Den palestinsk-norske dokumentaren No Other Land gjorde seg sterkt bemerket på årets filmfestival i Berlin, der den ble belønnet med både festivalens pris for beste dokumentarfilm og publikumsprisen for beste dokumentar i Panorama-seksjonen. Det er da også en svært sterk film, som gjennom flere år skildrer den brutale framferden til israelske bosettere med det militære i ryggen, og den medfølgende utryddelsen av palestinske landsbyer i området Masafer Yatta på Vestbredden. 

Bak filmen står et kollektiv bestående av de fire unge aktivistene og filmskaperne Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor, hvorav de to førstnevnte er palestinere fra Masafer Yatta og de to sistnevnte er israelere. Filmens norske produsenter er Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning fra Antipode Films. Mandag 4. mars åpner No Other Land Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo.

Ikke bare vant filmen de to prisene på Berlinalen, det vekket også reaksjoner da israelske Abraham fremmet krass kritikk mot hjemlandet sitt under prisutdelingen sist helg. Men allerede en uke tidligere, da filmen hadde premiere på festivalen, nådde filmskapernes uttalelser tyske medier. Under premieren kritiserte de hva Berlinalens ledelse har uttrykt offentlig om konflikten i Midtøsten, i tillegg til at de brukte ordet apartheid om Israel. 

Samme stat, ulik behandling

Rushprint møtte to av de fire regissørene, Basel Adra og Yuval Abraham, sammen med en liten gruppe journalister i Berlin dagen etter premieren. Det første spørsmålet som stilles er om de kan utdype kritikken de rettet mot festivalen. 

– Kritikken vår var veldig enkel. Vi synes Berlinalen burde kreve våpenhvile i Gaza – noe de var veldig tydelige på om Russland og Ukraina. Etter 135 dager, hvor hele Gaza-stripen er blitt ødelagt, 700 skoler er ødelagt, 70 prosent av hjemmene er ødelagt og to millioner mennesker har blitt flyktninger og bor i telt, mener vi det er på sin plass å be om en våpenhvile og starte å arbeide for en politisk løsning, svarer Abraham. 

– Vi vet at apartheid er et svært sensitivt begrep i Tyskland, men om du tar oss to som sitter her, så er jeg en israeler som lever under sivilt lovverk, mens Basel er underlagt militær lovgivning. Jeg har stemmerett, det har ikke Basel. Jeg har en bil med gult registreringsskilt og kan dra hvor jeg vil. Basel er låst inne på den okkuperte vestbredden, fordi bilen hans har grønt skilt. Men bilskiltene og identitetspapirene våre er styrt av den samme staten. Når man har en stat med to forskjellige lovsystemer, er det i mine øyne apartheid, fortsetter han. 

Der andre filmskapere har avstått fra å delta på Berlinalen på grunn av Tysklands holdning til Palestina-spørsmålet, valgte imidlertid kollektivet bak No Other Land å takke ja til invitasjonen om å vise filmen på festivalen. 

– Vi bestemte oss for å komme og vise filmen fordi det er viktig at folk ser hva som faktisk foregår. Å se urettferdigheten vi står ovenfor, denne brutale okkupasjonen hvor hjemmene våre og landet vårt stjeles, med støtte fra tyske og andre vestlige myndigheter, som USA, Storbritannia og Frankrike. Ved å drepe og arrestere journalister og ta fra oss kameraene, prøver den israelske okkupasjonsmakten å skjule det de gjør mot oss for omverdenen. Men bortsett fra standhaftigheten til å holde på landet vårt, er kameraene det eneste verktøyet vi har, og vi har filmet mye av det vi opplever i dagliglivet. Derfor er det viktig for oss å nå ut til publikum med filmen, selv om vi ikke er enige i Berlinalens uttalelser. Vi vil ha politisk gjennomslag. Vi vil at folk skal forstå hva som foregår på bakken, sier Adra. 

Utfordrende ulikhet

Det framstår nærmest som et mirakel at denne filmen i det hele tatt er laget. Hvordan er forholdene for filmskapere, både i Israel og Palestina, og da ikke minst for å lage filmer med denne typen budskap? 

– På et vis er det et mirakel, og en av hindringene er at jeg som sagt kan bevege meg fritt, mens Basel er innelåst i den okkuperte Vestbredden. Derfor klippet vi filmen i Masafer Yatta, i en grotte der (Mange av de utdrevne landsbybeboerne har måttet flytte til grotter, journ. anm). Det innebar at militæret kom to ganger og brukte vold og konfiskerte kameraer og datamaskin. Det er en overhengende trussel når man er der, og som Basel lever med. Når som helst kan en bosetter komme ned fra vaktpostene sine og skyte noen, slik de gjorde med fetteren hans (som skildres i filmen, journ. anm). En bulldoser kan komme og ødelegge hjemmet du er i. Det var ikke slik at vi hadde materialet og kunne sitte et sted og fortelle historien, vi klippet filmen mens det pågikk. Og fortsatte å filme, slik at vi også fikk nye opptak som eventuelt skulle legges til. Det var veldig vanskelig og stressende, sier Abraham. 

