Norske «Elskling» var en åpenbar favoritt til å vinne priser i Karlovy Vary, hvilket den også gjorde til gangs. I denne oppsummeringen tar Aleksander Huser for seg både Lilja Ingolfsdottirs film og andre høydepunkter fra festivalens omfattende program – deriblant Hilde Bergs siste og priste internasjonale samproduksjon før hun gikk bort.
Foto: Stemningsrapport fra festivalpalasset før visning (Foto: Film Servis Festival Karlovy Vary)
En rapport fra årets internasjonale filmfestival i Karlovy Vary (KVIFF) må unngåelig begynne med Lilja Ingolfsdottirs Elskling, som deltok i hovedkonkurransen som første norske film på tolv år og stakk av med hele fem priser. Crystal Globe-juryen belønnet den med to, som er det maksimale antall priser denne hovedjuryen kan gi til en film. Disse var juryens spesialpris og prisen for beste kvinnelige skuespiller til hovedrolleinnehaver Helga Guren. I tillegg vant Elskling prisene til alle festivalens tre såkalt uavhengige juryer: Den økumeniske juryens pris, den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris og den europeiske kinoprisen Europa Cinema Labels Award.
Ut fra dens ekstremt varme mottakelse i Karlovy Vary ville det ha vært overraskende om Elskling ikke fikk minst en pris fra hovedjuryen, og Guren var en opplagt favoritt til å vinne den kvinnelige skuespillerprisen. Hun gjør en helt formidabel prestasjon i hovedrollen som noen-og-førtiåringen Maria, som går gjennom en opprivende livskrise og finner nødvendig selvinnsikt da ektemannen vil skilles. Med utmerkelsen i Karlovy Vary får hun en viktig og høyst fortjent internasjonal anerkjennelse for sin aller første hovedrolle i en spillefilm. Og med dette gedigne prisdrysset på den prestisjefylte A-festivalen burde det være liten tvil om at Ingolfsdottirs etterlengtede spillefilmdebut innfrir forventningene og vel så det.
Elskling preges av overbevisende og til tider rå autentisitet, samtidig som den benytter seg av hovedkarakterens samtaleterapi som struktur for en form som også avviker fra den konvensjonelle realismen. Filmen kombinerer stilsikkerhet med dramaturgisk presisjon og fremragende, naturalistisk skuespill, og evner å komme under huden på Marias indre kamp og utvikling på et vis som også blir en sterk emosjonell opplevelse for tilskueren. Og selv om både form og fortelling er dypt og subjektivt forankret i hovedpersonens perspektiv, unngår Elskling svartmalende forenkling av den andre parten i ekteskapskonflikten – som også er ypperlig spilt av Oddgeir Thune. Og ikke minst skal filmen berømmes for ikke å sky unna ubehagelige, drøye og langt på vei usympatiske sider ved sin hovedkarakter, men like fullt portrettere dem som menneskelige reaksjoner man kan forstå og relatere seg til.
Les også vårt intervju med Ingolfsdottir om Elskling fra Karlovy Vary.
Elsklings suksess i Karlovy Vary stadfester at 2024 er et oppsiktsvekkende sterkt år for norske spillefilmdebuter. I begynnelsen av året deltok Håndtering av udøde av Thea Hvistendahl i den internasjonale hovedkonkurransen på Sundance-festivalen (der den vant prisen for beste filmmusikk), før Halfdan Ullmann Tøndels Armand vant den prestisjefylte Camera d’Or-prisen for beste debutfilm i Cannes. Eksplosjoner i hjertet av Yen fikk på sin side ingen internasjonal festivalpremie i forkant av forrige måneds hjemlige kinolansering, men er også en bemerkelsesverdig god debut. Elskling føyer seg dermed inn i en allerede imponerende rekke og står ikke tilbake for noen av de andre i kvalitet, uten at det er nødvendig å rangere dem her. Verdt å merke seg er dessuten at både Elskling og Armand har vært del av Norsk filminstitutts Neo-ordning, og Eksplosjoner i hjertet av den forutgående talentordningen Nye Veier.
