Dokumentarene The Takeover (kan ses her), Hidden Letters (ses her) og Elizabeth Taylor: The Lost Tapes (Max) er severdige, og et annet skuespillerportrett, Faye (Max), skildrer den dyktige, men «vanskelige», bipolare alkoholiker Faye Dunaway, kjent siden Bonnie & Clyde. Fotograf og filmskaper Jerry Schatzberg spøker med at om han først skulle «miste» en kvinne til en annen mann – hvilket han gjorde – så kunne det like gjerne være til Marcello Mastroianni. Polanski napper opp et hår under Chinatown, og Dunaway fikk kallenavnet «Dread» av Jack Nicholson. For Network vant hun Oscar, og et berømt fotografi ble tatt ved hotellbassenget morgenen derpå. 

Vinger og vingemenn – House of the Dragon og The Instigators

Her om dagen strøk en utspent måkevinge stramt over håret mitt, som om hodet med ett var for nær en teltduk. Og nest siste episode av House of the Dragon (Max) var bra. En rekke drageaskeladder, såkalte «lowborn» på søken etter ære under et temmelig vanskelig oppdrag, står ansikt til tryne med beistet, hvor kun den heldige, riktig bloddunstende overlevende, får ta styreingen eller skubbes forsiktig overende av små puff av den magiske dragen. 

Og ja, «let us raise an army of bastards». Nynepo som klassekamp. Våpen som avskrekking. Antiklimaks kan være titilerende edging, men aller siste episode, og sesongen under ett, sliter litt med det samme som EM: For mange går for enkelt videre til sluttspillet. I alt en svergelig, halvkvedet sesong, en første omgang med mange flere forventede mål enn skårte, og stadig uavgjort.

Doug Limans actionkomedie The Instigators (Apple TV) – ute med Road House tidligere i år – par(tn)er Damon og Affleck, men Casey, to skuespillere som kjenner hverandre, med meget god kjeklekjemi under et heist som går helt skeis, to karer som gjør hva som helst to ganger, som biljakter, kollisjoner, kuler og eksplosjoner, og leverer ganske så fornøyelig skravling i ekstreme situasjoner. Boston-bros som kompisfilm av Bad Boys og Axel Foley. 

Sceneskrekk og HitchTok i arena- og kjellerstore escape rooms – Trap

Familiefar M. Night Shyamalan har aldri vært til å stole på, men lar seg ikke knekke, og som forberedelse til kinoaktuelle Trap kan man for eksempel ta et gjensyn med filmskaperens særegne innstillinger i Unbreakable (2000), der Elijah er født med brukne armer og bein. «They say this one has a surprise ending», sier mor (i en tidligkarriere metavits) til sin skjøre sønn, spilt av Sam Jackson som voksen, men stadig porøs. Filmen tar på alvor tegneserien som lekeplass, og Shyamalans barnlige blikk, nysgjerrig og åpent, nær unaturlig, er stille skiftende, akselererer og avsporer, til Bruce Willis som eneste overlevende, uskrammet, fra en togulykke. Å se Willis spille – og være – en sterk mann som aldri har vært syk, har en egen klangbunn nå. Han jobber på en stadion, som i Trap, med sikkerhet og profilering. I see bad people. Tilblivelsen av en rettferdig hevner og redder av barn. «Helt» i avisen. Tenk om de senere tiårene med superheltfilmer hadde lært mer av denne?

«I’ll eat this in five bites.» Det er ingen vits i å slakte sceneskrekkelige Trap, nesten best å se (på) som en «crispy» crazykomedie, der sjangeleken med spenning og skrekk aldri tar disses særtrekk på særlig alvor, som Hitchcock laget av Hallmark, TikTok og Live Nation. (Det er mer Nattsvermeren enn IS eller åpningen av Tenet på Taylor Swift-konsert. Og i hvert fall ikke Bresson.) 

Ja, det er et fjottete og platt premiss og plott med 1001 katter og 1 mus, en motsatt «Lillebror i midten», hvor utveisløsheten her handler om å spille seg ut av rammen. Datter Shyamalan står på scenen, synger «Save me from myself», og slakter Josh Hartnett puffer noen ned en trapp (jevnfør Jacksons fall i Unbreakable). Makan til vandring i gangene under konsert har jeg heller aldri sett. Shyamalan lider – som Simone Biles for noen år tilbake – av «the twisties», og sliter både i avsats, skru og landing. Men jeg har håp om at en dag igjen vil løfte meg og sette meg ned et annet sted.

