Monster har trukket seg ut av tv-serien «Bortført», Maipo vil fortsette samarbeidet om Mossad-attentat. Hvordan skal bransjen forholde seg til samarbeid med Israel? Vil en boikott kun ramme de filmskaperne som fortjener vår støtte og forbli en etisk øvelse for de som boikotter?
Foto fra den norskproduserte Berlinale-vinneren «No Other Land».
Like før jul i fjor trakk produsenten Monster Scripted seg ut av andre sesongen av den israelsk-norske serieproduksjonen The Girl from Oslo (norsk tittel: Bortført) som for tiden vises på Netflix. Det samme gjorde de norske skuespillerne Anneke von der Lippe og Andrea Berntzen som hadde sentrale roller i første sesongen. Hvis det er et pro-israelsk prosjekt med innhold jeg ikke kan stå for, så må jeg trekke meg, og det gjør jeg, sa Von der Lippe til NRK. Sesong 2 blir nå produsert av det israelske produksjonsselskapet Drama Team.
Samtidig ønsker Maipo Films å videreføre sitt planlagte samarbeid med israelske Spiro Films. De har sammen utviklet en dramaserie basert på Mossads attentat på Lillehammer i 1973 som drepte feil person, Ahmed Bouchikhi. Dette er en historie det er viktigere å fortelle nå en noen gang, mener produsent Synnøve Hørsdal. «Spiro og deres produsenter har lenge vært tydlige kritiske røster til Netanyahu og hans regjering og fortsetter å være det nå. Vi ønsker å arbeide videre med prosjektet med en norsk forankring», skriver hun i en epost på spørsmål fra meg.
Monster trakk seg altså ikke ut på grunn av noen målrettet boikott. Norsk offisiell kulturpolitikk er ennå ikke der. Det er i dag svært vanskelige kår for det israelske produksjonsmiljøet. Mange produksjoner er satt på vent på grunn av krigen. Landet er preget av en unntakstilstand og ytringsrommet er snevret inn. Den norske responsen aktualiserer spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til potensielle samarbeidspartnere som er underlagt regimer som begår folkerettslige overgrep og okkupasjon.
Da Russland invaderte Ukraina resulterte det ganske raskt i en boikott fra de aller fleste vestlige land som også omfatter kultursamarbeid. Det fikk få konsekvenser for det norske film- og tv-miljøet, som ikke har noe tett samarbeid med russisk bransje.
Vi har heller ikke omfattende samarbeid med israelsk film og tv, men det har vært voksende. Dessuten er Israel blitt toneangivende innen serieproduksjon, med forløperne til internasjonale suksesser som In Treatment og Fauda. Oppropene om boikott har ifølge Screen International splittet det europeiske film- og tv-miljøet. Mange kan se tilbake på mangeårige og gode samarbeid med israelske kolleger som i hovedsak deler deres politiske syn – også på staten Israels okkupasjon. For dem har Israel inntil nylig fungert som et slags demokrati. Et dysfunksjonelt demokrati, ja, der den arabiske befolkningen ikke har samme rettigheter. Men likevel i større grad et demokrati enn diktaturene Russland og Iran. Skal dette tillegges vekt, selv om okkupasjonen i høyeste grad er folkerettsstridig og bombingen av sivile kriminell?
Dette er spørsmål mange bakser med for tiden, fra akademia og forskning til underholdning og kultur. Og det blir stadig mer komplisert: Som flere av oss har rapport om fra filmfestivaler de siste årene, er det mange udemokratiske regimer som nå banker på døren til norsk og europeisk film gjennom nye finansieringsfond – fond som i hovedsak er ment å fremme goodwill på vegne av disse regimene. Om Saudi-Arabia og De arabiske emiratene er akseptable samarbeidspartnere, hva da med israelske filmskapere som attpåtil deler våre verdier? Er det ok å delta på Marrakesh Film Festival, som er finansiert av marrokanske myndigheter, samtidig som Marokko okkuperer Vest-Sahara? Og slik kan vi fortsette, ikke minst om vi ser på mange av våre vestlige alliertes utenrikspolitiske synder…
Den iranske filmen er et illustrerende eksempel på hvor krevende dette er. De siste 40 årene har iransk film blitt en filmstormakt som regelmessig vinner priser på de mest prestisjefulle festivalene. Selv om stadig flere av filmene, som Cannesprisvinneren The seed of the sacred Fig, er laget under radaren til iranske myndigheter, er også mange av filmene finansiert av kulturmyndighetene i landet. Irans myndigheter har helt åpenbart sett verdien av å smykke seg med prisvinnere overfor omverdenen, for å komme krav om boikott i forkjøpet. De fleste av disse filmene er likevel ikke funnet skikket til å bli vist i hjemlandet, der undertrykkelsen ikke er blitt noe mindre – snarere tvertimot.
