Jeg møter Yen på botanisk hage på Tøyen. Et sted hen ferdet mye mens hen holdt på med kinoaktuelle Eksplosjoner i hjertet. Yen har akkurat gjort siste finish på filmen og sagt farvel til den. Nå tilhører den ikke hen lenger. Yen gleder seg til å møte sitt publikum, se hvordan filmen formerer seg igjen og igjen og blir til noe nytt via andres blikk, andres erfaringer. Yen forteller at hen tenkte på publikum hele tiden mens hen lagde filmen. Og at hen på premieren (21. juni) sikkert kommer til å se mer på folk som ser på filmen enn på selve filmen. 

Vi setter oss under et stort eiketre, drikker hvert vårt glass med iskaldt vann, fuglene kvitrer over hodene våre, turistene skravler.

Mens Yen jobbet med spillefilmdebuten sto det så mye på spill at nervene nærmest var utenpå huden. Det føltes som om hen skulle dø. Var det virkelig filmregissør hen skulle «bli når hen ble stor»? 

Da Yen besøkte mammaen sin i Oslo, som er født og oppvokst i Vietnam, og hun tok fram et fotoalbum fra Yens barndom, skjønte hen hva svaret var. I Vietnam har man en tradisjon som går ut på at barnet skal velge seg et yrke på 1-årsdagen. Foreldrene legger ut tolv forskjellige ting som barnet fritt kan plukke fra. På bildet i fotoalbumet hadde Yen en penn og en tegneserie i hånda. Hen tolket det som et symbol på å skrive story board (story board og levende bilder = film). Da Yen så dette bildet fikk hen troen på seg selv tilbake, det var som om hen våknet. Og ikke nok med det, da Yen var seks skrev hen i en venninnes dagbok at hen ville bli filmregissør. Yen lærte om følelser ved å se Hollywoodfilmer og mener selv at det kanskje ikke var en så god ide. Oppveksten gikk med på å lage eksperimentelle filmer med vennene sine. Yen virker å være den fødte regissør. Heldigvis for filmbransjen og publikum, er ikke Yen lenger i tvil om at det er dette hen skal drive med: skape egne særegne filmuttrykk og utradisjonelle narrativ. 

Selv om valg av yrke sånn sett har vært stabilt, (bortsett fra den ene krisen) har Yen selv vært i konstant endring. Fra rocka raver til meditativ naturelsker, fra å bo i leilighet på Torshov til å være «fri som en fugl», med egen varebil omskapt til bobil ved hjelp fra YouTube-videoer (det tok litt lenger tid enn planlagt), fra hun til hen, fra fødenavnet Yen (som betyr fugl på vietnamesisk), til det mer feminint-klingende Yenni Lee (regissøren bak kortfilmer som Eksplosjoner i hjertet (2016) som senere ga navn til spillefilmdebuten og Bjørnedyr (2018)) og så tilbake til Yen igjen, nå helt uten etternavn og klar til å presentere langfilmen Eksplosjoner i hjertet. 

Yen fyller opp glassene våre med mer iskaldt vann og tar en stor slurk.  

Hvordan startet arbeidet med filmen? spør jeg.

– Med mine egne, kompliserte kjærlighetserfaringer. Jeg velger aldri tematikken selv, den velger meg. 

Hva handler den om? 

– Om ulike måter å elske på. Uansett kjønn, seksuell legning, hudfarge eller kjærlighetsform, enten om det er en eller flere. Filmen starter med at Billy sier at det finnes åtte typer kjærlighet (agape: ubetinget kjærlighet, eros: romantisk kjærlighet, philia: vennskapelig kjærlighet, philautia: egenkjærlighet, storge: kjærlighet mellom forelder og barn, pragma: kjærlighet som modnes over tid, ludus: leken og flørtende, mania: obsessive kjærlighet) – som reflekteres i filmen og i de relasjonene Billy har, og hvordan hun navigerer seg gjennom dem.

Kan du si noe om historien? 

