Fire år som filmkonsulenter. Hva har vi lært, og hva tar vi med oss videre ut i bransjen?  Cecilie Aspenes og Klara Nilsson Grunning er begge ved å avslutte sine åremål som filmkonsulenter ved Norsk filminstitutt (fire år er standard for filmkonsulenter ved NFI); Cecilie som fiksjonskonsulent, Klara som dokumentarkonsulent. Her samtaler de over tida som har gått, filmer de har bidratt til å hjelpe frem – og hvordan sikre filmkunsten i usikre tider.

Klara: Cecilie, har det allerede gått fire år?

Cecilie: Haha, ja, det har det. Gikk det fort, tenker du?

Klara: Absolutt! Det er jo så mange ting man ville gjennomføre på tiden man er tildelt, ønsket har jo vært å utgjøre en forskjell. Da jeg startet, var målet mitt å ta norsk dokumentarfilm til et nytt internasjonalt nivå. Fordi jeg mente min internasjonale erfaring som konsulent i 10 år ved svensk og dansk filminstitutt, 18 år i USA – først som filmfotograf og regissør, deretter som produsent og så commissioner – og et stort nettverk på kryss og tvers i verden, kunne bidra til det. Samtidig var jo målet først og fremst å heve mulighetene for å møte de kunstneriske ambisjonene som jeg så var på vei til å eksplodere!

Cecilie: Du har bidratt til å realisere mange sterke og viktige prosjekter, Klara. Så målet du satte deg må vel sies å være oppnådd? Selv hadde jeg som ønske, mål og ambisjon før jeg takket ja til jobben, å bidra til at fler stemmer slipper til. Jeg har ment at norsk spillefilmbransje har vært litt for ensartet. Ikke som i at alle fortellinger er de samme, men at mange fortellerperspektiver har samme ståsted. Og det mener jeg faktisk er et demokratisk problem. Vi trenger filmfortellinger fra flere ulike bakgrunner og klassetilhørigheter, sånn at filmene blir relevante for alle. Så ønsket har vært å kunne bruke bakgrunnen min aktivt. Det å være arbeiderklasse, og komme fra en familie hvor ingen har drevet med kunst eller kultur, tror jeg har hatt noe å si for hvordan jeg leser prosjekter, og for hvilke historier jeg mener er viktige å fortelle på film. Jeg har alltid tulla med at der jeg vokste opp, så jobba man enten i bank eller så var man bankraner. Og det er ikke bare tull, altså. Det jeg mener, er at ens bakgrunn er vesentlig for hvilke historier man kan kjenne seg igjen i, og hva slags fortellerperspektiv man relaterer til. Ønsket mitt som filmkonsulent har vært å bidra til mer mangfold i tildelingene. I tillegg har jeg alltid hatt et hjerte for sterke historier for barn og unge, og det engasjementet har jeg heldigvis fått brukt på NFI. 

Klara: Ja, det har du. Og det er jo nettopp det, at gjennom rollen som filmkonsulent kan man påvirke med makt. Og så er det viktig å huske at med den makten kommer også et ansvar. Både som enkeltperson, men også som en del av et offentlig system. Siden NFI er statens rådgiver på filmområdet, må NFI bruke den posisjonen til å beskytte filmkunsten. Det er kjempeviktig at vi bevarer den uavhengige produsenten, for å kunne støtte kunstnerisk ambisiøse prosjekter. Men hvordan skaper vi som filmkonsulenter mulighet for å utvikle filmkunsten? 

Cecilie: Hvordan vil det se ut i landet vårt om vi ikke har filmkunst? Om det kommersielle markedet alene får bestemme? Jeg har hele veien stilt meg spørsmålet om hvordan filmene jeg har gått inn i, kan endre verden bittelittegrann. Hva skal filmens etterliv være? Og så er det et viktig poeng, som du sier, at med makt kommer ansvar. Det skal man være seg veldig bevisst. Makt i seg selv har liten interesse for meg. Men makt som mulighet til å endre noe som bør endres, er av betydning. 

De samme som får tilskudd?

Klara: Jeg er utrolig takknemlig for den tilliten jeg er blitt gitt i rollen som filmkonsulent. Både i NFI-systemet, men vel så mye i bransjen. Det har jo vært en ren gavepakke å få ta del i de mange ulike prosjektene bransjen har bydd på. Både i kort og langt format, i helnorske produksjoner og store og små internasjonale co-produksjoner.

