TIFF 2025 – våre anbefalinger.

TIFF 2025 – våre anbefalinger.

I dag åpner årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival. Aleksander Huser anbefaler her et utvalg høydepunkter fra det omfattende filmprogrammet.

Denne uka er det duket for årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), som sedvanlig med en norsk åpningsfilm. I kveld åpner det arktiske filmkalaset med spillefilmen Alt skal bort, regissert av Arild Østin Ommundsen. 

Alt skal bort handler om Ellen, spilt av Silje Salomonsen, og hennes to brødre som samles i barndomshuset for å rydde opp i arven etter deres avdøde komponistfar, og omtales som et familiedrama som kombinerer humor, varme og melankoli for å utforske en families møte med fortiden. Manuset er skrevet av Salomonsen og Østin Ommundsen, og filmen er produsert av Julia Joner for Chezville. Ordinær kinopremiere er 14. mars. 

Tirsdag åpner sideprogrammet Film fra Nord med den norske dokumentaren SKI, regissert av Nikolai Schirmer, der filmskaperen og skikjøreren skildrer en barndomskamerats mål om å gjennomføre en svært krevende og omfattende topptur. SKI har ordinær kinopremiere 31. januar. 

I det samme programmet blir det også premiere på Åse Svenheim Drivenes’ nye kinodokumentar Uten synlige tegn, med engelsk tittel Teenage Life Interrupted, som er en observerende dokumentar om de mange unge som oppsøker sykehus med symptomer legene ikke finner en fysiologisk forklaring på.

I denne artikkelen skal vi imidlertid se nærmere på et utvalg av de internasjonale langfilmene på Tromsø-programmet. La det dermed være nevnt at internasjonale filmer naturligvis også er å finne i Film fra Nord-seksjonen, som blant annet inkluderer islandske Baltasar Kormákurs nye spillefilm Touch, svenske Johan Palmgrens norsk-coproduserte dokumentar Solitary Road og den franske dokumentaren #Hvaldimir, Conversations with a Spy Whale om den såkalte spionhvalen som dukket opp i Nord-Norge i 2019.

Alt skal bort.

The Brutalist, Renate Reinsve og franske filmer i konkurranse

Årets internasjonale konkurranseprogram byr på en rekke sterke filmer. Blant disse er The Brutalist, regissert av Brady Corbet med manus av ham og norske Mona Fastvold. Med en spilletid på drøyt tre og en halv time – inkludert pause – er dette en episk og på alle måter ambisiøs fortelling, kanskje kan man endog kalle The Brutalist et slags filmmotstykke til det skjønnlitterære målet om å skrive «den store amerikanske romanen». Selv trakk jeg nylig fram filmen som en av fjorårets aller beste i min oppsummering av det internasjonale filmåret 2024. Norsk kinopremiere på The Brutalist er satt til 28. februar, men første mulighet til å se den her i landet blir altså på TIFF.

Blant førpremierene i konkurranseprogrammet er også den amerikanske indie-komedien A Different Man av Aaron Schimberg, som har Sebastian Stan og Adam Pearson på rollelista sammen med norske Renate Reinsve – og en smarthet og ironi som kan føre tankene til Kristoffer Borglis filmer. Samt François Ozons nye film When Fall Is Coming (Når høsten kommer), som på sin side kan gi assosiasjoner til Woody Allen. Den handler om to eldre venninner som lever et rolig liv i rurale Burgund, og forviklingene som oppstår i kjølvannet av at en av dem nektes kontakt med barnebarnet sitt. When Fall Is Coming er en lun, humoristisk og til dels melankolsk dramathriller som tar flere overraskende vendinger. 

En annen fransk førpremiere som konkurrerer om hovedprisen Aurora er Holy Cow, regissert av Louise Courvoisier, som er satt til området Jura i samme land. Denne spillefilmen forteller om en attenårig gutt som forsøker å forsørge seg selv og sin yngre søster gjennom ostemaking, og er et velspilt drama med en velfungerende kombinasjon av sosialrealisme, skildring av lokale tradisjoner og «feelgood»-elementer.

The Brutalist.

