Kino- og strømmetips: Det fantastiske, skremmende og olympiske.

Kino- og strømmetips: Det fantastiske, skremmende og olympiske.

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig surrealistiske «Fantasmas», skremmende «Longlegs» og «Skywalkers», samt «Simone Biles Rising» og en rekke idrettsdokumentarer under OL. Dessuten: Hvem er Biden, og hvem er Trump, av Deadpool og Wolverine? Er Harris ungmutant Laura?

Foto fra «Fantasmas».

Harmony Korines fargerikt varmesøkende Aggro Dr1ft fins på hjemmesiden Edgelord, Presumed Innocent (Apple TV) har avsagt dom og fordelt skyld, med Renate Reinsve i en av offerrollene, og Joachim Rønnings Young Woman and the Sea (Disney+) minner i OL-tid om at langdistansesvømming minsker skillet mellom de fysiske evnene til kvinner og menn. 

Drap må vel kunne sies å være stemoderlig behandling, og den sommersvale krimkomedien Victoria må dø er nå på strømming. Men bergensk luksus blekner mot Buying London og Owning Manhattan (begge Netflix), som begge er ublu realty-TV: «All is fair in war and real estate», sier Ryan Serhant, en Deadpool møter Cruel Intentions. Her er det overdådig luksus i milliardklassen, glatte overflater på hud, glass og stål, buet horisontutsikt som jordgløtt, dollarglis og d-r-a-m-a, skitsnakk på podcast og visningsfest («Please, get out of my face»), bad guys og bitches, folk «crushing it», OGs, Next Gen, og eplekjekke folk som får sparken. Herlig søppel. 

House of the Dragon (Max) har fått noe mer luft under vingene, men skyter seg selv stadig ned igjen, med fortvilte kvinner omgitt og oppgitt av menns babling og spørsmål om hvem som kan temme drager. Succession-regissør Andrij Parekh gjorde ikke så mye fra eller til i sist utsendte episode. 

På kino går fortsatt den sterkt følelsesladde barne- og familiefilmen Inside Out 2, allerede tidenes mest innbrigende animasjonsfilm, og Grusomme meg 4, der Minions uvane tro både ødelegger og redder dagen, viser hvordan superkrefter tilhører barnefilm, i en story tynn som Grus bein, men med slapstick på høyt nivå.

Sommerens beste animasjonsfilm er likevel Robot Dreams (Pablo Berger, 2023), som i all sin stillhet tegner indre og ytre hjerte- og byrom, i åttitallets New York. Vennskap er sammensatt, og filmen viser – uten ord – hvordan å være en venn, og hvordan vennlighet kan spre seg: Vennskap avler nye som avløser hverandre, to blir til fire og så videre. 

En hund spiller alene, og spiser og drikker Tab alene. Ensomhet er utbredt i USA og ellers, og fra et robotbyggesett setter menneskets beste venn i stand en venn og et vennskaps på-knapp. En mild og god film sanser i en underliggjort verden, med en zootropolisk idérikdom og gags som i Fantasmas (Max, se omtale under), med blid bannefinger, blekkspruttrommis, snømannhode som egen bowlingball, om å være (et) rede og å ligge sandfast og drømme, gjennom Halloween, snø, is og vårløsning. Når vi ikke er sammen, er vi alene. 

Harmony Korines «Aggro Dr1ft».

Hvordan returnere killer robots? Er ikke ideen om intelligens allerede kunstig? Sunny (Apple TV) skildrer robotmareritt, kunstig intelligens og kunstig ondskap. Roboten Sunny, med et tredimensjonalt smilefjes sine emosjoner, gis til en kvinne som har mistet både mann og sønn i en flyulykke. Hun blir fortalt at den er «programmert for deg» – og er ikke roboter bare en naturlig utvikling av det som heller enn sosiale burde vært kalt individuelle medier, tilpasset oss, som klør om hjerte og hjerne. «Ikke skyld på maskinen», sies det. Serien gir deg lillefingeren og forventer at du vil gripe etter mer. Jeg synes den var best i begynnelsen. 

Kinoaktuelle Ramata-Toulaye Sys Hviskende sand (Banel og Adama) er en kjærlighetshistorie, om tradisjon og plikt, om å grave ut sitt hus av sand, skyte treffsikkert med sprettert, og tørke og sandstorm framfor befriende regn – en verdensfilm litt i skvis mellom poesi og realisme. 

Snart blir det mørkt på kino. Trap presseviser ikke, men den psykologiske skvettfilmen Longlegs (Oz Perkins) skaper umiddelbart gys, fra åpningssekundenes «cuckoo» og titten-på-hjørnet av et hvitt hus, før samme lek på kanten av bilderammen, da en særs uhyggelig okkultfigur Nicolas Cage som «Longlegs» – uææh, de(n) stemmen(e) og gestene – bråbøyer ansiktet ned og inn i bilderammen, en slags «bend scare» som bøyeskremmer fram vårt første av flere «jump scares». FBI-agent Lee Harker (Maika Monroe) – intuitiv nær synsk – er en filmatisk datter av Clarice Starling, og filmen fungerer godt som en double bill med mesterverket Nattsvermeren. Her er det bare å smøre seg inn med lotion.    

Superkreft og Foley-lyd – Deadpool & Wolverine og Beverly Hills purk: Axel F

DEADPOOL & WOLVERINE.

«Jesus Christ, some things never change.» Ellers dominerer actionkomedie-, superhelt- og katastrofefilmoppfølgere. Kanskje ingen annen melodislynge syntetiserer 1980-tallet tydeligere, raskere, enn «Axel F», og i Eddie Murphys og Mark Molloys actionkomedie Beverly Hills purk: Axel F (Netflix), produsert av den gamle helikoptermerkevaren «Don Simpson/Jerry Bruckheimer», er the heat on, men metanivået sobrere enn hos Deadpool. Her bemerkes det forsiktig at 1994 – året da treeren kom ut – var «not your finest hour».

Men 30 år etter er mer på stell, og det er blitt en perfekt sommerfilm. Detroit og hockey, som i Inside Out 2, snøplog og Murphy med kjeften som automatvåpen. «You can’t keep doing this shit», sier sjefen til Axel, men til og med Judge Reinhold har en ikonisk silhuett. «They love me in Beverly Hills», fortsetter Foley, en «slippery bastard» i ny biljakt, og snart er far og datter odd couple («No bonding?» «No.») i kamp mot Beverly Hills dirty cops. 

Jeg koste meg i nær to timer, hvilket pleide å være en god nok målestokk på en popkornfilm. Nostalgien funker, og det er minnerikt bare å høre nå litt mer kokte Murphy igjen si ordet «slinky». 

Murphy nevner Snipes og Neeson, og de passerer kinoen Music Hall som viser Past Lives, Monster, Fallen Leaves og Ferrari. Det er en annen tid, men også ikke. «You watch too many movies», sier Murphy til Kevin Bacon, og avslutningsvis knuses statuer ikonoklastisk. Jeg tror ikke det går an å se for mange filmer. 

