Norske offentlige tilskudd finansierer arbeidsplasser og kompetanseutvikling for film- og TV-bransjen nærmest alle andre steder enn i Norge. I 2019 tallfestet NFIs årsrapport at hele 49% av innspillingsdagene på norske produksjoner var lagt til utlandet. Vårt inntrykk er at dette tallet nå er enda høyere, skriver Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund.
Foto fra opptakene til «Troll 2» - en film som i enda større grad kunne vært spilt inn i Norge med en bedre insentivordning (foto: Jens P. Larsen).
Mandag denne uken kom nyheten om at Danmark nå får på plass en insentivordning med ca. 200 millioner (norske) kroner i potten. Dette kommer i tillegg til den danske medfinansierings- forpliktelsen, “kulturbidraget”, som trer i kraft fra 2025.
Den handlekraftige danske kulturministeren Jakob Engel-Schmith uttaler i sakens anledning:
Jeg synes, det er tudetosset, at en serie som ’Frøken Smillas fornemmelse for sne’, der foregår i Grønland og i Danmark, er blevet optaget i Letland, Litauen og Island, der alle har produktionsrabatter. Det er spild af arbejdspladser, dansk fortælletradition og eksponering af vores fantastiske kongerige. Derfor er jeg stolt over, at vi nu tager et stort skridt i retningen af at gøre Danmark til et europæisk kraftcenter for film- og tv-produktioner.
Dette har vi jo holdt på med i en årrekke – også i Norge. Norske offentlige tilskudd finansierer arbeidsplasser og kompetanseutvikling for film- og TV-bransjen nærmest alle andre steder enn i Norge. “Tudetosset”? Ja nettopp.
Film- og TV-bransjen her i Norge opplever nå tøffe tider som følge av avbestilte strømmeproduksjoner og innsparinger hos TV-kanalene. Film- og TV-arbeiderne går mye arbeidsledige og lurer på om de orker en så usikker fremtid.
Fredag 22. november lanserte næringsminister Cecilie Myrseth et veikart for kreativ næring hos TV-produksjonsselskapet Strix. Etter en omvisning der hun fikk høre at det norske TV-konseptet Farmen har blitt en eksportvare til mange land, presenterte hun et veikart med tiltak som blant annet å “videreføre” den norske insentivordningen.
Det er viktig og bra at næringsministeren anerkjenner at kreativ næring er en del av hennes ansvarsområde og portefølje, men det beste virkemiddelet for vår bransje stirrer henne i øynene i form av et stort Troll 2 som gjerne skulle lagt mer av innspillingen til Norge dersom det var insentivmidler nok – og at disse var forutsigbare i en regelstyrt ordning. Oppfølgeren til den mest sette ikke-engelskspråklige filmen på Netflix globalt er derfor bare delvis spilt inn i sitt eget hjemland.
Det er tragisk. Aktører fra det private næringslivet står nemlig klare til å investere mange hundre millioner kroner i grønn studiokapasitet og state-of-the-art infrastruktur for bransjen vår dersom forbedrede rammevilkår kommer på plass.
Våren 2024 tok den britiske regjeringen med tidligere statsminister Rishi Sunak selv i spissen, et offensivt grep for å stoppe utflaggingen i den uavhengige britiske filmindustrien:
The government recognises the challenges faced by the independent film sector, the societal and cultural importance of UK independent film, independent film’s role in incubating talent, and the value of film-making investment across the UK. That is why the government is introducing a transformational, generous enhanced tax credit, designed to boost the production of UK independent films and support UK talent in films. (les mer).
En oversikt fra den britiske produsentforeningen PACT, på forespørsel fra det britiske finansdepartementet i februar, viste at bare 6 av 40 britiske spillefilmer som gikk i produksjon i år skulle spilles inn i Storbritannia.
Med UK Independent Film Tax Credit (IFTC), kan kinofilmer med budsjett opptil 15 millioner pund (ca. 181 millioner kroner), som enten har britisk regissør, britisk manusforfatter eller er en offisiell britisk co-produksjon, få 15% ekstra refusjon (altså 40% mot 25% for andre produksjoner).
Under mål og strategier i Statsbudsjettet for 2025 står det at målene for film-, serie- og dataspillpolitikken er å legge til rette for sterke og bærekraftige bransjer i hele landet. Og vi trenger definitivt et større fokus på bærekraft: Både menneskelig bærekraft, økonomisk bærekraft og grønn omstilling.