Prisvinnere fra Thessaloniki og tyrefekterportrett av Albert Serra 

Blant filmene i konkurransen som foreløpig ikke har norsk kinodistribusjon er den europeiske samproduksjonen To a Land Unknown. Filmens regissør Mahdi Fleifel har selv vokst opp i en flyktningleir i Libanon, og har laget en medrivende skildring av to palestinske flyktninger i Athen som må ty til kriminalitet i forsøket på å komme seg videre inn i Europa. På filmfestivalen i Thessaloniki vant Mahmood Bakri prisen for beste mannlige skuespiller for sin rolle i To a Land Unknown, som også ble belønnet med publikumsprisen. På samme festival gikk hovedprisen for beste film til Happy Holidays, et familiedrama av den palestinske filmskaperen Scandar Copti som utspiller seg i filmskaperens hjemby Haifa i Israel. Selv gikk jeg dessverre glipp av den i Thessaloniki, men har hørt svært positive ting om denne spillefilmen, som også vises i TIFFs hovedkonkurranse. 

Vi skal ikke ramse opp hele konkurranseprogrammet her, men ta med en film jeg heller ikke har fått sett, men har høye forventninger til. Den særegne og eksentriske katalanske filmskaperen Albert Serra vant FIPRESCI-prisen i Tromsø for to år siden for spillefilmen Pacifiction. Hans nye film Afternoons in Solitude er et dokumentarportrett av en peruansk tyrefekter, og skal etter sigende utforske både kunstneriske og grusomme sider ved tyrefekting.

The Last Showgirl.

Pamela Anderson som «showgirl», irsk rap og finsk rølpeforviklingskomedie

Når vi nå beveger oss over til utvalget i andre av Tromsø-festivalens programseksjoner, skal vi igjen trekke fram en prisvinner fra Thessaloniki. Den kvinnelige skuespillerprisen på festivalen gikk nemlig til Joana Santos for hennes hovedrolle i On Falling, regissert av portugisiske Laura Carreira. I beste tradisjon for britisk sosialrealisme forteller filmen om en ung kvinne (passende nok med navn Aurora) fra samme land som filmskaperen, som arbeider på et massivt lager for en av de store nettshoppingkonsernene i Skottland. On Falling er en finstemt og velregissert karakterstudie som gir et opprørende innblikk i moderne yrkesliv. 

I samme seksjon, Horisonter (som besår av høydepunkter fra det internasjonale festivallandskapet), vises Being Maria av Jessica Palud, biografifilmen om skuespiller Maria Schneider og innspillingen av Siste tango i Paris. Skuespiller Matt Dillon gjestet Thessaloniki-festivalen med denne filmen, som kan leses om i min rapport derfra. Being Maria får førpremiere på TIFF.

Blant filmene i Horisonter som ikke har norsk distribusjon er Gia Coppolas The Last Showgirl, som er et stemningsfullt og emosjonelt portrett av en ikke lenger ung «showgirl» i Las Vegas. Hovedrollen spilles av Pamela Anderson, i en solid og ganske så gripende rolletolkning der skuespillerens egen historie også beriker rollefiguren. Denne internasjonale «snakkisen» bør man med andre ord benytte muligheten til å få sett under festivalen. 

Trans Memoria av Victoria Verseau er en personlig dokumentar med hybridelementer, der filmskaperen oppsøker stedet i Thailand som hun tidligere utførte sin kjønnsbekreftende operasjon, sammen med to andre transpersoner som nå skal gjøre det samme. Denne svenske filmen handler imidlertid ikke bare om deres kjønnsbekreftelse og identitet, men også en søken etter den avdøde franske venninnen som utførte operasjonen med Verseau. Trans Memoria gir et bevegende og formmessig annerledes innblikk i både viktigheten av og utfordringene ved denne gjennomgripende livsendringen.

Kneecap av Rich Peppiatt er en fiksjonsframstilling av historien om hip hop-gruppa med samme navn, som ikke minst har gjort seg bemerket for å rappe på irsk. I filmen, som er Irlands Oscar-kandidat, spiller Kneecap-trioen seg selv, mens Michael Fassbender dukker opp i en sentral birolle. Kneecap kan føre tankene til TrainspottingThe Commitments og 8 Mile, og byr på en fengende miks av musikk, hedonisme og opprørsk språkkamp. Denne spillefilmen har førpremiere på TIFF, og kommer på kino i februar. 