Men trenger attentatsommeren enda mer våpenmoro? Hvem er Biden, og hvem er Trump, av Deadpool og Wolverine? Er Harris ungmutant Laura? Well, come to wreck some! Ulike lynner kolliderer i Deadpool & Wolverine, så jeg tok et gjensyn med de to tidligere Deadpool-filmene og Logan før denne. 

Ryan Reynolds har snakketøyet i uorden, og eks-mann og tidligere kreftsyke Wade Wilson aka Deadpool vil i Deadpool bli «better than better», snakker med oss gjennom den gjennomsiktige, såkalte fjerde veggen, selvbevisst («Deadpool’s self-awareness», med Bo Burhams ord), med sarkasme, «or as I like to call her, irony», proppfull av popreferanser og åpen smekkfull av sleivkjeftet sexhumor. Selv etter han er vansiret beskriver kjæresten «a face I’d be happy to sit on». 

Selvrefleksjonen synes å komme fra narrespeil, og han blir tidlig spurt om han har en avknapp (slik gutta i The Bear bes om å holde kjeft, se omtale under). Magasinet People synes et øyeblikk med Hugh Jackman på forsiden som «Sexiest man alive!».

Deadpool 2 åpner med «Fuck Wolverine» og en pseudokritisk («God, that’s lazy writing») fortellerstemme som frampeker nese med oss og kjører stil, med «Hit it, dolly!» før en dollykjøring og Dolly Parton på lydsporet. Om ikke dobbelt bunn, så dobbel overflate. Ellers er Celine Dion (se omtale av ny dokumentar under) på fortekstene og senere låter av både AC/DC, Enya og a-Has «Take on me», unplugged. Guilty leisures. 

Wolverine er så å finne på en frokostblanding. «Fuck superheroes», sier Deadpool, men trenger bistand fra en kvinne med superhell, og sier senere at «only best buddies execute pedophiles together». (Sp)latter. Både Reynolds og Deadpool kunne nok fått noe ut av å lese kapittelet «Why the Super-Ego is Your Amigo – My Sense of Humour and Freud’s», i Simon Critchleys bok On Humour (2002). 

I langt mer lugne Logan (James Mangold, 2017), på sin side, halter og hoster «helten» kuler ut av huden, skjulende latent knivskarpe knyttnever, med snart aggressive blader ut av knokedalenes februar, april og juni på den ene knyttneven, og september, november og det siste søkket som ikke passer inn på den andre.

Det er i hvert fall to måter å kjøre limousin på, og Hugh Jackmans karakters knokepokerfjes bæres i Mangolds film først av sjåføren, som ellers synes helt på felgen og suicidal. Han møter ei ung jente, sitt mutantebarn, og en troverdig og rørende roadmovie ender i replikken «Don’t be what they made you» og et kors som får hvile som en X (langt mer poetisk enn Reynolds replikker om «Marvel Jesus» i den nye filmen). Jordnære Logan er en av de bedre superheltfilmene.

Kinoaktuelle Deadpool & Wolverine kunne ikke tonalt vært stort lenger unna og åpner som Weekend at Wolverine’s, der skjelett, knokler og kranium uærbødig likskjendende brukes som hånddukke og sprosset skjold, med bibelsk karakterskapende ribbein avbrukket og slynget for å skade – til helt nye betydninger av ordet skallebank. 

Cue *NSYNCs «Bye Bye Bye» (se kort omtale av boybanddokumentar under). Enmannsboybandet Reynolds messer så om å «smashturbate» og trygler om å «be an Avenger». Avengigheten kaster ham mellom tidslianer, til ulike varianter og hellige linjer, ankervesener og annen mumbo jumbo. Selvbildet når nye høyder, til «I am the Messiah» og «I am Marvel Jesus». Kristen blasfemi skaper ikke lenger oppstandelse. Ingen er tryggere fra fare. 

Kvernetanken «You’ll never fucking matter» minner om Inside Out 2s «I’m not good enough», og Deadpool upstages igjen av «The guy with forks for hands?», og til tross for midlertidig klo-impotens er liv et flertallsord i verdener med mutantisk regenerering og metavers. Etter en variantmontasje er en Logan i nerdekorrekt gul drakt snart på plass i leken. 

«Rest in pieces, Fox», sier en av de utallige internvitsene, ispedd mer enn cameos av Captain America, Blade og Elektra, besøk i en verden lik Mad Max, og til og med hos Succession, gjennom Matthew Macfadyen som Mr. Paradox, spilt ganske så lik helteskurk Tom Wambsgans. Ja og nei, det henger ikke på greip. Det er som om en håndfull lekefigurer er grafset opp fra en kurv på loppis, og det holder jo til et par timers lek, før ny nedstøving. 

«Let’s fucking go!» Av ekte innovasjon og invasjon må nevnes en skurks plastiske, datagenererte hånd inn i hodet, som fingrer kraniet, lager øyebor og nesebor, eller peker gjennom panna, helt inn på tankene. For det er jo der de er. En ny type berøringsangst. Cue «Like a prayer».

Og DC? Der fryktes Trump og ventes i høst Todd Phillips’ Joker: Folie À Deux, nok mer underholdende, langt smartere og farligere. 

«There’s no way around but through» – Tracker, Twisters og Hillbilly Elegy 

Lily (Sasha Lane) og Tyler (Glen Powell) i «Twisters».

For hvordan står det egentlig til i USA? Et mål kan være hvilke fiksjoner som fenger. American Sniper (Clint Eastwood, 2014) var for eksempel stor før Trump vant for første gang. Nå er Tracker (Disney+), en tilsynelatende tradisjonell tv-serie, med episodens «sak» med ukas forsvunne, ifølge CBS, den mest sette nye serien siden Desperate Housewives for 20 år siden.

I første scene kastes vi rett inn i en heroisk redningsaksjon, med en høvisk og barsk, morsom og vakker mann (senere også omtalt som «handsome idiot») på jobb for finnerlønn: «I notice things. It’s my job.» «Never let panic take the wheel», sier han ellers, og motsetter seg ord som «mercenary», «treasure hunter» og «reward seeker», og kaller seg heller «rewardist». Ok, jeg kan være god, men da må jeg få betalt.  

I Ron Howards amerikanske drømmende melodrama og skillingsvise Hillbilly Elegy (Netflix) motsetter bokbestselger J.D. (ikke til å forveksle med Salinger) Vance seg ordet «redneck», i en nå storpolitisk biografifilm fra rags til republikaner (in Trump’s name only). Gud, natur, familie. «J.D.»s overstemme omtaler Ohio og Jackson, Kentucky, der en barndommens skilpadde har revne i skallet. Omsorg for de svake. Men: «Things could get tough down in Jackson in a heartbeat, but Mamaw and Papaw taught me that you never start a fight. But if someone starts one with you, make damn sure you end it.» Så, nevekamp. Familien backer.

