Foto: Martin Scorsese - her fra fra opptakene til «Killers of the Flower Moon» - er dyslektiker. Ville han kommet gjennom nåløyet til NFI?

Jeg tenker ofte på denne unike filmskaperen som er analfabet. Men, som siden hun har hatt mobil siden hun var liten, likevel lager fantastiske filmer. Hun skyter de, klipper de, lydlegger de, og lager musikken og grafikken selv. Så bra er disse filmene at hun når et stort publikum, og har vunnet både Gullpalmen og Oscar. Likevel får hun nå avslag på sitt nye prosjekt. Hun kan nemlig ikke skrive. Og som vi alle vet, så er SØKNADEN det aller viktigste i filmproduksjon. Resultatene hun har oppnådd ser alle at er imponerende, men, dessverre…  Ingen hender, ingen kaker. 

På toppen er hun også stum, og vi vet jo alle at det nest viktigste i filmproduksjon er å kunne PITCHE. Så også her kommer hun til kort. På tross av imponerende resultater, kan vi ikke fravike regelverket. Søknad med alle vedlegg sendes i portalen og fristen er i morgen kl. 12. 

Ja da, kanskje er teksten over her litt søkt. Men for en som har jobbet som produsent og konsulent med over hundre regissører og manusforfattere gjennom årene, vil jeg påstå at den er et brukbart bilde på hvor vi har havnet når det gjelder filmfinansiering og hvordan vi ivaretar talenter. 

Min erfaring er nemlig at filmskapere jobber svært forskjellig. Noen bruker måneder bare på å kultivere selve idéen. Andre bruker tid på research eller rollebesetning før manus påbegynnes. Noen skyter en scene i året for egne penger, som kanskje en dag blir en film, andre igjen vil gjerne filme prøver for så å skrive karakterene og så først i neste fase skape selve handlingen. Noen er veldig flinke til å snakke for seg og lage fargerike moodboards fra de beste filmene verden har sett, andre er ikke noe gode til å skrive eller formidle eksakt hva filmen kommer til å bli, men desto bedre på sluttresultatet – selve filmen. 

Har vi et system som ivaretar disse forskjellene? Nei. Tvert om forventes det at alle jobber så likt som mulig, samtidig som byråkratiske prosesser har blitt viktigere enn kunstnerisk utvikling og fleksibilitet. Men jeg før påstå: Ingen prosjekter er like. Hver film er unik, og krever at man ser akkurat den filmen for hva den er, og akkurat den filmskaperen for dets behov knyttet til akkurat den filmen. Ingen søknadsfrister eller «rettferdig» saksbehandling i verden har noen gang gjort en film bedre.

Vi har utviklet et system der søknaden er helligere enn de filmene søkerne har laget tidligere. Vi ser det gang på gang. Senest i år har to filmskapere med eventyrlige resultater opplevd at både kunstnerisk og kommersiell suksess kvitteres med avslag på neste prosjekt. At det er hard kamp om midlene vet vi alle, men på et så tidlig stadium som manustilskudd eller fordypningsstipend, bør de disponible midlene være mer fleksible, slik at ikke åpenbare talenter må bruke tiden sin på annet enn sin neste film. 

Regelverket må tilpasses talentene – ikke motsatt. Bare behandlingstiden er nå så lang at mange må på NAV mens de venter på svar. Da hjelper det lite at hylla er full av priser fra forrige film.

Hvis ikke vi gjør noe med dette snarlig, mister vi glitrende manusforfattere med sosial angst og stjerneregissører med dysleksi. For å ikke å snakke om det unike filmgeniet som er analfabet og stum.

Thomas Robsahm er produsent .