Finske Teemu Nikkis 100 Liters of Gold er en rølpete – og veldig finsk, vil nok noen si – komedie om to voksne venninner som brygger edle dråper og forviklingene som oppstår med deres i overkant grundige testing av egne varer. Den hadde premiere på Tallinn Black Nights Film Festival, der hovedrolleinnehaverne Pirjo Lonka og Elina Knihtilä vant prisen for beste kvinnelige skuespiller(e). Også denne filmen vises i TIFF-seksjonen Horisonter, men har i tillegg en passende «øl + vin»-spesialvisning med ølsmaking i forkant. 

Trans Memoria.

Sterke filmer fra øst

I min tidligere nevnte oppsummering av det internasjonale filmåret 2024 trakk jeg fram Litauen og Georgia som sterke filmland for tiden. Flere filmer fra disse landene er da også å se i Tromsø-festivalens programseksjon East Side Stories med filmer fra tidligere sovjetrepublikker. Ingen av filmene i seksjonen har norsk kinodistributør. 

Den litauiske spillefilmen Toxic vant hovedprisen på filmfestivalen i Locarno, og handler om to tenåringsjenter i et mindre sted utenfor Vilnius som deltar på en modellskole. I uttrykket kan Saulė Bliuvaitės spillefilmdebut minne om Harmony Korines Gummo, om enn med langt mer empati for sine karakterer. Dette er en usminket og formsterk skildring av tenåringskultur og usunne kroppsidealer, og anbefales varmt. 

I tillegg viser TIFF den litauiske filmen Southern Chronicles av Ignas Miškinis, som i likhet med Toxic er en «coming of age»-fortelling. Selv gikk jeg dessverre glipp av denne filmen på Tallinn Black Nights-festivalen, der den vant prisen for beste film i det baltiske konkurranseprogrammet. 

Mer «coming of age» finner man i George Sikharulidzes spillefilmdebut Panopticon, som er en av de georgiske filmene på programmet. Denne filmen hadde premiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Karlovy Vary (sammen med Lilja Ingolfsdottirs Elskling), og skildrer flere av utfordringene den unge generasjonen i Georgia står overfor. I tillegg til å omhandle både religiøsitet og høyreekstremisme, gir filmen en uredd skildring av hva man vel kan kalle ukonvensjonell seksualitet. Panopticon er en imponerende og åpenbart ektefølt spillefilm fra en debutant med en tydelig stemme og mye på hjertet. 

Det kommer også mange sterke filmer fra Ukraina for tiden, og mange av disse omhandler naturlig nok den pågående krigen i landet. 

En meget sterk dokumentar på TIFF-programmet om nettopp krigen i Ukraina er Intercepted av Oksana Karpovych. På lydsiden består filmen av russiske soldaters telefonsamtaler med familiemedlemmer i hjemlandet, tatt opp av ukrainsk etterretning, mens bildene viser utbombede hjem og områder i det krigsherjede landet de befinner seg i. Gjennom dette nokså enkle, kontrasterende grepet gir filmen innblikk i krigen generelt og de utkommanderte russernes mentalitet i særdeleshet. Soldatenes bekjennelser omfatter alt fra grov umenneskeliggjøring av ukrainerne og beskrivelser av klare krigsforbrytelser til dødsangst og sterke kvaler om det de er med på, mens menneskene de snakker med hjemme i større grad synes å være påvirket av den statlige russiske propagandaen. 

Av filmer fra Ukraina på festivalprogrammet kan jeg ikke unngå å trekke fram U Are the Universe, som jeg selv har valgt ut til seksjonen Kritikeruka. Dette er på sin side en science fiction-film, skrevet og regissert av Pavlo Ostrikov, og beretter om en enslig ukrainsk romfarer som plutselig ikke lenger har noen klode å vende tilbake til. U Are the Universe hadde premiere på filmfestivalen i Toronto, og er en filosofisk, vittig og emosjonelt bevegende science fiction-fabel som kan føre tankene til Moon, Gravity og selveste 2001: En romodyssé.

The End.

Fokus på Iran og «Den nye musikalen» 

Tromsø-festivalen vier i år et eget fokusprogram til et annet bemerkelsesverdig filmland, nemlig Iran, som i likhet med både Ukraina og Georgia har preget nyhetsbildet nylig. 

Dette programmet byr blant annet på førpremierer av Mohammad Rasoulofs The Seed of the Sacred Fig og My Favourite Cake (En liten bit av kaken) av Maryam Moghaddam og Behtash Sanaeeha, to svært forskjellige spillefilmer som begge retter skarp kritikk mot de iranske styresmaktene. 

