéens sammensetning. I Danmark håndplukkes én mann og én kvinne av forbundene og får vite at de er spesielt utvalgt. I Norge sendes en generell forespørsel: «Er det noen som kan?» Allerede her settes en annen standard for prestisje og ansvar.
Prosessen videre forsterker forskjellene. I Danmark velger komitémedlemmene sine tre favoritter før første møte, og presenterer dem uten diskusjon, hvor ingen lar seg påvirke av sterke stemmer i rommet. I Norge avholder NFI et innledende møte der de antyder hvilke filmer som er «mest aktuelle». Dette farger vurderingene før filmene i det hele tatt er sett av mange i komiteen.
Danskene stemmer så over sine valg, med åpne dissenser. I Norge forhandles det fram en «enighet», ofte påvirket av at komitélederen har dobbeltstemme. Uenighet tones ned, og prosessen favoriserer kompromisser og tilsynelatende konsensus..
Den største svakheten i Norge er likevel det siste avgjørende møtet: I Danmark vurderes kandidatene basert på festivalpriser, internasjonale kritikker og distributørvalg. I Norge må produsentene pitche en Oscar-markedsplan for en komité med begrenset forståelse for hva som faktisk fungerer i Oscar-løp. Fokuset flyttes fra filmens faktiske kvaliteter til en hypotetisk kampanje som det ikke engang behøves å levere på.
IMDB som ekspertise
Men hva avgjør egentlig Oscar-suksess? Mange har teorier: Cannes-uttak, sjanger, kjente skuespillere og kampanjer. Min forskning viste at ingen av disse faktorene gir en sikker indikasjon. Den sterkeste sammenhengen fant jeg i IMDB-score. Oscarnominerte filmer scorer i snitt rundt 7,5, vinnere noe høyere. Quisling matchet dette med 7,5, Armand lå langt under med 6,6, mens Elskling hadde imponerende 8,1 – og ble likevel oversett. Danmark valgte, som forventet, en film i den øvre del av intervallet.
Oscar er unik fordi den forener de store tallenes lov med ekspertisen til en håndplukket jury. Vinnerfilmer må appellere både kunstnerisk og kommersielt, i motsetning til mange festivalfavoritter. IMDB-score fungerer som en solid indikator fordi den reflekterer bred aksept. Du kan fremdeles tape med en høy score, men du vinner ikke med en lav. I Oscar trumfer kvalitet som regel smak. Og geniale kampanjer slår sjelden ut de beste filmene, på tross av mytene om dette. I år var Emilia Pérez (5,4) lenge spådd å bryte mønsteret i kategorien for Internasjonal film. Men det ble altså filmen med høyest score (8,6) som vant.
Skal Norge lykkes, må vi velge den beste filmen – ikke den beste kampanjen, ikke den riktige regissøren, ikke det vi mener «fortjener» en plass, og ikke den typen film vi «liker best». Prosessen må bygges slik at vi unngår gruppetenkning og sikrer det rette valget. Vi har kunnskapen, men NFI må være villige til å bruke den – selv om det betyr å gi fra seg makt.
For NFI har mer makt enn noen gang. Og med det følger ansvar. Når kritiske stemmer avfeies, mister vi muligheten til forbedring. Når beslutninger tas ovenfra og diskusjoner kveles av enkle svar, svikter systemet.
Stein Kvae var inntil nylig produsent i Paradox.
Les også
- Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
- Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
- – Et virkemiddelapparat i utvikling.
- Den dysfunksjonelle dokumentaren.
- Filmer til ettertanke.
- Fire norske kortfilmer til Tribeca.
- Oscar-akademiet med nye regler for KI.
- – «Norge Rundt» er en gullgruve for oss produksjonsdesignere.(+)
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.