Foto av regissørens grandtante Ingeborg Refling Hagen som var involvert i Jøssingposten.

Bildene tilhører de aller sterkeste fra nyere norsk historie; Kong Haakon kjører gjennom gatene i Oslo etter fem år i eksil. Den enorme folkemengden er ekstatisk. Overalt ser vi barske, militærkledde karer på motoriserte kjøretøyer. Vi ser også noen representanter fra den sivile motstanden, prestene fra kirke-fronten og turnerne fra idrettsfronten. Menn alle sammen. Kvinnenes hovedarena, den illegale pressen, er ikke representert. 

Etter lanseringen av filmen om Gunnar Sønsteby har debatten om motstandskvinner i norsk film blusset opp igjen. Selv har jeg i en årrekke jobbet med en dokumentarfilm med tema illegal presse. I mitt materiale er det ikke slik at det er et par kvinner til stede. Det vrimler av dem. 

Arbeidet med denne filmen har aktualisert spørsmålet for meg. Hvorfor er det så få kvinner i norsk krigsfilm, og hva kan vi gjøre med det? Jeg tror svarene og derfor løsningene er sammensatte. 

Et svar ligger selvsagt i det tradisjonelle feminine idealet som dominerte første halvdel av 1900-tallet. Dette står i motsetning til kvinnenes militære og sivile innsats under andre verdenskrig. Dessuten står det i motsetning til hva som skjedde med dem i fangenskap. I vårt materiale omtales noen av overgrepene som skjedde – av og til forsiktig og indirekte, men de er der. Vi vet at kvinner fortiet sånt i møte med samfunnet. 

Men det er flere svar å finne. Det kjempet kvinner i alle motstandsgrener under andre verdenskrig. Mitt inntrykk er at fascinasjonen for dem som skjøt er større enn interessen for dem som drev med sivil motstand. Flertallet av motstandskvinnene var å finne akkurat der hvor respekten og interessen er minst. For å verdsette deres innsats, må vi skjønne verdien av det de gjorde.

Faktum er at vi lever i en tid der sivil motstand er brennaktuell. Med respekt og oppmerksomhet følger internasjonale observatører den sivile kampen i det okkuperte Ukraina. «Women have been front and center», skriver foreignpolicy.com. En annen rapport skriver at ikke-voldelig motstand har skapt strategier for å bevare det sosiale samholdet og samfunnets motstandsdyktighet i møte med frykt og uvisshet. De har bidratt med evakuering, transport, protest, sivil ulydighet, informasjon og taktikker for det som på engelsk kalles non-cooperation. Den sivile motstanden i Norge førte en kamp som er forbløffende lik det som her beskrives. En annen fruktbar vinkling for å forstå dem bedre er dagens kamp med fake news og den polariserte sannheten. Av og til ser man seg selv best utenfra.

Gutta på skauen er navnet på NRK’s humorserie om motstandsbevegelsen, en serie som følger i fotsporene til populære ‘Allo ‘Allo! og Dad’s army. Det som likevel slo meg mest, var introduksjonen de valgte: «Under krigen ofret noen motstandsfolk alt og ble senere hyllet og hedret. Andre ofret mindre og ble glemt.» Denne selvsagte og optimistiske tilliten til at rettferdigheten har skjedd fyllest gjør inntrykk. 

Vårt prosjekt handler om dem som ofret alt og ble glemt. Dem var det faktisk ganske mange av, både menn og kvinner. Historien om gruppa begynner tidlig. Lederen, min grandtante Ingeborg, i gjenskapte scener spilt av Gisken Armand, var ute og rekrutterte folk til illegalt arbeid i mai 1940. Dette var mens krigen i Nord-Norge fortsatt pågikk. Den stadig voksende gruppa jobbet bredt, og til tross for de rikholdige kildene har vi ikke oversikt over alt de gjorde. Hovedfokuset er avisen de skapte, Jøssingposten, den illegale pionertidens største undergrunnsavis.

De gamle tenkemåtene preger fortsatt mange. Vi ser den manglende forståelsen av sivil motstand og troen på at en spennende film om krig bør være fylt av eksplosjoner. I tillegg kommer en tillit til at andre verdenskrig er opp- og avgjort nå, og at hvis du er glemt, så har du fortjent det. 

Svaret på utfordringen ligger i synliggjøring, å fortelle historiene om dem som ble glemt og vise hvor relevante de er i dag. For å kunne fortelle historien om motstandskvinnene må vi skjønne det de gjorde, forstå samfunnet de sto i og stole på det dramatiske trøkket i deres historier.

Livet i et okkupert samfunn er fullt av gråsoner, kollaboratører og pinefulle valg. I disse gråsonene kjempet den sivile motstanden, ikke med dynamitt, men med ord og ikkevold. Når den kommer frem i lyset, kan motstands-kvinnene bli synlige for alvor og ta sin plass i vår bevissthet, ikke for å kaste skygge over Gunnar Sønsteby, men for å stå ved siden av ham.

Vi er ikke «ferdige» med andre verdenskrig før også kvinnene har kommet til orde.

Ingebjørg Weiss, forfatter og regissør.