Foto: fra Runways KI-prompt «An astronaut running through an alley in Rio de Janeiro».

Filmindustrien preges av utviklingsoptimisme; man tar for gitt at teknologi som VFX og KI er bra for bransjen. Men nettopp i industriens opptatthet av steindyr profesjonalisme, samt i den teknologiske utviklingen selv, ligger filmbransjens mulige undergang.

Her i Athen sitter jeg ofte og jobber på Det nordiske biblioteket. Det ligger bokstavelig talt ved Akropolis. Nå og da dukker det opp et crew på den andre siden av gaten for å filme på en kafé kalt «Det lille treet». Gaten stenges av og det hele er veldig «big», selv om de filmer på et område som er mindre enn min egen leilighet i samme by. 

Hvor mange er de i crewet? I ettermiddagslyset går jeg ut på balkongen og prøver å telle. Et sted mellom tretti eller førti stykker? 

Hver eneste gang jeg ser dem jobbe, tenker jeg at det hadde holdt med en ti-tolv personer, inkludert dem som stopper forbipasserende og trafikken. Jeg antar også at det er et superdyrt kamera inne på kafeen, og en lyssetting like kostbar som å lyse opp det gedigne vakre tempelet litt lenger opp i lia.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi det jeg står og ser på koster vanvittig mye penger; trolig er energibruken i forhold til resultatet meningsløs. Der som på svært mange andre filmsett.

Hvem er de profesjonelle?

Som de fleste har fått med seg, er det nå mulig å lage spillefilm på mobiltelefonen, som du så kan vise på Colosseum kino i Oslo. Eller på kveldstid i Herodes Atticus-teateret, som jeg nesten kan se opp til her fra biblioteket.

Du kan nå skrive manus på mobilen, lage storyboard, filme, klippe, fikse lyd og bilde, gjøre rulletekster.  Vi er inne i en andre universell «nybølge» med mobiler og lette kameraer, lydutstyr du kan ha i lomma, lyskastere som selv sjuåringer kan bære. Ved hjelp av billig-VFX kan du fra gutte- eller jenterommet «filme» i India, New York, på pampasen i Argentina eller i Athen. Med KI og VR vil du også kunne skape dine egne manus og skuespillere. Hvorfor sitte å se på en film, hvis du selv kan være en del av den? 

Hver dag ramler det ut på nettet millionvis av «private dramaer». I tillegg har store filmer og dramaserier premiere på skjerm og kino, også hver eneste dag. I USA het det seg før at det alltid var tretti store dramaer under planlegging, filming og etterarbeid. Nå er tallet visstnok mellom 500 og 600. Tenk på hvordan volumet i Norge og Norden har vokst!

Den enorme flommen av profesjonelle og ikke-profesjonelle narrativer, gjør at det knapt er mulig å skille mellom idioten og talentet, vulgær lavkultur fra forstedene og forfinet finesse fra kunst- og kulturinstitusjonene i sentrum.

Det er ofte ikke lenger noe fornuftig forhold – verken økonomisk og teknologisk – mellom det du legger inn og det som kommer ut i andre enden.

Monopolet er over.

La meg ta et eksempel fra sist jeg underviste på en filmskole: Da tok vi for oss «de hemmelige» kodene bak avanserte narrativer i musikkvideoer. Mange videoer virker uhyre kompliserte; hvordan i all verden bygges de opp, hvordan krysses fortellerlinjene osv. Rett og slett, hvordan får de det til?

Utgangspunktet var A-ha sin «Hunting high and low». Vi så på den og leste teksten. Studentene fikk så i oppdrag å lage et nytt manus over samme sang. Til min store overraskelse dukket de opp dagen etter med en ny musikkvideo over A-ha-låta, laget på ettermiddagen etter undervisningen. Studentene hadde filmet og klippet det hele med mobiltelefonene sine, de mimet og danset, de hadde lagt på kreative ettereffekter. 