Vi var flere som merket oss at målene for film, serier og dataspill for første gang er slått sammen, og at ordlyden ikke er den samme som er forankret i Stortinget gjennom filmmeldingen fra 2015.
Vi savner nemlig en vesentlig del av det “gamle” film- og seriemålet sist omtalt i statsbudsjettforslaget for 2022 om “en profesjonell filmbransje med sunn økonomi”. Den audiovisuelle bransjen strever med å drive på en god måte på grunn av svak økonomi, og har i dag problemer med å oppnå nok kontinuitet for fagarbeiderne og nok belegg for utstyrsleverandørene. Akkurat nå er vi en utarmet bransje med usunn økonomi.
NFI må finansiere prosjektene på et forsvarlig nivå som ikke forutsetter utflagging til internasjonale insentivordninger og en svekking av norske arbeidsplasser. I 2019 tallfestet NFIs årsrapport at hele 49% av innspillingsdagene på norske produksjoner var lagt til utlandet. Denne rapporteringen må forøvrig snarest gjenopptas slik at vi kan følge utviklingen over tid. Vårt inntrykk er at dette tallet nå er enda høyere.
Vi i Filmforbundet ønsker at filmfondet (i NFI) i større grad skal bidra til at norske produsenter kan flagge hjem innspilling av film- og serieproduksjoner. Det er i alles interesse å øke aktiviteten her hjemme – ikke minst i et klimaperspektiv. Det er viktig for hele den norske bransjen at aktørene kan realisere flere norske kvalitetsprosjekter i Norge, sysselsette alle ledd i bransjen og beholde og videreutvikle kompetansen.
Vi har i høstens innspillsvindu til NFI foreslått en kartlegging av finansieringsmekanismer og den økonomiske bærekraften i et filmprosjekt tilsvarende den som ble utarbeidet i Storbritannia i 2022.
Vi ønsker oss et samarbeid mellom bransjen selv og det nasjonale og regionale virkemiddelapparatet om å definere noen nye ambisjoner og konkrete målsetninger på film- og serieområdene som vi kan strekke oss mot i fellesskap.
Våre medlemmer trenger virkelig en “new deal”.
Elisabeth O. Sjaastad er forbundsleder i Norsk filmforbund.
Norske offentlige tilskudd finansierer arbeidsplasser og kompetanseutvikling for film- og TV-bransjen nærmest alle andre steder enn i Norge. I 2019 tallfestet NFIs årsrapport at hele 49% av innspillingsdagene på norske produksjoner var lagt til utlandet. Vårt inntrykk er at dette tallet nå er enda høyere, skriver Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund.
Foto fra opptakene til «Troll 2» - en film som i enda større grad kunne vært spilt inn i Norge med en bedre insentivordning (foto: Jens P. Larsen).
Mandag denne uken kom nyheten om at Danmark nå får på plass en insentivordning med ca. 200 millioner (norske) kroner i potten. Dette kommer i tillegg til den danske medfinansierings- forpliktelsen, “kulturbidraget”, som trer i kraft fra 2025.
Den handlekraftige danske kulturministeren Jakob Engel-Schmith uttaler i sakens anledning:
Jeg synes, det er tudetosset, at en serie som ’Frøken Smillas fornemmelse for sne’, der foregår i Grønland og i Danmark, er blevet optaget i Letland, Litauen og Island, der alle har produktionsrabatter. Det er spild af arbejdspladser, dansk fortælletradition og eksponering af vores fantastiske kongerige. Derfor er jeg stolt over, at vi nu tager et stort skridt i retningen af at gøre Danmark til et europæisk kraftcenter for film- og tv-produktioner.
Dette har vi jo holdt på med i en årrekke – også i Norge. Norske offentlige tilskudd finansierer arbeidsplasser og kompetanseutvikling for film- og TV-bransjen nærmest alle andre steder enn i Norge. “Tudetosset”? Ja nettopp.
Film- og TV-bransjen her i Norge opplever nå tøffe tider som følge av avbestilte strømmeproduksjoner og innsparinger hos TV-kanalene. Film- og TV-arbeiderne går mye arbeidsledige og lurer på om de orker en så usikker fremtid.
Fredag 22. november lanserte næringsminister Cecilie Myrseth et veikart for kreativ næring hos TV-produksjonsselskapet Strix. Etter en omvisning der hun fikk høre at det norske TV-konseptet Farmen har blitt en eksportvare til mange land, presenterte hun et veikart med tiltak som blant annet å “videreføre” den norske insentivordningen.