Hverdagspraktfulle Pørni

Jeg overhørte ei hes jente på Norway Cup nær forgjeves forsøke å si til sidemannen at hun hadde mistet stemmen. Jeg var nær ved å grine. Tenk å være så gira og glad at du skriker stemmen helt ut. Det kunne også vært (grunnet et konsertutrop fra The Trap eller) en scene fra Pørni. For film og serier kan jo faen meg – uten å være belærende – være emosjonelt oppdragende, for å forstå andre, ja, men også, og kanskje sjeldnere, for å forstå seg selv.

Og også verdighet har vorter. Det profesjonelle familierelasjonsdramaet Pørni har ikke mista teken, og jeg er stadig på grinern igjen, Steenstrup, i en sesong som starter med et søtmøte med en gammel flamme på et fly, og en nåværende kjærest som ønsker å flytte sammen. Nick Cave versus korps. Mann som maser om å være en prioritet. Kom igjen. Romantikk møter – med for(be)hold – hverdag. Og Pørni er stadig på telefonsvarer med søsteren i det hinsidige.

I sesong fire er Pørni en serie med både selvinnsikt og selvtillit, blant annet på grunn av tillit (med to sesonger bestilt av Netflix), som ikke avkrever (for) sterke sesongbuer, men kan duppe hverdagslig og festlig om hverandre. Overgangen til strømmegiganten er umerkelig, og serien løser sine «To be continued» bedre enn House of the Dragon.   

For å være god og gjøre godt, må et medmenneske strekke seg, for å strekke til? «Jeg liksom drømmer om en sykmelding» for å få «saft av sånne snille sykepleiere» sier Pørni på et tidspunkt. Profesjonelle Pørni er rammere og råere enn den private, og spesifikt tverrsnittende innblikk i svært vonde barneskjebner gir ubehag og rørende gåsehud. Pørni er en kløende, lett klorende klem, en serie på blå resept, om prefikset ste- og flyttesmerter (barn som har det vondt etter skilsmisse trigger meg mer enn nær noe annet), mental helse, en empatologisk datter, yoga, Ikea, Lukket valnøtt, synge surt, solo, falsk ros og velfortjent kjeft.

Når en skolegutt med ulyst og vegring stor står der i pappeskepostkassekostyme, og Pride skaper kjærlighetsklimaks, blir det tårevått igjen.

Kåte arbeidsnarkomane – Industry 

Sladrehank skal selv ha bank: Pierpoint & Co. I fraværet av seriemester Succession (Max) og den glatte såpen Billions (Max) fins en serie som i sin tredje sesong endelig tar heisen opp for å styre rampelyset. «Vet bankene hva de gjør egentlig?» spurte Thomas-André på nittitallet, og serieskapere Mickey Down og Konrad Kays London-situerte Industry (Max) – med mange episoder regissert av svenske Isabella Eklöf – stiller lignende spørsmål. Og det er nødvendig å se de to første sesongene som forberedelse til den tredje. 

Første episode i regi av Lena Dunham er strålende greier, fra jobbintervjuer om ambisjon, til prøvetid med klienter, i et misogynt maktspill om monetære midler, selge og selge seg, drysset med kokain, piller, sex og død, snublet av feil og forfalskninger, av font og spørsmål om hvor lenge man kan bære falskt vitnemål. For unge amerikaner Harper (Myha’la) – som også leter etter sin bror – fins det i hvert to måter å bli oppdaget på, av mentor Eric (Ken Leung), en high-end telefonselger. Og nepovoksne Yasmin (Marisa Abela) – «her dad was loaded», som Jarvis Cocker sang på Øyas Sheffield-onsdag – må kjøpe inn salater til lunsjen. 

Resten av førstesesongen bringer drivende musikk, læring gjennom frykt og osmose, pitcher, møter og fester, løgner, hemmeligheter, ydmykelser og svik, flere piller, ketamin og kokain i rumpa, generelt kåte («It’s just sex, isn’t it?») karakterers blikk, trening og utløsning, fellatio, cunnilingus, sexting med slikkpic og spruting i speilet, Kåre Conradi og musikk av Okay Kaya og Todd Terje, i en miks av Caligula, Skamog (Br)Exit møter Mad Men og nevnte Succession og Billions. 

Industry kvitter seg – langt mer bryskt enn Pørni – kaldt og kynisk med karakterer. Slik blir kontrakten med tilskueren tidlig at her er ingen trygge. De kaller hverandre jo også narp, not a real person. De kan dø, eller enda verre, få sparken. Og vi kan alle la oss villede av skriften på doveggen.

