Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «The Zone of Interest», «The Holdovers» og «Dream Scenario» på kino. Men også «Miraklet i Gullspång» og «Gauteshow» fortjener av ulike årsaker omtale, samt et gjensyn med filmografien til nylig avdøde Norman Jewison.
Hisham Zamans velkomponerte komedie A Happy Day kan nå strømmes. Det kan også Celine Songs Oscar-nominerte Past Lives. I andre enden av kredskalaen fins turnusfønni Gauteshow, som snyter seg og spruter både slapt og stolt utenfor skåla, og lar flere teorier om humor og latter få brynt seg. Kanskje er du ikke så raus og tolerant som du trodde, eller skulle ønske at du var? Kanskje også du trenger ventilering av fordommers slagg? Eller kanskje du bare føler deg krenket? At tidligere selvutnevnte seriemester TV2 bedriver old school kansellering og ikke vil lage en ny sesong av Fuckings Fladseth er for øvrig helt uforståelig. Her må noen andre plukke opp mikrofonen.
Men utover Makta er det på kino du nå vil finne sterkest kvalitet. Der kan du straks for eksempel se hakesleppende Mirakelet i Gullspång, Maria Fredrikssons tonalt meget originale dokumentar om identitet, tvillinger, døde søstre, og hva og hvem vi egentlig skal tro på, om vi i det hele tatt skal tro på noe eller noen. Og betyr genetisk arv lite, noe eller alt? Blod synes i hvert fall tjukkere i huet.
«Heil Hitler, et cetera.» Bildene kjenner vi fra før (og Jonathan Glazer har vært nær slike straffekolonifangebilder tidligere, i Stella Artois-reklamen Devil’s Island fra 2003). Hvordan kan folkemord være – men ikke forbli – bakgrunnsstøy? Hvem hadde basseng med rutsjebane rett ved avskyelige Auschwitz? En av årets sterkeste kinoopplevelser må være de hørbare uhyrlighetene og overflaten ved utryddelsen i Glazers etterlengtede The Zone of Interest, som åpner med tittelplakaten i hvitt på svart lerret og urolige dronelyder.
Men vent litt – først en avstikker: Filmen er også en anledning til å (gjen)se Glazers tidligere filmer, Sexy Beast (2000), Birth (2004) og Under the Skin (2013). Og alle musikkvideoene og reklamefilmene, som slow motion med Michael Jordan i Frozen Moment (1996), andre reklamer for ballspill, øl og biler. Jeg mistenker at Glazer og jeg må ha hatt et lignende mareritt. Da jeg var barn, drømte jeg om at jeg satt i baksetet av en førerløs bil. Det var enormt uhyggelig, til tross for at det var mindre ytre dramatisk enn den løpende mannen foran og all ilden etter hvert i Radioheads video for «Karma Police», inspirert av Lynch. En mer ironisk uhygge preger Blurs video for «The Universal», som siterer Kubricks A Clockwork Orange. Det er rendyrket svarthvitt i Nick Caves «Into My Arms», og et stilrent rom i bevegelse og menneskelig forflytning i Jamiroquais «Virtual Insanity». Dans dominerer også den nyere kortfilmen Strasbourg 1518 (2020), og en karakter ristes ned fra et tre i kortfilmen The Fall (2019). Fall – som Thom Yorkes langsomme fall bakover i «Street Spirit» – er jo også en slags dans.
Den nå ti år gamle langfilmen Under the Skin har en svært original stil og tone, der et vakkert ytres tiltrekningskraft – gestaltet av Scarlett Johansson – blir en type banal ondskap som likegyldig observerer død eller lokker menn ned i det svarte bløte. Birth omhandler også manglende samsvar mellom et ytre og et indre, da en ung gutt sier han er (reinkarnasjonen av) en kvinnes avdøde mann. Filmen har toskudd med Nicole Kidman og Lauren Bacall, og ender med en brud i vann, som i First Light (2021). Iskalde, glovarme Sexy Beast får en kampestein i bassenget – en viktig del av iscenesettelsen siden kortfilmen Pool (1993) – i Spania, og også i England ferdes der undervanns til et hvelv. Don (Ben Kingsley) sier ellers til seg selv i speilet at han burde forblitt «shtoom», et ord for «speechless, silent», som stammer fra jiddisk og tysk. I The Zone of Interest snakker tyskerne.