Det er viktig og bra at næringsministeren anerkjenner at kreativ næring er en del av hennes ansvarsområde og portefølje, men det beste virkemiddelet for vår bransje stirrer henne i øynene i form av et stort Troll 2 som gjerne skulle lagt mer av innspillingen til Norge dersom det var insentivmidler nok – og at disse var forutsigbare i en regelstyrt ordning. Oppfølgeren til den mest sette ikke-engelskspråklige filmen på Netflix globalt er derfor bare delvis spilt inn i sitt eget hjemland.
Det er tragisk. Aktører fra det private næringslivet står nemlig klare til å investere mange hundre millioner kroner i grønn studiokapasitet og state-of-the-art infrastruktur for bransjen vår dersom forbedrede rammevilkår kommer på plass.
Våren 2024 tok den britiske regjeringen med tidligere statsminister Rishi Sunak selv i spissen, et offensivt grep for å stoppe utflaggingen i den uavhengige britiske filmindustrien:
The government recognises the challenges faced by the independent film sector, the societal and cultural importance of UK independent film, independent film’s role in incubating talent, and the value of film-making investment across the UK. That is why the government is introducing a transformational, generous enhanced tax credit, designed to boost the production of UK independent films and support UK talent in films. (les mer).
En oversikt fra den britiske produsentforeningen PACT, på forespørsel fra det britiske finansdepartementet i februar, viste at bare 6 av 40 britiske spillefilmer som gikk i produksjon i år skulle spilles inn i Storbritannia.
Med UK Independent Film Tax Credit (IFTC), kan kinofilmer med budsjett opptil 15 millioner pund (ca. 181 millioner kroner), som enten har britisk regissør, britisk manusforfatter eller er en offisiell britisk co-produksjon, få 15% ekstra refusjon (altså 40% mot 25% for andre produksjoner).
Under mål og strategier i Statsbudsjettet for 2025 står det at målene for film-, serie- og dataspillpolitikken er å legge til rette for sterke og bærekraftige bransjer i hele landet. Og vi trenger definitivt et større fokus på bærekraft: Både menneskelig bærekraft, økonomisk bærekraft og grønn omstilling.
Vi var flere som merket oss at målene for film, serier og dataspill for første gang er slått sammen, og at ordlyden ikke er den samme som er forankret i Stortinget gjennom filmmeldingen fra 2015.
Vi savner nemlig en vesentlig del av det “gamle” film- og seriemålet sist omtalt i statsbudsjettforslaget for 2022 om “en profesjonell filmbransje med sunn økonomi”. Den audiovisuelle bransjen strever med å drive på en god måte på grunn av svak økonomi, og har i dag problemer med å oppnå nok kontinuitet for fagarbeiderne og nok belegg for utstyrsleverandørene. Akkurat nå er vi en utarmet bransje med usunn økonomi.
NFI må finansiere prosjektene på et forsvarlig nivå som ikke forutsetter utflagging til internasjonale insentivordninger og en svekking av norske arbeidsplasser. I 2019 tallfestet NFIs årsrapport at hele 49% av innspillingsdagene på norske produksjoner var lagt til utlandet. Denne rapporteringen må forøvrig snarest gjenopptas slik at vi kan følge utviklingen over tid. Vårt inntrykk er at dette tallet nå er enda høyere.
Vi i Filmforbundet ønsker at filmfondet (i NFI) i større grad skal bidra til at norske produsenter kan flagge hjem innspilling av film- og serieproduksjoner. Det er i alles interesse å øke aktiviteten her hjemme – ikke minst i et klimaperspektiv. Det er viktig for hele den norske bransjen at aktørene kan realisere flere norske kvalitetsprosjekter i Norge, sysselsette alle ledd i bransjen og beholde og videreutvikle kompetansen.
Vi har i høstens innspillsvindu til NFI foreslått en kartlegging av finansieringsmekanismer og den økonomiske bærekraften i et filmprosjekt tilsvarende den som ble utarbeidet i Storbritannia i 2022.
Vi ønsker oss et samarbeid mellom bransjen selv og det nasjonale og regionale virkemiddelapparatet om å definere noen nye ambisjoner og konkrete målsetninger på film- og serieområdene som vi kan strekke oss mot i fellesskap.
Våre medlemmer trenger virkelig en “new deal”.
Elisabeth O. Sjaastad er forbundsleder i Norsk filmforbund.