«There’s no way around but through», sier han senere som Yale-student. Barndommens familiekrangler, stjålne Joe Montana-kort, og ny slåsskamp med en destruktivt rusmisbrukende mor. Det fins tre typer, forteller J.D.: «good Terminator», «bad Terminator», og «neutral». Han må betale for mor på rehab, dekke over, pisse for. Destruksjon gir oppvekst hos bestemor, med «food stamps or jail» som trussel, og kalkulator som gave. Heltemontasjen er lekser, oppvask, arbeid, og så: beste karakter i klassen. «Keep that up», sier bestemor. Den amerikanske drømmens endestasjon er Det hvite hus. 

Hvorfor er tornadoer, tromber eller virvelvinder – de siste 25 årenes mest brukte naturkraft i katastrofefilmer – noe å trakte etter? «husk de lyn du ser/er rødder af himmelens/vidunderlige træer», skrev Merete Torp. 

Hollywoods oppfølgere kommer som lyn fra mørkegrå himmel. Men som tegn i tiden er kinoaktuelle Twisters (Lee Isaac Chung) brølende forsiktig. Nyhetene og Været er stadig mer sammenkoblet, men den medrivende filmen snakker ikke om klimaendringer, og den forsøker å forene livets og ordentlig skole, fyrverkeri og måleinstrumenter: «It’s part science, it’s part religion.» 

Twisters skildrer vindens touchdown og borrer ikke dypt, men hardt, og sjangermessig er katastrofefilmen et romantisk melodrama om to skybrudne, en helte- og hevnfortelling, med naturen som skurk. Her må man intuitivt og poetisk tolke hvetevinden, og til sist ri frykten. «If you feel it, chase it.» Doom scrolling som laiving. Men i den forsøkte temmingen av naturen ligner løsningen problemet.

Katastrofefilmers manuskripter er worst case scenarios, ofte avfeid som enkel sommerunderholdning. Vår tids endetidsfortelling om dommedag handler her om å stilne stormen, hvilket neppe kunne vært mer bibelsk. Forskning på katastrofefilmer bruker også begrepet sublim for å føle og forstå naturens voldsomme krefter. 

Slike filmer har beviselig påvirket alt fra slutt på heisbruk under brann til atomkraftpolitikk, men stadige ankepunkt er mytene om kaos, samt enkelthelten(e)s enestående løsninger – og enkeltskurken(e)s feil – heller enn fellesskapets, samfunnets, systemets. 

Det sagt, så har Glen Powell sjarmen Ryan Reynolds tror han har. 

Kiss your darlings, mot og gnagerskjønnhet – Fantasmas, Brave og The Bear

«Fantasmas»: «Serien har flere gode ideer på ett minutt enn Netflix har i løpet av ti timer».

Komedie er også et godt barometer, men kanskje mest på venstresiden av amerikansk politikk. Mo Welchs Dad Jokes er en kombinert dokumentar og standupshow, om en forsøkt gjenforening med faren, og fødsel som «my pussy’s 9/11». Hannah Einbinders Everything Must Go (Max) kan sin pausering, og meget morsomme Raanan Hershbergs Brave svetter, snakker og brøler med en karakteristisk lespende s om samtidens krenkelser og «modighet», sleivsparker hit og dit, mot venstresiden og høyresiden, hot people, sex, religion og Hitler. 

«Whatever grows together, goes together»? Skal rett være rett? Kan kvalitet komme på bestilling? The Bear (Disney+) burde ha vært den beste serien, men tredje servering er dessverre som måltid betraktet en rekke uforrettete forretter, på sitt minst innbydende tonalt kalde, snerkete rester fra i går og forgårs. La oss håpe «To be continued» betyr mer nødvendighet. 

Billedpoesien er nær brukt opp i løpet av sesongens første minutter. T-banen raser forbi stasjonen, opprørt vann, skyline, vindu, arr, et brennmerket sår i håndflaten, noe gnager i Carmy, som sparker rundt i glansbildet, med en duvende musikkduk og et lite nysgjerrig kamera ultranært gnagerskjønnheten.

Ordet «subtract» gjentas som mantra, middel og mål – slik Denniz Pop fjernet fingre fra tangentene i stadig enklere akkorder for Ace of Base (se omtale under) – men noen ganger er less less. Ny meny hver dag er ikke minimalisme. Og ingrediensen irriterende barnslig kjøkkenkjekling spares det i hvert fall ikke på, bråpunktert av betimelige replikker som «Can you both shut the fuck up, please?». Non-negotiables? More like only negotiables. 

Det er også flere fine øyeblikk gjennom de ti episodene. Om arbeidsmarkedets avvisning, tårer og trykklettende spørsmål om «Sandwich really that bad?» – og endelig et jobbtilbud. Serien gjør god bruk av Beastie Boys, Radiohead, Smashing Pumpkins og Adrianne Lenker, Chicago-montasjer, fødsel, begravelse og gravmiddag, stress og angst for ikke å ha noe å gjøre, skape retter, tåle kritikk, lojalitetstester, og tunge vingemenn som forsøker å stille opp for en kompis.

Matdokumentarserien Omnivore (Apple TV) har for tiden bedre orden på ingrediensene. 

«There’s no market for weird», lyver skråblikkidérike og unntaksvise Julio Torres’ og HBOs surrealistisk skeive og kontrære sketsjcollage Fantasmas (Max), årets morsomste serie, som med ekspresjonistisk fargerik og teatral iscenesettelse åpner gardiner og vinduer til ingensteds og foreslår gjennomsiktige fargestifter. 

«What if there are no superpowers at all?», spør en episode: «There’s a whole other world of stories». Amen. Og kunstneres oppgave er å få mennesker til å se annerledes på tingene, hevdes det.

Så hva «handler» Fantasmas om: «No one will biopsy my mole, so I need to upload myself so I don’t die, but even they require Proof of Existence, which I don’t want to get, so instead, I have to become an exception by being famous.»

Serien har flere gode ideer på ett minutt enn Netflix har i løpet av ti timer: Seriene Melf og How I came out to my abuela, Steve Buscemi som kunstner Q, hvordan lese uten å bla, eksistensbevis, fødselsmerke som skygge av diamantøredobb, poetisk besjelete og personifiserte ting som tomflasker, glidelås og havfruer, hverdagsobjekter som forsikring, booking og referansenummer, hvordan bli kvitt kroppen, toaletter med klær, roboten Bibo, julenisse som lager sexleker, homofile hamstere på klubb, tannfeens avhengighet av tenner, små figurer som tar bilde av pizzastykker, håndgester, knehasesvette, bakprojeksjon, The Dress, TikTok-hus, hvordan (ikke) lage sin egen fankonto, spørsmål om hoppetau: «Why can’t we just jump up and down with no rope?», og negative space i restauranthjørnet.

Kiss your darlings. 

«Just throw the fucking ball, man!» – Simone Biles Rising, Sprint og Receiver 

Simone Biles Rising.