Tekstplakaten «The Zone of Interest» forsvinner, mens sort og melodiøs støy fortsetter, lik sunget av et kor av millioner døde mennesker. Etter noen minutter høres fuglekvitter, og lett prat i et idyllisk landskap i grønt – delt av elvens blå – med mennesker sommerkledt i hvitt og svart. En statisk innstilling står om lag et minutt, før vi tar menneskene nærmere i øyesyn. En far bærer et barn, en mor bærer et barn. Voksne menn bader og spruter vann. Idyll. Fred.
Biltur gjennom mørk skog. Leggetid. Bjeff. Ny dag. Vi hører skudd i bakgrunnen, og ser så toppen av et vakttårn og mursteinsbygninger bak et høyt gjerde. Disse menneskene er nabo med Auschwitz. Slik en separat lydfilm og en separat bildefilm synes limt sammen, ligger en slags Edens hage vegg i vegg med helvetet, med vinranker på muren. Sandra Hüller som kommandantfrue Hedwig Höss viser barnet vakre blomster, og det utføres hverdagssysler i hage og hus. Hun prøver pels og speiler seg mens skudd høres. Det er blod på et par støvler. Damene diskuterer ved kjøkkenbordet, mens menn omkring stuebordet presenterer hvordan de best kan effektivisere mordmaskineriet, med mål om å øke hastigheten på forbrenningen av de mange menneskekroppene.
Sigarettrøyk, skorsteinsrøyk. Glazer synes å ha studert sin tyskspråklige film, som Haneke og Seidl, samt produksjon av lydlige rom omkring lerretet. Scenene i huset er opptatt med nær skjulte kameraer, og regi gitt utenfra, hvilket ga skuespillerne stor frihet til å bruke interiørene, og slik bidro til å gi stilen sin kjølige avstand.
Vi er også under nattafortelling et annet sted, i et slags marerittaktig, svarthvitt negativ, der en kvinneskikkelse ser ut til å legge igjen epler i massegraver. Det finnes ellers gulltenner og menneskerester i elven. Og søvngjengeri.
Etter en omvisning i hagen og nærbilder av blomster – akkompagnert av biesurr, nye bjeff, nye skudd og nye dødsskrik – tar jeg meg et øyeblikk i å tenke at dette kan jeg da ikke venne meg til å høre på, og sannelig blør ikke lerretet akkurat da til rødt i over ti sekunder, mens lyden brytes – som om det er et teknisk problem – før en plagsomt dyp dur og et alarmaktig drønn rister meg tilbake til oppmerksomhet. Ikke tål så inderlig vel. Det er nær halvveis i filmen. Kanskje bare en filmskaper som har laget flere av de beste musikkvideoene kunne kommet på noe slik. For det er jo alltid klippen – den tredje filmen – vi ser.
Brekninger i en trappenedgang. Avslutning fra åpningsrutinene i dagens museum. The Zone of Interest er et av de beste nyere fiksjonsbidragene til forståelse av ondskapen begått av Nazi-Tyskland – og andre folkemordere.
The Zone of Interest er velfortjent nominert til en Oscar i kategorien Best Picture, sammen med American Fiction, Fritt fall, Barbie, The Holdovers, Killers of the Flower Moon, Maestro, Oppenheimer, Past Lives og Poor Things. Det er en bedre samling filmer i kategorien enn på lenge. Og det selv om det ikke er funnet plass til for eksempel Ferrari, Priscilla, Origin, All of Us Strangers, Menus-Plaisirs, Beau is Afraid eller Dream Scenario.
Killers of the Flower Moon og Oppenheimer skildrer historiske traumer, men graden av alvor i The Zone of Interest – og en moderne Hitler – er heller ellers å finne i dokumentarkategorien, der for eksempel Mstyslav Chernovs kamerarystende 20 Days in Mariupol skildrer de første 20 dagene av Putins krig mot Ukraina. Familier stimler sammen i frykt i kjellere og på sykehus, ei jente gråter mens hun forteller at hun ikke ønsker å dø, ei jente på 4 år er død blant andre skadde og døende, en far gråter ved sin døde 16-åring, en 18 måneder gammel gutt dør, og så videre, og så videre. Ruiner, plyndring, massegraver, sykehusbombing, mer død, mediekrig, babygråt, bunnløs fortvilelse, ny død baby. Det er bekmørkt.
Det har funnet sted – og det kan skje igjen. Og også i fred fins konflikt.
Hvorfor blir ikke lærere skoleskytere? Blant verdens rom kan klasserom og lærerværelser være de verste. Og hvorfor heter det ikke klasseværelse eller lærerrom? İlker Çataks levende marerittdrama Lærerværelset – som er nominert til beste internasjonale film og får norsk kinopremiere i mars, og kanskje (ikke) egner seg som skolekino – viser i hvert fall at å være lærer kan være litt av en prøvelse.
