Nasjonalbibliotekets utgivelse av Bent Hamers spillefilmer gjør det mulig å gjøre dypdykk i filmkunstnerens verden på en ny måte, mener Gunnar Iversen. «Å se den ene filmen etter den andre, gjorde det enda tydeligere hvordan hans karakterer levendegjøres gjennom små nyanser og presise detaljer.»
Jeg traff Bent Hamer første gang på Filmhuset på Gärdet i Stockholm en gang i andre halvdel av 1980-årene. Vi var begge filmstudenter, men ganske raskt i den aller første samtalen i foajeen mellom de to kinoene Bio Victor og Bio Mauritz forsto jeg at Bent Hamer nok var mer interessert i å lage film enn å skrive om film. Seiling var også en lidenskap, og havet lokket, så jeg så ikke så mye til Bent i årene som fulgte. Selv om jeg hørte rykter om kortfilmer han ønsket å lage eller hadde laget, var det først helt i begynnelsen av 1990-tallet at jeg fullt ut forsto at han var et talent som hørte mer hjemme på filmsettet enn i biblioteket og forelesningssalen. Vi mistet kanskje en filmforsker da Hamer ikke avsluttet sine filmstudier, men vi fikk en virkelig filmkunstner isteden.
På Kortfilmfestivalen i 1991 hadde en Hamer-film med en lang og kronglete tittel premiere. Jeg kan huske at jeg var skeptisk. Hva var dette for noe? Katalogen sa ikke stort, men Per Oscarsson spilte hovedrollen og det var jo i seg selv spennende. Tittelen var hemmelighetsfull og forlokkende, men kanskje også noe selvhøytidelig og ambisiøs: Makrellen er kommen – og det finnes gjenger inni termoskoppen. Denne filmen skulle imidlertid vise seg å være langt fra selvhøytidelig. Snarere det motsatte var tilfellet. Den var lavmælt inntil det stillfarne. Men resultatet viste et mesterskap i kortformen.
Programomtalen bidro til å bygge opp forventningene, og samtalene før visningen på Kortfilmfestivalen havnet ofte i spekulasjoner om Hamers film, ikke minst utløst av den kryptiske omtalen: «Mennene som jobber på skipsverft i Sør-Norge er spesielt opptatt av tre ting: snekka si, hvor fisken står og været. Før og etter arbeidstid sveiver de på hjulet og legger i vei. Mot horisonten. Filmen er en dedikasjon til disse menn som søker lykken i det blå, og deres verden. Eller kort sagt: en film om lengde og bredde».
Mottakelsen av filmen var entusiastisk. I kortfilmnummeret til Z slo Ingrid Kristin Dokka kontant fast: «Alt bare stemte». Hun var begeistret for filmens humor, som først og fremst lå i det uventede og usannsynlige når en mann faller i sjøen og tilbringer tid på et skjær før alt bare kommer tilbake til ham: termosen, koppen – og båten. Dokka hadde satt seg fore å kritisk studere filmens stilgrep og formvalg, men ble så revet med at hun glemte å tenke på klipp eller musikk. Filmen var rett og slett så god at man bare lot seg rive med.
Selv om dette sikkert er en film Hamer i dag vil karakterisere som en ungdomssynd, peker den klart fram imot noen av de hovedmotivene som har preget hans filmer. Valget av Per Oscarsson som filmens rollefigur var djervt, men i årene som fulgte, først i kortfilmer og deretter i sine første langfilmer, vendte Hamer gang på gang tilbake til gamle menn og etablerte skuespillere som nærmest hadde gått ut på dato, men som viste at de fremdeles kunne spille skjorta av yngre skuespillere. Også de små nyansene og detaljene, og livets sorgmuntre absurdisme står sentralt i Makrellen er kommen.