Det anbefales dessuten å få med seg My Stolen Planet, en tyskprodusert dokumentar av eksiliraneren Farahnaz Sharifi. I filmen kombinerer hun egne minner med arkivopptak som folk har filmet av livet innenfor hjemmets vegger, der de kunne være friere enn ute i det iranske samfunnet, og omhandler også den nylige «Kvinne, Liv, Frihet»-protestbevegelsen. Denne essayistiske og personlige dokumentaren hadde premiere på fjoråret Berlinale, og vant litt senere både hovedprisen og FIPRESCI-prisen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki.  

Musikaler er i vinden for tiden, og ikke bare av den konvensjonelle sorten. I et annet spesialprogram retter TIFF fokus på «Den nye dokumentaren», som omfatter nyere tradisjonsbrytende musikalfilmer som Emilia Pérez av Jacques Audiard og Annette av Leos Carax. Og ikke minst dokumentarfilmskaper Joshua Oppenheimers første spillefilm, den apokalyptiske musikalen The End med Tilda Swinton, Michael Shannon, Moses Ingram og George MacKay på rollelista. Oppenheimer gjester Tromsø-festivalen med denne danskproduserte nye filmen, som så langt ikke har norsk distribusjon. 

Når den 35. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestivalen avsluttes til helgen, blir det med førpremiere på A Complete Unknown som avslutningsfilm. Dette er altså James Mangolds spillefilm om Bob Dylan med Timothée Chalamet i hovedrollen og Elle Fanning, Edward Norton og Monica Barbaro i andre sentrale roller. Den amerikanske regissøren har tidligere laget portrettfilmen om Johnny Cash og June Carter, Walk the Line, som har visse berøringspunkter med beretningen om Dylans unge år og vei til berømmelse på «folk-scenen» i New York – som han etter hvert også brøt med da han valgte å «gå elektrisk». Med A Complete Unknown har Mangold igjen laget et bunnsolid og velfortalt musikerportrett, som plasserer seg blant de aller beste i den pågående bølgen av artist-biografifilmer. 

Den 35. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 13.-19. januar 2025.

TIFF 2025 – våre anbefalinger.

TIFF 2025 – våre anbefalinger.

I dag åpner årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival. Aleksander Huser anbefaler her et utvalg høydepunkter fra det omfattende filmprogrammet.

Denne uka er det duket for årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), som sedvanlig med en norsk åpningsfilm. I kveld åpner det arktiske filmkalaset med spillefilmen Alt skal bort, regissert av Arild Østin Ommundsen. 

Alt skal bort handler om Ellen, spilt av Silje Salomonsen, og hennes to brødre som samles i barndomshuset for å rydde opp i arven etter deres avdøde komponistfar, og omtales som et familiedrama som kombinerer humor, varme og melankoli for å utforske en families møte med fortiden. Manuset er skrevet av Salomonsen og Østin Ommundsen, og filmen er produsert av Julia Joner for Chezville. Ordinær kinopremiere er 14. mars. 

Tirsdag åpner sideprogrammet Film fra Nord med den norske dokumentaren SKI, regissert av Nikolai Schirmer, der filmskaperen og skikjøreren skildrer en barndomskamerats mål om å gjennomføre en svært krevende og omfattende topptur. SKI har ordinær kinopremiere 31. januar. 

I det samme programmet blir det også premiere på Åse Svenheim Drivenes’ nye kinodokumentar Uten synlige tegn, med engelsk tittel Teenage Life Interrupted, som er en observerende dokumentar om de mange unge som oppsøker sykehus med symptomer legene ikke finner en fysiologisk forklaring på.

I denne artikkelen skal vi imidlertid se nærmere på et utvalg av de internasjonale langfilmene på Tromsø-programmet. La det dermed være nevnt at internasjonale filmer naturligvis også er å finne i Film fra Nord-seksjonen, som blant annet inkluderer islandske Baltasar Kormákurs nye spillefilm Touch, svenske Johan Palmgrens norsk-coproduserte dokumentar Solitary Road og den franske dokumentaren #Hvaldimir, Conversations with a Spy Whale om den såkalte spionhvalen som dukket opp i Nord-Norge i 2019.

Alt skal bort.