«Frau» Carla Nowak (Leonie Benesch) er først på telefon med en forelder, og så i et møte med elever som av en annen lærer bes angi sin medelev. Med hendene ut som en maestro – og til lyden av et symfoniorkester som stryker på tvers av hverandre – har hun klassen i sin hule hånd, med klapptakt og «guten Tag». Matte, tavle, håndsopprekking. Bevis må føres steg for steg. Jentene på gangen, og ny ransakelse, som i About Dry Grasses. Lærerne er på jakt etter stjålne penger. Uro. Hvem kan ha tatt dem? Carla mister etter hvert grepet om elevene, og det blir svært anspent i klasserommet – både med dem og under foreldremøte – og på lærerværelset etter skjult videoovervåking og splittende anklager.
Çataks skildrer godt drypp av små og store trusler på slagmarken og det hånlige elevblikkets pultflir, lærerens umulige arbeidsoppgaver og forståelige pustevansker. En film for alle lærere.
Hva og hvem sitter man igjen med? En av mine favoritter blant de Oscar-nominerte filmene er Alexander Paynes tresomme The Holdovers, der Paul Giamattis prestasjon burde vinne for beste mannlige odør. Ellers burde det vært en kategori for beste bruk av gammel musikk. Slik Cat Stevens var der for Hal Ashby, setter Damien Jurados «Silver Joy» stemningen under fortekstene, klemt mellom julekorsang og Beethoven ved arbeidsbordet til Paul Hunham (Giamatti). Jurado spiller forsiktig gitar og synger med dempet vokal: «Let me sleep/In the slumber of the morning/There’s nowhere I need to be/And my dreams are still calling/Lay your troubles on the ground/No need to worry about them now/Daylight shaking through the trees/Do not disturb me, let me be/And if you need a place a land/Or come down when you are weary/No more clouds to put away/In the slumber of the…»
Og etter en scene med skolegutter – inkludert ferieforlatte Angus Tully (Dominic Sessa) – småkjeklende i hybler og korridor, og kokk Mary Lamb (Da’Vine Joy Randolph) i kantina, et juleklubbtrekløver som Paul underveis rister av seg noe av livstrøttheten sammen med, kommer resten av sangen: «Let me sleep/In the slumber of tomorrow/There’s nowhere we need to be/That will not be there after/Daylight shaking through the trees/Do not disturb me, let me be/Keep me with you on the ground/All of my worries behind me now/And be sure to wake me when/Eternity begins». Men evigheten kommer kanskje aldri.
The Holdovers er en varm vinterfilm av den gamle skolen, sentimental slik man kan være overfor en streng lærer som luktet stramt og ullstøv. Det fins også verdighet i å prompe og legge seg, alene. En coming of (young and old) age-film.
Hun døde 94 år gammel for et år siden, men her om natten drømte jeg at jeg fikk en god klem av farmor Ingrid, eller «mommo» som jeg kalte henne, en slik klem som ikke gir slipp, med tøy lett krøllet over spent hud, stramme muskler og sterke knokler. Den kroppslige opplevelsen satt igjen lenge etter at jeg våknet.
Hvis Payne lager «Søttitallskameratene», lager Kristoffer Borgli «Min drømmeserie». Trendmester Borgli og metamem Nicolas Cage er et drømmemøte for den kollektive (under)bevisstheten. Den unge nordmannens Hollywood-gjennombrudd Dream Scenario er noe overraskende helt glemt av Oscar, til tross for at Cages prestasjon som familiefar, underviser og drømmeinvadør Paul Matthews er langt sterkere enn flesteparten av mennene nominert i hovedrollekategorien. I åpningen drømmer datter at et nøkkelknippe fra oven knuser et glassbord, og en sko faller ned i et basseng, før hun plutselig svever oppover og forgjeves roper på pappa, som bare står der og ser på.
Pauls tidligere kollega er i ferd med å publisere forskning om hans langt tidligere beskrevne «antelligence», uten henvisning til ham, i prestisjetunge Nature, og etter ydmykelsen med kollegaen, en ny ydmykelse med en eks. Forsmådde menn blir lett offer for smiger, og hans higen etter oppmerksomhet og anerkjennelse harmonerer først godt med ubevisst å oppsøke andres ubevisste i deres drømmer og deretter bli en gjenkjent gjenkjendis, om enn i alle de små drømmefortellingene stusselig tafatt og ubrukelig i kriser, en observatør som også skuffer alle andre i deres drømmer.