Men tilbake til Karlovy Vary: I en hovedkonkurranse preget av mange debutanter og relativt ferske filmskapere, gikk hovedprisen Grand Prix – Crystal Globe til den mest etablerte og erfarne regissøren. Nærmere bestemt britiske Mark Cousins (blant annet kjent for dokumentarserien The Story of Film: An Odyssey) og hans essayistiske portrettdokumentar A Sudden Glimpse to Deeper Things om den modernistiske britiske kunstneren Wilhelmina Barns-Graham, der Tilda Swinton står for fortellerstemmen sammen med Cousins.
Prisen for beste mannlige skuespiller ble delt mellom Ton Kas and Guido Pollemans for sine roller i nederlandske Peter Hoogendoorns Three Days of Fish, som var blant høydepunktene i hovedkonkurransen. Spillefilmen skildrer forholdet mellom en eldre nederlender bosatt i Portugal og hans noe eksentriske sønn gjennom de tre dagene førstnevnte er på sin årlige visitt til hjemlandet. Dette er en lavmælt, lun og passelig underfortalt dramakomedie i svart/hvitt som kan føre tankene til amerikanske Mike Mills’ C’mon C’mon, om enn med et voksent far/sønn-forhold istedenfor relasjonen mellom en voksen mann og hans unge nevø.
Vi skal ikke gå igjennom alle vinnerne her, men av de tsjekkiske filmene på programmet skal Our Lovely Pig Slaughter (Mord) av langfilmdebutant Adam Martinec trekkes fram. Filmen var en av to som fikk Special Jury Mention, altså hederlig omtale fra hovedjuryen, og er en sjarmerende og usentimental dramakomedie om en tsjekkisk storfamilie som samles for den tradisjonelle årlige griseslaktingen med påfølgende festmåltid – hvor mer relasjonelle problemer enn selve slaktingen etter hvert står i sentrum.
En annen sterk debutfilm i samme program var Panopticon av George Sikharulidze fra Georgia, som for øvrig viser seg som et meget sterkt filmland for tiden. Panopticon er en tenårs-«coming of age»-historie som skildrer flere av utfordringene den unge generasjonen i landet står ovenfor, og omhandler både seksualitet, religiøsitet og høyreekstremisme. Filmen gaper kanskje over litt vel mye, formodentlig i tråd med at den er laget av en debutant med mye på hjertet, men er ikke desto mindre en uredd, ektefølt og velregissert spillefilm med en tydelig stemme.
For to år siden innførte KVIFF sideseksjonen Proxima, som erstattet den tidligere konkurranseseksjonen East of the West. Der sistnevnte seksjon viste filmer fra den østeuropeiske regionen, er Proxima – tross navnets lovnad om nærhet – et konkurranseprogram for utfordrende, nyskapende filmer og nye stemmer fra hele verden.
Vinneren av hovedprisen i Proxima-seksjonen var Stranger (Ju way ren) av kinesiske Zhengfan Yang. Dette er en amerikansk/kinesisk/nederlandsk/norsk/fransk produksjon med midler fra Sørfond og nylig avdøde Hilde Berg fra Norsk Filmproduksjon som norsk samprodusent – så hovedvinneren i dette konkurranseprogrammet var altså delvis norskprodusert. Stranger er en episodisk spillefilm bestående av atskilte, tablåaktige sekvenser fra ulike hotellrom, fortrinnsvis (men ikke utelukkende) med kun en karakter i hver del, som alle er skutt i én tagning. Filmen har en god grunnidé, og den er lekkert og kyndig utført, med et uttrykk som varierer fra statisk til mer bevegelig kamera – og som kan føre tankene til Roy Andersson så vel som Ruben Östlund. Alle sekvensene oppleves riktignok ikke like tilfredsstillende forløst (selv om de nok også er ment å være åpne for tolkning), men Stranger er likevel en besnærende refleksjon rundt fremmedgjøring og isolasjon i vår moderne verden, som på samme tid er blitt både mindre og større. Filmen burde så avgjort finne veien til Film fra Sør og andre festivaler her hjemme.
