Foto: fra det tidligere filmmuseet

Regjeringens strategi for kino og filmformidling ble lagt fram under filmformidlingskonventet i Bergen torsdag 17/10 og omtalt her på Rushprint samme dag. Ved første gjennomlesning minner det om et dokument som skal legges fram for Arbeiderpartiets og Senterpartiets landsmøter, for å sikre flere velgere, ikke minst innen film- og kinofeltet. At det er regjeringen som legger det fram, og ikke Kultur- og likestillingsdepartementet alene, skulle jo tilsi at dette er et politisk dokument med tanke på stortingsvalget neste år, ikke et faglig dokument for bransjen.

Selve teksten er gjennomgående ryddig og etterrettelig, med grafer og fotnoter hvor det henvises til relevante dokument. Det er i tiltakene og ikke minst mot slutten, innen det museale, at det skranter. Og innen området filmkulturelle tiltak, som jeg skal beskrive til slutt.

Prisverdige tiltak

Alle kapitler avsluttes med prisverdig med tiltak. Noen av dem er oppsiktsvekkende, f.eks «regjeringen vil justere NFIs tilskudd til kinotiltak slik at de er bedre tilpasset bransjens behov», (side 14). Aner vi en innrømmelse av at det var spikende galt å parkere den såkalte videogramavgiften til Film & Kino/Norsk kino- og filmfond gjennom det såkalte filmforliket i Stortinget i 2015? (Det var en statlig avgift på hver DVD/Blue-ray-utgivelse som ble solgt over disk. Inntektene ble lenge benyttet til  kino- og videokulturelle tiltak, men gikk senere i hovedsak til å finansiere digitaliseringen av kinoene. Red anm.).

Kinobransjen har jo gjentatte ganger sukket over at det ble det uerfarne Norsk filminstitutt (NFI) som overtok dette området. Ytterligere ett tiltak styrker mistanken (s.15): «Regjeringen vil utrede et behovsprøvd tilskudd (statlig delfinansiering) til innkjøp av kinoteknisk utstyr og oppgradering av kinoinventar». Noe som lyder kjent fra kinofondets glansdager?

Et morsomt og ganske så godt tiltak følger så (s. 18): «En vurdering av billett-tilskudd til utenlandske kvalitetsfilmer». Seriøse og ambisiøse kvalitetsfilmer fra våre naboland, europeiske filmstormakter og den såkalte tredje verden, trenger markedsstøtte. En  kvalitetsfilm fra disse områdene når sjelden opp i mer enn 10 000 besøkende og dette gjør at importøren raskt går i underskudd på en slik film. Staten har erkjent dette siden 1969, da det første importstøtte-systemet ble innført og presentert i Norsk filminstitutts lille hefte «9 verdifulle filmer». Senere har Film& Kino arbeidet for den gode kvalitetsfilmen. En billettstøtte på dette området ble diskutert på et nordisk film- og kinomøte på Voksenåsen allerede i 1993, etter forslag fra Bergen kinos programsjef Stein Sørensen. Så velkommen etter.

Ulne formuleringer

Både filmklubber og cinematek vies oppmerksomhet. Men jeg savner litt historikk, definisjoner og omtale av deres betydning for utviklingen innen den nasjonale filmproduksjonen. Filmskolenes betydning savnes også.

Kapittelet Tilgjengeliggjøring av filmarven beskriver på en fin måte Nasjonalbibliotekets arbeid. Men tiltaket under kapittelet er underlig ullent formulert; «Regjeringen vil at Nasjonalbiblioteket, så langt som mulig innenfor gjeldende rammer, skal prioritere restaurering og digitalisering av norsk kunstnerisk produsert film».

Det er jo det de gjør hele tiden! Hva med å forlange en noe mer publikumsrettet virksomhet, i form av en nasjonal strømme-plattform for klassikere? NB er gode til å restaurere og gi ut filmer på dvd og Blu-ray, sist nå Kristin Lavransdatter og i fjor hele Bent Hamers produksjon. Men mange har kvittet seg med sine spillere, så en nasjonal strømmeplattform er høyst påkrevd, selv om Norsk filmdistribusjon og Christer Falck har store ambisjoner og planer på dette området.

Til stryk

Kapitlet Formidling av filmkultur og filmhistorie står til stryk. Jeg siterer: Norsk filminstitutt driftet fram til 2017 Filmmuseet, en mindre utstilling av norsk film- og kinohistorie i egne lokaler. Utstillingen ble i første rekke bygget opp på 1990-talet, og senere i liten grad fornyet eller prioritert ressursmessig. I tillegg til objektene og materialet i utstillingen, omfattet samlingen et magasin med om lag 200 europaller film- og kinotekniske gjenstander, rekvisitter fra filminnspillinger og arkivmateriale. Materialet var i hovedsak uordnet og uregistrert.