Da Firouzeh Khosrovani, regissøren av den norsk-iranske filmen Radiograph of a Family, havnet i husarrest i Iran, sto de europeiske støttespillerne hennes overfor et dilemma. De ville selvsagt skape oppmerksomhet rundt massearrestasjonene som pågikk i Iran. Samtidig ble de oppfordret av det iranske filmmiljøet om å trå forsiktig. For mye oppmerksomhet kunne torpedere sjansene for frigivelse.
Det norske selskapet Antipode films, som produserte Khosrovanis film, var på nytt i søkelyset i våres da deres palestinsk-israelske-norske dokumentar No Other Land fikk Berlinalens dokumentarpris. Det spesielle og tette samarbeidet mellom de israelske og palestinske filmskaperne har vært en forutsetning for filmens suksess, og integritet. Så lenge det er okkupasjon og apartheid er sameksistens en umulighet, sa israelske Yuval Abraham og palestinske Basel Adra til Rushprint. De omtalte samarbeidet som en sammotstand og viser hvor viktig samarbeid på tvers av frontene er, selv når det er på det mest uforsonlige.
Boikott kan være et legitimt virkemiddel. Eksemplet med apartheidregimet i Sør-Afrika viser det. Men bør vi ikke skille mellom filmskapere som har underkastet seg regimets offisielle politikk og lar seg finansiere av den, og de som står på siden og har gjort seg uavhengige? Vi må ikke glemme at for diktatorer og autoritære ledere, enten det er Putin, Irans myndigheter eller Netanyahu, så er det bare en fordel at det sivile samfunnet og kulturen forblir svak. Det er der motstanden mot dem er sterkest. Kulturfeltet i disse landene er fra før så underfinansiert og underprioritert at boikott sjelden rammer effektivt. Det blir mer en etisk øvelse for de som boikotter.
I Israel er det forskjell på dramaproduksjon og spillefilm/dokumentar. Tv-seriene styrer unna politiske spørsmål, mens dokumentarene har fylt en viktig rolle som korrektiv til den statlige propagandaen. I likhet med mediehuset Haaretz har filmskapere som Avi Mograbi og Amos Gitai – for å nevne de mest kjente som har holdt på lengst – stått i spissen for et kontinuerlig selvkritisk fokus. Disse uavhengige stemmene utgjør et klart mindretall i Israel og er i hovedsak finansiert av europeiske filmfond. Nå risikerer de å miste disse finansieringskildene, etter hvert som kravene om boikott presser seg på. Det blir neppe Netanyahu lei seg for.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Monster har trukket seg ut av tv-serien «Bortført», Maipo vil fortsette samarbeidet om Mossad-attentat. Hvordan skal bransjen forholde seg til samarbeid med Israel? Vil en boikott kun ramme de filmskaperne som fortjener vår støtte og forbli en etisk øvelse for de som boikotter?
Foto fra den norskproduserte Berlinale-vinneren «No Other Land».
Like før jul i fjor trakk produsenten Monster Scripted seg ut av andre sesongen av den israelsk-norske serieproduksjonen The Girl from Oslo (norsk tittel: Bortført) som for tiden vises på Netflix. Det samme gjorde de norske skuespillerne Anneke von der Lippe og Andrea Berntzen som hadde sentrale roller i første sesongen. Hvis det er et pro-israelsk prosjekt med innhold jeg ikke kan stå for, så må jeg trekke meg, og det gjør jeg, sa Von der Lippe til NRK. Sesong 2 blir nå produsert av det israelske produksjonsselskapet Drama Team.
Samtidig ønsker Maipo Films å videreføre sitt planlagte samarbeid med israelske Spiro Films. De har sammen utviklet en dramaserie basert på Mossads attentat på Lillehammer i 1973 som drepte feil person, Ahmed Bouchikhi. Dette er en historie det er viktigere å fortelle nå en noen gang, mener produsent Synnøve Hørsdal. «Spiro og deres produsenter har lenge vært tydlige kritiske røster til Netanyahu og hans regjering og fortsetter å være det nå. Vi ønsker å arbeide videre med prosjektet med en norsk forankring», skriver hun i en epost på spørsmål fra meg.
Monster trakk seg altså ikke ut på grunn av noen målrettet boikott. Norsk offisiell kulturpolitikk er ennå ikke der. Det er i dag svært vanskelige kår for det israelske produksjonsmiljøet. Mange produksjoner er satt på vent på grunn av krigen. Landet er preget av en unntakstilstand og ytringsrommet er snevret inn. Den norske responsen aktualiserer spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til potensielle samarbeidspartnere som er underlagt regimer som begår folkerettslige overgrep og okkupasjon.
Da Russland invaderte Ukraina resulterte det ganske raskt i en boikott fra de aller fleste vestlige land som også omfatter kultursamarbeid. Det fikk få konsekvenser for det norske film- og tv-miljøet, som ikke har noe tett samarbeid med russisk bransje.