Et øyeblikk er han uansett en «cool dad» og et mem, konas anseelse stiger på jobb, og de mottar endelig en ettertraktet middagsinvitasjon. Men det skjer også innbrudd med kniv. Lik Paul i The Holdovers har Paul her forskningsambisjoner og vil publisere en akademisk bok, men agent Trent, spilt av Michael Cera, vil heller «make Obama dream about you», og kaller Paul «the most interesting person in the world right now» for å få ham med på en kampanje for Sprite.
Ydmykelsene tar også enden. Under en halvvelvillig rekonstruksjon av en sexdrøm for en ung kvinne i en sofa, med fomlende belteåpning, først promper, så ejakulerer, og så promper han igjen. Rare drømmer blir brutale mareritt, og Borgli lar midtveis medaljen dingle fra for- til bakside, tonalt totalt et sted mellom Trier og Østlund, men med særegen kroppshorror og sine egne blodige striper i zebraflokken.
Metafysisk besøker Paul andres loft, og fysisk havner han i en annens kjeller. Kansellerings- og opplevelseskulturens krenokorama og traumetrender – bygget på noe så skvulpende som «lived experience» – gjør at Paul blir holdt ansvarlig for andres forestillinger om og oppfatning av ham, og han blir selv jaget og beskutt av en mann med armbrøst.
Hvordan møte seg selv i drømme? «I wish this was real.» Everything is going to be alt right.
Til sist, en anbefaling av nylig avdøde Norman Jewisons allsidige filmografi, og særlig kanskje hans romantiske komedier, med alt fra Doris Day, Goldie Hawn og Cher til Marisa Tomei og Andie MacDowell, sistnevnte så sent som i Dinner with Friends (2001). Jewison laget særlig komedier gjennom første halvdel av sekstitallet, som hypokondrikomedien Send Me No Flowers (1964) med Day og Rock Hudson, men deretter også blant annet kriminaldrama om afroamerikanske skjebner, fra In the Heat of the Night (1967) og A Soldier’s Story (1984) til The Hurricane (1999), musikaler, som Fiddler on the Roof (1971) og Jesus Christ Superstar (1973), og science fiction, som Rollerball (1975).
Jewison er en filmhistorisk størrelse, og det fins en rekke klassikere blant hans mangslungne filmer. En av mine favorittreplikkvekslinger noen sinne fins i The Hurricane, med manuskript skrevet av Armyan Bernstein og Dan Gordon, etter Rubin «Hurricane» Carters bok: En politimann spør inn i en bil: «We’re looking for two Negros in a white car.» Hvorpå Carter svarer: «Any two will do?»
Høyt verdsatt er særlig Moonstruck (1987), med sedate Cher og utagerende Dream Scenario-aktuelle Cage, som akkompagnert av påstanden om hva som er kjærlighet – «That’s Amore» – møtes til måneskinnsromantikk og utstrakte hender. Hvilken bror skal hun til sist gifte seg med? Mindre kanonisert, men også severdig, er Only You (1994), med foto av Sven Nykvist, og skrevet av Diane Drake (senere What Women Want), der premisset er en dobbel barndomsspådom om en påstått navngitt framtidig sjelevenn. «Life’s not like it is in the movies, right?», spør forlovete Faith (Marisa Tomei). For det er jo selvsagt, som i Moonstruck, egentlig en annen mann (eller et annet seg) hun vil ha. Skjebnetro løper hun til flyplass i brudekjole, og snart er det «O Sole Mio» i Venezia og Roma, der hun møter Marvels og Oppenheimers Robert Downey Jr., også her med hender som finner hverandre, «I was born to kiss you» og knuste hjerter.
Min Jewison-favoritt er kanskje Best Friends (1982), skrevet av Valerie Curtin og Barry Levinson, med score av Michel Legrand, og de kjemisk frie skuespillerne Burt Reynolds og Goldie Hawn i hovedrollene som et par manusforfattere som skal gifte seg, eller ikke. En særegen uttale av «I thee endow» («I d n doh») vekker latter under bryllupet, og på bryllupsreisen forvikler de seg først inn i hennes foreldrene, inkludert en herlig mor spilt av Jessica Tandy, og deretter hans foreldre, i en (u)skikkelig morsom komedie, der både forfattere, regissør og skuespillere vet hvordan man kan og skal skape en scene.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «The Zone of Interest», «The Holdovers» og «Dream Scenario» på kino. Men også «Miraklet i Gullspång» og «Gauteshow» fortjener av ulike årsaker omtale, samt et gjensyn med filmografien til nylig avdøde Norman Jewison.
