Hele tre av høstens norske kinofilmer handler om sentrale kapitler i norsk krigshistorie. Men ett av dem kjenner vi lite til fra før – historien om den delvis jødiske Gestapo-agenten Karl Adding. – Dette er en historie som ikke kan vente lenger med å bli fortalt, sier regissøren Marte Hallem.
I bildet: Regissør Marte Hallem og Fredrik Lie (foto av Dag R. Johansen / TMM).
Norske kinosjefer holder på å finjustere listene over norske premierefilmer som skal på kino til høsten. Repertoaret av norske filmer ser ut til å inneholde en rimelig bred sjangermiks av drama og komedie, historiske skildringer og samtidsfilmer, dokumentarer og fiksjon.
Blant de nitten filmene (som vi skal komme tilbake til om noen uker) finner vi hele tre som omhandler den tyske okkupasjonen. Erik PoppesQuislings siste dagerog John Andreas AndersensN. 24 om Gunnar «Kjakan» Sønsteby har allerede fått fyllestgjørende dekning. Selv om noen er gått lei av krigsfilmene, har ikke nødvendigvis publikum det – besøkstallene fra de siste årene har ikke vært dalende.
Når det kommer to såpass store filmer om krigen så tett på hverandre, skjer det ikke uten en viss risiko. Men filmene er innbyrdes så forskjellige at de neppe trår hverandre på tærne. Snarere kan de utfylle hverandre og kanskje skape rom for hverandre: Den ene handler om krigens største antihelt, landsforræderen Vidkun Quisling, den andre skildrer vår mest feirede krigshelt ved siden av Max Manus. Mens den ene filmen vil fordype seg i Quislings forræderi på et psykologisk plan, vil portrettet av Sønsteby handle om motstandskampens dynamikk og dilemmaer. Førstnevnte film befinner seg langt unna guttebok-universet som norsk krigsfilm lenge var preget av. Om portrettet av Sønsteby blir av det heltedyrkende slaget, vet vi ikke. Originalmanuset er av Espen von Ibenfeldt, bearbeidet av Erlend Loe. Sistnevnte var som kjent med på å filleriste «gutta på skauen»-romantikken i NRK-satiren Gutta på Skauen.
Dobbeltagent for Gestapo
Foto fra «Rinnans rival». (Foto: Dag Rune Johansen)
Den tredje filmen som tar utgangspunkt i okkupasjonen er Marte Hallems dokumentar Rinnans rival (produsent: TMM Produksjoner). Den handler om Karl Adding som var halvt jøde og en av tyskernes viktigste Gestapo-agenter under okkupasjonen. Hallem lar Addings barnebarn, Fredrik Lie, være hovedpersonen i filmen og gå dypere inn i bestefarens utrolige historie.
For kort tid siden var Fredrik intetanende om at hans morfar var en av Norges viktigste Gestapo-agenter. Han visste heller ikke at han var halvt jødisk og het Karl Ludvig Isaevitch. Morfaren endret sitt jødiske navn og ble dobbeltagent for den tyske okkupasjonsmakten. I filmen følger vi barnebarnet på en reise inn i morfarens mørke historie.
Karl Ludvig tok agentnavnet Adding og var sammen med Henry Rinnan underlagt gestaposjef Walter Gemmecke, som var sjef for hemmelig etterretning og dobbeltagentene.
– Gestaposjefen liker Adding bedre enn Rinnan, fordi metodene til Rinnan er så voldelige og harde. Adding er mer etter Gemmeckes smak. Han jobber i det skjulte og utgir seg for å være en av hjemmefrontlederne i Trøndelag, forteller Hallem i et intervju med Adressa.
– I filmen nærmer vi oss mulige årsaker til at han gjorde det og forteller samtidig en ganske så spesiell historie om krigen i Trøndelag som mange ikke kjenner til fra før, og som plasserer Trøndelag på det internasjonale kartet knyttet til hendelser under andre verdenskrig.
Om Gemmecke kjent til Addings jødiske bakgrunn, og utnyttet det, vet vi ikke. Hallem mener det også er en generasjonshistorie knyttet til jødeforfølgelser som er litt annerledes enn mye som er fortalt tidligere, og som bidrar med et perspektiv knyttet til utenforskap, ekstremisme og radikalisering gjennom generasjoner.
