Foto: Makta komponistlag: Eivind Helgerød, Andréa L. Horstad, Kåre Vestrheim og Kristoffer Lo.

Makta komponistlag er nominert til Harpa Nordic Film Composer’s Award for musikken til dramaserien Makta. Komponistlaget består av Eivind Helgerød, Andréa Louise Horstad og Kristoffer Lo – i tillegg til Kåre Vestrheim.

Prisutdelingen finner sted mandag 15. februar i auditoriet til Felleshus for de nordiske ambassadene i Berlin. Arrangementet er en del av Nordic Film Music Days som en lang rekke nordiske komponistforeninger, deriblant NOPA, står bak.

HARPA er en pris for musikk i film og TV i regi av Nordic Film Composers Network – et samarbeid mellom komponistforeninger i de fem nordiske landene. Festivalen har blitt en fast del av arrangementskalenderen under Berlin International Film Festival.

Komponistforeningene i de fem nordiske landene har landet på følgende nominasjoner, i tillegg til den norske nominasjonen:

For Danmark er Christian Balvig nominert for The Son and the Moon (regi: Roja Pakari & Emilie Adelina Monies); for Finland er Ilari Heinilä nominert for Sebastian (regi av Mikko Mäkelä); for Island er Högni Egilsson  nominert for Touch (regi av Baltasar Kormákur);  for Sverige er Henrik Lörstad nominert for Who are you, Mamma Mu?(regi av Christian Ryltenius).

«Sinnsykt morsomt»

Da Rushprint i våres møtte Makta komponistlags musikalske leder Kåre Vestreheim kunne han fortelle om en uvanlig prosess:

– Det var sinnssykt morsomt, det var en lekegrind: bare å brette opp ermene.

Flere kriterier måtte oppfylles for å bli plukket ut til kvartetten som skulle få navnet Makta komponistlag:

 – Jeg måtte ha forskjellige stemmer og kvaliteter. Det var ulike folk på blokka, jeg tenkte på de som er glade i å spille ball. Det skal være digg, det skal være lystbetont. Jeg har sagt nei til å gjøre mange plater, jeg er opptatt av kjemi. Hvis jeg først skal bruke to måneder i studio med en person eller et band, må det være fett å være sammen. Vi må ha det moro. Jeg har jobba med Kristoffer Lo, jeg har produsert Highasakite. Han var på blokka fordi han spiller gitar, tuba og flugabone. Og er veldig musikalsk. Han har bra energi og er på vei til å gjøre filmmusikk og å produsere og skrive ting sjøl. Og Andrea Horstad har rommet her ved siden av, er sanger og bassist og spiller med Astrid S og lager egen musikk og produserer masse band og er en kjempegod lydtekniker. En veldig god ressurs. Veldig musikalsk. Og jeg ville ikke ha et sånt gubbevelde, det måtte være med minst én dame. Det måtte være med stemmer, men også noe rytmisk, og da ville jeg ha Eivind Helgerød. Han har produsert Emilie Nicolas og spiller også med Astrid S, faktisk. Han gjør mye kommerse ting, men har en allsidig bakgrunn og mye musikk i kroppen. 

Det samlede laget fikk umiddelbart musikalsk kjemi. 

 – Jeg ga dem en pitch om hva Yngvild og Johan hadde tenkt. Om soundet. Det er ofte litt vagt når det kommer fra filmverdenen. Når den kreative prosessen begynner, leter vi etter den første tonen som skal spilles. Vi er fire musikere uten partitur, uten noter, uten noenting. Det er helt carte blanche. Jeg hadde en tanke om hvordan det kunne låte. 

Og det måtte altså ikke blir for flinkt, melodiøst, solobasert, groovy eller fengende. 

 – Jeg måtte bremse opp mange ganger: Det skulle ikke være bra. Det skulle humpe.   Det blir fort mye lyd når fire personer spiller. Det blir dessuten jævlig mye musikk. To små lyder fra meg trigger ett eller annet i Andrea og så begynner Kristoffer å spille og så har det gått en halvtime. Jeg hører gjennom opptaket og klipper ut ting. Det er ikke mye vi spiller inn på nytt –at vi tenker vi må gjøre det bedre. Men kanskje det må gjøres mer aggressivt eller defensivt, gi det en bestemt følelse

På et tidspunkt improviserte kvartetten seg inn på det som skulle bli vignetten. 

 – Og så klippet jeg og limte litt og tenkte at vi trengte et mannskor som kunne synge Internasjonalen, og da startet vi vårt eget; mannskoret RUST, hvor vi fikk med noen kompiser, produsent Yngve Sæther og noen av klipperne og regissørene. Vi klæsja det oppå tubariffene og det begynte å ligne på en slags vignett. Vi gjorde en session til, sendte det til klipperne – de holder til rett oppe i gata her – og da var ballspillet i gang.

Hva har det å si at alle fire i Makta komponistlag har produsenterfaring? 

 – At vi har en forståelse for hvor musikken skal.  Hvis man kun er instrumentalist, er man gjerne litt mer navlebeskuende. Som er kjempefint hvis man skal ha verdens beste gitarist til å spille – da er det greit at det eneste vedkommende fokuserer på er hvordan det spilles. Mens det var sekundært for oss her inne i studio. Her gikk vi etter lyder. Når Andrea begynte å skrubbe på en kubjelle litt på kødd og jeg bare: «Den lyden er dritfet!» Da må man være skrudd sammen slik at man skjønner det. At man er ett skritt videre enn sitt eget instrument. 

Les hele saken.