Toppidrettsutøvere er unge, nærmest barn. Hvorfor tror jeg da fortsatt at alle idrettsutøvere er eldre enn meg? Det må være mitt vedvarende barneblikk, og de vante rollene nye atleter stadig fyller. Idrett er en konstans. 

Landslagspausen (NRK) morer seg med Haaland, didden og dadden og alt det der, mens Federer: Twelve Final Days (Prime Video) skildrer karriereslutt etter kneoperasjoner, om tennis som fysisk og psykisk sjakk, med mønstre, grasiøsitet, eleganse og flyt, kroppsliggjort av tidenes vakreste tennisspill(er), omgitt av familie, venner og melankolske gledestårer, klaskeladdens siste kamp med gjengen.

Simone Biles Rising (Netflix) er en dokumentarserie hvor mye fortsatt står på spill, og spør «who was that girl?» om tidenes turner, som under OL i Tokyo 2020 opplevde både svev og landing off, og alene og ensom var i ferd med å miste både fotfeste og forstand. Hun trakk seg på grunn av «the twisties», hvor man mister romforståelsen i lufta, og the goat var plutselig loser og quitter. I bakgrunnen lurer også forhistorien med massemisbruk. «You grow through what you go through», sier mannen hennes. Vi krysser fingrene for at seiersforventninger kan mestres i Paris. 

Sprint (Netflix) forsøker å holde følge med verdens raskeste kvinner og menn, utøverne i øvelsen over alle øvelser: 100 meter. Det er skarp konkurranse, og også her mentale sammenbrudd etter OL. Serien etablerer personligheter, med startblokker grundig montert, slik at når pistolen fyrer, er fronten av feltet fylt av spenning. Og anekdoter. Det er mildt sjokkerende å høre en tidligere verdensmester virkelig vurdere å kutte ut godteri og energidrikk for å gjenvinne tittelen. Ok, så de ligner oss.

Tjuvstart høres verre ut enn false start, og kvinnenes kamp er mer interessant enn Noah Lyles og de andre mennene. Fire av de åtte raskeste kvinnene noen sinne var i VM-finalen i 2023. Og Sha’Carri Richardson og Shericka Jackson jakter begge Flo-Jos rekorder for gode til å være sanne. Bolt kan nok stadig puste i ro.

«Let’s go!» Actionfylte Receiver (Netflix) fotfølger de som tar i mot, ball, taklinger og sotre pengesummer, og som spiller bedre med «dad strength». George Kittle er litt av en karakter, med ukesbrev fra far og en rekke andre rutiner, som selvsnakk på sidelinjen, positiv bekreftelse og manifestering, verbal pepp og fysisk dytt av kona ut på plastbanen, en boble før eksplosjon, som evner å gjøre seg åpen til 3 touchdowns på 3 mottak på 30-årsdagen. «When you feel good, it allows you to be good». Han tåler en trøkk eller tre – «my dick hurts» – mens andre hangler i telt, røntgenrom og basseng med slark i skulder, hamstring og akilles.

«It’s a kids’ game», sier en trener, og også disse guttene er glad i godteri og endesonene som scener for opptredener, som J.J. med «The Griddy»-dansen. Ivrige foreldre, partnere og forvirrende småbarn heier på VIP-tribunen, ventende i spenning på kontraktfornyelse, med gjentakende pasningsfrustrasjon: «Just throw the fucking ball, man!» 

Spillerne har gjensidig respekt, som ikke hindrer dem å gyve løs på hverandre, inkludert i Superbowl. 

«China reggae» – Ace of Base, Celine Dion og himmelvandrere

Skywalkers: En kjærlighetshistorie.

I Popbransjens skitne hemmelighet: Boyband-svindelen (Netflix) er backstreet’s back, men not allright. Og popstjerne kan være a lonely life. Hvis du trodde Abba var dysfunksjonelle, se Ace of Base – All That She Wants (Viaplay), som begynner med bandet Tech Noir, inspirert av Kraftwerk, Depeche Mode, Erasure og The KLF, til et sound Jonas Berggren beskriver som «China reggae», moderne musikk med baktakt, med Ulf Ekbergs ord, «catchy melodies» som «stay in your head like bubble gums». 

«We all is a family, in a way», sier Ekberg, det eneste ikke-søskenet, og «Wheel of Fortune» forenkles av Denniz Pop, «All That She Wants» synger sin melankolsk masete melodi over bass og trommer, og albumet Happy Nation slår an i nabonasjonen Danmark. MTV og Steve Blame viser videoen på high rotation, mens Ekbergs mørke fortid i nynazistmiljø gir radioutfordringer i Israel og utstyrer ham med skuddsikker vest på konsert, stående bak Jenny.

England, USA, Arista og Clive Davis, «The Sign», hiten som fortsatt slår, sensasjonelt CD-salg og stor ståhei, skjevfordeling av royalty, ferier, båter, fester, Jenny Berggren angrepet med kniv hjemme av tysk kvinnelig «fan», og Malin Berggren som til sist ikke lenger vil være med.

Slik var nittitallet. 

The show must go on, men hva med my heart will go on? «Music, I miss it a lot», sier OL-klare Celine Dion gråtende i Irene Taylors I Am: Celine Dion (Prime Video). Hun er diagnostisert med autoimmunt stivhetssyndrom, og stemmen brister av stivheten foran lungene. Hun ler og gråter, dels tragedie, dels eventyr, om en morsom prinsesse og heks, som snakker om sko og kjoler, forsøker å spille inn en sang, er til behandling, og får spasmer og kramper, skildret intimt og privat, til hun ser ut som noe Munch har malt, stivnet i et sykt skrik. Hun kommer ut av det, og synger igjen.

Til sist: Trenger forhold balanse? Skywalkers: En kjærlighetshistorie (Netflix) er en på kanten høydeskrekkfilm om ekstreminfluenseres prekære tilværelse i skyggen av covid og krig, om to russiske klatrespirer, inkludert en sirkusdatter som drømmer om å klatre høyere enn himmelen og henge i en trapes fra hvelvingen. 

Sirkusvisdom lærer henne at vårt fulle potensial fins på den andre siden av frykt. Der tror jeg mye forblir liggende. Filmen har ekstremt farlig innhold, som like fullt er sykt fascinerende for en som er redd for å kaste seg utfor, og kan svimle av å se ned på flatmark. 

Film og fotografi av kropper i balanse, med styrke og sensualitet på ulovlige, urbane toppturer gir følgere, spons og reiser, og med partner blir det parposeringer og sugemerke på våghalsen, krangel om kvalitet på fotografi langt der oppe, samt panikkanfall og frys i stillingsenergikrig mot tyngdekraften – og filmen finner et emosjonelt bunnivå og atskillelse rundt timesmerket, gitt. 

Vil de klare Dirty Dancing-løftet på toppen av skyskraperspiret? Med Pål Enger-taktikk vil de bryte seg inn og opp under VM-finalen. Thank you, tårn.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips: Det fantastiske, skremmende og olympiske.

