Christine Vachon er en nærmest ikonisk skikkelse innen amerikansk independentfilm. Sammen med Pamela Koffler driver hun selskapet Killer Films, som ble etablert i 1996, og hun har produsert så godt som alle filmene til regissør Todd Haynes, fra langfilmdebuten Poison fra 1991 til hans nyeste spillefilm May December, som hadde premiere i årets hovedkonkurranse i Cannes og kommer på norske kinoer over nyttår. 

Den omfattende lista over filmer Vachon har produsert omfatter videre I Shot Andy Warhol (Mary Harron, 1996), Happiness (Todd Solondz, 1998), Boys Don’t Cry (Kimberly Pierce, 1999), Hedwig and the Angry Inch (John Cameron Mitchell, 2001), First Reformed (Paul Schrader, 2017), Vox Lux (Brady Corbet, 2018) samt miniserien Mildred Pierce (også regissert av Todd Haynes, 2011) – for å nevne et utvalg. 

Den erfarne amerikanske produsenten var en av æresgjestene under årets internasjonale filmfestival i Karlovy Vary, som ble avsluttet forrige helg. Her vistes to ferske filmer Vachon har produsert, begge av debuterende spillefilmregissører: Celine Songs Past Lives, som hadde premiere i hovedkonkurransen på Berlinalen, og You Sing Loud, I Sing Louder av Emma Westenberg med far og datter Ewan og Clara McGregor i hovedrollene. 

Ser lyst på framtiden

Under festivalen holdt Vachon en «masterclass», der hun i tillegg til flere av de sentrale filmene hun har stått bak, snakket om framtiden for uavhengig film. Og hun var slettes ikke uten håp i så måte. 

På spørsmål fra moderator Mike Fleming Jr., co-redaktør av Deadline, om det er en framtid på kino for den typen film hun produserer, responderte Vachon at det korte svaret er ja. Selv om pandemien har framskyndet utviklingen, mener hun at dagens utfordringer i bransjen verken er nye eller ukjente. 

– Jeg har gjort dette i lang tid, og har gang på gang bevitnet gravferden for uavhengig film. De siste dagene har jeg ved flere anledninger referert til et essay fra nittitallet som kunne ha vært skrevet i dag, bortsett fra at det vel var VHS istedenfor strømming som var trusselen da, sa hun. 

– Min ‘glasset er halvfullt’-versjon er at ut av store omveltninger kommer store muligheter, sa Vachon videre, og framhevet det oppløftende i at flere spesialiserte kinoer for denne typen filmer i New York er utsolgt hele tiden. Produsenten mener imidlertid at man er nødt til å skape sin egen form for «event-filmer» innen uavhengig film gjennom usedvanlig originalt innhold. 

– Vi trenger anmeldelser, priser og alt slikt for å skape en følelse av ‘urgency’, la hun til – altså en følelse av at noe må ses mens det er ferskvare. Vachon påpekte at det også handler om å skape kinoopplevelser som føles mer som en «event», med for eksempel matservering (som ifølge henne er en relativt ny tanke for amerikanske kinoer), komfort og god kvalitet på selve framvisningen. 

Må skape en følelse av nødvendighet

Rushprint møtte Vachon sammen med to andre journalister under festivalen i Karlovy Vary for en videre samtale i etterkant av mesterklassen, og ba henne utdype de vesentligste mulighetene i dagens situasjon, ikke minst med tanke på strømmetjenestenes inntog i landskapet: 

– Det skapes mye mer innhold enn formodentlig noen gang i min levetid, og det virker som om strømmetjenestene er villige til å ta sjanser i form av ulike typer historiefortelling, fordi de lager så mye. Vi kan alle også kjenne en viss utmattelse på grunn av omfanget av innhold, som jeg har inntrykk av at trekker oss litt tilbake mot filmer og kortere serier. Men det er en pendel, og det eneste som føles sikkert, er ens egen opplevelse av å se noe som virkelig får deg til å føle noe. 

På mesterklassen kom Vachon også inn på viktigheten av at et prosjekts kvaliteter som kinofilm. 

– Jeg føler at det har blitt smalere og smalere. Da jeg startet, fantes det ingen annen måte å lansere den typen filmer jeg lagde, TV var fullstendig fremmed for oss. Hollywood-filmer kunne, i tillegg til kinolansering, bli solgt til kabelnettverk og flyselskap, og deretter ende opp på ordinære fjernsynskanaler. For våre filmer begrenset det seg imidlertid til kino – og dermed behøvde vi ikke tenke så mye rundt det, sier produsenten når Rushprint spør henne om betydningen av dette kinoaspektet når hun går inn i et prosjekt. 

– Nå, derimot… Det jeg sier til studentene mine, er at de bør stille seg selv spørsmålet om hva som får dem til å gå på kino. Noen av dem går knapt kino, selv om de er filmstudenter. Men hva er det, i så fall: Skuespillerne? Historien? Det jeg tror det egentlig handler om, er en følelse av ‘urgency’. At du går glipp av noe om du ikke ser filmen – som kan være samtalen du vil ha om den med vennene dine. Og jeg kjenner selv en glede ved å se noe før jeg vet for mye om det på forhånd, fortsetter Vachon, som også er kunstnerisk leder for en masterutdanning i film ved universitet Stony Brook på Manhattan.   

– For at noe virkelig skal fungere som en kinofilm, må det på vis inneholde en stor idé. Det hender at Killer Films får noe presentert som en miniserie eller avgrenset (‘limited’) serie, og på et tidspunkt vurderer om det kanskje heller bør bli en film. Da må vi tenke gjennom hva det er man skal hente ut av det. I en serie tilbringer man tid med karakterene, hvor det nærmest kan føles som man mister et familiemedlem når serien er over. En kinofilm er en mye mer spesifikk opplevelse som er ment å vare i en begrenset tid. Det bør være et tema eller noe som får deg til å føle en slags forpliktelse – mens det er annerledes for strømmefilmer, som man bare kan sette på pause, eller skru av om man ikke liker den. 

Snevrere finansieringsmodell

Vachon er heller ikke fremmed for å samarbeide med de ulike strømmetjenestene, noe som også gjelder den tidligere omtalte nye filmen til Todd Haynes. For May December har nemlig produsentene inngått distribusjonsavtale med Netflix, som vel å merke inkluderer kinolansering. 

– Vi inngikk avtalen med Netflix på grunn av deres voldsomme entusiasme for filmen og deres evne til å støtte den – både å lansere den på kino og på deres strømmeplattform, og forhåpentligvis kunne løfte den fram for prisnominasjoner. Folkene vi snakket med fra Netflix var utrolig engasjerte, og det var det utslagsgivende for oss, forteller hun. 

Under et innlegg på en konferanse under filmfestivalen i San Sebastian i fjor uttalte Vachon at hun opplever en dramatisk nedgang i verdien på det internasjonale markedet for den type filmer hun produserer.

Kan du utdype det? Og er det generelt vanskeligere å få laget den type filmer i dag? 

– Nei, det handler på sett og vis mindre om filmene enn om måten vi prøver å lage dem på. Antallet filmer som har suksess med den vante finansieringsmodellen med forhåndssalg til ulike territorier og land, blir mindre. Det fordrer at regissøren har en ‘track record’, at man har store skuespillernavn knyttet til prosjektet, og at manuset ikke av en eller annen grunn oppleves som kontroversielt i et gitt territorium og filmen dermed vil kunne møte problemer der. Om man innfrir dette, fungerer det som tidligere, men det rommet har blitt mindre, svarer Vachon. 

– Noe av det vanskeligste er etter mitt syn hvordan man måler en films verdi. Den eneste måten vi egentlig kjenner til, er ut fra rollebesetningen – disse skuespillerne er verdt X, dermed er filmen verdt Y. De eneste filmene som til en viss grad unngår dette, fordi de er mindre avhengige av cast, er rene sjangerfilmer, slik som grøssere. Den hellige gral i så måte er for tiden det som kalles elevert sjanger, som betyr grøsserfilm som er velskrevne og velspilte. Get Out er et perfekt eksempel. Jeg så den ganske tidlig, og publikum bestod av både unge og eldre, arthouse-kinogjengere og folk som bare ville se en skrekkfilm, sier hun. 

Støtter manusforfatterstreiken

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen på slutten av mesterklassen, ble Vachon spurt om hennes syn på forskjellene mellom å produsere i USA og Europa, med tanke på fraværet av statlige støttesystemer i USA. 

Vachon, som understreket at hennes erfaringer er som amerikansk produsent med en del samarbeid i Europa, påpekte at det riktignok finnes skatteinsentivordninger i ulike amerikanske delstater som kan sammenlignes med insentivordningene rundt om i Europa. Når det gjelder statlig produksjonsstøtte, som mange i USA ifølge henne misunner oss, sa Vachon imidlertid at fraværet av dette samtidig gjør at amerikanske regissører og produsenter i større grad er nødt til å ta filmens publikum i betraktning fra tidlig i prosessen – noe hun mener er positivt for filmkulturen. 

På spørsmål om dokumentarfilm og deres kommersielle potensial, framhevet både Vachon og moderator Fleming at mange dokumentarer gjør stor suksess i USA for tiden, og at strømmetjenestene har bidratt til en renessanse for sjangeren under pandemien. 

Under mesterklassen uttrykte Vachon også sitt produksjonsselskaps helhjertede støtte til manusforfatterne og deres krav til strømmeselskapene i den pågående streiken. 

– Vi er ikke med i noen kollektive forhandlingsavtaler og har ingen makt i så måte, men vi har alltid støttet forfatterne. Og håper streiken slutter snart. Vi omgir oss med mange manusforfattere som er frustrerte fordi de ønsker å jobbe, og som omsider hadde kommet tilbake i arbeid etter pandemien. Men jeg tror ikke at noen mener at forfatterne burde gi seg før de har en fornuftig avtale på bordet, utdyper hun i etterkant.