I Proxima-seksjonen deltok også den svenske filmen Trans Memoria av Victoria Verseau, produsert av Her Film ved Malin Hüber (samt franske minoritetsprodusenter). I denne personlige dokumentaren med hybridelementer oppsøker filmskaperen stedet i Thailand der hun utførte sin kjønnsbekreftende operasjon i 2012, sammen med to andre transpersoner som nå skal gjøre det samme. Trans Memoria handler imidlertid ikke bare om deres kjønnsbekreftelse og identitet, men er også en slags søken etter den avdøde franske venninnen som utførte operasjonen med Verseau. Filmen gir et nærgående, bevegende og formmessig annerledes innblikk i både viktigheten av og utfordringene ved denne gjennomgripende livsendringen.
For å rykke tilbake til start, åpnet festivalen med Viggo Mortensens romantiske western Til verdens ende (The Dead Don’t Hurt), der han står får både manus, regi og filmmusikk, i tillegg til å spille den mannlige hovedrollen. Mortensen gjestet Oslo i forbindelse med premieren av samme film en uke tidligere, og var nå tilstede i den praktfulle store salen på festivalsenteret Thermal under åpningen av KVIFF.
Mortensen mottok Festival President’s Award, en ærespris som i år også ble tildelt den tyske (og halvt spanske) skuespilleren Daniel Brühl og den britiske skuespilleren Clive Owen – som begge naturligvis også var tilstede på festivalen.
Karlovy Vary-festivalen kan som regel skilte med flere prominente gjester, og blant årets store navn var i tillegg den produktive og eklektiske amerikanske filmskaperen Steven Soderbergh. I anledning hundreårsmarkeringen av Franz Kafkas død viste KVIFF et retrospektivt program bestående av filmatiseringer eller filmer som på annet vis kan relateres til den kanoniserte tsjekkiske forfatteren, og i dette inngikk hele to filmer signert Soderbergh.
Mr. Kneff fra 2021 er en ny versjon av hans egen spillefilm Kafka fra 1991, der Soderbergh har gjort denne om til en stumfilm med undertekster som gjengir dialogen, akkompagnert av fremtredende foley-lyd og et spenstig utvalg tidligere innspilt instrumentalmusikk. En god del andre endringer er også gjort, deriblant er flere scener tatt ut.
Med sin blanding av å være en biografifilm om Kafka (gestaltet av Jeremy Irons) og en adapsjon av hans litteratur, stod Kafka formodentlig mer ut som en enslig svale da den kom enn den ville ha gjort i dagens bølge av biografifilmer. Mens Kafka, som også ble vist i festivalens Kafka-retrospektiv, i dag framstår som en noe undervurdert Soderbergh-film, er Mr. Kneff snarere å anse som et eksperiment enn en helstøpt film i seg selv. Men den er like fullt et interessant «remiks»-eksperiment, hvor stumfilmgrepet særlig framhever den opprinnelige filmens inspirasjon fra den tyske ekspresjonismen.
Soderbergh holdt også en «masterclass» under festivalen, moderert av den britiske filmjournalisten og kuratoren Neil Young, der han snakket om karriere sin – som omfatter 35 spillefilmer i løpet av like mange år, i tillegg til en rekke andre prosjekter.
En mesterklasse ble også gitt av den amerikanske casting-ansvarlige Francine Maisler, som gjennom sin karriere har rollebesatt mer enn 70 spillefilmer, der hun har samarbeidet med regissører som Denis Villeneuve, Terrence Malick og Alejandro González Iñárritu. Maislers deltakelse på festivalen var del av KVIFFs nyinnførte tradisjon for å løfte fram og hylle en bransjerepresentant som ikke nødvendigvis er spesielt synlig, men ikke desto mindre er vesentlig for filmers suksess. Maisler følger i så måte etter produsent Christine Vachon, også fra USA, som ga en tilsvarende mesterklasse i fjor – og i år var tilbake på festivalen som medlem av hovedjuryen. (Les vårt intervju med Vachon fra fjorårets KVIFF.)
Festivalen bød videre på en rekke spesialvisninger utenfor konkurranse, der Ti Wests MaXXXine og Oleg Sentsovs Real på sett og vis markerer hvert sitt ytterpunkt. MaXXXine avslutter amerikanske Wests sjangerlekne trilogi med skuespiller Mia Goth, og er en voldelig, stemningsfull og referanserik retrothriller satt til åttitallets Hollywood som samler narrative tråder fra de forutgående filmene X og Pearl.