I sesong 2, med et slags The Office-plott om «New York v London», og såkalte «etiske» investeringer, begynner det virkelig å swinge, og serien blir mer moden. I for eksempel den treff(u)sikre jaktepisoden «The Fool», i regi av Eklöf, investeres det som i Succession i intriger og arv – og det er noe støvet antikt med eldre velgjørere som yngre fjesker for, slikker både foran og bak, for å prøve å tilfredsstille, til og med gi klimaks, økonomisk eller seksuelt. Kynismen er både ubarmhjertig og strategisk ødipal. Alt er transaksjoner, for likviditet å drukne i.

Og selvfølgelig: Succession already did it. «Any particular reason you’re dressed as Kendall Roy?» vitser Eric med Rishi (Sagar Radia).

Utover videreføring av de mange ingrediensene fra første sesong, som wining, dining, stadig overstadig beruselse, snorts og shorts, er her covidmaske, wealth management, knalldealer, pustevansker, Hobbes, politikk og mer søt hevn, både kald og varm.

Under all såpen er sexen skitten, komplekst skildret fra tvangsrunk til coitus interruptus og onani begynnus, eller (u)ren nytelse. «The dick wants what the dick wants. Sadly.», sier Harper, i en serie som er sexpositiv, men også realistisk om negative sider. Karakterer snakker om hva de vil, og hvordan de vil det, i sexy samtykke, men også i mørkere gråsoner og direkte overgrep. Forføringens og forspillets retorikk er en slags eros, logos, patos, cunnilingus, fellatio, i en fortelling om overbevisning, der salg er sex, og sex er salg. «Isn’t it lucky that no one is ever satisfied?», sier Eric. Grafiske nærbilder av skjermverdier rykkende på vei ned og opp, ned og opp. Aldri tilfredsstillelse. 

Alle relasjoner har et seksuelt element, og det hele er ødipalt og incestuøst så nær Game of Thrones eller House of the Dragon vår tid kan tåle. Soft stemorporno.

«I was young, all ego. All id, actually», sier fraværende businessfar til Yasmin, som får høre fra sin sjef at «If you stop producing, you’re simply a cost». Bedre og mer kostnadseffektivt enn The Bear skildrer Industry søskenskitt og foreldremøkk. Det private forkludrer det profesjonelle. Og serien nøster og rykker i det vi ikke orker å oppdage eller innrømme. På søken etter perfeksjon er racket blitt stekespade, og et skakkjørt søskenforhold gjør gjennom langsom eksposisjon – spredt utover et dusin episoder – seg virkelig fortjent til fortellingens oppgjør. «You see, things happen. And then things are fine.»

Følelser er innsideinformasjon, og jeg føler etter hvert at jeg har aksjer i alle karakterene, og at det kan tjene mine interesser både om det går bra eller dårlig med dem. Jeg påminnes hvordan man kan shorte sine medmennesker, bruke hverandre, bruke hverandre opp, ødelegge, fucke hverandre, fucke med hverandre. «Life is gamified.» Det er «quite something». Makt korrumperer, ja. Men hvordan? Der leverer Industry. 

Den som er med på leken må tåle å gå langt over – og snorte – streken. «Let’s make lots of money» og «Always on my mind», synger Pet Shop Boys, og i den aktuelle sesong 3 – 2024s beste dramasesong – fortsetter karakterene som nåler med øye for å trekke i trådene, i en fortsettende fortelling med flere folder, finansfloker og vridninger enn et nypult laken. 

Hvitsnipp, snapp, snute. Det er stadig sylskarpt skrevne («Let’s mistake the open road for freedom, like all culture teaches us to») gamle (som «trouble-maker» Harper, som evner snik og svik og retoriske ballegrep i plenumspanel; men det er Yasmins beinharde sesong; og litt Roberts, spilt av Harry Lawtey) og nye karakterer man hatelsker å tilbringe tid med, og ingen som svekker interessen nevneverdig når veven tvinner en ny handlingstråd. En hel episode kan være sentrert omkring én karakter, slik både dårlige og gode serier gjør, men Industry gjør briljant. Og Shakespeares svakeste grep, tjuvlytting, blant melodramaets og såpens sterkeste grep, skaper situasjoner der de (ikke) vet ikke at hun vet! De ulike betydningene av company.

Vi er i maktens såkalt åpne og mange lukkede rom. Og til tross for at et vidåpent kontorlandskap har det enormt høyt under taket, virker det svært trangt og klasutrofobisk ved skjermene og telefonene. Vennskap og avsky ses som to sider av samme sak. De bruker den andres sår som støpeform for våpen, og omfavnelser er perfekt for en kniv i ryggen. Druknede sorger og bakrusen etter ondskapsfylla.