– Billy er i begynnelsen av 20-årene, hun jobber som sosialarbeider for sin klient Yvonne  (Maya Amina Moustache) som bor i egen bolig. Billy har bestemt seg for å leve i sølibat og ta avstand fra det gamle livet med rave. Men så bryter hun sitt eget løfte og blir likevel med vennene sine Jessica (Amy Black Ndiaye) og Viktor (Harald Beharie) på et rave og opplever det hun tror er kjærlighet ved første blikk. 

Kjenner du den følelsen?

–  Når man er yngre er man – i alle fall var jeg det – fylt av filmklisjer. Man tror det er sånn kjærlighet skal starte, at det er skjebnen osv. Billy ser inn i øynene til Nilo og mister seg selv i dem. 

Hvordan lagde du rave-scenen hvor de forelsker seg?

– Vi filmet den under korona og da kunne man jo bare være en liten smittegruppe. Motsatt sånn jeg husker raves, hvor man både tok og slikket på hverandre, var det ikke engang lov å berøre hverandre her. Jeg var redd det skulle bli lite og kleint. Da var det godt å samarbeide med fantastiske Sara Vienna fra House of Evrysome som brant for prosjektet, var med og castet ekte ravere fra miljøet  – de var så rå og ga oss alt de hadde – selv uten fysisk berøring. De var helt utsulta på å feste! Nydelige og tålmodige! Jeg ønsket å ha en blanding av ulike aldre og personligheter med folk som forsto festen. 

Det minner meg om ravepartyene i parken Hasenhaide i Berlin under koronapandemien. Der var ravene delt opp i forskjellige smågrupper utover i parken. Jeg liker at filmravet ditt ikke var så stort, det er noe rørende, nesten søtt over det. Av og til kan det man tror er en ulempe skape noe eget, enda finere. 

– Den kompetent og talentfull teknoprodusent, Schacke, som skapte ravemusikken, med naturlig bra lys og naturen som bakteppe, var en uvurderlig komponent for å skape denne atmosfæren. Og ikke minst det imponerende og sanselige lyddesignet av geniet Yvonne Stenberg, den mesterlige klippingen til Geir Ørnholt og Karsten Meinich og fotografi fra den begavede og talentfulle Mattias Pollak. Han er så sensitiv bak kamera og det smitter over på bildene hans. Jeg elsker hvordan han føler seg fram og gjør folk trygge. Følger det som skjer i scenen organisk. Han danset liksom sammen med de andre. Til ravescenene brukte vi en 60mm macro linse og en Angenieux 28-76mm zoom. Vi ville bruke zoom sammen med slow motion. Da Billy og Nilo kysser for første gang, filmer vi tett på leppene deres, lenge, før Pollak zoomer ut igjen til resten av festen. Det gjør at forelskelsen mellom Billy og Nilo er til å ta og føle på. 

Danske Vic Carmen Sonne (kjent fra filmer som Holiday, Piken med nålen m.fl.) som spiller Billy og den svenske rappeartisten Silvana Imam, som spiller Nilo, har en enorm kjemi på kamera, en utrolig tilstedeværelse i alt de gjør. For en skuespillerpresisjon. Kan du si litt om casting-prosessen og hvordan det var å jobbe med dem?

– Jeg snakker ikke om skuespillere. Men det er fint at du gjør det. 

Hva ville du sagt hvis noen kalte denne filmen «århundres lesbefilm»?

– Da ville jeg spurt dem om de virkelig har sett og forstått filmen. Kjønn er ikke en kategori jeg opererer med. Billy og Nilo er først og fremst to individer, ikke to kvinner, som forelsker seg i hverandre. I tre måneder tror Billy at hun har møtt den store, monogame kjærligheten, så dropper Nilo bomben om at hun har andre partnere av alle kjønn og at hun vil fortsette med det. 

Hvordan reagerer Billy?

– Hun blir knust, overrasket, satt ut og føler seg lurt, det var ikke dette hun hadde sett for seg. Hun er veldig monogam. Hun føler at forholdet har vært fundert på en løgn. Selv om noe av Billy-karakteren er bygget på mine erfaringer, kan jeg samtidig skjønne at Nilo var redd for å fortelle sannheten, da hun ikke ville miste Billy. 

Kan man omvende en polyamorøs til å bli monogam? 