– Dette er rett og slett en historie som ikke kan vente lenger med å bli fortalt, sier hun til Adressa.
Karl Adding.
Nedarvet skam
Hallem fant fram til Karl Addings barnebarn i Stockholm der han har levd et kontrastfullt liv – fra å utdanne seg til romfarts-ingeniør til å bli narkoman uteligger og senere leder av et spillselskap. I oppveksten lå morens hemmelighold av bestefarens rolle under krigen der hele tiden som en klam hinne over tilværelsen.
– Jeg har reflektert mye over hvordan mors måte å håndtere disse hemmelighetene på har preget livet hennes – og senere familien vår. Det har gitt meg en forståelse av hvor ødeleggende skam kan være. Og hvordan skam går i arv mellom generasjoner, sier Fredrik Lie til Adressa.
Det viktigste for Marte Hallem har vært å åpne opp denne historien – for at vi skal se ting på en ny måte og at vi kan snakke om det.
– Det som grep meg ved å gå inn i Karl Ludvig Isaevitchs fortid var at dette også er historien om hans far Salomon, som slår seg opp på alt fra eksotiske frukter til klær og skotøy på Stord, får bra inntekt og kan ansette tjenestepike. Men så blir han tatt skikkelig og skjøvet ut av handelsmenn på Vestlandet, sier Hallem, som mener han opplever dette som sterk rasisme og antisemittisme.
– Dette er en unik historie med sprengkraft til å kunne endre nedarvet skamfølelse knyttet til andre verdenskrig. Svært mange i Trøndelag og resten av Norge har arvet en skam knyttet til hva deres forgjengere gjorde under krigen. Det gjelder etterkommere av folk som jobbet høyt oppe i systemet, men også etterkommere av folk som var NS-medlemmer eller jobbet for tyskerne på annet vis. Fredrik gir dem et ansikt, og det er vi svært takknemlige for, sier Hallem
Hele tre av høstens norske kinofilmer handler om sentrale kapitler i norsk krigshistorie. Men ett av dem kjenner vi lite til fra før – historien om den delvis jødiske Gestapo-agenten Karl Adding. – Dette er en historie som ikke kan vente lenger med å bli fortalt, sier regissøren Marte Hallem.
I bildet: Regissør Marte Hallem og Fredrik Lie (foto av Dag R. Johansen / TMM).
Norske kinosjefer holder på å finjustere listene over norske premierefilmer som skal på kino til høsten. Repertoaret av norske filmer ser ut til å inneholde en rimelig bred sjangermiks av drama og komedie, historiske skildringer og samtidsfilmer, dokumentarer og fiksjon.
Blant de nitten filmene (som vi skal komme tilbake til om noen uker) finner vi hele tre som omhandler den tyske okkupasjonen. Erik PoppesQuislings siste dagerog John Andreas AndersensN. 24 om Gunnar «Kjakan» Sønsteby har allerede fått fyllestgjørende dekning. Selv om noen er gått lei av krigsfilmene, har ikke nødvendigvis publikum det – besøkstallene fra de siste årene har ikke vært dalende.
Når det kommer to såpass store filmer om krigen så tett på hverandre, skjer det ikke uten en viss risiko. Men filmene er innbyrdes så forskjellige at de neppe trår hverandre på tærne. Snarere kan de utfylle hverandre og kanskje skape rom for hverandre: Den ene handler om krigens største antihelt, landsforræderen Vidkun Quisling, den andre skildrer vår mest feirede krigshelt ved siden av Max Manus. Mens den ene filmen vil fordype seg i Quislings forræderi på et psykologisk plan, vil portrettet av Sønsteby handle om motstandskampens dynamikk og dilemmaer. Førstnevnte film befinner seg langt unna guttebok-universet som norsk krigsfilm lenge var preget av. Om portrettet av Sønsteby blir av det heltedyrkende slaget, vet vi ikke. Originalmanuset er av Espen von Ibenfeldt, bearbeidet av Erlend Loe. Sistnevnte var som kjent med på å filleriste «gutta på skauen»-romantikken i NRK-satiren Gutta på Skauen.