Og vinkene til Succession er nå mer breiale, som når noen sier at hen ikke er søvnløs på grunn av «getting up to piss». Ingen aldrende patriark her, kun unge og middelaldrende gribber, som også kan kjenne litt på aldringen: «Do I fuck like a young man?»

Hvordan slås imperiet konkurs? Hva er pundets vekt? Nytt i kronekampen er Kit Harington som grønnvasker Sir Henry Muck, eldgammel velstand, mer medier og myndigheter, rasisme, skandaler til sjøs, med pappas pikk og paparazzi, voldelige dialoger mellom kvinner, som i Yellowstone, gradstigning for noen, og for andre nye gulv å begynne fra, med arbeidsoppgaver enklere enn evnene. «People are buttons too», sier partner Eric, og i det spillifiserte livet avslører alle nye nivåer nye stiger. Inkludert ibsensk gjengangeri og bergmanske maresekvenser, som gir trippende nye vibber for serien.

Det er stadig «constant cuts» og konsekvensetikken («It’s only criminal if we’re caught») styrer, men blant håndgemeng i ballbinge, afternoon tea og ayahuascaseremoni, brølende krangler og himlinger som løsner, iblandes gambling med hell og uhell også mer etisk investering, «a new kind of capitalism», som forsøker å vise seg som kind (of) capitalism. Kurs mot konkurs, gjeld, risiko, røde tall, ekstremstress.

Hva er verdien av det undervurderte? Kinkstolt puttes penger og kjønnsorganer – på et tidspunkt omtales skjebnens barberte fitte – der munnen er, og de medavhengige skikkelsene næres av seksuell valuta, som egen sæd – utløst på ulike overflater, som glass, hud og vegg – og lar tårer og urin bli kjønnsvæsker: «Just piss and think of England». 

Alene i eget selskap, sittende i sårbarheten.

«Most companies fail.»

Fysiske filmopplevelser – Heksene fra den forstenede skog

Til slutt, noen fysiske utgivelser. Og knapt mer antikapitalistisk kan det vel neppe bli enn Blu-ray-serien Norske filmklassikere, som nylig har utgitt blant annet den sjeldne tidskapsel Heksene fra den forstenede skog (Bredo Greve, 1976), med Edith Roger, Ulrikke Greve og Berit Schelderup, en film som stuper naken ut gjennom vinduet og inn i skogen. 

Tankestrømmer og dialog blander natur- og byblikk, politikk, kunst, sex og ulike typer uteliv, der karakterene bes «leve for noe», ikke oss selv, men i et forsøkt kollektiv, som forsøker å kontrollere det seksuelle, en kåt faen, og å omfavne buskene, alt biologisk liv, men ikke teknikken. 

Om Kina sies det at «snart sitter alle og ser på tv der også». Filmen viser motkulturens miljøbevisste (u)umuligheter «i krig» mot produksjonssystemets søppeldynger og folkemengder, og er kanskje en kultfilm mer på grunn av innholdet enn en dedikert tilhengerskare, som i hvert fall endelig har mulighet til eventuelt å forme seg.

Den som synther – Risky Business

Et tomt rom, som kan minne om et maleri, et fotografi, eller ei tegneserieramme – før en karakter sklir inn i det. Midt mellom inspirasjonen The Graduate og familieimitasjonen Home Alone (og to år før Euphoria-skaper Sam Levinson ble født) huskes åttitallets Risky Business (Paul Brickman, 1983) kanskje best for sin ikoniske innstilling der straks tenåring emeritus Tom Cruise – sårbar, søt og smilende sexy – sklei seg og sin skygge så nær inn på oss i skjorte- og sokkelesten innover det glatte entré- og trappeoppgangsgulvet, for luftsang og dans til den der gammeldagse rocknrollen, og sofajukk som en memtrollet J.D. Vance.

What the fuck. Make your movie. Filmen skildrer blant annet psykologien til de såkalt privilegerte, og bidro midlertidig til at enkle filmer om å få seg måtte gi seg (snart kom St. Elmo’s Fire og The Breakfast Club), på en morsom, mørk og melankolsk måte, om kapitalisten som prostituert og hallik, depresjon og dollarglis, drevet av en amerikansk, Tangerine Dream. 

Lyden av togskinner, stønning, foreldre, frossenmat. Kompisens «What the fuck» og fars «What the heck», subjektive innstillinger og begjær, fra ei tid da Cruise ennå hadde et overjeg, overstemmen som tøyler driften. Men snart er id og ego hjemme alene, skamfull og skamløs i våte dagdrømmer, til klimaks og kostnader av et bestilt møte med en sexarbeider spilt av Rebecca De Mornay, forførende som Yasmin i Industry: «Yes. No. Maybe.»