Kino- og strømmetips: Det fantastiske, skremmende og olympiske.

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig surrealistiske «Fantasmas», skremmende «Longlegs» og «Skywalkers», samt «Simone Biles Rising» og en rekke idrettsdokumentarer under OL. Dessuten: Hvem er Biden, og hvem er Trump, av Deadpool og Wolverine? Er Harris ungmutant Laura?

Foto fra «Fantasmas».

Harmony Korines fargerikt varmesøkende Aggro Dr1ft fins på hjemmesiden Edgelord, Presumed Innocent (Apple TV) har avsagt dom og fordelt skyld, med Renate Reinsve i en av offerrollene, og Joachim Rønnings Young Woman and the Sea (Disney+) minner i OL-tid om at langdistansesvømming minsker skillet mellom de fysiske evnene til kvinner og menn. 

Drap må vel kunne sies å være stemoderlig behandling, og den sommersvale krimkomedien Victoria må dø er nå på strømming. Men bergensk luksus blekner mot Buying London og Owning Manhattan (begge Netflix), som begge er ublu realty-TV: «All is fair in war and real estate», sier Ryan Serhant, en Deadpool møter Cruel Intentions. Her er det overdådig luksus i milliardklassen, glatte overflater på hud, glass og stål, buet horisontutsikt som jordgløtt, dollarglis og d-r-a-m-a, skitsnakk på podcast og visningsfest («Please, get out of my face»), bad guys og bitches, folk «crushing it», OGs, Next Gen, og eplekjekke folk som får sparken. Herlig søppel. 

House of the Dragon (Max) har fått noe mer luft under vingene, men skyter seg selv stadig ned igjen, med fortvilte kvinner omgitt og oppgitt av menns babling og spørsmål om hvem som kan temme drager. Succession-regissør Andrij Parekh gjorde ikke så mye fra eller til i sist utsendte episode. 

På kino går fortsatt den sterkt følelsesladde barne- og familiefilmen Inside Out 2, allerede tidenes mest innbrigende animasjonsfilm, og Grusomme meg 4, der Minions uvane tro både ødelegger og redder dagen, viser hvordan superkrefter tilhører barnefilm, i en story tynn som Grus bein, men med slapstick på høyt nivå.

Sommerens beste animasjonsfilm er likevel Robot Dreams (Pablo Berger, 2023), som i all sin stillhet tegner indre og ytre hjerte- og byrom, i åttitallets New York. Vennskap er sammensatt, og filmen viser – uten ord – hvordan å være en venn, og hvordan vennlighet kan spre seg: Vennskap avler nye som avløser hverandre, to blir til fire og så videre. 

En hund spiller alene, og spiser og drikker Tab alene. Ensomhet er utbredt i USA og ellers, og fra et robotbyggesett setter menneskets beste venn i stand en venn og et vennskaps på-knapp. En mild og god film sanser i en underliggjort verden, med en zootropolisk idérikdom og gags som i Fantasmas (Max, se omtale under), med blid bannefinger, blekkspruttrommis, snømannhode som egen bowlingball, om å være (et) rede og å ligge sandfast og drømme, gjennom Halloween, snø, is og vårløsning. Når vi ikke er sammen, er vi alene. 

Harmony Korines «Aggro Dr1ft».

Hvordan returnere killer robots? Er ikke ideen om intelligens allerede kunstig? Sunny (Apple TV) skildrer robotmareritt, kunstig intelligens og kunstig ondskap. Roboten Sunny, med et tredimensjonalt smilefjes sine emosjoner, gis til en kvinne som har mistet både mann og sønn i en flyulykke. Hun blir fortalt at den er «programmert for deg» – og er ikke roboter bare en naturlig utvikling av det som heller enn sosiale burde vært kalt individuelle medier, tilpasset oss, som klør om hjerte og hjerne. «Ikke skyld på maskinen», sies det. Serien gir deg lillefingeren og forventer at du vil gripe etter mer. Jeg synes den var best i begynnelsen. 

Kinoaktuelle Ramata-Toulaye Sys Hviskende sand (Banel og Adama) er en kjærlighetshistorie, om tradisjon og plikt, om å grave ut sitt hus av sand, skyte treffsikkert med sprettert, og tørke og sandstorm framfor befriende regn – en verdensfilm litt i skvis mellom poesi og realisme. 

Snart blir det mørkt på kino. Trap presseviser ikke, men den psykologiske skvettfilmen Longlegs (Oz Perkins) skaper umiddelbart gys, fra åpningssekundenes «cuckoo» og titten-på-hjørnet av et hvitt hus, før samme lek på kanten av bilderammen, da en særs uhyggelig okkultfigur Nicolas Cage som «Longlegs» – uææh, de(n) stemmen(e) og gestene – bråbøyer ansiktet ned og inn i bilderammen, en slags «bend scare» som bøyeskremmer fram vårt første av flere «jump scares». FBI-agent Lee Harker (Maika Monroe) – intuitiv nær synsk – er en filmatisk datter av Clarice Starling, og filmen fungerer godt som en double bill med mesterverket Nattsvermeren. Her er det bare å smøre seg inn med lotion.    

Superkreft og Foley-lyd – Deadpool & Wolverine og Beverly Hills purk: Axel F

DEADPOOL & WOLVERINE.

«Jesus Christ, some things never change.» Ellers dominerer actionkomedie-, superhelt- og katastrofefilmoppfølgere. Kanskje ingen annen melodislynge syntetiserer 1980-tallet tydeligere, raskere, enn «Axel F», og i Eddie Murphys og Mark Molloys actionkomedie Beverly Hills purk: Axel F (Netflix), produsert av den gamle helikoptermerkevaren «Don Simpson/Jerry Bruckheimer», er the heat on, men metanivået sobrere enn hos Deadpool. Her bemerkes det forsiktig at 1994 – året da treeren kom ut – var «not your finest hour».

Men 30 år etter er mer på stell, og det er blitt en perfekt sommerfilm. Detroit og hockey, som i Inside Out 2, snøplog og Murphy med kjeften som automatvåpen. «You can’t keep doing this shit», sier sjefen til Axel, men til og med Judge Reinhold har en ikonisk silhuett. «They love me in Beverly Hills», fortsetter Foley, en «slippery bastard» i ny biljakt, og snart er far og datter odd couple («No bonding?» «No.») i kamp mot Beverly Hills dirty cops. 

Jeg koste meg i nær to timer, hvilket pleide å være en god nok målestokk på en popkornfilm. Nostalgien funker, og det er minnerikt bare å høre nå litt mer kokte Murphy igjen si ordet «slinky». 

Murphy nevner Snipes og Neeson, og de passerer kinoen Music Hall som viser Past Lives, Monster, Fallen Leaves og Ferrari. Det er en annen tid, men også ikke. «You watch too many movies», sier Murphy til Kevin Bacon, og avslutningsvis knuses statuer ikonoklastisk. Jeg tror ikke det går an å se for mange filmer. 