Vi har heller ikke omfattende samarbeid med israelsk film og tv, men det har vært voksende. Dessuten er Israel blitt toneangivende innen serieproduksjon, med forløperne til internasjonale suksesser som In Treatment og Fauda. Oppropene om boikott har ifølge Screen International splittet det europeiske film- og tv-miljøet. Mange kan se tilbake på mangeårige og gode samarbeid med israelske kolleger som i hovedsak deler deres politiske syn – også på staten Israels okkupasjon. For dem har Israel inntil nylig fungert som et slags demokrati. Et dysfunksjonelt demokrati, ja, der den arabiske befolkningen ikke har samme rettigheter. Men likevel i større grad et demokrati enn diktaturene Russland og Iran. Skal dette tillegges vekt, selv om okkupasjonen i høyeste grad er folkerettsstridig og bombingen av sivile kriminell?
Dette er spørsmål mange bakser med for tiden, fra akademia og forskning til underholdning og kultur. Og det blir stadig mer komplisert: Som flere av oss har rapport om fra filmfestivaler de siste årene, er det mange udemokratiske regimer som nå banker på døren til norsk og europeisk film gjennom nye finansieringsfond – fond som i hovedsak er ment å fremme goodwill på vegne av disse regimene. Om Saudi-Arabia og De arabiske emiratene er akseptable samarbeidspartnere, hva da med israelske filmskapere som attpåtil deler våre verdier? Er det ok å delta på Marrakesh Film Festival, som er finansiert av marrokanske myndigheter, samtidig som Marokko okkuperer Vest-Sahara? Og slik kan vi fortsette, ikke minst om vi ser på mange av våre vestlige alliertes utenrikspolitiske synder…
Den iranske filmen er et illustrerende eksempel på hvor krevende dette er. De siste 40 årene har iransk film blitt en filmstormakt som regelmessig vinner priser på de mest prestisjefulle festivalene. Selv om stadig flere av filmene, som Cannesprisvinneren The seed of the sacred Fig, er laget under radaren til iranske myndigheter, er også mange av filmene finansiert av kulturmyndighetene i landet. Irans myndigheter har helt åpenbart sett verdien av å smykke seg med prisvinnere overfor omverdenen, for å komme krav om boikott i forkjøpet. De fleste av disse filmene er likevel ikke funnet skikket til å bli vist i hjemlandet, der undertrykkelsen ikke er blitt noe mindre – snarere tvertimot.
Da Firouzeh Khosrovani, regissøren av den norsk-iranske filmen Radiograph of a Family, havnet i husarrest i Iran, sto de europeiske støttespillerne hennes overfor et dilemma. De ville selvsagt skape oppmerksomhet rundt massearrestasjonene som pågikk i Iran. Samtidig ble de oppfordret av det iranske filmmiljøet om å trå forsiktig. For mye oppmerksomhet kunne torpedere sjansene for frigivelse.
Det norske selskapet Antipode films, som produserte Khosrovanis film, var på nytt i søkelyset i våres da deres palestinsk-israelske-norske dokumentar No Other Land fikk Berlinalens dokumentarpris. Det spesielle og tette samarbeidet mellom de israelske og palestinske filmskaperne har vært en forutsetning for filmens suksess, og integritet. Så lenge det er okkupasjon og apartheid er sameksistens en umulighet, sa israelske Yuval Abraham og palestinske Basel Adra til Rushprint. De omtalte samarbeidet som en sammotstand og viser hvor viktig samarbeid på tvers av frontene er, selv når det er på det mest uforsonlige.
Boikott kan være et legitimt virkemiddel. Eksemplet med apartheidregimet i Sør-Afrika viser det. Men bør vi ikke skille mellom filmskapere som har underkastet seg regimets offisielle politikk og lar seg finansiere av den, og de som står på siden og har gjort seg uavhengige? Vi må ikke glemme at for diktatorer og autoritære ledere, enten det er Putin, Irans myndigheter eller Netanyahu, så er det bare en fordel at det sivile samfunnet og kulturen forblir svak. Det er der motstanden mot dem er sterkest. Kulturfeltet i disse landene er fra før så underfinansiert og underprioritert at boikott sjelden rammer effektivt. Det blir mer en etisk øvelse for de som boikotter.
I Israel er det forskjell på dramaproduksjon og spillefilm/dokumentar. Tv-seriene styrer unna politiske spørsmål, mens dokumentarene har fylt en viktig rolle som korrektiv til den statlige propagandaen. I likhet med mediehuset Haaretz har filmskapere som Avi Mograbi og Amos Gitai – for å nevne de mest kjente som har holdt på lengst – stått i spissen for et kontinuerlig selvkritisk fokus. Disse uavhengige stemmene utgjør et klart mindretall i Israel og er i hovedsak finansiert av europeiske filmfond. Nå risikerer de å miste disse finansieringskildene, etter hvert som kravene om boikott presser seg på. Det blir neppe Netanyahu lei seg for.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