– Ulikheten mellom oss spilte også en rolle i dette. Basel hadde ikke mulighet til å komme til hjemmet mitt, hvor vi lever et normalt liv. Uten å frykte at utenlandske militære vil styrte inn om natta med våpen og ta kameraet mitt, det vil ikke skje. Vi har helt andre lover og rettigheter. Så det var en utfordring, legger han til. 

No Other Land berettes av Basel Adra, som er filmens hovedkarakter, men også Yuval Abraham er sterkt tilstedeværende i dokumentaren, som skildrer både samarbeidet og vennskapet mellom dem. De to øvrige filmskaperne holder seg på sine side bak kamera. 

Hvordan samarbeidet dere som fire filmskapere om klippingen og andre avgjørelser? 

– Selv om vi av og til arbeidet hver for oss om ulike deler, tok vi en avgjørelse fra starten om at alle fire skulle være enige om valgene vi gjorde for filmen. Det var ikke alltid lett, men til slutt kom vi fram til et resultat alle er fornøyd med, sier Abraham, som også berømmer hjelpen de fikk fra Close Up Initiative, som er en workshop for filmer fra Midt-Østen, og den erfarne klipperen Anne Fabini som redigeringskonsulent. 

Arabisk språk som øyeåpner

Abrahams familie har historiske jødisk-arabiske røtter fra Libya og Yemen, og denne tilknytningen gjorde at han lærte seg arabisk. Den israelske filmskaperen omtaler dette som den viktigste avgjørelsen han har tatt i livet.

– Bestefaren min vokste opp i Jerusalem på 30-tallet, før nakbaen i 1948 og utdrivelsen av palestinerne. Hans beste venn var palestiner, og han snakket selv flytende palestinsk-arabisk. Da jeg begynte å lære meg arabisk og møtte palestinere som Basel, åpnet det virkelig øynene mine for hva landet mitt gjør og ansvaret jeg har. Det er mitt lands hær som ødelegger disse hjemmene. Det forandret livet mitt, det er som om du vokser opp med ett øye lukket – og så åpner språket for at du kan se alt som har vært rundt deg. 

Etter Hamas-angrepet 7. oktober og med hele det israelske samfunnet i bevegelse mot høyre, mener en del at ideen om en fredfull sameksistens mellom Israel og palestinere er naiv og urealistisk. Hva er deres syn på dette? 

– Det er ikke en problemstilling vi tar opp. Dette er en dokumentarfilm hvor vi filmer realitetene i det som skjer på bakken – apartheiden, den brutale okkupasjonen. Og det du ser i filmen er kun en liten del av den mengden vold vi møter i dagliglivet. Dette dreier seg om sammotstand, ikke sameksistens. Det vil ikke bli en politisk løsning med mindre regjeringene i den vestlige verden innfører sanksjoner for å få slutt på okkupasjonen og bosettingene. Palestinerne har vært gjennom 25 år med prat og forhandlinger, uten at noe kom ut av det. Ingenting vil heller skje så lenge en side sitter på all makt, med støtte fra vestlige land til alt de behøver for å opprettholde makten til å kontrollere oss. Okkupasjonen og bosettingene kommer ikke til å ta slutt om den eneste fordømmelsen skjer gjennom sosiale medier, sier Adra. 

– Om du ser på kartene Israel tegner, så finnes ikke landsbyene i området til Basel på dem. Ikke bare utryddes de fysisk, de slettes også fra kartene. Hvordan kan man snakke om sameksistens om en side ikke eksisterer? Om de blir slettet og ødelagt? Man kan ikke ha sameksistens mellom en mann på land og en annen som drukner – og derfor er dette sammotstand. Vi ønsker å endre ulikheten, og vi kjemper for den dagen man kan ha sameksistens. Men så lenge det er okkupasjon og apartheid, er det en umulighet, tilføyer Abraham. 

Ansvar og risiko

Frykter dere personlige konsekvenser for å lage en så politisk modig film?

– Når det gjelder okkupasjonen, kan man alltid forvente at det vil bli verre. Spesielt når man er aktivist og gjør filmopptak, som angrepene vi opplevde. Som palestinere betaler vi hele tiden en høyere pris enn israelere. Mange palestinske aktivister og journalister er fengslet uten tiltale eller rettssak. På den annen side er det knapt noe skille mellom palestinske journalister og palestinske bønder. Til syvende og sist er de palestinere, og betaler den samme prisen. Men som journalister og aktivister føler vi et ansvar for å rette oppmerksomhet mot dette, selv om det har en kostnad, sier Adra. 