Hisham Zamans velkomponerte komedie A Happy Day kan nå strømmes. Det kan også Celine Songs Oscar-nominerte Past Lives. I andre enden av kredskalaen fins turnusfønni Gauteshow, som snyter seg og spruter både slapt og stolt utenfor skåla, og lar flere teorier om humor og latter få brynt seg. Kanskje er du ikke så raus og tolerant som du trodde, eller skulle ønske at du var? Kanskje også du trenger ventilering av fordommers slagg? Eller kanskje du bare føler deg krenket? At tidligere selvutnevnte seriemester TV2 bedriver old school kansellering og ikke vil lage en ny sesong av Fuckings Fladseth er for øvrig helt uforståelig. Her må noen andre plukke opp mikrofonen.
Men utover Makta er det på kino du nå vil finne sterkest kvalitet. Der kan du straks for eksempel se hakesleppende Mirakelet i Gullspång, Maria Fredrikssons tonalt meget originale dokumentar om identitet, tvillinger, døde søstre, og hva og hvem vi egentlig skal tro på, om vi i det hele tatt skal tro på noe eller noen. Og betyr genetisk arv lite, noe eller alt? Blod synes i hvert fall tjukkere i huet.
«Heil Hitler, et cetera.» Bildene kjenner vi fra før (og Jonathan Glazer har vært nær slike straffekolonifangebilder tidligere, i Stella Artois-reklamen Devil’s Island fra 2003). Hvordan kan folkemord være – men ikke forbli – bakgrunnsstøy? Hvem hadde basseng med rutsjebane rett ved avskyelige Auschwitz? En av årets sterkeste kinoopplevelser må være de hørbare uhyrlighetene og overflaten ved utryddelsen i Glazers etterlengtede The Zone of Interest, som åpner med tittelplakaten i hvitt på svart lerret og urolige dronelyder.
Men vent litt – først en avstikker: Filmen er også en anledning til å (gjen)se Glazers tidligere filmer, Sexy Beast (2000), Birth (2004) og Under the Skin (2013). Og alle musikkvideoene og reklamefilmene, som slow motion med Michael Jordan i Frozen Moment (1996), andre reklamer for ballspill, øl og biler. Jeg mistenker at Glazer og jeg må ha hatt et lignende mareritt. Da jeg var barn, drømte jeg om at jeg satt i baksetet av en førerløs bil. Det var enormt uhyggelig, til tross for at det var mindre ytre dramatisk enn den løpende mannen foran og all ilden etter hvert i Radioheads video for «Karma Police», inspirert av Lynch. En mer ironisk uhygge preger Blurs video for «The Universal», som siterer Kubricks A Clockwork Orange. Det er rendyrket svarthvitt i Nick Caves «Into My Arms», og et stilrent rom i bevegelse og menneskelig forflytning i Jamiroquais «Virtual Insanity». Dans dominerer også den nyere kortfilmen Strasbourg 1518 (2020), og en karakter ristes ned fra et tre i kortfilmen The Fall (2019). Fall – som Thom Yorkes langsomme fall bakover i «Street Spirit» – er jo også en slags dans.
Den nå ti år gamle langfilmen Under the Skin har en svært original stil og tone, der et vakkert ytres tiltrekningskraft – gestaltet av Scarlett Johansson – blir en type banal ondskap som likegyldig observerer død eller lokker menn ned i det svarte bløte. Birth omhandler også manglende samsvar mellom et ytre og et indre, da en ung gutt sier han er (reinkarnasjonen av) en kvinnes avdøde mann. Filmen har toskudd med Nicole Kidman og Lauren Bacall, og ender med en brud i vann, som i First Light (2021). Iskalde, glovarme Sexy Beast får en kampestein i bassenget – en viktig del av iscenesettelsen siden kortfilmen Pool (1993) – i Spania, og også i England ferdes der undervanns til et hvelv. Don (Ben Kingsley) sier ellers til seg selv i speilet at han burde forblitt «shtoom», et ord for «speechless, silent», som stammer fra jiddisk og tysk. I The Zone of Interest snakker tyskerne.
