Foto fra «Chez nous» – en filmsatire med en Le Pen-liknende kandidat som provoserte høyresiden kraftig da den kom i 2017.

Den franske filmbransjen kan puste lettet ut. Heller ikke denne gangen kommer Marine Le Pen og hennes parti Rassamblement National (RN) til å innta regjeringskontorene. Etter at RN fikk størst oppslutning av alle partier i første valgomgang, mobiliserte et bredt spekter av politiske partier for å ta tilbake flertallet i andre og avgjørende valgomgang. Det som skjer videre forventes å bli en kaotisk prosess med å danne ny regjering. President Macron har varslet at han ikke vil utnevne noen ny før OL er ferdig.

Hvorfor den franske filmbransjen har følt seg så truet, skyldes flere omstendigheter. For det første er det ingen nasjonal filmbransje i verden som nyter så mange goder som den franske. Den finansieres gjennom et sinnrikt system av tilskuddsordninger som får de skandinaviske støtteordningene til å framstå som beskjedne. For det andre har den franske bransjen alltid tydelig markert sin posisjon på venstresiden i fransk politikk. For Le Pen og ytre høyre er filmindustrien en bastion for venstresiden de gjerne vil komme til livs. Selv om ytre høyre har omformet noe av sitt image som kulturfiendtlig, har de ikke moderert sine planer for filmsektoren. Her skal det privatiseres og avvikles. Blant annet ønsker RN å selge kringkasteren France Television og Radio France til private. Førstnevnte investerer nær 700 millioner kroner årlig i franske og europeiske samproduksjoner. Den franske bransjen verner nidkjært om sin nasjonale filmkultur, men tar også et ansvar internasjonalt som går langt utover hva man kan forvente. De siste filmene til Joachim Trier er produsert med betydelige franske samproduksjonsmidler.

Bare begynnelsen?

Derfor har Le Pens frammarsj fått hele den europeiske bransjen til å sove dårligere om nettene. Den har sett hva som har skjedd i Italia under regjeringen til Georgia Meloni, leder av ytre høyre-partiet Fratelli d’Italia med røtter i den fascistiske bevegelsen. Der har de statlige kringkasterne kommet under myndighetenes politisk kontroll og kun lojale støttespillere får lede nøkkelinstitusjoner innen statlig sponset audiovisuell produksjon.

Det politiske presset i Italia har pågått helt siden Silvio Berlusconis tid som statsminister. Han hadde for lengst beredt grunnen for den kontrollen politikerne i dag kan utøve over medielandskapet i Italia. Viktor Orbáns gradvise nedbygging av det ungarske demokratiet har også pågått over mange år.

I Frankrike vil ytre høyre møte en helt annen motstand om de vil forsøke å demontere de nasjonale tilskuddsordningene. Det franske kinomarkedet er det viktigste i Europa. Den nasjonale produksjonen har en markedsandel på over 40 prosent. Gjennom den selvstendige vaktbikkja CNC våker bransjen i samråd med kulturmyndighetene over sine opparbeidede tilskuddssystemer. De vil selvsagt kjempe med nebb og klør for å beholde det.

Foreløpig slipper franske filmfolk å gå i krig for filmstøtten. Men ytre høyres politiske innflytelse vil neppe avta, snarere tvertimot. Som i Tyskland vil de gjennom deltakelse i de politiske prosessene få stadig mer makt. Berlinalen har allerede merket det på kroppen etter sine sammenstøt med det ekstreme høyrepartiet under årets festival. Da festivalen avlyste invitasjonen til noen av de folkevalgte som tilhører ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD), ble det ramaskrik. Festivalen tar avstand fra partiet, men kan ikke fortsette å utelukke samarbeid med et demokratisk innvalgt parti. Det er jo ikke helt utenkelig at AfD kan få kulturministerposten ved neste regjeringsvalg. Med stadig flere nedlagte kinoer og nedskjæringer er festivalen avhengig av velvillige politikere.

Dialog mulig?

Så lenge ekstreme partiers folkevalgte blir valgt inn på demokratisk vis må filmbransjen finne en mer konstruktiv måte å forholde seg til disse kreftene på. Det holder ikke å forsøke å stenge dem ute. Man må isteden invitere dem inn og få dem til å ta eierskap til det innholdet som skapes. Det er ikke vanskelig å argumentere for at nasjonal finansiering av innhold på lokalt språk er helt avgjørende for opprettholdelse av nasjonalstaten. Og at ytringsfriheten er en garantist for kvalitet og nyskapning.

Men så enkelt er det nødvendvis ikke. Mange av disse politiske kreftene på ytre høyre er antidemokratiske. De har kommet til makten gjennom demokratiske prosesser de har til hensikt å undergrave. Orbans vei til makten er et klassisk eksempel. EUs egen årlige Rule of Law Report melder denne uken om at forholdene for uavhengige medier i Italia er kritisk. Tilfellene av fysiske angrep og trakassering av journalister og mediefolk har økt etter at Melonis regjering tok over, melder Media Freedom Rapid Response (MFRR). Regjeringen anklages for å hisse til vold og lage lister over kritiske journalister som de offentliggjør gjennom demoniserende beskrivelser eller forfølger rettslig (Meloni nekter for alle disse anklagene).

Denne utviklingen har det vært varslet om en god stund (blant annet av undertegnede på Nordisk Panorama i 2022). Det er bare EU som er i stand til å reversere den. Men ifølge Politico har EU-kommisjonens leder Ursual von Leyen i sommer dempet kritikken av Italia for å få Meloni til å støtte gjenvalget av henne.

Det er altså ingen grunn til optimisme. Partier på ytre høyre som søker seg til makten i sentrum (som Frp i Norge) vil filmbransjen alltids kunne samarbeide med. Men de som søker å undergrave demokratiet og demontere grunnpilarene i den europeiske filmbransjen, representerer i dag en større trussel enn de globale strømmetjenestene. Om Le Pen kommer til makten vil hun følge Orban og Melonis eksempel. Og den franske ledertrøya – den fremste drivkraften for en dynamisk audiovisuell kultur i Europa – vil forsvinne. Det vil selvsagt også få store konsekvenser for norsk film.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.