Men trenger attentatsommeren enda mer våpenmoro? Hvem er Biden, og hvem er Trump, av Deadpool og Wolverine? Er Harris ungmutant Laura? Well, come to wreck some! Ulike lynner kolliderer i Deadpool & Wolverine, så jeg tok et gjensyn med de to tidligere Deadpool-filmene og Logan før denne. 

Ryan Reynolds har snakketøyet i uorden, og eks-mann og tidligere kreftsyke Wade Wilson aka Deadpool vil i Deadpool bli «better than better», snakker med oss gjennom den gjennomsiktige, såkalte fjerde veggen, selvbevisst («Deadpool’s self-awareness», med Bo Burhams ord), med sarkasme, «or as I like to call her, irony», proppfull av popreferanser og åpen smekkfull av sleivkjeftet sexhumor. Selv etter han er vansiret beskriver kjæresten «a face I’d be happy to sit on». 

Selvrefleksjonen synes å komme fra narrespeil, og han blir tidlig spurt om han har en avknapp (slik gutta i The Bear bes om å holde kjeft, se omtale under). Magasinet People synes et øyeblikk med Hugh Jackman på forsiden som «Sexiest man alive!».

Deadpool 2 åpner med «Fuck Wolverine» og en pseudokritisk («God, that’s lazy writing») fortellerstemme som frampeker nese med oss og kjører stil, med «Hit it, dolly!» før en dollykjøring og Dolly Parton på lydsporet. Om ikke dobbelt bunn, så dobbel overflate. Ellers er Celine Dion (se omtale av ny dokumentar under) på fortekstene og senere låter av både AC/DC, Enya og a-Has «Take on me», unplugged. Guilty leisures. 

Wolverine er så å finne på en frokostblanding. «Fuck superheroes», sier Deadpool, men trenger bistand fra en kvinne med superhell, og sier senere at «only best buddies execute pedophiles together». (Sp)latter. Både Reynolds og Deadpool kunne nok fått noe ut av å lese kapittelet «Why the Super-Ego is Your Amigo – My Sense of Humour and Freud’s», i Simon Critchleys bok On Humour (2002). 

I langt mer lugne Logan (James Mangold, 2017), på sin side, halter og hoster «helten» kuler ut av huden, skjulende latent knivskarpe knyttnever, med snart aggressive blader ut av knokedalenes februar, april og juni på den ene knyttneven, og september, november og det siste søkket som ikke passer inn på den andre.

Det er i hvert fall to måter å kjøre limousin på, og Hugh Jackmans karakters knokepokerfjes bæres i Mangolds film først av sjåføren, som ellers synes helt på felgen og suicidal. Han møter ei ung jente, sitt mutantebarn, og en troverdig og rørende roadmovie ender i replikken «Don’t be what they made you» og et kors som får hvile som en X (langt mer poetisk enn Reynolds replikker om «Marvel Jesus» i den nye filmen). Jordnære Logan er en av de bedre superheltfilmene.

Kinoaktuelle Deadpool & Wolverine kunne ikke tonalt vært stort lenger unna og åpner som Weekend at Wolverine’s, der skjelett, knokler og kranium uærbødig likskjendende brukes som hånddukke og sprosset skjold, med bibelsk karakterskapende ribbein avbrukket og slynget for å skade – til helt nye betydninger av ordet skallebank. 

Cue *NSYNCs «Bye Bye Bye» (se kort omtale av boybanddokumentar under). Enmannsboybandet Reynolds messer så om å «smashturbate» og trygler om å «be an Avenger». Avengigheten kaster ham mellom tidslianer, til ulike varianter og hellige linjer, ankervesener og annen mumbo jumbo. Selvbildet når nye høyder, til «I am the Messiah» og «I am Marvel Jesus». Kristen blasfemi skaper ikke lenger oppstandelse. Ingen er tryggere fra fare. 

Kvernetanken «You’ll never fucking matter» minner om Inside Out 2s «I’m not good enough», og Deadpool upstages igjen av «The guy with forks for hands?», og til tross for midlertidig klo-impotens er liv et flertallsord i verdener med mutantisk regenerering og metavers. Etter en variantmontasje er en Logan i nerdekorrekt gul drakt snart på plass i leken. 

«Rest in pieces, Fox», sier en av de utallige internvitsene, ispedd mer enn cameos av Captain America, Blade og Elektra, besøk i en verden lik Mad Max, og til og med hos Succession, gjennom Matthew Macfadyen som Mr. Paradox, spilt ganske så lik helteskurk Tom Wambsgans. Ja og nei, det henger ikke på greip. Det er som om en håndfull lekefigurer er grafset opp fra en kurv på loppis, og det holder jo til et par timers lek, før ny nedstøving. 

«Let’s fucking go!» Av ekte innovasjon og invasjon må nevnes en skurks plastiske, datagenererte hånd inn i hodet, som fingrer kraniet, lager øyebor og nesebor, eller peker gjennom panna, helt inn på tankene. For det er jo der de er. En ny type berøringsangst. Cue «Like a prayer».

Og DC? Der fryktes Trump og ventes i høst Todd Phillips’ Joker: Folie À Deux, nok mer underholdende, langt smartere og farligere. 

«There’s no way around but through» – Tracker, Twisters og Hillbilly Elegy 

Lily (Sasha Lane) og Tyler (Glen Powell) i «Twisters».

For hvordan står det egentlig til i USA? Et mål kan være hvilke fiksjoner som fenger. American Sniper (Clint Eastwood, 2014) var for eksempel stor før Trump vant for første gang. Nå er Tracker (Disney+), en tilsynelatende tradisjonell tv-serie, med episodens «sak» med ukas forsvunne, ifølge CBS, den mest sette nye serien siden Desperate Housewives for 20 år siden.

I første scene kastes vi rett inn i en heroisk redningsaksjon, med en høvisk og barsk, morsom og vakker mann (senere også omtalt som «handsome idiot») på jobb for finnerlønn: «I notice things. It’s my job.» «Never let panic take the wheel», sier han ellers, og motsetter seg ord som «mercenary», «treasure hunter» og «reward seeker», og kaller seg heller «rewardist». Ok, jeg kan være god, men da må jeg få betalt.  

I Ron Howards amerikanske drømmende melodrama og skillingsvise Hillbilly Elegy (Netflix) motsetter bokbestselger J.D. (ikke til å forveksle med Salinger) Vance seg ordet «redneck», i en nå storpolitisk biografifilm fra rags til republikaner (in Trump’s name only). Gud, natur, familie. «J.D.»s overstemme omtaler Ohio og Jackson, Kentucky, der en barndommens skilpadde har revne i skallet. Omsorg for de svake. Men: «Things could get tough down in Jackson in a heartbeat, but Mamaw and Papaw taught me that you never start a fight. But if someone starts one with you, make damn sure you end it.» Så, nevekamp. Familien backer.