Cecilie: Enig! At den norske filmbransjen er både idérike og gjennomføringsdyktige er det ingen tvil om. Og noe jeg visste før jeg begynte å jobbe på NFI. Men at den er såpass variert, har vært en fin oppdagelse. Fra utsiden er det lett å tro at det er de samme som får tilskudd om igjen og om igjen. Men erfaringene fra innsiden sier noe annet. I både dine og mine tilskudd ligger også mengder med debutanter og nye talenter, i prosjekter som utfordrer like mye som underholder, som sprenger grenser, setter agenda og skaper diskusjon. Og mange av prosjektene vi har støttet, gir også barn og unge sine første, sterke filmopplevelser. Selv må jeg si at det er utrolig gøy at Lars er LOL har gjort det så bra, både kunstnerisk og kommersielt. Det er en film som hadde høye kunstneriske ambisjoner, og med en sterkt og tydelig regivisjon, og et mål om å gi barna en cinematisk opplevelse. Rykter er en annen produksjon som nå er inne i tredje sesong, og jeg er glad for at jeg på vegne av NFI ga viktig bidrag til den første sesongen. Og så er det jo mye å glede seg til som kommer fremover også. Stargate, for eksempel.  Som er blitt en nydelig film som tar barn og unge på alvor, ikke bare med hensyn til tematikk, men også hvilke filmkunstneriske ambisjoner skaperne satte for prosjektet. Og så må jeg nevne Lise Myhre sin Tannféen! Jeg har tro på at den vil bli like kunstnerisk høyverdig som den vil bli en publikumsvinner. Håpet er at filmen skal bli for barna det Lises Nemi-univers har vært for ungdommer og unge voksne. Og egentlig tror jeg mange aldre vil få stor glede av å se Tannféen, for den handler om noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Felles for de nevnte titlene er at de ønsker å utgjøre en forskjell. De vil mer enn å underholde, de vil fortelle noe sant, ekte og viktig om samtiden vår. Og det er selve hjertet i konsulentordningen.

Klara: Vi har fått ta del i spennende, underholdende og utfordrende prosjekter som er blitt, og skal bli, flotte filmer og serier. Mange av dem reiser verden rundt, og har fått et stort internasjonalt publikum, i tillegg til sitt lokale publikum. Jeg synes det viktige er at hver film fanger og møter det publikummet hvor filmen kan gjøre størst forskjell. Fordi det er akkurat i det møtet hvor vi kan gå litt ut over oss selv. Danny Glover sa en gang at «For å endre ting, må vi med filmen treffe hjertet først» – changing hearts and minds. Her er det mange dokumentarer jeg har støttet som har hatt en sterk vilje til å nå ut, og med ambisjoner om å vise perspektiv og emner som kan utgjøre en forskjell for mange. Ibelin, Ukjent landskap, Fedrelandet, Sau og No Other Land er noen eksempler som har gått hele veien for å oppnå sine målsettinger.

Hver og én av oss filmkonsulenter kommer med sin unike bakgrunn, og for meg har det vært en gave å komme til Norge, Sverige og Danmark fra USA, med friske øyne. Jeg tenker åpnere. Og jo bredere erfaring man tar med seg i den vurderingsprosess som rollen krever, jo bedre. Dette betyr selvsagt ikke at alle prosjekter må ha en internasjonal ambisjon, for det skal være plass for å utvikle en diversitet av sterke stemmer med ulike mål. Men de prosjektene som kan transendere gjennom fortelling, grep, visuelt uttrykk, kompleksitet, unike perspektiv, og troverdighet blir ofte relevant også for et publikum. Filmskaperens vilje å skape noe som de ikke har laget før, eller hvor noe større enn prosjektet i seg selv er på spill, viser ofte en både sterkere og tydeligere visjon, opplever jeg. Å gjøre noen nysgjerrig, overrasket og hvis man er heldig, se verden fra et nytt perspektiv, er en drivkraft som kan løfte både emne, situasjon og tese. Hvorfor? Hvorfor nå? og Hvorfor meg? er tre enkle, men komplekse spørsmål som jeg alltid prøver å finne svar på i en søknad.