The Brutalist, Renate Reinsve og franske filmer i konkurranse

Årets internasjonale konkurranseprogram byr på en rekke sterke filmer. Blant disse er The Brutalist, regissert av Brady Corbet med manus av ham og norske Mona Fastvold. Med en spilletid på drøyt tre og en halv time – inkludert pause – er dette en episk og på alle måter ambisiøs fortelling, kanskje kan man endog kalle The Brutalist et slags filmmotstykke til det skjønnlitterære målet om å skrive «den store amerikanske romanen». Selv trakk jeg nylig fram filmen som en av fjorårets aller beste i min oppsummering av det internasjonale filmåret 2024. Norsk kinopremiere på The Brutalist er satt til 28. februar, men første mulighet til å se den her i landet blir altså på TIFF.

Blant førpremierene i konkurranseprogrammet er også den amerikanske indie-komedien A Different Man av Aaron Schimberg, som har Sebastian Stan og Adam Pearson på rollelista sammen med norske Renate Reinsve – og en smarthet og ironi som kan føre tankene til Kristoffer Borglis filmer. Samt François Ozons nye film When Fall Is Coming (Når høsten kommer), som på sin side kan gi assosiasjoner til Woody Allen. Den handler om to eldre venninner som lever et rolig liv i rurale Burgund, og forviklingene som oppstår i kjølvannet av at en av dem nektes kontakt med barnebarnet sitt. When Fall Is Coming er en lun, humoristisk og til dels melankolsk dramathriller som tar flere overraskende vendinger. 

En annen fransk førpremiere som konkurrerer om hovedprisen Aurora er Holy Cow, regissert av Louise Courvoisier, som er satt til området Jura i samme land. Denne spillefilmen forteller om en attenårig gutt som forsøker å forsørge seg selv og sin yngre søster gjennom ostemaking, og er et velspilt drama med en velfungerende kombinasjon av sosialrealisme, skildring av lokale tradisjoner og «feelgood»-elementer.

The Brutalist.

Prisvinnere fra Thessaloniki og tyrefekterportrett av Albert Serra 

Blant filmene i konkurransen som foreløpig ikke har norsk kinodistribusjon er den europeiske samproduksjonen To a Land Unknown. Filmens regissør Mahdi Fleifel har selv vokst opp i en flyktningleir i Libanon, og har laget en medrivende skildring av to palestinske flyktninger i Athen som må ty til kriminalitet i forsøket på å komme seg videre inn i Europa. På filmfestivalen i Thessaloniki vant Mahmood Bakri prisen for beste mannlige skuespiller for sin rolle i To a Land Unknown, som også ble belønnet med publikumsprisen. På samme festival gikk hovedprisen for beste film til Happy Holidays, et familiedrama av den palestinske filmskaperen Scandar Copti som utspiller seg i filmskaperens hjemby Haifa i Israel. Selv gikk jeg dessverre glipp av den i Thessaloniki, men har hørt svært positive ting om denne spillefilmen, som også vises i TIFFs hovedkonkurranse. 

Vi skal ikke ramse opp hele konkurranseprogrammet her, men ta med en film jeg heller ikke har fått sett, men har høye forventninger til. Den særegne og eksentriske katalanske filmskaperen Albert Serra vant FIPRESCI-prisen i Tromsø for to år siden for spillefilmen Pacifiction. Hans nye film Afternoons in Solitude er et dokumentarportrett av en peruansk tyrefekter, og skal etter sigende utforske både kunstneriske og grusomme sider ved tyrefekting.

The Last Showgirl.

Pamela Anderson som «showgirl», irsk rap og finsk rølpeforviklingskomedie

Når vi nå beveger oss over til utvalget i andre av Tromsø-festivalens programseksjoner, skal vi igjen trekke fram en prisvinner fra Thessaloniki. Den kvinnelige skuespillerprisen på festivalen gikk nemlig til Joana Santos for hennes hovedrolle i On Falling, regissert av portugisiske Laura Carreira. I beste tradisjon for britisk sosialrealisme forteller filmen om en ung kvinne (passende nok med navn Aurora) fra samme land som filmskaperen, som arbeider på et massivt lager for en av de store nettshoppingkonsernene i Skottland. On Falling er en finstemt og velregissert karakterstudie som gir et opprørende innblikk i moderne yrkesliv. 

