Foto: fra den godt bevoktede røde løperen i Venezia.

Under forrige ukes filmfestival i Venezia kom det internasjonale journalist-korpset med et hjertesukk vi hører stadig oftere: Stjernene vil ikke møte dem til intervju – i hvert fall ikke i samme grad som før.

Over 50 journalister har skrevet under på et opprop som tar til orde for større tilgang på filmstjernene. Filmjournalistikken står på randen av å bli utryddet, advarer de. Oppropet kom få uker etter at NRK rapporterte om hvordan studioene og publisistene har stålkontroll på de intervjuene norske journalister gjør i Hollywood.

Som filmpublikasjon er vi selvsagt opptatt av at arbeidsforholdene til journalistene skal være tilfredsstillende. Det er likevel svært sjelden vi anvender slike pressejunkets på festivaler for intervjuer – nettopp fordi rammene ikke er gode nok.

Hvorfor denne typen junket-journalistikk ikke bare er på hell, men også har havnet i vanry, har flere årsaker. 

Stjerneintervjuet har alltid vært en korrumpert sjanger. Helt siden stumfilmepoken har filmstudioene og publisistene styrt stjernene med jernhånd som de var en del av en stall. Også den gangen var det bare utvalgte journalister som fikk tilgang. 

Samtidig kan det virke som pressen har akseptert de premissene studioene har satt. Det såkalte stjerneintervjuet har derfor blitt helt harmløst. Og det har vokst fram en egen avart av journalistikken rundt stjernene i Hollywood, eksemplifisert av alle de utenlandske journalistene som har vært medlem av Hollywood Foreign Press Association. Det er organisasjonen som inntil relativt nylig sto bak Golden Globes, men som ble skjøvet ut på grunn av anklager om korrupsjon og rasisme.

De fleste av disse journalistene var sjelden underlagt en redaksjon som kunne se dem nærmere i kortene. For hjemlige redaksjoner framsto Hollywoods akkrediterte journalister som en eksotisk koloni med sine egne lover og regler. Under en av sine gjesteopptredener som programleder for Golden Globes «spøkte» Ricky Gervais åpent med at de kunne kjøpes for penger.

Studioenes behandling av pressen på filmfestivaler er heller ikke særlig respektfull. På alle de store filmfestivalene samles journalistene som krøtter i egne innhegninger der de i grupper stiller de samme spørsmålene, og får de samme svarene. Resultatet er en uniformert journalistikk som har devaluert seg selv så mange ganger at den nesten er verdiløs. De få gangene vi har publisert et stjerneintervju her på rushprint.no, er det nesten null interesse blant leserne.

Jo, jeg vet det: det er stjernene som gjør at disse festivalene får så mye oppmerksomhet fra verdenspressen. Og det gir de mindre filmene og de ukjente filmskaperne og skuespillerne en skueplass der de kan boltre seg. For særlig små filmnasjoner som Norge er dette viktig.

Men for kvaliteten på filmjournalistikken og samtalene om filmen har det vært drepende. Pressen har selv bidratt til å havne i denne grøfta. Eneste måten å karre seg opp igjen må være å omdefinere forholdet til filmindustrien. Om industrien ikke vil gi deg tilgang på alminnelige journalistiske premisser, så la være å dekke filmene. Slutt å logre for studioene eller stille dumme spørsmål. Be om å få se filmen, slik at du kan vite hva du snakker om. Det er egentlig ikke så mye å be om.

Skuespillerne må også begynne å stille krav til seg selv. Det er lenge siden Øystein Stene publiserte et innlegg her på rushprint.no der han ba journalistene og skuespillerne ta seg sammen: Hvorfor aksepterer skuespillerne at de i media må undergrave sin rolle i kunst og samfunnsliv med privat dilldall, spurte han. Det er ingen grunn til at skuespillere skal finne seg i å bli behandlet som idioter.

Tidligere var filmindustrien helt avhengig av pressen – de var eneste forbindelse ut til publikum. I dag er det annerledes, som de fleste vet. Maktbalansen er blitt enda mer ujevn. Filmindustrien og pressen trenger en new deal. Det første steget bør være å ta filmen på større alvor.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.