Med tanke på at det ikke er ufarlig å være pro-palestinsk i dagens Israel, får Abraham spørsmål om hvordan han vurderer sin sikkerhet. 

– Jeg føler meg relativt trygg, og vil understreke at jeg ikke føler meg i fysisk fare. Jeg opplever sosialt press, hvor jeg blir kalt forræder og folk har sluttet å snakke med meg. Men det er ikke sammenlignbart. Ville jeg ha vært aktivist om jeg hadde vært i Basels sko, med militære som ikke snakker språket mitt som kan komme og banke meg opp og bosettere som kan torturere meg? Jeg vet ikke om jeg hadde vært modig nok til å fortsette. Risikoene jeg løper er ikke så høye. Derfor mener jeg at flere israelere burde engasjere seg, for vi betaler faktisk ikke så stor pris for å yte motstand mot okkupasjonen, sier han. 

Selv om det formodentlig kunne være farlig, gjorde dere noen forsøk på å inkludere mer av okkupasjonsmaktens side i filmen? 

– Vi tok tidlig en avgjørelse om at filmen er fortalt fra Basels perspektiv. For Basel kommer disse menneskene inn og ødelegger livet og hjemmet hans, og det er slik vi ønsker at publikum også skal se dem. Det ville vært unaturlig om vi for eksempel skulle ha benyttet oss av mine privilegier som israeler til å plutselig skifte til å intervjue dem i filmen, svarer Abraham. 

– Man får alltid spørsmål om hvorvidt en film er objektiv. Men når man har palestinerne på den ene siden og krigsforbrytere på den andre siden som ødelegger hjemmene deres, vil det skape en falsk balanse å formidle begge narrativene – som dermed heller ikke vil være objektivt. Her begås det en åpenbar forbrytelse, og vi ønsket å vise sannheten gjennom Basels øyne om hva som utspiller seg på bakken. Slik sett er dette helt uten balanse. Det er ikke en historie hvor begge sider skal belyses, legger han til om ubalansen i selve styrkeforholdet. 

Det vanskelige håpet

Opptakene i filmen avsluttes i oktober i fjor, samme måned som Hamas’ terrorangrep på Israel. 

Sluttet dere fordi dere følte dere hadde nok materiale eller fordi det ble for farlig å fortsette å filme bosetterne? 

– Vi var uansett i ferd med å avslutte filmingen på det tidspunktet, men ja, det er veldig farlig. I filmen viser vi jo hvordan fetteren min ble skutt i landsbyen, rett ved moskeen der han ba. I dag oppsøker jeg ikke de samme områdene for å filme som tidligere. Det gjør heller ikke andre aktivister eller journalister, i hvert fall ikke i området mitt, forteller Adra. 

– Når man lager en dokumentar om noe som fortsatt pågår, er det alltid et spørsmål om når man skal sette sluttstrek. Dette er jo ikke slutt, men du må foreta et valg, siden du ønsker at folk skal se hva som skjer før det er for sent. Før alle landsbyene er ødelagt. Jeg vet ikke om det allerede er for sent, men vi håper jo at dette vil skape press for å få slutt på okkupasjonen og at Masafer Yatta kan reddes, sier Abraham. 

Har dere i det hele tatt noe håp for at situasjonen kan bedre seg? 

– Det er et vanskelig spørsmål, sier Basel, som også forteller at situasjonen for innbyggerne i de palestinske landsbyene har blitt enda verre etter at de avsluttet filmingen. 

– Mange av bosetterne har nå selv blitt uniformerte, væpnede soldater, som håndhever militær lov over livene våre. Som man ser i filmen, har mange familier allerede forlatt området. De som blir igjen er ikke tillatt å utøve dagliglivet sitt. Mange må holde seg innenfor områdene der de bor, eller til og med i husene. De får ikke høste fra oliventrærne sine, dyrke landet sitt eller gjete sauene sine, og noen har fått brønnene sine ødelagt – mens bosetterne tar stadig mer land, sier han. 

Abraham påpeker at det er svært vanskelig å ha noe som helst håp, med mindre vestlige land begynner å utøve mer press mot Israel. 

– Situasjonen blir verre og verre. Hele Gaza er ødelagt. De israelske bosettingene på Vestbredden blir større, hele palestinske landsbyer deporteres. Det er vold overalt. Hvor kommer vi til å være om ti, om tjue år, hva vil være her for neste generasjon? Hvordan kan vi fortsette uten en politisk løsning? Hvordan kan vi fortsette når Basel og jeg ikke er likeverdige, når det er et apartheidsystem? Jeg tror mange ikke forstår hvor farlig det er akkurat nå. Om folk våkner opp og begynner å handle, vil vi kunne ha håp. Men nå har vi ikke mye av det. 

No Other Land åpner Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo mandag 4. mars.