Real er på sin side ingen intendert film, men et resultat av at den ukrainske filmskaperen Sentsov – som i flere år satt fengslet i Russland, og som vervet seg til hjemlandets hær etter fullskalainvasjonen i 2022 – ved en feiltakelse skrudde på GoPro-kameraet på hjelmen sin under en svært dramatisk situasjon ved skyttergravene. Real består av hele dette 90 minutter lange opptaket, uten klipp, fram til batteriet lader ut. I likhet med West gjestet Sentsov Karlovy Vary, der Real hadde verdenspremiere. Filmskaperen vil imidlertid ikke selv bruke begrepene film eller dokumentar om Real, men anser den mer som en form for medopplevelse og en ren dokumentasjon av disse hendelsene fra krigen.
Årets utgave av KVIFF ble avsluttet med Fingernails, greske Christos Nikous nye spillefilm etter debutfilmen Apples, som hadde Cate Blanchett som eksekutiv produsent og gikk på norske kinoer for få år siden. Apples etablerte Nikou som en egenartet viderefører av de absurdistiske greske filmene i den såkalte «Greek Weird Wave», og filmskaperen kan sies å følge i landsmannen Yorgos Lanthimos’ fotspor når han nå har inntatt et internasjonalt produksjonslandskap med alt sitt snodige særpreg intakt. Den engelskspråklige nye filmen har Jessie Buckley og Riz Ahmed i de sentrale rollene og et premiss om at man kan fastslå vitenskapelig om et par virkelig elsker hverandre ved å trekke ut og analysere en fingernegl fra hver av dem – og med det forteller filmen en skrudd, humoristisk og romantisk historie om hvorvidt man egentlig vil ha sikre svar om kjærligheten. Med tanke på tittelen til regissøren forrige film er Fingernails passende nok produsert for Apple+, og tilgjengelig på strømmetjenesten her hjemme.
Den 58. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 28. juni til 6. juli.
Norske «Elskling» var en åpenbar favoritt til å vinne priser i Karlovy Vary, hvilket den også gjorde til gangs. I denne oppsummeringen tar Aleksander Huser for seg både Lilja Ingolfsdottirs film og andre høydepunkter fra festivalens omfattende program – deriblant Hilde Bergs siste og priste internasjonale samproduksjon før hun gikk bort.
Foto: Stemningsrapport fra festivalpalasset før visning (Foto: Film Servis Festival Karlovy Vary)
En rapport fra årets internasjonale filmfestival i Karlovy Vary (KVIFF) må unngåelig begynne med Lilja Ingolfsdottirs Elskling, som deltok i hovedkonkurransen som første norske film på tolv år og stakk av med hele fem priser. Crystal Globe-juryen belønnet den med to, som er det maksimale antall priser denne hovedjuryen kan gi til en film. Disse var juryens spesialpris og prisen for beste kvinnelige skuespiller til hovedrolleinnehaver Helga Guren. I tillegg vant Elskling prisene til alle festivalens tre såkalt uavhengige juryer: Den økumeniske juryens pris, den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris og den europeiske kinoprisen Europa Cinema Labels Award.
Ut fra dens ekstremt varme mottakelse i Karlovy Vary ville det ha vært overraskende om Elskling ikke fikk minst en pris fra hovedjuryen, og Guren var en opplagt favoritt til å vinne den kvinnelige skuespillerprisen. Hun gjør en helt formidabel prestasjon i hovedrollen som noen-og-førtiåringen Maria, som går gjennom en opprivende livskrise og finner nødvendig selvinnsikt da ektemannen vil skilles. Med utmerkelsen i Karlovy Vary får hun en viktig og høyst fortjent internasjonal anerkjennelse for sin aller første hovedrolle i en spillefilm. Og med dette gedigne prisdrysset på den prestisjefylte A-festivalen burde det være liten tvil om at Ingolfsdottirs etterlengtede spillefilmdebut innfrir forventningene og vel så det.