Det baller på seg med mors forsvunne glassegg, biljakt og pansersurfing på bryggekanten, til fisk i fars Porsche. Eleven blir hjemmehallik med solbriller og flir som en pimp fra Smestad, den (ikke)konforme amerikanske drømmens smale, trange, syltynne story. Som i Industry er kapitalismen klebret til kåtskapen, og her blir de to elskende del av en one meter high club i et kupéknull som er vel så komisk som erotisk. 

Huset og hans ommøblerte, stjålne interiør, endevendt innvendig, skaper en usynlig sprekk i egget: «Sure, I’ll pay for it.»

Den alternative slutten i director’s cut hensetter tilskueren mer tvetydig, med De Mornay i Cruises fang. Men genial er den ikke.  

Criterions nye fysiske utgaver inneholder et essay av kurator og kritiker Dave Kehr, testvideoer (som dels ligner første akt av porno) med Cruise og De Mornay, et kommentarspor fra 2008 med hovedrolleinnehaver Cruise, regissør Brickman og produsent Jon Avnet, nye intervjuer fra 2024 med Avnet og caster Nancy Klopper, en ny samtale mellom klipper Richard Chew og filmhistoriker Bobbie O’Steen, og dokumentaren The Dream Is Always the Same: The Story of “Risky Business”, med Brickman, Avnet, cast og andre. 

Dokumentaren hevder at filmen er sofistikert sammenlignet med andre tenåringsfilmer, som Porky’s, setter den inn i Reagans jappetid, viser klipp av Cruise som i tidlige tester først hoppet (!) inn i det berømte sklibildet, diskuterer bruken av tre filmfotografer, samarbeidet med Tangerine Dream, og sluttscenen. 

Kommentarsporet (på kinoversjonen) inneholder de sedvanlige gruppeklemmer og morsomme anekdoter fra produksjonen, men også hørverdig diskusjon om blandingen av komedie, romanse og erotikk, om stil og tone, som da Cruise ble imponert over hvordan Brickman filmet viktige scener på avstand, og lot ham forlate bilderammen for så å komme tilbake inn i den. Detaljnivået når Brickman som gjør Cruise oppmerksom på hvordan øret hans senkes ved skuffelse, planer om flyvende tog, og en gnist fra en togskinne.  

Regissørens far var serietegner, og før filmskapingen jobbet Brickman selv med fotografi. For ham handler filmen om kapitalisme, ikke prostitusjon. Og for Cruise handler det om å ikke kunne se sprekken i egget, slik man ikke kan se endringen i seg selv. Brickman er misfornøyd med slutten og dens nedklippete og ekstra scene, som avsluttes med «time of your life, huh, kid?» heller enn «isn’t life grand?». 

«This is the egg from Risky Business», sier Avnet med eggeglasset i hånden i et helt ferskt intervju, om manusprosessen, The Conformist (Fascisten) -inspirasjonen, og tematikken med en amok kapitalisme. Produsenten gjenforteller og fortolker filmen, tar fortellingen på største alvor 40 år etter, og framsnakker den alternative slutten som for ham tar tilskueren på alvor, og nedsnakker det tonale skiftet i kinoslutten.

Klipper Chew – med staselige «edited by» allerede rett etter skuespillernavnene på fortekstene – snakker med O’Steen om hvordan Antonioni kanskje var mer inspirasjon enn Bertolucci for poseringene i togsexscenen, med tog som visuelle klimaks som krevde ekstra innspilling, med flere passasjerer, som kunne skape spenning og øke kåtskapen. Chew forteller om step printing og å skjule jump cuts med fades, loopende Steve Reich som tempmusikk før Tangerine Dream, klipp for å maskere mismatch på brygge, og sluttens tvetydighet.

Caster Klopper, som jobbet med tv for Tisch/Avnet, ville finne en skuespiller like riktig som Dustin Hoffman var for The Graduate, og mange testet for hovedrollene, som Broderick, Bacon, Meg Ryan og Helen Hunt, før Cruise klaffet. Og Harry Dean Stanton hjalp med å foreslå De Mornay. Castingpris kommer under Oscar i 2025, og Klopper sammenligner jobben med å sette sammen en gjesteliste til en fest du ikke er invitert til. 

Ekstramaterialet viser hvor viktig casting og klipping er, og Criterion i store slurker er stadig en av de viktigste filmskolene. Lenge leve bakomfilmer, kommentarspor og nye intervjuer. Slikt fins sjeldent på strømming. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.