Dette er delvis galt, og delvis unødvendig negativt formulert. Utstillingen, som åpnet i Filmens Hus i1997, var en godt besøkt og faglig anerkjent utstilling, ikke minst internasjonalt, med materiale fra Preus Fotomuseum, private donorer og instituttets egne samlinger. Disse ble grunnlagt allerede i 1956 og stilt ut i alle de tre foregående lokalene: Kingosgate, Aslakveien og i Militærhospitalet, om enn i en mer dekorerende fasong, i det stadig voksende biblioteket. Museets utstillingsvirksomhet er ikke nevnt og den var betydelig, helt fra den norske filmens 100 -årsjubileum i 1996, NFIs eget 50-årsjubileum i 2006 og til storfilmene Max Manus (2008) og Kon-Tiki (2012).

Den film- og kinotekniske samlingen; kamera, lydopptakere, fremvisere, klippebord og laboratorieutstyr m.m, vokste etter hvert over hodet på instituttets museumsfolk, som stadig ba om flere ressurser og økt faglig kompetanse. Dette ble neglisjert av ledelsen etter 2008, da statsråd Giske tok til orde for en samling av NFI og Norsk filmfond, og tydelig signaliserte at filmmuseet, med tilhørende butikk, skulle nedprioriteres, til fordel for Nasjonalbiblioteket, som allerede hadde blitt overført filmarkiv, bibliotek og dokumentasjonsmateriale fra instituttet. Kun Cinemateket var tilbake og kunne reddes under det før nevnte filmforliket i Stortinget, etter en iherdig innsats. Museet gikk tapt i denne kampen, beklagelig nok. 

Strategien fastslår nå:

Ved stortingsbehandlingen av filmmeldingen sluttet en enstemmig komité seg til departementets forslag om at «Filmmuseets drift sikres i en virksomhet med god kompetanse på museumsdrift.»36 Ved behandlingen av Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2018 ble det besluttet at ansvaret skulle legges til Nasjonalmuseet «som vil samarbeide med andre relevante institusjoner for å ivareta denne dokumentasjons- og formidlingsoppgaven».37

Etter avtale med Nasjonalmuseet arbeider Preus museum med å katalogisere eksisterende samlinger av objekter knyttet til den norske film- og kinohistorien. Å utvikle gode formidlingskonsept der de ulike perspektivene og sammenhengene belyses, er en krevende museumsoppgave, som vil måtte innebære et godt faglig samarbeid mellom flere museer, samt Nasjonalbiblioteket og andre som forvalter relevant historisk dokumentasjon.

Og foreslår følgende

Tiltak: Regjeringen vil ta initiativ til og legge til rette for en dialog med involverte aktører, herunder museumsaktører, for å sikre framtidig formidling av filmarven.

Dette er unødvendig svakt og famlende, men antyder likevel et streif av håp. Komiteen, som vokste ut av seminaret Kor blei det av Filmmuseet på Cinemateket 19. august 2021, bestående av Elisabeth Sjaastad, Leif Holst-Jensen, Stein Roger Bull, Vigdis Lian og Cecilie Øien (fra Preus Museum) har dårlig tid. Ett år har gått etter at Sparebankstiftelsen avslo søknad om et pilot-utstillingsprosjekt i det gamle Munch-museet. Snart flytter NRK til Ensjø. Da forsvinner garantert en god del verdifullt film- og fjernsynsutstyr i containerne….

Filmkulturelle tiltak?

Du lurer på hva dette er for noe? Da er du ikke alene. Dette var en bevilgningspost under Kulturdepartementet som Norsk filminstitutt overtok noen år etter sammenslutningen med Statens filmsentral i 1993. Den tilgodeså festivaler, mønstringer, seminarer og andre begivenheter – og ikke minst utgivelse av filmlitteratur og tidsskrifter. Noen av disse områdene har egne poster i dag, i og utenfor instituttet, men faglitteraturen? Den ble borte etter at statsråd Trine Skei Grande overførte posten til de regionale filmsentrene i 2019. Og dermed forsvant hele posten. Den var viktig for utgivelse av ulik type filmlitteratur, f.eks. storverkene «Filmen i Norge» del I og II og andre publikasjoner. Norsk filminstitutt hadde en gylden tid på dette området fra 1993, da Gunnar Iversen startet skriftserien med en tekst om Tancred Ibsen. Siden har det kommet bøker om ulike filmpionerer, filmfaglige områder og samtidens veteraner, som Edith Carlmar, Arne Skouen og Liv Ullmann. Jeg fikk æren av å avslutte serien i 2006 med mitt «post-evensmoske» essay «Det lille sirkus».

I dag er det så og si umulig å finne støtte til relevant film- og kinolitteratur. Dette burde vært drøftet inngående i strategien. Den er viktig for alle typer film- og kinokonsumenter, studenter, fagfolk og kunstnere. Det er et stort hull i filmformidlingsspekteret at relevant faglitteratur ikke lenger gis ut i dette landet.

Jan Erik Holst er forfatter og tidligere avdelingsdirektør i NFI.