Tekstplakaten «The Zone of Interest» forsvinner, mens sort og melodiøs støy fortsetter, lik sunget av et kor av millioner døde mennesker. Etter noen minutter høres fuglekvitter, og lett prat i et idyllisk landskap i grønt – delt av elvens blå – med mennesker sommerkledt i hvitt og svart. En statisk innstilling står om lag et minutt, før vi tar menneskene nærmere i øyesyn. En far bærer et barn, en mor bærer et barn. Voksne menn bader og spruter vann. Idyll. Fred.
Biltur gjennom mørk skog. Leggetid. Bjeff. Ny dag. Vi hører skudd i bakgrunnen, og ser så toppen av et vakttårn og mursteinsbygninger bak et høyt gjerde. Disse menneskene er nabo med Auschwitz. Slik en separat lydfilm og en separat bildefilm synes limt sammen, ligger en slags Edens hage vegg i vegg med helvetet, med vinranker på muren. Sandra Hüller som kommandantfrue Hedwig Höss viser barnet vakre blomster, og det utføres hverdagssysler i hage og hus. Hun prøver pels og speiler seg mens skudd høres. Det er blod på et par støvler. Damene diskuterer ved kjøkkenbordet, mens menn omkring stuebordet presenterer hvordan de best kan effektivisere mordmaskineriet, med mål om å øke hastigheten på forbrenningen av de mange menneskekroppene.
Sigarettrøyk, skorsteinsrøyk. Glazer synes å ha studert sin tyskspråklige film, som Haneke og Seidl, samt produksjon av lydlige rom omkring lerretet. Scenene i huset er opptatt med nær skjulte kameraer, og regi gitt utenfra, hvilket ga skuespillerne stor frihet til å bruke interiørene, og slik bidro til å gi stilen sin kjølige avstand.
Vi er også under nattafortelling et annet sted, i et slags marerittaktig, svarthvitt negativ, der en kvinneskikkelse ser ut til å legge igjen epler i massegraver. Det finnes ellers gulltenner og menneskerester i elven. Og søvngjengeri.
Etter en omvisning i hagen og nærbilder av blomster – akkompagnert av biesurr, nye bjeff, nye skudd og nye dødsskrik – tar jeg meg et øyeblikk i å tenke at dette kan jeg da ikke venne meg til å høre på, og sannelig blør ikke lerretet akkurat da til rødt i over ti sekunder, mens lyden brytes – som om det er et teknisk problem – før en plagsomt dyp dur og et alarmaktig drønn rister meg tilbake til oppmerksomhet. Ikke tål så inderlig vel. Det er nær halvveis i filmen. Kanskje bare en filmskaper som har laget flere av de beste musikkvideoene kunne kommet på noe slik. For det er jo alltid klippen – den tredje filmen – vi ser.
Brekninger i en trappenedgang. Avslutning fra åpningsrutinene i dagens museum. The Zone of Interest er et av de beste nyere fiksjonsbidragene til forståelse av ondskapen begått av Nazi-Tyskland – og andre folkemordere.
The Zone of Interest er velfortjent nominert til en Oscar i kategorien Best Picture, sammen med American Fiction, Fritt fall, Barbie, The Holdovers, Killers of the Flower Moon, Maestro, Oppenheimer, Past Lives og Poor Things. Det er en bedre samling filmer i kategorien enn på lenge. Og det selv om det ikke er funnet plass til for eksempel Ferrari, Priscilla, Origin, All of Us Strangers, Menus-Plaisirs, Beau is Afraid eller Dream Scenario.
Killers of the Flower Moon og Oppenheimer skildrer historiske traumer, men graden av alvor i The Zone of Interest – og en moderne Hitler – er heller ellers å finne i dokumentarkategorien, der for eksempel Mstyslav Chernovs kamerarystende 20 Days in Mariupol skildrer de første 20 dagene av Putins krig mot Ukraina. Familier stimler sammen i frykt i kjellere og på sykehus, ei jente gråter mens hun forteller at hun ikke ønsker å dø, ei jente på 4 år er død blant andre skadde og døende, en far gråter ved sin døde 16-åring, en 18 måneder gammel gutt dør, og så videre, og så videre. Ruiner, plyndring, massegraver, sykehusbombing, mer død, mediekrig, babygråt, bunnløs fortvilelse, ny død baby. Det er bekmørkt.
Det har funnet sted – og det kan skje igjen. Og også i fred fins konflikt.
Hvorfor blir ikke lærere skoleskytere? Blant verdens rom kan klasserom og lærerværelser være de verste. Og hvorfor heter det ikke klasseværelse eller lærerrom? İlker Çataks levende marerittdrama Lærerværelset – som er nominert til beste internasjonale film og får norsk kinopremiere i mars, og kanskje (ikke) egner seg som skolekino – viser i hvert fall at å være lærer kan være litt av en prøvelse.
«Frau» Carla Nowak (Leonie Benesch) er først på telefon med en forelder, og så i et møte med elever som av en annen lærer bes angi sin medelev. Med hendene ut som en maestro – og til lyden av et symfoniorkester som stryker på tvers av hverandre – har hun klassen i sin hule hånd, med klapptakt og «guten Tag». Matte, tavle, håndsopprekking. Bevis må føres steg for steg. Jentene på gangen, og ny ransakelse, som i About Dry Grasses. Lærerne er på jakt etter stjålne penger. Uro. Hvem kan ha tatt dem? Carla mister etter hvert grepet om elevene, og det blir svært anspent i klasserommet – både med dem og under foreldremøte – og på lærerværelset etter skjult videoovervåking og splittende anklager.
Çataks skildrer godt drypp av små og store trusler på slagmarken og det hånlige elevblikkets pultflir, lærerens umulige arbeidsoppgaver og forståelige pustevansker. En film for alle lærere.
Hva og hvem sitter man igjen med? En av mine favoritter blant de Oscar-nominerte filmene er Alexander Paynes tresomme The Holdovers, der Paul Giamattis prestasjon burde vinne for beste mannlige odør. Ellers burde det vært en kategori for beste bruk av gammel musikk. Slik Cat Stevens var der for Hal Ashby, setter Damien Jurados «Silver Joy» stemningen under fortekstene, klemt mellom julekorsang og Beethoven ved arbeidsbordet til Paul Hunham (Giamatti). Jurado spiller forsiktig gitar og synger med dempet vokal: «Let me sleep/In the slumber of the morning/There’s nowhere I need to be/And my dreams are still calling/Lay your troubles on the ground/No need to worry about them now/Daylight shaking through the trees/Do not disturb me, let me be/And if you need a place a land/Or come down when you are weary/No more clouds to put away/In the slumber of the…»
Og etter en scene med skolegutter – inkludert ferieforlatte Angus Tully (Dominic Sessa) – småkjeklende i hybler og korridor, og kokk Mary Lamb (Da’Vine Joy Randolph) i kantina, et juleklubbtrekløver som Paul underveis rister av seg noe av livstrøttheten sammen med, kommer resten av sangen: «Let me sleep/In the slumber of tomorrow/There’s nowhere we need to be/That will not be there after/Daylight shaking through the trees/Do not disturb me, let me be/Keep me with you on the ground/All of my worries behind me now/And be sure to wake me when/Eternity begins». Men evigheten kommer kanskje aldri.
The Holdovers er en varm vinterfilm av den gamle skolen, sentimental slik man kan være overfor en streng lærer som luktet stramt og ullstøv. Det fins også verdighet i å prompe og legge seg, alene. En coming of (young and old) age-film.
Hun døde 94 år gammel for et år siden, men her om natten drømte jeg at jeg fikk en god klem av farmor Ingrid, eller «mommo» som jeg kalte henne, en slik klem som ikke gir slipp, med tøy lett krøllet over spent hud, stramme muskler og sterke knokler. Den kroppslige opplevelsen satt igjen lenge etter at jeg våknet.
Hvis Payne lager «Søttitallskameratene», lager Kristoffer Borgli «Min drømmeserie». Trendmester Borgli og metamem Nicolas Cage er et drømmemøte for den kollektive (under)bevisstheten. Den unge nordmannens Hollywood-gjennombrudd Dream Scenario er noe overraskende helt glemt av Oscar, til tross for at Cages prestasjon som familiefar, underviser og drømmeinvadør Paul Matthews er langt sterkere enn flesteparten av mennene nominert i hovedrollekategorien. I åpningen drømmer datter at et nøkkelknippe fra oven knuser et glassbord, og en sko faller ned i et basseng, før hun plutselig svever oppover og forgjeves roper på pappa, som bare står der og ser på.
Pauls tidligere kollega er i ferd med å publisere forskning om hans langt tidligere beskrevne «antelligence», uten henvisning til ham, i prestisjetunge Nature, og etter ydmykelsen med kollegaen, en ny ydmykelse med en eks. Forsmådde menn blir lett offer for smiger, og hans higen etter oppmerksomhet og anerkjennelse harmonerer først godt med ubevisst å oppsøke andres ubevisste i deres drømmer og deretter bli en gjenkjent gjenkjendis, om enn i alle de små drømmefortellingene stusselig tafatt og ubrukelig i kriser, en observatør som også skuffer alle andre i deres drømmer.