Elskling preges av overbevisende og til tider rå autentisitet, samtidig som den benytter seg av hovedkarakterens samtaleterapi som struktur for en form som også avviker fra den konvensjonelle realismen. Filmen kombinerer stilsikkerhet med dramaturgisk presisjon og fremragende, naturalistisk skuespill, og evner å komme under huden på Marias indre kamp og utvikling på et vis som også blir en sterk emosjonell opplevelse for tilskueren. Og selv om både form og fortelling er dypt og subjektivt forankret i hovedpersonens perspektiv, unngår Elskling svartmalende forenkling av den andre parten i ekteskapskonflikten – som også er ypperlig spilt av Oddgeir Thune. Og ikke minst skal filmen berømmes for ikke å sky unna ubehagelige, drøye og langt på vei usympatiske sider ved sin hovedkarakter, men like fullt portrettere dem som menneskelige reaksjoner man kan forstå og relatere seg til.
Les også vårt intervju med Ingolfsdottir om Elskling fra Karlovy Vary.
Elsklings suksess i Karlovy Vary stadfester at 2024 er et oppsiktsvekkende sterkt år for norske spillefilmdebuter. I begynnelsen av året deltok Håndtering av udøde av Thea Hvistendahl i den internasjonale hovedkonkurransen på Sundance-festivalen (der den vant prisen for beste filmmusikk), før Halfdan Ullmann Tøndels Armand vant den prestisjefylte Camera d’Or-prisen for beste debutfilm i Cannes. Eksplosjoner i hjertet av Yen fikk på sin side ingen internasjonal festivalpremie i forkant av forrige måneds hjemlige kinolansering, men er også en bemerkelsesverdig god debut. Elskling føyer seg dermed inn i en allerede imponerende rekke og står ikke tilbake for noen av de andre i kvalitet, uten at det er nødvendig å rangere dem her. Verdt å merke seg er dessuten at både Elskling og Armand har vært del av Norsk filminstitutts Neo-ordning, og Eksplosjoner i hjertet av den forutgående talentordningen Nye Veier.
Men tilbake til Karlovy Vary: I en hovedkonkurranse preget av mange debutanter og relativt ferske filmskapere, gikk hovedprisen Grand Prix – Crystal Globe til den mest etablerte og erfarne regissøren. Nærmere bestemt britiske Mark Cousins (blant annet kjent for dokumentarserien The Story of Film: An Odyssey) og hans essayistiske portrettdokumentar A Sudden Glimpse to Deeper Things om den modernistiske britiske kunstneren Wilhelmina Barns-Graham, der Tilda Swinton står for fortellerstemmen sammen med Cousins.
Prisen for beste mannlige skuespiller ble delt mellom Ton Kas and Guido Pollemans for sine roller i nederlandske Peter Hoogendoorns Three Days of Fish, som var blant høydepunktene i hovedkonkurransen. Spillefilmen skildrer forholdet mellom en eldre nederlender bosatt i Portugal og hans noe eksentriske sønn gjennom de tre dagene førstnevnte er på sin årlige visitt til hjemlandet. Dette er en lavmælt, lun og passelig underfortalt dramakomedie i svart/hvitt som kan føre tankene til amerikanske Mike Mills’ C’mon C’mon, om enn med et voksent far/sønn-forhold istedenfor relasjonen mellom en voksen mann og hans unge nevø.
Vi skal ikke gå igjennom alle vinnerne her, men av de tsjekkiske filmene på programmet skal Our Lovely Pig Slaughter (Mord) av langfilmdebutant Adam Martinec trekkes fram. Filmen var en av to som fikk Special Jury Mention, altså hederlig omtale fra hovedjuryen, og er en sjarmerende og usentimental dramakomedie om en tsjekkisk storfamilie som samles for den tradisjonelle årlige griseslaktingen med påfølgende festmåltid – hvor mer relasjonelle problemer enn selve slaktingen etter hvert står i sentrum.
En annen sterk debutfilm i samme program var Panopticon av George Sikharulidze fra Georgia, som for øvrig viser seg som et meget sterkt filmland for tiden. Panopticon er en tenårs-«coming of age»-historie som skildrer flere av utfordringene den unge generasjonen i landet står ovenfor, og omhandler både seksualitet, religiøsitet og høyreekstremisme. Filmen gaper kanskje over litt vel mye, formodentlig i tråd med at den er laget av en debutant med mye på hjertet, men er ikke desto mindre en uredd, ektefølt og velregissert spillefilm med en tydelig stemme.
For to år siden innførte KVIFF sideseksjonen Proxima, som erstattet den tidligere konkurranseseksjonen East of the West. Der sistnevnte seksjon viste filmer fra den østeuropeiske regionen, er Proxima – tross navnets lovnad om nærhet – et konkurranseprogram for utfordrende, nyskapende filmer og nye stemmer fra hele verden.
Vinneren av hovedprisen i Proxima-seksjonen var Stranger (Ju way ren) av kinesiske Zhengfan Yang. Dette er en amerikansk/kinesisk/nederlandsk/norsk/fransk produksjon med midler fra Sørfond og nylig avdøde Hilde Berg fra Norsk Filmproduksjon som norsk samprodusent – så hovedvinneren i dette konkurranseprogrammet var altså delvis norskprodusert. Stranger er en episodisk spillefilm bestående av atskilte, tablåaktige sekvenser fra ulike hotellrom, fortrinnsvis (men ikke utelukkende) med kun en karakter i hver del, som alle er skutt i én tagning. Filmen har en god grunnidé, og den er lekkert og kyndig utført, med et uttrykk som varierer fra statisk til mer bevegelig kamera – og som kan føre tankene til Roy Andersson så vel som Ruben Östlund. Alle sekvensene oppleves riktignok ikke like tilfredsstillende forløst (selv om de nok også er ment å være åpne for tolkning), men Stranger er likevel en besnærende refleksjon rundt fremmedgjøring og isolasjon i vår moderne verden, som på samme tid er blitt både mindre og større. Filmen burde så avgjort finne veien til Film fra Sør og andre festivaler her hjemme.
I Proxima-seksjonen deltok også den svenske filmen Trans Memoria av Victoria Verseau, produsert av Her Film ved Malin Hüber (samt franske minoritetsprodusenter). I denne personlige dokumentaren med hybridelementer oppsøker filmskaperen stedet i Thailand der hun utførte sin kjønnsbekreftende operasjon i 2012, sammen med to andre transpersoner som nå skal gjøre det samme. Trans Memoria handler imidlertid ikke bare om deres kjønnsbekreftelse og identitet, men er også en slags søken etter den avdøde franske venninnen som utførte operasjonen med Verseau. Filmen gir et nærgående, bevegende og formmessig annerledes innblikk i både viktigheten av og utfordringene ved denne gjennomgripende livsendringen.
For å rykke tilbake til start, åpnet festivalen med Viggo Mortensens romantiske western Til verdens ende (The Dead Don’t Hurt), der han står får både manus, regi og filmmusikk, i tillegg til å spille den mannlige hovedrollen. Mortensen gjestet Oslo i forbindelse med premieren av samme film en uke tidligere, og var nå tilstede i den praktfulle store salen på festivalsenteret Thermal under åpningen av KVIFF.
Mortensen mottok Festival President’s Award, en ærespris som i år også ble tildelt den tyske (og halvt spanske) skuespilleren Daniel Brühl og den britiske skuespilleren Clive Owen – som begge naturligvis også var tilstede på festivalen.
Karlovy Vary-festivalen kan som regel skilte med flere prominente gjester, og blant årets store navn var i tillegg den produktive og eklektiske amerikanske filmskaperen Steven Soderbergh. I anledning hundreårsmarkeringen av Franz Kafkas død viste KVIFF et retrospektivt program bestående av filmatiseringer eller filmer som på annet vis kan relateres til den kanoniserte tsjekkiske forfatteren, og i dette inngikk hele to filmer signert Soderbergh.
Mr. Kneff fra 2021 er en ny versjon av hans egen spillefilm Kafka fra 1991, der Soderbergh har gjort denne om til en stumfilm med undertekster som gjengir dialogen, akkompagnert av fremtredende foley-lyd og et spenstig utvalg tidligere innspilt instrumentalmusikk. En god del andre endringer er også gjort, deriblant er flere scener tatt ut.
Med sin blanding av å være en biografifilm om Kafka (gestaltet av Jeremy Irons) og en adapsjon av hans litteratur, stod Kafka formodentlig mer ut som en enslig svale da den kom enn den ville ha gjort i dagens bølge av biografifilmer. Mens Kafka, som også ble vist i festivalens Kafka-retrospektiv, i dag framstår som en noe undervurdert Soderbergh-film, er Mr. Kneff snarere å anse som et eksperiment enn en helstøpt film i seg selv. Men den er like fullt et interessant «remiks»-eksperiment, hvor stumfilmgrepet særlig framhever den opprinnelige filmens inspirasjon fra den tyske ekspresjonismen.
Soderbergh holdt også en «masterclass» under festivalen, moderert av den britiske filmjournalisten og kuratoren Neil Young, der han snakket om karriere sin – som omfatter 35 spillefilmer i løpet av like mange år, i tillegg til en rekke andre prosjekter.
En mesterklasse ble også gitt av den amerikanske casting-ansvarlige Francine Maisler, som gjennom sin karriere har rollebesatt mer enn 70 spillefilmer, der hun har samarbeidet med regissører som Denis Villeneuve, Terrence Malick og Alejandro González Iñárritu. Maislers deltakelse på festivalen var del av KVIFFs nyinnførte tradisjon for å løfte fram og hylle en bransjerepresentant som ikke nødvendigvis er spesielt synlig, men ikke desto mindre er vesentlig for filmers suksess. Maisler følger i så måte etter produsent Christine Vachon, også fra USA, som ga en tilsvarende mesterklasse i fjor – og i år var tilbake på festivalen som medlem av hovedjuryen. (Les vårt intervju med Vachon fra fjorårets KVIFF.)
Festivalen bød videre på en rekke spesialvisninger utenfor konkurranse, der Ti Wests MaXXXine og Oleg Sentsovs Real på sett og vis markerer hvert sitt ytterpunkt. MaXXXine avslutter amerikanske Wests sjangerlekne trilogi med skuespiller Mia Goth, og er en voldelig, stemningsfull og referanserik retrothriller satt til åttitallets Hollywood som samler narrative tråder fra de forutgående filmene X og Pearl.
Real er på sin side ingen intendert film, men et resultat av at den ukrainske filmskaperen Sentsov – som i flere år satt fengslet i Russland, og som vervet seg til hjemlandets hær etter fullskalainvasjonen i 2022 – ved en feiltakelse skrudde på GoPro-kameraet på hjelmen sin under en svært dramatisk situasjon ved skyttergravene. Real består av hele dette 90 minutter lange opptaket, uten klipp, fram til batteriet lader ut. I likhet med West gjestet Sentsov Karlovy Vary, der Real hadde verdenspremiere. Filmskaperen vil imidlertid ikke selv bruke begrepene film eller dokumentar om Real, men anser den mer som en form for medopplevelse og en ren dokumentasjon av disse hendelsene fra krigen.
Årets utgave av KVIFF ble avsluttet med Fingernails, greske Christos Nikous nye spillefilm etter debutfilmen Apples, som hadde Cate Blanchett som eksekutiv produsent og gikk på norske kinoer for få år siden. Apples etablerte Nikou som en egenartet viderefører av de absurdistiske greske filmene i den såkalte «Greek Weird Wave», og filmskaperen kan sies å følge i landsmannen Yorgos Lanthimos’ fotspor når han nå har inntatt et internasjonalt produksjonslandskap med alt sitt snodige særpreg intakt. Den engelskspråklige nye filmen har Jessie Buckley og Riz Ahmed i de sentrale rollene og et premiss om at man kan fastslå vitenskapelig om et par virkelig elsker hverandre ved å trekke ut og analysere en fingernegl fra hver av dem – og med det forteller filmen en skrudd, humoristisk og romantisk historie om hvorvidt man egentlig vil ha sikre svar om kjærligheten. Med tanke på tittelen til regissøren forrige film er Fingernails passende nok produsert for Apple+, og tilgjengelig på strømmetjenesten her hjemme.
Den 58. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 28. juni til 6. juli.