Den frie kunstens forutsetninger

Cecilie: Jeg har også to faste spørsmål som jeg alltid stiller meg selv når jeg leser ett prosjekt: Hva handler denne filmen egentlig om? Altså ikke som i plot, men hva er dens budskap, og hvordan vil den bevege på et emosjonelt plan. Og det andre er hvem er filmen til? Selv om film er kunst, så skal filmene NFI støtter også finne sin plass i et kommersielt marked, og da er det vesentlig å ha en formening om hvem man vil skal se den. Som filmkonsulent er det viktig å først og fremst se kunstnerisk visjon og -ambisjoner, framfor kommersielle hensyn. Selv om markedsmessige hensyn også er ett av elementene vi vurderer i ethvert prosjekt.

Klara: I disse omskiftelige tider er offentlig filmfinansiering viktigere enn noen gang. Norsk filminstitutts oppdrag, og hvordan filmkonsulenter utøver sitt virke, har stor betydning for hvilke filmer og serier som blir laget i Norge. Det følger et ansvar med å forvalte offentlige midler, og dette ansvaret må vi ta alvorlig. Konsulentordningene har et spesielt ansvar for filmkunsten. 

Cecilie: Og filmkunst er nødvendig. For hva er egentlig mennesket uten kultur? Film, serier og spill er ikke bare et `nice to´, det er i aller høyeste grad et `need to´. Se bare på tilstanden vår under pandemien. Vi hadde klart oss langt dårligere under nedstengning, hadde vi ikke hatt tilgang til egne så vel som internasjonale kulturopplevelser. Filmer, serier og online konserter ble jo konsumert som aldri før.

Klara: I Sverige har nylig staten sendt ut et skriv til svenske statsborgere, der tittelen er «Hvis krisen eller krigen kommer». Det fikk meg til å tenke over; hva har vi egentlig lært av historien? For hvordan verner vi for å kultivere og prioritere kunst og kultur? Valgene vi tar bør være modige og risikotakende, på et nivå hvor muligheten for at både noe fantastisk og noe forferdelig kan komme til å skje.

Cecilie: Forsvaret for å bevare kunsten som fri, og kulturfeltets nødvendighet, er én vi er nødt til å møte i fellesskap. Vi må støtte og hjelpe hverandre uansett om vi er filmskapere eller byråkrater, om vi er aktører i bransjen som produserer, finansierer, publiserer eller distribuerer. For med den politiske vinden som blåser over landet – og verden – kan vi ikke ta som en selvfølge at ting vil forbli som det er i dag. Eller for å si det på en annen måte; Det er veldig synlig når norske filmer vinner internasjonal anerkjennelse på A-festivaler, får Oscar nominasjoner og så videre. Men det er viktig at vi minner politikerne våre om at dette ikke skjer av seg selv. Det lange og nitidige arbeidet som ligger bak enhver filmskapers suksess, må respekteres, støttes og finansieres. Det kan ikke tas for gitt. Vi er inne i en avgjørende tid for kunst og kultur, og dersom vi «sover i timen», kan det få alvorlige konsekvenser for fremtidig film- og TV-produksjon. Jeg er bekymra for at det kan gå ut over den kunstnerisk ambisiøse filmen. Og selv om du og jeg har klare erfaringer med at det finnes massevis av sterke prosjekter med tydelige regivisjoner og risikovillige produsenter der ute, så trenger disse filmskaperne backing og finansiell støtte i et system som verdsetter nettopp filmkunsten. Alternativt kan det bli laget for mye som er likt, hvis finansiører blir engstelige, og bare vil satse på såkalt sikre kort. Da blir tilbudet fattigere, og vi oppfyller ikke ansvaret vårt som foredlere og bærere av kulturarven.

Den nødvendige tiden.

Klara: Fremover blir det viktig å finne gode samarbeidsformer for å teste nye muligheter, modeller og måter å dele fortellinger på. Fortellingens avgjørende rolle og filmens kraft er selve hjertet som vi alle har ansvar for å holde levende og pulserende. 