«There’s no way around but through», sier han senere som Yale-student. Barndommens familiekrangler, stjålne Joe Montana-kort, og ny slåsskamp med en destruktivt rusmisbrukende mor. Det fins tre typer, forteller J.D.: «good Terminator», «bad Terminator», og «neutral». Han må betale for mor på rehab, dekke over, pisse for. Destruksjon gir oppvekst hos bestemor, med «food stamps or jail» som trussel, og kalkulator som gave. Heltemontasjen er lekser, oppvask, arbeid, og så: beste karakter i klassen. «Keep that up», sier bestemor. Den amerikanske drømmens endestasjon er Det hvite hus. 

Hvorfor er tornadoer, tromber eller virvelvinder – de siste 25 årenes mest brukte naturkraft i katastrofefilmer – noe å trakte etter? «husk de lyn du ser/er rødder af himmelens/vidunderlige træer», skrev Merete Torp. 

Hollywoods oppfølgere kommer som lyn fra mørkegrå himmel. Men som tegn i tiden er kinoaktuelle Twisters (Lee Isaac Chung) brølende forsiktig. Nyhetene og Været er stadig mer sammenkoblet, men den medrivende filmen snakker ikke om klimaendringer, og den forsøker å forene livets og ordentlig skole, fyrverkeri og måleinstrumenter: «It’s part science, it’s part religion.» 

Twisters skildrer vindens touchdown og borrer ikke dypt, men hardt, og sjangermessig er katastrofefilmen et romantisk melodrama om to skybrudne, en helte- og hevnfortelling, med naturen som skurk. Her må man intuitivt og poetisk tolke hvetevinden, og til sist ri frykten. «If you feel it, chase it.» Doom scrolling som laiving. Men i den forsøkte temmingen av naturen ligner løsningen problemet.

Katastrofefilmers manuskripter er worst case scenarios, ofte avfeid som enkel sommerunderholdning. Vår tids endetidsfortelling om dommedag handler her om å stilne stormen, hvilket neppe kunne vært mer bibelsk. Forskning på katastrofefilmer bruker også begrepet sublim for å føle og forstå naturens voldsomme krefter. 

Slike filmer har beviselig påvirket alt fra slutt på heisbruk under brann til atomkraftpolitikk, men stadige ankepunkt er mytene om kaos, samt enkelthelten(e)s enestående løsninger – og enkeltskurken(e)s feil – heller enn fellesskapets, samfunnets, systemets. 

Det sagt, så har Glen Powell sjarmen Ryan Reynolds tror han har. 

Kiss your darlings, mot og gnagerskjønnhet – Fantasmas, Brave og The Bear

«Fantasmas»: «Serien har flere gode ideer på ett minutt enn Netflix har i løpet av ti timer».

Komedie er også et godt barometer, men kanskje mest på venstresiden av amerikansk politikk. Mo Welchs Dad Jokes er en kombinert dokumentar og standupshow, om en forsøkt gjenforening med faren, og fødsel som «my pussy’s 9/11». Hannah Einbinders Everything Must Go (Max) kan sin pausering, og meget morsomme Raanan Hershbergs Brave svetter, snakker og brøler med en karakteristisk lespende s om samtidens krenkelser og «modighet», sleivsparker hit og dit, mot venstresiden og høyresiden, hot people, sex, religion og Hitler. 

«Whatever grows together, goes together»? Skal rett være rett? Kan kvalitet komme på bestilling? The Bear (Disney+) burde ha vært den beste serien, men tredje servering er dessverre som måltid betraktet en rekke uforrettete forretter, på sitt minst innbydende tonalt kalde, snerkete rester fra i går og forgårs. La oss håpe «To be continued» betyr mer nødvendighet. 

Billedpoesien er nær brukt opp i løpet av sesongens første minutter. T-banen raser forbi stasjonen, opprørt vann, skyline, vindu, arr, et brennmerket sår i håndflaten, noe gnager i Carmy, som sparker rundt i glansbildet, med en duvende musikkduk og et lite nysgjerrig kamera ultranært gnagerskjønnheten.

Ordet «subtract» gjentas som mantra, middel og mål – slik Denniz Pop fjernet fingre fra tangentene i stadig enklere akkorder for Ace of Base (se omtale under) – men noen ganger er less less. Ny meny hver dag er ikke minimalisme. Og ingrediensen irriterende barnslig kjøkkenkjekling spares det i hvert fall ikke på, bråpunktert av betimelige replikker som «Can you both shut the fuck up, please?». Non-negotiables? More like only negotiables. 

Det er også flere fine øyeblikk gjennom de ti episodene. Om arbeidsmarkedets avvisning, tårer og trykklettende spørsmål om «Sandwich really that bad?» – og endelig et jobbtilbud. Serien gjør god bruk av Beastie Boys, Radiohead, Smashing Pumpkins og Adrianne Lenker, Chicago-montasjer, fødsel, begravelse og gravmiddag, stress og angst for ikke å ha noe å gjøre, skape retter, tåle kritikk, lojalitetstester, og tunge vingemenn som forsøker å stille opp for en kompis.

Matdokumentarserien Omnivore (Apple TV) har for tiden bedre orden på ingrediensene. 

«There’s no market for weird», lyver skråblikkidérike og unntaksvise Julio Torres’ og HBOs surrealistisk skeive og kontrære sketsjcollage Fantasmas (Max), årets morsomste serie, som med ekspresjonistisk fargerik og teatral iscenesettelse åpner gardiner og vinduer til ingensteds og foreslår gjennomsiktige fargestifter. 

«What if there are no superpowers at all?», spør en episode: «There’s a whole other world of stories». Amen. Og kunstneres oppgave er å få mennesker til å se annerledes på tingene, hevdes det.

Så hva «handler» Fantasmas om: «No one will biopsy my mole, so I need to upload myself so I don’t die, but even they require Proof of Existence, which I don’t want to get, so instead, I have to become an exception by being famous.»

Serien har flere gode ideer på ett minutt enn Netflix har i løpet av ti timer: Seriene Melf og How I came out to my abuela, Steve Buscemi som kunstner Q, hvordan lese uten å bla, eksistensbevis, fødselsmerke som skygge av diamantøredobb, poetisk besjelete og personifiserte ting som tomflasker, glidelås og havfruer, hverdagsobjekter som forsikring, booking og referansenummer, hvordan bli kvitt kroppen, toaletter med klær, roboten Bibo, julenisse som lager sexleker, homofile hamstere på klubb, tannfeens avhengighet av tenner, små figurer som tar bilde av pizzastykker, håndgester, knehasesvette, bakprojeksjon, The Dress, TikTok-hus, hvordan (ikke) lage sin egen fankonto, spørsmål om hoppetau: «Why can’t we just jump up and down with no rope?», og negative space i restauranthjørnet.

Kiss your darlings. 

«Just throw the fucking ball, man!» – Simone Biles Rising, Sprint og Receiver 

Simone Biles Rising.