I samme seksjon, Horisonter (som besår av høydepunkter fra det internasjonale festivallandskapet), vises Being Maria av Jessica Palud, biografifilmen om skuespiller Maria Schneider og innspillingen av Siste tango i Paris. Skuespiller Matt Dillon gjestet Thessaloniki-festivalen med denne filmen, som kan leses om i min rapport derfra. Being Maria får førpremiere på TIFF.

Blant filmene i Horisonter som ikke har norsk distribusjon er Gia Coppolas The Last Showgirl, som er et stemningsfullt og emosjonelt portrett av en ikke lenger ung «showgirl» i Las Vegas. Hovedrollen spilles av Pamela Anderson, i en solid og ganske så gripende rolletolkning der skuespillerens egen historie også beriker rollefiguren. Denne internasjonale «snakkisen» bør man med andre ord benytte muligheten til å få sett under festivalen. 

Trans Memoria av Victoria Verseau er en personlig dokumentar med hybridelementer, der filmskaperen oppsøker stedet i Thailand som hun tidligere utførte sin kjønnsbekreftende operasjon, sammen med to andre transpersoner som nå skal gjøre det samme. Denne svenske filmen handler imidlertid ikke bare om deres kjønnsbekreftelse og identitet, men også en søken etter den avdøde franske venninnen som utførte operasjonen med Verseau. Trans Memoria gir et bevegende og formmessig annerledes innblikk i både viktigheten av og utfordringene ved denne gjennomgripende livsendringen.

Kneecap av Rich Peppiatt er en fiksjonsframstilling av historien om hip hop-gruppa med samme navn, som ikke minst har gjort seg bemerket for å rappe på irsk. I filmen, som er Irlands Oscar-kandidat, spiller Kneecap-trioen seg selv, mens Michael Fassbender dukker opp i en sentral birolle. Kneecap kan føre tankene til TrainspottingThe Commitments og 8 Mile, og byr på en fengende miks av musikk, hedonisme og opprørsk språkkamp. Denne spillefilmen har førpremiere på TIFF, og kommer på kino i februar. 

Finske Teemu Nikkis 100 Liters of Gold er en rølpete – og veldig finsk, vil nok noen si – komedie om to voksne venninner som brygger edle dråper og forviklingene som oppstår med deres i overkant grundige testing av egne varer. Den hadde premiere på Tallinn Black Nights Film Festival, der hovedrolleinnehaverne Pirjo Lonka og Elina Knihtilä vant prisen for beste kvinnelige skuespiller(e). Også denne filmen vises i TIFF-seksjonen Horisonter, men har i tillegg en passende «øl + vin»-spesialvisning med ølsmaking i forkant. 

Trans Memoria.

Sterke filmer fra øst

I min tidligere nevnte oppsummering av det internasjonale filmåret 2024 trakk jeg fram Litauen og Georgia som sterke filmland for tiden. Flere filmer fra disse landene er da også å se i Tromsø-festivalens programseksjon East Side Stories med filmer fra tidligere sovjetrepublikker. Ingen av filmene i seksjonen har norsk kinodistributør. 

Den litauiske spillefilmen Toxic vant hovedprisen på filmfestivalen i Locarno, og handler om to tenåringsjenter i et mindre sted utenfor Vilnius som deltar på en modellskole. I uttrykket kan Saulė Bliuvaitės spillefilmdebut minne om Harmony Korines Gummo, om enn med langt mer empati for sine karakterer. Dette er en usminket og formsterk skildring av tenåringskultur og usunne kroppsidealer, og anbefales varmt. 

I tillegg viser TIFF den litauiske filmen Southern Chronicles av Ignas Miškinis, som i likhet med Toxic er en «coming of age»-fortelling. Selv gikk jeg dessverre glipp av denne filmen på Tallinn Black Nights-festivalen, der den vant prisen for beste film i det baltiske konkurranseprogrammet. 

Mer «coming of age» finner man i George Sikharulidzes spillefilmdebut Panopticon, som er en av de georgiske filmene på programmet. Denne filmen hadde premiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Karlovy Vary (sammen med Lilja Ingolfsdottirs Elskling), og skildrer flere av utfordringene den unge generasjonen i Georgia står overfor. I tillegg til å omhandle både religiøsitet og høyreekstremisme, gir filmen en uredd skildring av hva man vel kan kalle ukonvensjonell seksualitet. Panopticon er en imponerende og åpenbart ektefølt spillefilm fra en debutant med en tydelig stemme og mye på hjertet. 

Det kommer også mange sterke filmer fra Ukraina for tiden, og mange av disse omhandler naturlig nok den pågående krigen i landet. 

En meget sterk dokumentar på TIFF-programmet om nettopp krigen i Ukraina er Intercepted av Oksana Karpovych. På lydsiden består filmen av russiske soldaters telefonsamtaler med familiemedlemmer i hjemlandet, tatt opp av ukrainsk etterretning, mens bildene viser utbombede hjem og områder i det krigsherjede landet de befinner seg i. Gjennom dette nokså enkle, kontrasterende grepet gir filmen innblikk i krigen generelt og de utkommanderte russernes mentalitet i særdeleshet. Soldatenes bekjennelser omfatter alt fra grov umenneskeliggjøring av ukrainerne og beskrivelser av klare krigsforbrytelser til dødsangst og sterke kvaler om det de er med på, mens menneskene de snakker med hjemme i større grad synes å være påvirket av den statlige russiske propagandaen. 

Av filmer fra Ukraina på festivalprogrammet kan jeg ikke unngå å trekke fram U Are the Universe, som jeg selv har valgt ut til seksjonen Kritikeruka. Dette er på sin side en science fiction-film, skrevet og regissert av Pavlo Ostrikov, og beretter om en enslig ukrainsk romfarer som plutselig ikke lenger har noen klode å vende tilbake til. U Are the Universe hadde premiere på filmfestivalen i Toronto, og er en filosofisk, vittig og emosjonelt bevegende science fiction-fabel som kan føre tankene til Moon, Gravity og selveste 2001: En romodyssé.

The End.

Fokus på Iran og «Den nye musikalen» 

Tromsø-festivalen vier i år et eget fokusprogram til et annet bemerkelsesverdig filmland, nemlig Iran, som i likhet med både Ukraina og Georgia har preget nyhetsbildet nylig. 

Dette programmet byr blant annet på førpremierer av Mohammad Rasoulofs The Seed of the Sacred Fig og My Favourite Cake (En liten bit av kaken) av Maryam Moghaddam og Behtash Sanaeeha, to svært forskjellige spillefilmer som begge retter skarp kritikk mot de iranske styresmaktene. 

Det anbefales dessuten å få med seg My Stolen Planet, en tyskprodusert dokumentar av eksiliraneren Farahnaz Sharifi. I filmen kombinerer hun egne minner med arkivopptak som folk har filmet av livet innenfor hjemmets vegger, der de kunne være friere enn ute i det iranske samfunnet, og omhandler også den nylige «Kvinne, Liv, Frihet»-protestbevegelsen. Denne essayistiske og personlige dokumentaren hadde premiere på fjoråret Berlinale, og vant litt senere både hovedprisen og FIPRESCI-prisen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki.  

Musikaler er i vinden for tiden, og ikke bare av den konvensjonelle sorten. I et annet spesialprogram retter TIFF fokus på «Den nye dokumentaren», som omfatter nyere tradisjonsbrytende musikalfilmer som Emilia Pérez av Jacques Audiard og Annette av Leos Carax. Og ikke minst dokumentarfilmskaper Joshua Oppenheimers første spillefilm, den apokalyptiske musikalen The End med Tilda Swinton, Michael Shannon, Moses Ingram og George MacKay på rollelista. Oppenheimer gjester Tromsø-festivalen med denne danskproduserte nye filmen, som så langt ikke har norsk distribusjon. 

Når den 35. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestivalen avsluttes til helgen, blir det med førpremiere på A Complete Unknown som avslutningsfilm. Dette er altså James Mangolds spillefilm om Bob Dylan med Timothée Chalamet i hovedrollen og Elle Fanning, Edward Norton og Monica Barbaro i andre sentrale roller. Den amerikanske regissøren har tidligere laget portrettfilmen om Johnny Cash og June Carter, Walk the Line, som har visse berøringspunkter med beretningen om Dylans unge år og vei til berømmelse på «folk-scenen» i New York – som han etter hvert også brøt med da han valgte å «gå elektrisk». Med A Complete Unknown har Mangold igjen laget et bunnsolid og velfortalt musikerportrett, som plasserer seg blant de aller beste i den pågående bølgen av artist-biografifilmer. 

Den 35. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 13.-19. januar 2025.

MENY