Cecilie: Jeg tror også det å jobbe presist med målgruppedefinisjon og outreach vil være ekstremt viktig fremover. Kampen om publikum er hardere enn noen gang, og vi konkurrerer ikke bare med hverandres filmer og serier, vi konkurrerer med alle typer skjermer – både store og små. Vi konkurrerer med et stort og tungt internasjonalt marked, og ikke bare våre egenproduserte filmer. Vi konkurrerer med SoMe, med eventer og med helt normal fritid. Når for eksempel en kommersiell aktør som Netflix sier at deres største konkurrent i kampen om det unge publikummet er søvn, så skjønner vi jo litt av det verdensbildet vi skal være en del av.

Selv har jeg vært veldig opptatt av at det ikke skal være en motsetning mellom å lage kunstnerisk ambisiøs film og det å få den til å treffe publikum. Og da er det nødvendig med et bevisst publikumsarbeid i utviklingsfasene. Noe som gjerne speiles i flere utviklingsløp, for det er ikke alltid man vet fra start hvem sitt publikum er.

Klara: Ja, det kan jo være frustrerende noen ganger, når ting tar tid. Men jeg vil også si at nettopp det at ting tar tid – enten det er kreativt eller det gjelder søknadsbehandling – så er ikke det bare negativt. Tidsbruk er ofte også et middel for å sikre kvalitet. I alle ledd. Som filmkonsulenter er vår jobb å gjøre en kunstnerisk vurdering, og for å sikre at man har forstått hva filmskaperen vil si, og at alle vurderingskriterier er vektet, er tid en nødvendighet.

Cecilie: Jeg husker en kollega sa til meg når jeg var ganske ny at «Vi bør ikke ha dårlig tid når vi skal behandle søknader», og viste til eksempler der hun hadde blitt bedt av søkere om å haste-behandle noe, fordi det var en festival eller en annen finansiør som skulle rekkes innen en bestemt frist. Selvsagt ønsker vi å være en god samspillsaktør. Men kan ikke saksbehandle på en måte som går på akkord med regelverket. Ei heller som gir spesialbehandling. Likebehandlingsprinsippet er jo der for en grunn, og er et viktig prinsipp i offentlig forvaltning. 

Klara: Ja, og så er jo fondsbudsjettet den størrelse den er. Noe som betyr at vi er nødt til å velge. Som betyr at selv prosjekter som kvalifiserer til ordningen, og har høye filmkunstneriske ambisjoner og -potensiale, ikke blir prioritert for tilskudd. Og en viktig del av jobben er å ha evnen til å se potensiale i et prosjekt tidlig. Først mange måneder – eller til og med år – etter at et produksjonstilskudd er gitt, kan man se ferdig film. Da er det viktig å ha sett det unike tidlig. I den sammenheng ser jeg først og fremst etter innholdet i prosjektet, hva filmen vil og for hvem. Og da kommer jeg litt tilbake til hvorfor kunst og kulturopplevelser er nødvendig. Vi trenger kunst og kultur til å rokke ved våre holdninger, til å skape tvil, usikkerhet og dilemmaer, men også til å gi håp, skjønnhet og inspirasjon. Uten kunst og kultur svekkes et lands identitet betydelig.

Cecilie: Så sant! Jeg mener også at kinokultur er en viktig del av vårt lands kulturelle identitet. Det er en av grunnene til at jeg mener det er viktig at vi snakker om film som i at film vises på kino. Fordi det å dele opplevelsen er en del av pakka, for å si det sånn. Det å se film i full konsentrasjon, på et sted du må oppsøke, i et mørkt rom sammen med andre mennesker, fører oss nærmere hverandre i filmopplevelsen. Filmen lever lenger i seeren etterpå også, med alt det som tilhører et kinobesøk. Jeg klarer ikke helt å forstå at noen kaller kampen for å bevare kinokulturen for åndssnobberi. Eller at det er noe gammeldags over å insistere på at film-er-best-på-kino. Og historisk sett har kinoene vært for alle, og i starten var filmene som ble vist kortere opplysningsfilmer. Jeg liker egentlig å tenke på kinoen som et sånt rom fortsatt; hvor du kan gå inn og bli opplyst. 

Hva definerer en films reise mot suksess?

Klara: Og fortellinger er jo den viktigste måten å dele med fremtidige generasjoner om «hva vi ikke visste». Det er gjennom de unike perspektivene på samtid og samfunn at filmverkene blir relevante og tidløse. Der hvor film gjør den største forskjellen, er i måten filmen kan kommunisere det vi ikke kan si eller lese, men derimot i et blikk, en stemning eller i muligheten til å reise i tid og rom, uten grenser. Og det er noe av det mest spennende med filmens utvikling; den kilende, inspirerende og uimotståelige delen av filmskaperens DNA som vi filmkonsulenter har privilegiet av å følge på daglig basis. Og i fellesskap, samarbeide med mandat til å utvikle filmen sammen.

Cecilie: Og det er jo selve kjernen i filmkonsulentoppdraget; å støtte kunstnerisk vågemot, og å se og forstå visjonen for filmen. Samtidig skal vi klare å se filmene vi støtter i et lengre perspektiv. Jeg har hele veien stilt meg selv spørsmålet hva vi vil med filmene vi lager? Hva skal filmens avtrykk være, utover en tilmålt tid underholdning? Og hva definerer en films reise mot suksess og dens plass i historiebøkene? Det er ikke bare antall solgte kinobilletter, mens også dens etterliv på et emosjonelt og intellektuelt plan. Her vil jeg trekke frem Dag Johan Haugeruds fantastiske trilogi Sex, Drømmer og Kjærlighet, jeg mener disse filmene er et eminent eksempel på poenget her. Det er tre filmer som ønsker å utgjøre en forskjell, som setter søkelys på gjenkjennelige situasjoner og utfordringer. Uten at man som seer behøver å ha opplevd 1:1 det som filmens hovedpersoner gjør, for å identifisere seg med tematikken og budskapet. Jeg husker jeg tenkte at det var veldig gledelig å se skeiv tematikk løftes opp på en organisk, genuin og ektefølt måte som var poengtert, men som likevel aldri opplevdes som en «politisk plakat».

Klara: Det er så gøy at du gikk for alle tre filmene på én gang. Det er ikke gjort før, og sånn sett representerer det noe unikt i konsulentordningen også. Og hver av filmene står støtt som helt enestående, filmkunstneriske verk. Selv har jeg fler sterke prosjekter jeg gjerne skulle fulgt videre frem til realisering. Vi vet jo begge at det ikke er nok midler tilgjengelig til å støtte alle de beste prosjektene. Det er dessverre stor mangel på midler. Man har kanskje alltid sagt at det må mer penger til..

Cecilie: Ja, men jeg opplever at det er veldig sant nå. Kampen for midlene, og det å øke fondsbudsjettet, er noe forvaltning og bransje må gjøre sammen. For det gamle ordspillet om at «sammen er vi sterkere» har definitivt ikke gått ut på dato. Søknadsbunkene viser at det er en enorm idérikdom, vitalitet og skaperkraft i bransjen. Og at det er så mange sterke og flotte filmer som burde bli laget. Å velge hvem som skal få tilskudd og ikke, er en sammensatt vurdering. Det handler jo ikke om gode og dårlige prosjekter, for virkeligheten er at man veldig ofte må si nei også til sterke idéer fra talentfulle og erfarne filmskapere. Man klarer ikke romme alle, for midlene er altfor få.

Klara: Det er alltid en sorg over de prosjektene man ikke får fulgt helt til døra. Det handler om det ansvaret og tilliten som vi snakker om. Den som filmskaperne har delt med meg. Samtidig må jeg si at etter disse fire årene på NFI, så føler jeg jo at det er nye muligheter og større rom for norsk dokumentar i verden. Noe jeg er utrolig stolt over. Det har vært så inspirerende å følge prosjektene, jeg har blitt utfordret og vært vitne til at fantastiske og unike verk har blitt skapt. Så tusen takk til alle dere i bransjen for at dere deler fortellingene fra de dypt personlige til de mest universale opplevelsene! 

Cecilie: Stiller meg fullt og helt bak de ordene der, Klara. Jeg kjenner også på en dyp takknemlighet – og en ekte glede – over alle de fantastiske prosjektene, talentene og kreative prosessene jeg har fått være en del av. Og norsk spillefilm er fortsatt i sterk vekst, og vinner også plass internasjonalt. Å være filmkonsulent er helt klart en av de gøyeste, og mest givende, jobbene jeg har hatt i filmbransjen.