Toppidrettsutøvere er unge, nærmest barn. Hvorfor tror jeg da fortsatt at alle idrettsutøvere er eldre enn meg? Det må være mitt vedvarende barneblikk, og de vante rollene nye atleter stadig fyller. Idrett er en konstans. 

Landslagspausen (NRK) morer seg med Haaland, didden og dadden og alt det der, mens Federer: Twelve Final Days (Prime Video) skildrer karriereslutt etter kneoperasjoner, om tennis som fysisk og psykisk sjakk, med mønstre, grasiøsitet, eleganse og flyt, kroppsliggjort av tidenes vakreste tennisspill(er), omgitt av familie, venner og melankolske gledestårer, klaskeladdens siste kamp med gjengen.

Simone Biles Rising (Netflix) er en dokumentarserie hvor mye fortsatt står på spill, og spør «who was that girl?» om tidenes turner, som under OL i Tokyo 2020 opplevde både svev og landing off, og alene og ensom var i ferd med å miste både fotfeste og forstand. Hun trakk seg på grunn av «the twisties», hvor man mister romforståelsen i lufta, og the goat var plutselig loser og quitter. I bakgrunnen lurer også forhistorien med massemisbruk. «You grow through what you go through», sier mannen hennes. Vi krysser fingrene for at seiersforventninger kan mestres i Paris. 

Sprint (Netflix) forsøker å holde følge med verdens raskeste kvinner og menn, utøverne i øvelsen over alle øvelser: 100 meter. Det er skarp konkurranse, og også her mentale sammenbrudd etter OL. Serien etablerer personligheter, med startblokker grundig montert, slik at når pistolen fyrer, er fronten av feltet fylt av spenning. Og anekdoter. Det er mildt sjokkerende å høre en tidligere verdensmester virkelig vurdere å kutte ut godteri og energidrikk for å gjenvinne tittelen. Ok, så de ligner oss.

Tjuvstart høres verre ut enn false start, og kvinnenes kamp er mer interessant enn Noah Lyles og de andre mennene. Fire av de åtte raskeste kvinnene noen sinne var i VM-finalen i 2023. Og Sha’Carri Richardson og Shericka Jackson jakter begge Flo-Jos rekorder for gode til å være sanne. Bolt kan nok stadig puste i ro.

«Let’s go!» Actionfylte Receiver (Netflix) fotfølger de som tar i mot, ball, taklinger og sotre pengesummer, og som spiller bedre med «dad strength». George Kittle er litt av en karakter, med ukesbrev fra far og en rekke andre rutiner, som selvsnakk på sidelinjen, positiv bekreftelse og manifestering, verbal pepp og fysisk dytt av kona ut på plastbanen, en boble før eksplosjon, som evner å gjøre seg åpen til 3 touchdowns på 3 mottak på 30-årsdagen. «When you feel good, it allows you to be good». Han tåler en trøkk eller tre – «my dick hurts» – mens andre hangler i telt, røntgenrom og basseng med slark i skulder, hamstring og akilles.

«It’s a kids’ game», sier en trener, og også disse guttene er glad i godteri og endesonene som scener for opptredener, som J.J. med «The Griddy»-dansen. Ivrige foreldre, partnere og forvirrende småbarn heier på VIP-tribunen, ventende i spenning på kontraktfornyelse, med gjentakende pasningsfrustrasjon: «Just throw the fucking ball, man!» 

Spillerne har gjensidig respekt, som ikke hindrer dem å gyve løs på hverandre, inkludert i Superbowl. 

«China reggae» – Ace of Base, Celine Dion og himmelvandrere

Skywalkers: En kjærlighetshistorie.

I Popbransjens skitne hemmelighet: Boyband-svindelen (Netflix) er backstreet’s back, men not allright. Og popstjerne kan være a lonely life. Hvis du trodde Abba var dysfunksjonelle, se Ace of Base – All That She Wants (Viaplay), som begynner med bandet Tech Noir, inspirert av Kraftwerk, Depeche Mode, Erasure og The KLF, til et sound Jonas Berggren beskriver som «China reggae», moderne musikk med baktakt, med Ulf Ekbergs ord, «catchy melodies» som «stay in your head like bubble gums». 

«We all is a family, in a way», sier Ekberg, det eneste ikke-søskenet, og «Wheel of Fortune» forenkles av Denniz Pop, «All That She Wants» synger sin melankolsk masete melodi over bass og trommer, og albumet Happy Nation slår an i nabonasjonen Danmark. MTV og Steve Blame viser videoen på high rotation, mens Ekbergs mørke fortid i nynazistmiljø gir radioutfordringer i Israel og utstyrer ham med skuddsikker vest på konsert, stående bak Jenny.

England, USA, Arista og Clive Davis, «The Sign», hiten som fortsatt slår, sensasjonelt CD-salg og stor ståhei, skjevfordeling av royalty, ferier, båter, fester, Jenny Berggren angrepet med kniv hjemme av tysk kvinnelig «fan», og Malin Berggren som til sist ikke lenger vil være med.

Slik var nittitallet. 

The show must go on, men hva med my heart will go on? «Music, I miss it a lot», sier OL-klare Celine Dion gråtende i Irene Taylors I Am: Celine Dion (Prime Video). Hun er diagnostisert med autoimmunt stivhetssyndrom, og stemmen brister av stivheten foran lungene. Hun ler og gråter, dels tragedie, dels eventyr, om en morsom prinsesse og heks, som snakker om sko og kjoler, forsøker å spille inn en sang, er til behandling, og får spasmer og kramper, skildret intimt og privat, til hun ser ut som noe Munch har malt, stivnet i et sykt skrik. Hun kommer ut av det, og synger igjen.

Til sist: Trenger forhold balanse? Skywalkers: En kjærlighetshistorie (Netflix) er en på kanten høydeskrekkfilm om ekstreminfluenseres prekære tilværelse i skyggen av covid og krig, om to russiske klatrespirer, inkludert en sirkusdatter som drømmer om å klatre høyere enn himmelen og henge i en trapes fra hvelvingen. 

Sirkusvisdom lærer henne at vårt fulle potensial fins på den andre siden av frykt. Der tror jeg mye forblir liggende. Filmen har ekstremt farlig innhold, som like fullt er sykt fascinerende for en som er redd for å kaste seg utfor, og kan svimle av å se ned på flatmark. 

Film og fotografi av kropper i balanse, med styrke og sensualitet på ulovlige, urbane toppturer gir følgere, spons og reiser, og med partner blir det parposeringer og sugemerke på våghalsen, krangel om kvalitet på fotografi langt der oppe, samt panikkanfall og frys i stillingsenergikrig mot tyngdekraften – og filmen finner et emosjonelt bunnivå og atskillelse rundt timesmerket, gitt. 

Vil de klare Dirty Dancing-løftet på toppen av skyskraperspiret? Med Pål Enger-taktikk vil de bryte seg inn og opp under VM-finalen. Thank you, tårn.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY