Foto: fra monolog-forestillingen«Et tysk liv».

Vår fremragende, sjarmerende og karakterfaste skuespillerinne har vært aktiv på kino, fjernsyn og i teateret i 65 år. Hun har fylt utallige roller, fra de mest krevende og utleverende, til de elegante og humoristiske. Debuten kom allerede i 1959 med Erik Løchens spillefilm Jakten. Nylig hadde hun sine siste opptaksdager på NRK sin dramaserie Ølhunden Berit.

Skapte sjokkbølger.

Erik Løchens trekantdrama i Jakten innevarslet en stilsikker balanse mellom det drømmeaktige, filosofiske og realistiske, der Børsum utfolder seg uanstrengt i samspill med Rolf Søder og Tor Stokke. Løchens lek med formspråket var en liten revolusjon her hjemme i 1959. Året etter ble filmen utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes. Senere ble den kåret til tidenes beste norske langfilm. Børsum rolleprestasjon ledet til flere film- og fjernsynsteater-engasjement, blant annet i Pål Løkkebergs Liv (1967) samt Anja Breiens Voldtekt og Oddvar Bull Tuhus’ Rødblått paradis (begge 1971). 

Per Blom hadde stor sans for henne og gav Børsum ledende roller i sine to filmer, Mors hus (1974) og Kvinnene (1976). I begge leverte hun markante og særpregede tolkninger. Mors hus var en av 1970-tallets mest kontroversielle filmer. Den skildrer blant annet forholdet mellom en mor (Børsum) og hennes sønn (Svein Sturla Hungnes), som ender med en sjokkerende incestscene.  I et intervju med Dagsavisen sa Børsum at filmen «sendte sjokkbølger gjennom Film-Norge og skapte voldsomme reaksjoner. Det var jeg som fikk all kjeften, særlig fra de religiøse på sørvestlandet. Men jeg fikk jo Filmkritikerprisen for min tolkning av moren, så jeg har ikke noe å skamme meg over!»

Om Kvinnene skrev Per Haddal i Aftenposten: «…tankene tvinges i retning av Ingmar Bergman og hans stadier i kvinners sjelelige interiører, hans nærbildeteknikk og lengsel etter førløsning.»

Og hvilke barn ble ikke skremt av den kjølige forheksende dronningen i Ola Solums Reisen til julestjernen (1976), basert på Sverre Brandts skuespill?

En bærebjelke.

Børsum, som en tid kalte seg Bente og Benedikte Liseth, er utdannet ved Statens Teaterhøgskole i 1958 (jmf Wikipedia) og fikk umiddelbar ansettelse ved Nationaltheatret, hvor hun arbeidet til 1971. Så fulgte NRK Fjernsynsteatret (1972-76), Rogaland teater (1976–79) og Oslo Nye Teater (1979 –89), før hun en periode fungerte som rektor ved Teaterhøgskolen, et verv hun hadde til 1992. 

I NRK Fjernsynsteatret fylte hun roller i kjente dramatikeres verker, deriblant Sverre Udnæs’ Symptomer, samt David Mercer, Henrik Ibsen, Helge Krog, Harold Pinter, James Joyce, August Strindberg og Marguerite Duras. Med andre ord et kresent utvalg som viste en skuespillerinne av stort format.

Etter vervet ved Teaterhøgskolen vendte hun tilbake til Oslo Nye Teater hvor hun fylte en lang rekke roller bl.a. i Hvem er Earnest, Soloppgang i Riga, Juleoratoriet, Når den nye vin blomstrer og My fair lady. I begge periodene ved Oslo Nye ble hun regnet som en virkelig bærebjelke ved byscenen. Mon tro hva hun tenker om dagens byråds fattigslige og bokholderpregede innstilling til fortsatt drift?

Monologer.

Fra 2004 valgte hun frilanslivet og orienterte seg også mot litt lettere materiale, med julekalendre, miniserier og opptreden i den populære Hvaler (2008), en serie som ble viktig innenfor dramaformatet i Norge. Og hun spesialiserte seg på monologer, denne gripende og særpregede teaterformen som også egner seg for film, jf. ulike innslag i Dag Johan Haugeruds mange interessante produksjoner. 

Først ble det Brevet av Vasilij Grossmann, som hun selv hadde oversatt fra fransk. Senere ble det Min forestilling om min mor, som handler om hennes egen mor Lise Børsum, en hjemmeværende legefrue på Oslos vestkant som ble koblet inn i motstandsarbeid under annen verdenskrig, arrestert og plassert i konsentrasjonsleir. Da freden kom skrev hun boken Fange i Ravensbrück om sine sterke opplevelser. Børsums forestilling er gjennom mange år jevnlig spilt på Centralteatret og har også hatt flere oppsetninger i USA.

Og nå, i sitt 89 år arbeider hun med en ny monolog, Et tysk liv, om sekretæren til Joseph Goebbels, Brünhilde Pomsell, som like til det siste hevdet at hun var uvitende, upolitisk og urettferdig behandlet, med andre ord en total mangel på refleksjon. Det var de tragiske hendelsene på Holmlia og drapet på Benjamin Hermansen i 2001 som ble drivverket bak utviklingen av den nye monologen. Den får premiere i september i år.

En ny vår.

Mange sperret opp øynene da Bente Børsum dukket opp i en splitter ny spillefilm i 2016, Sensommer, i regi av Henrik Martin Dahlsbakken, etter et manuskript av ham selv, i samarbeid med Kamilla Krogsveen. Filmen er et eksistensielt og visuelt fengslende kriminaldrama med handlingen lagt til Normandie. For sin innsats ble Bente Børsum nominert til både Amanda og Kanonpris det året og filmen fikk hovedprisen ved De nordiske filmdagene i Lübeck. 

I 2017 ble hun tildelt Norsk filmkritikerlags fagpris for samme filmen. Kritikerne begrunnet tildelingen med følgende lovord:

«Hun spiller en rolle vi aldri helt blir klok på, men som har en fantastisk tiltrekningskraft på den som ser. Hun er bestemt, men sårbar, flørtende og selvsikker, men unnvikende, melankolsk, men resolutt, hun er på samme tid i sine drifters vold og allikevel kontrollert… Denne skuespilleren er denne filmen, og hun imponerer oss med sin før nevnte tilstedeværelse. Den samme tilstedeværelsen imponerte filmkritikerlaget den forrige gangen hun fikk prisen, for sin rolle i Per Bloms film ”Mors hus”, en film som skapte stor furore etter premieren i 1974. Hun spilte dessuten en av hovedrollene i filmen som for ikke lenge siden ble stemt frem av filmkritikere som historiens beste, norske film, nemlig Erik Løchens ”Jakten”, fra 1959. Hun beveger, rører og gjør inntrykk på oss som aldri før.»

Siden har vi sett henne i fjernsynsserien Exit, dramaet som avslørte penge- og maktspillet i finansmiljøer i det moderne Oslo. Og tidligere i år spilte hun i Thea Hvistendahls såre og spennende zombiefilm Håndtering av udøde.

Bente Børsum må være en av Europas eldste aktive skuespillerinner. Hun har en enorm spennvidde og et pågangsmot som det bare er å ta av seg hatten for. Sjarmerende, stilsikker, med et intenst, innlevende blikk og en trygghet i alle slags roller, er hennes varemerke.

Hun fikk velfortjent en Æresamanda i fjor. Snart kan vi altså se henne i nye produksjoner både på teater og i fjernsyn. Ikke dårlig for en 90 åring! Våre beste gratulasjoner overbringes på den store dag.