Det mest interessante var, synes jeg, hvor utrolig godt håndverk dette var; alt gjort på en mobiltelefon, laget på noen få timer av fem/seks studenter på en manuslinje.

Og da blir jo spørsmålet: Hvorfor ha en steindyr bransje når publikum kan gjøre det selv? Hvorfor ha en profesjonell fotograf, lydteknikker, lys, en stab, etterarbeidsfunksjoner, hvis VFX, VR og KI er «profesjonelle» og gjør en like god jobb?  Og for femhundre kroner, ikke femti millioner.

Skapelsesmonopolet er borte en gang for alle, fordi nå kan alle gjøre alt.

Det som skjer i medie- og filmbransjen kan sammenlignes med da trykkpressen kom på 1400-tallet i Europa, plutselig kostet ikke en bok lenger like mye som en bondegård. Nedslående nytt for prester som hadde monopol på «sannheten»; nå kunne folk flest både skrive, trykke og lese bøker.

Vår tids «folk flest» kan fortelle egne dramaer på YouTube og TikTok; katta som kommer inn med en mus, bilen som på glatta sklir mot bussen, jenta som spent venter på om hun får en sekser, fattige unger som imiterer steindyre musikkvideoer fra USA.   

Det som er trist for de gamle monopolistene, som oss filmfolk, kan være bra for publikum.

Snart kan du knapt se forskjell på en film finansiert av Norsk filminstitutt og en laget for tre kroner på fritidsklubben på Holmlia? Til og med Hollywood må gi etter for denne utviklingen.

Er det håp i «den lille historien»?

Under en utveksling om denne kommentaren etterlyste Rushprints redaktør et håp som løfter perspektivet utover det åpenbare og dystopiske. Noe som viser at det alltid vil være muligheter for de kreative, de som vil ha et virke i denne bransjen. Han har et poeng.

Vi mennesker trenger fortellere som forteller sanne ting, av den enkle grunn at vi overlever bedre da. Evolusjonen har gjort oss til fortellere fordi den styrker oss som art; i den ligger en advarsel og en oppfordring: «Hvis du gjør som ham, blir det fælt. Men hvis du gjør som henne, går det bra til slutt».

Men jeg har ingen tro på at det nytter å pumpe på med penger og teknikk inn i bransjen i håp om å gjøre fortellingene våre bedre. Større er ikke bedre.

Kommer «den lille historien» til å bli mer sentral? En billigere versjon av de norske arthouse-filmene? Da laget av filmskapere, som redaktøren skrev i min dialog med ham, som «spisser filmene sine mer, som satser maksimalt på særpreg og som stikker seg ut av mengden». 

Gjennom VFX, VR og KI kan ikke bare «folk flest» benytte seg av verktøyene, men også de profesjonelle «småfilm-fortellerne». Og da kommer vi tilbake til manusklassen som gjorde en musikkvideo på en ettermiddag. 

Nettopp på grunn av teknologien gir det ingen mening for amatørskaperen å lære seg å beherske kamera, lys- og lydutstyr.  Mulighetene vil allerede ligge i en billig brukspakke, som vil kunne tilby den ivrige et hav av vakre kjøringer og nydelige lyssettinger. Det vil bli like lett å filme som å varme opp Fjordland kjøttkaker i mikrobølgeovnen.

Alle profesjonelle fortellere, også filmskapere, må om ikke lenge lære seg å beherske en rekke medier, for å vite hvordan de kan lage innhold der. Jeg tror vår tids mange fortelleskoler etter hvert kommer til å bli samlet til ett akademi, hvor du lærer film, journalistikk, teater, VR, KI, ulike kunstuttrykk. 

Nå slukkes lysene i gaten, filmsettet er ferdig med dagens dont og jeg kan vandre bort til T-banen. Samtidig, i mørket oppe i lia, kommer lyset på i det gamle teateret til Herodes Atticus. Der hvor alt lyste, en gang i fortellingens og tidens vugge. 

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper og tidligere konsulent NFI.