Dobbeltagent for Gestapo
Foto fra «Rinnans rival». (Foto: Dag Rune Johansen)
Den tredje filmen som tar utgangspunkt i okkupasjonen er Marte Hallems dokumentar Rinnans rival (produsent: TMM Produksjoner). Den handler om Karl Adding som var halvt jøde og en av tyskernes viktigste Gestapo-agenter under okkupasjonen. Hallem lar Addings barnebarn, Fredrik Lie, være hovedpersonen i filmen og gå dypere inn i bestefarens utrolige historie.
For kort tid siden var Fredrik intetanende om at hans morfar var en av Norges viktigste Gestapo-agenter. Han visste heller ikke at han var halvt jødisk og het Karl Ludvig Isaevitch. Morfaren endret sitt jødiske navn og ble dobbeltagent for den tyske okkupasjonsmakten. I filmen følger vi barnebarnet på en reise inn i morfarens mørke historie.
Karl Ludvig tok agentnavnet Adding og var sammen med Henry Rinnan underlagt gestaposjef Walter Gemmecke, som var sjef for hemmelig etterretning og dobbeltagentene.
– Gestaposjefen liker Adding bedre enn Rinnan, fordi metodene til Rinnan er så voldelige og harde. Adding er mer etter Gemmeckes smak. Han jobber i det skjulte og utgir seg for å være en av hjemmefrontlederne i Trøndelag, forteller Hallem i et intervju med Adressa.
– I filmen nærmer vi oss mulige årsaker til at han gjorde det og forteller samtidig en ganske så spesiell historie om krigen i Trøndelag som mange ikke kjenner til fra før, og som plasserer Trøndelag på det internasjonale kartet knyttet til hendelser under andre verdenskrig.
Om Gemmecke kjent til Addings jødiske bakgrunn, og utnyttet det, vet vi ikke. Hallem mener det også er en generasjonshistorie knyttet til jødeforfølgelser som er litt annerledes enn mye som er fortalt tidligere, og som bidrar med et perspektiv knyttet til utenforskap, ekstremisme og radikalisering gjennom generasjoner.
– Dette er rett og slett en historie som ikke kan vente lenger med å bli fortalt, sier hun til Adressa.
Karl Adding.
Nedarvet skam
Hallem fant fram til Karl Addings barnebarn i Stockholm der han har levd et kontrastfullt liv – fra å utdanne seg til romfarts-ingeniør til å bli narkoman uteligger og senere leder av et spillselskap. I oppveksten lå morens hemmelighold av bestefarens rolle under krigen der hele tiden som en klam hinne over tilværelsen.
– Jeg har reflektert mye over hvordan mors måte å håndtere disse hemmelighetene på har preget livet hennes – og senere familien vår. Det har gitt meg en forståelse av hvor ødeleggende skam kan være. Og hvordan skam går i arv mellom generasjoner, sier Fredrik Lie til Adressa.
Det viktigste for Marte Hallem har vært å åpne opp denne historien – for at vi skal se ting på en ny måte og at vi kan snakke om det.
– Det som grep meg ved å gå inn i Karl Ludvig Isaevitchs fortid var at dette også er historien om hans far Salomon, som slår seg opp på alt fra eksotiske frukter til klær og skotøy på Stord, får bra inntekt og kan ansette tjenestepike. Men så blir han tatt skikkelig og skjøvet ut av handelsmenn på Vestlandet, sier Hallem, som mener han opplever dette som sterk rasisme og antisemittisme.
– Dette er en unik historie med sprengkraft til å kunne endre nedarvet skamfølelse knyttet til andre verdenskrig. Svært mange i Trøndelag og resten av Norge har arvet en skam knyttet til hva deres forgjengere gjorde under krigen. Det gjelder etterkommere av folk som jobbet høyt oppe i systemet, men også etterkommere av folk som var NS-medlemmer eller jobbet for tyskerne på annet vis. Fredrik gir dem et ansikt, og det er vi svært takknemlige for, sier Hallem