Et øyeblikk er han uansett en «cool dad» og et mem, konas anseelse stiger på jobb, og de mottar endelig en ettertraktet middagsinvitasjon. Men det skjer også innbrudd med kniv. Lik Paul i The Holdovers har Paul her forskningsambisjoner og vil publisere en akademisk bok, men agent Trent, spilt av Michael Cera, vil heller «make Obama dream about you», og kaller Paul «the most interesting person in the world right now» for å få ham med på en kampanje for Sprite.
Ydmykelsene tar også enden. Under en halvvelvillig rekonstruksjon av en sexdrøm for en ung kvinne i en sofa, med fomlende belteåpning, først promper, så ejakulerer, og så promper han igjen. Rare drømmer blir brutale mareritt, og Borgli lar midtveis medaljen dingle fra for- til bakside, tonalt totalt et sted mellom Trier og Østlund, men med særegen kroppshorror og sine egne blodige striper i zebraflokken.
Metafysisk besøker Paul andres loft, og fysisk havner han i en annens kjeller. Kansellerings- og opplevelseskulturens krenokorama og traumetrender – bygget på noe så skvulpende som «lived experience» – gjør at Paul blir holdt ansvarlig for andres forestillinger om og oppfatning av ham, og han blir selv jaget og beskutt av en mann med armbrøst.
Hvordan møte seg selv i drømme? «I wish this was real.» Everything is going to be alt right.
Til sist, en anbefaling av nylig avdøde Norman Jewisons allsidige filmografi, og særlig kanskje hans romantiske komedier, med alt fra Doris Day, Goldie Hawn og Cher til Marisa Tomei og Andie MacDowell, sistnevnte så sent som i Dinner with Friends (2001). Jewison laget særlig komedier gjennom første halvdel av sekstitallet, som hypokondrikomedien Send Me No Flowers (1964) med Day og Rock Hudson, men deretter også blant annet kriminaldrama om afroamerikanske skjebner, fra In the Heat of the Night (1967) og A Soldier’s Story (1984) til The Hurricane (1999), musikaler, som Fiddler on the Roof (1971) og Jesus Christ Superstar (1973), og science fiction, som Rollerball (1975).
Jewison er en filmhistorisk størrelse, og det fins en rekke klassikere blant hans mangslungne filmer. En av mine favorittreplikkvekslinger noen sinne fins i The Hurricane, med manuskript skrevet av Armyan Bernstein og Dan Gordon, etter Rubin «Hurricane» Carters bok: En politimann spør inn i en bil: «We’re looking for two Negros in a white car.» Hvorpå Carter svarer: «Any two will do?»
Høyt verdsatt er særlig Moonstruck (1987), med sedate Cher og utagerende Dream Scenario-aktuelle Cage, som akkompagnert av påstanden om hva som er kjærlighet – «That’s Amore» – møtes til måneskinnsromantikk og utstrakte hender. Hvilken bror skal hun til sist gifte seg med? Mindre kanonisert, men også severdig, er Only You (1994), med foto av Sven Nykvist, og skrevet av Diane Drake (senere What Women Want), der premisset er en dobbel barndomsspådom om en påstått navngitt framtidig sjelevenn. «Life’s not like it is in the movies, right?», spør forlovete Faith (Marisa Tomei). For det er jo selvsagt, som i Moonstruck, egentlig en annen mann (eller et annet seg) hun vil ha. Skjebnetro løper hun til flyplass i brudekjole, og snart er det «O Sole Mio» i Venezia og Roma, der hun møter Marvels og Oppenheimers Robert Downey Jr., også her med hender som finner hverandre, «I was born to kiss you» og knuste hjerter.
Min Jewison-favoritt er kanskje Best Friends (1982), skrevet av Valerie Curtin og Barry Levinson, med score av Michel Legrand, og de kjemisk frie skuespillerne Burt Reynolds og Goldie Hawn i hovedrollene som et par manusforfattere som skal gifte seg, eller ikke. En særegen uttale av «I thee endow» («I d n doh») vekker latter under bryllupet, og på bryllupsreisen forvikler de seg først inn i hennes foreldrene, inkludert en herlig mor spilt av Jessica Tandy, og deretter hans foreldre, i en (u)skikkelig morsom komedie, der både forfattere, regissør og skuespillere vet hvordan man kan og skal skape en scene.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