– Spørsmålet er hvorfor man skal prøve å omvende en som er ikke-monogam? Det er ens eget valg om man ønsker å være i et kjærlighetsforhold med flere eller en. Ikke noen andres. 

Hva gjør Billy etter at sannheten er ute?

– Hun prøver å utforske Nilos verden. Hun møter f.eks. et ikke-monogamt par (Elisabeth Tverrli og Mads Sjøgård Pettersen) og lar seg beføle av dem samtidig som hun stiller dem alle mulige spørsmål om deres kjærlighets- og utsvevende sexliv. Men innerst inne er ikke dette Billys greie. Hun håper Nilo dumper de andre og kommer tilbake til henne. 

Det er mye og intens sex i filmen, hvordan har du fått til det?

– Intimitetskoordinatoren Anne-Sofie Sverdrup var genial og nydelig. Vi hadde viktige samtaler rundt intime scener, planla og ble enige om hva og hvordan de skulle filmes. Deretter tok Sverdrup med seg forslagene til skuespillerne, diskutere bl.a. deres seksuelle grenser osv. Hun driver også Bedside Production, som produserte pornoklippene vi bruker i filmen. 

Er pornoen Billy ser på helt i begynnelsen av filmen selvlaget?

– Ja, jeg skrev, for første gang i mitt liv, tre pornoscener. Så sendte jeg dem til Sverdrup og hun produserte dem med teamet sitt. Det ble faktisk ganske god porno. Det var gøy å skrive det. Billy tenner på ultra macho CIS-menn som blir pegga (penetrert med strap on) av kvinner med feministisk POV. Da jeg gjorde research på porno til filmen, syntes jeg det var interessant at folks seksuelle fantasier er så spesifikke at det er komisk. 

La oss komme tilbake til det visuelle uttrykket filmen har, som føles intimt og som gir en helt egen indie-film-følelse. Hvordan kom du fram til det?

– Jeg har som nevnt jobbet tett med Mattias Pollak. Han tilnærmer seg  scenene med nærhet og varsomhet, noe jeg ønsket. Vi jobbet med det emosjonelle og psykologien i hver enkelt scene. Følte oss fram. Det er magisk hvordan man kan omskape en følelse til et visuelt uttrykk. En annen ting vi gjorde var å jobbe med forskjellige formater, noen scener er filmet digitalt, andre med 16 mm og så filmet vi med forskjellige iPhoner (iphone 4, iphone SE, iphone 5). I tillegg brukte vi arkivmateriale jeg hadde tatt opp på telefonen min over flere år. Ved å bruke forskjellige opptaksformater, også med Arri Amira, skaper man ulike uttrykk av ulike dimensjoner, ulike rom, ulike type følelser. Personlig liker jeg det analoge best. Jeg filmet til og med litt selv på 16 mm kameraet. Men budsjettet var ikke stort nok til kun å bruke 16 mm. 

Hva er det du liker så godt med 16 mm? 

– Teksturen. Jeg opplever at det er mye følelser i grainen i det analoge, mye sannhet. Hvert format har sin følelse. Når man jobber med iPhone er det mer portabel. Og mindre spektakulært. Man kan nærme seg en person på en helt egen måte. 16 mm er litt mer seremonielt. Man må være så presis, noe som ofte skaper en enorm tilstedeværelse fra skuespillernes side. Ja, fra hele teamet egentlig. Jeg føler 16 mm er meditativt. Mens med iPhone er det en råere, raskere mer tilgjengelig energi. 

Det er bare noen dager til premiere Er du spent på hva kritikerne kommer til å si?

– Både ja og nei. En kritiker er en person med én mening, jeg er mer opptatt av publikum, av mange personer med mange meninger. Jeg er jo såklart takknemlig for at kritikerne tar seg tid og energi til å se filmen, legge følelser og tanker ned på papir. På et dypere nivå er det jo interessant at det de skriver egentlig er en projisering av seg selv i teksten, de gjør en analyse av seg selv, de blir en del av filmen som de skriver om, som er vakkert, og ekstra hyggelig er det jo om de elsker filmen. 

Nå er premieren overstått, og kritikerne ser ut til å elske filmen.