NFI har noe som vi andre ikke har: penger. 

Det er derfor vi er forelsket i institusjonen når den gir oss noen skarve skillinger. Med dertilhørende hat og nedsnakking når portemonéen holdes lukket. 

Maktulikheten mellom søker og giver, filmskaper og NFI, er uunngåelig. Det er heller ikke noe galt med den. 

Problemet er at det er for lite avstand mellom de som vil ha godteri og de som har det.  Og da tenker jeg spesielt på de konsulentstøttede ordningene.  

Konsulenten har pengene og makta: Først bestemmer vedkommende om søkeren i det hele tatt slipper inn. Da kan det vente søtsaker som støtte til ideer, manus og produksjonsutvikling. Og om «det tar kaka», blir det penger til å ferdiggjøre en film eller dramaserie.

Det høres jo koselig ut. Så hvorfor er det et problem? 

Jo, av hensyn til den så omtalte «kunstneriske friheten». Og av hensyn til filmskaperens totalverk.

I alle forhold hvor det hersker ulikhet, gjelder en universell naturlov: Den som har minst, tilpasser seg den som har mest. Dess nærmere du er kakeboksen, dess lengre strekker du deg bort fra deg selv for å få noe søtt.

Jo mer filmskaperen ser muligheter for å få penger, dess mer lener hen seg mot konsulentens råd, som jo egentlig er…et krav?!

 Men ikke misforstå; når søkeren er inne i NFIs utviklingssystem, er det er ingen tvil om at konsulenten vil hans beste.

Det er jo konsulenten som har tatt søkeren inn i varmen. Og det blir gjerne de to som kaster ball over en lengre utviklingsperiode, kanskje over år.

Men uansett hvor dyktig og snill konsulenten er, så er og blir vedkommendes vurdering subjektiv. Det er overhodet ikke sikkert at konsulentens oppfatning er det som gjør dramaserien eller filmen mer severdig. 

Er søkeren heldig blir filmen bedre av å møte NFIs entusiasme. Men den kan også bli dårligere. Eller noe helt annet enn det opprinnelige prosjektet.

Å stå imot de «gode rådene».

Filmkonsulentenes innsausing i det kreative, både i Norsk filminstitutt og hos de regionale filmsentraene, er umulig å forestille seg i enhver annen kunstart. 

En film er ikke mer enn det filmskaperen er. Hvis et prosjekt ikke er på plass, er det fordi skaperen ikke er det. Da jeg underviste på Westerdals /Høyskolen Kristiania sa jeg alltid til studentene; «Du er det du skriver», «Du er det du filmer, verken noe mer eller mindre».

Nettopp det å ha en stemme, er kunstnerens pre. 

De aller beste fortellerne kjennetegnes av å ha en tydelig påstand; slik mener jeg at verden er, slik vil jeg vise den. 

I en tid som vår, full av politiske krav om å fremstille virkeligheten på en «korrekt måte», en forventning som også trenger seg inn i filmkunsten, er avstanden til en snill tante og onkel-stat særs viktig.

Og som om ikke dette skulle være nok: 

Når filmskaperen kommer inn i en lang utviklings- og produksjonsprosess hvor det «menes mye», gjerne fra en ekstern dramaturg, produsenten, konsulenten(e), fotografen, klipperen, distributør osv, skal du være utrolig sterk for å stå imot de «gode rådene».  

Nettopp det å holde på det rene uttrykket, narrativt som kinematografisk, det som er «deg», er det vanskeligste. 

Hva er alternativet? 

Den personlige oppfølgingen mellom søker og besluttende filmkonsulent må tas kraftig ned. De to må ikke «jobbe sammen».

Prosessen bør gå fra subjektiv til mer «objektiv»: Skaperen står for det kunstneriske, besluttende konsulent forholder seg til søknaden; «ja» eller «nei». 

Et alternativ kan her være å ha egne utviklingskonsulenter på NFI, ikke minst i Neo, som kan fungere som dramaturger eller visuelle hjelpere. 

Dette trenger ikke å være fast ansatte, men frilansere. Kanskje kan det hele settes ut eksternt? 

Men uansett må utviklingskonsulentene ikke være knyttet til selve beslutningen om midler til ferdig produksjon.  

Det må være størst mulig avstand mellom den som er med i utviklingen og den som endelig skal vende tommelen opp eller ned.

Her er noen konkrete forslag knyttet til den konsulentstøttede NFI-filmen (Neo og «ordinær» filmstøtte):

Neo:

Kortfilm/utvikling: Med utgangspunkt i ide/synopsis kan det søkes om utvikling til manus eller visuelt konsept. Neo-konsulenten som sier «ja» til å ta inn prosjektert, skal ikke gå inn i den kunstneriske utviklingen, da det overlates til en utviklingskonsulent (ekstern dramaturg?).

Produksjon kortfilm: Søknad om penger til produksjon skal være på basis av ferdig manus eller visuelt konsept, gjerne da fra utviklingsordningen. Neo-konsulenten skal gi avslag eller tilslag.

Neo, samt den «ordinære» ordningen for spillefilm og dramaserier:

Manus spillefilm/dramaserier: Spillefilm- eller dramaseriemanus må søkes på basis av synopsis eller treatment. Neo-konsulentene eller de andre filmkonsulentene skal ikke være med på å utvikle manus, kun trykke på «ja» eller «nei»-knappen når søknaden kommer inn. Et manus ferdiggjøres i samarbeid med en utviklingskonsulent, og det skal kun søkes om å gjøre en versjon. 

Utvikling spillefilm/dramaserier: Produksjonsutviklingsstøtte skal basere seg på et ferdig manus og kinematografiske ideer.  Det skal søkes som et «nesten ferdig prosjekt».  Neo og de andre produksjonskonsulentene skal kun komme inn i prosessen når det nærmer seg en ferdiggjøring; da for å kaste ball. Her kan konsulentene spille en kreativ rolle, men ikke avgjørende. 

Produksjon spillefilm/dramaserier: En søknad om produksjonsstøtte skal bestå av et ferdigskrevet manus, samt en utarbeidet kinematografisk visjon. Neo og de andre produksjonskonsulentene skal gi avslag eller tilslag, ikke gå inn i manus eller det visuelle. 

Avslutning

Siktemålet er å få mer avstand mellom tiltaksapparatet og den kunstneriske utviklingen. Det kan ikke være slik at den som sitter på pengene, også skal prege de kunstneriske valgene.

Tenk en motsatt posisjon: En filmskaper ansetter en dramaturg. Etter endt arbeid, er det dramaturgen som bestemmer om filmen skal bli noe av eller ikke. 

All utvikling, manus som den kinematografiske, må foregå mest mulig i frihet, uten en form for frykt, gjerne ubevisst, som vil oppstå uansett hvor kompetent og tiltalende den besluttende konsulenten er. 

Siden det perfekte støttesystemet ikke finnes, er det umulig å vite om dette forslaget ville ha gitt bedre filmer. Men det ville, tror jeg, gitt mer frihet og mer kjærlighet til prosessen. Da fordi filmskaperen og den som skal være med å utvikle prosjektet kunstnerisk sett, blir mer likeverdige samarbeidspartnere.

NFI skal være et uttrykk for statens filmpolitikk, ikke lage film. 

“If you love somebody, set them free!”

 Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper og tidligere filmkonsulent NFI.