At Bent Hamer er en regissør som skiller seg ut i en norsk sammenheng, er nærmest en selvfølgelighet. Ofte framstilles han som selve unntaket i en upersonlig filmkultur. Hamer hører til de få filmregissørene som trekkes fram som en virkelig auteur, en regissør med en helt egen personlig stil og form. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en Hamer-film. Hamer er en regissør som skaper filmer og filmatiske univers som har et helt spesielt særpreg som gjør at de skiller seg ut. Både gjennom de historiene han velger å fortelle, de rollefigurene han skaper, og de stemningsfulle miljøene han risser opp. Arbeidet med skuespillerne er alltid viktig. Og stil og form er også avgjørende. Spesielt en langsom og ettertenksom rytme som gjør at filmenes karakterer og miljøer synker inn i den som ser. Rytmen bidrar til å skape et knippe følelser som det er vanskelig å viske bort når filmen er over. Hamers filmer gjør rett og slett alltid inntrykk. Alt bare stemmer.
Bent Hamers spesielle rolle i filmbransjen i de siste tretti årene illustreres ikke minst av at Nasjonalbiblioteket nylig har utgitt alle hans spillefilmer i en pen liten boks. For en regissør som fremdeles er aktiv er dette uvanlig, men det beviser hvilket inntrykk hans åtte spillefilmer har gjort og hvor sentral hans produksjon er i nyere norsk film.
Åtte kvelder på rad ga jeg meg hen til Bent Hamers spesielle filmverden. Filmene hadde jeg jo sett før, noen av dem mange ganger, og noen hadde jeg skrevet om før også, men å se alle hans spillefilmer kronologisk var en ny opplevelse som gjorde ekstra inntrykk. Nasjonalbibliotekets boks gjør det mulig å gjøre dypdykk ned i Hamers verden på en ny måte. Når jeg kom til overflaten igjen syntes det klart at det fantes noen klare hovedlinjer som løp gjennom de åtte filmene.
Fire tematiske kontraster og motsetningspar står helt sentralt i Hamers imponerende verk, og de bidrar til å skape en spenning i følelse og form. Hamers livsbejaende filmfortellinger pendler alltid mellom bevegelse og stillstand, mellom modernitet og tradisjon, mellom maskulinitet og femininitet, og i skillet mellom det lille samfunnet og den store verden. Det er i spenningsfeltene mellom disse fire hovedmotivene at Hamers rollefigurer befinner seg.
Motsetningsparet bevegelse og stillstand er helt avgjørende i Hamers debutspillefilm Eggs (1995). Det livet de to gamle brødrene Moe og Far lever er harmonisk og fylt av de små gleder, men det er samtidig liv som har stått stille. Vi befinner oss et sted på landsbygda, og vinteren er i ferd med å legge et stille lokk på tilværelsen. Midt i denne stillstanden gnager den fortiede hendelsen som skal føre til at fortiden kaster en skygge over nåtiden. For lang tid siden, under krigen, tok Far en tur med mopeden sin over grensen til Sverige. Det er det lengste en av brødrene har reist. Og snart skal deres tilværelse endres på grunn av Fars reise. Han gjorde en kvinne gravid i Småland, og hans voksne sønn Konrad skal dukke opp, fordi Konrads mor er blitt alvorlig syk. Og som den gjøkungen han er, skal sønnen dytte Moe ut av det trygge redet han og broren har bygget opp omkring seg gjennom et langt liv.
Det er ikke tilfeldig at Eggs åpner og slutter med bilder av veien. Den veien som leder ut og bort, som har så mange muligheter, men som også åpner opp for like mange farer som forlokkende eventyr. Den går like utenfor huset der Moe og Far bor, men de har ikke fulgt veien langt bort. Brøytebilene holder veien fri for snø, i et gnistregn av muligheter, og i filmens avslutning er det Moe som forlater barndomshjemmets rede i en brøytebil, og reiser av gårde et steds hen. Stillstanden i livet hans er erstattet av bevegelse.
Konrad er symbolet på livets kaoskrefter som tvinger fram endring og bevegelse i livene til Far og Moe. Selv synes Konrad å sitte stille. Men han har en særegen makt over de to piperøykende, trandrikkende og grøtspisende tøffelheltene. Deres hverdagsliv er fylt av enkle rutiner og ritualer, og den store verden er til stede i form av den gamle radioen, men Moe og Far har omfavnet bakevjen som en trygg havn i en hjerteløs verden. Nå Moe reiser er det med en sorgmunter og bittersøt undertone, men også med et håp og et løfte om lykke.
Eggs var en film som nærmest ble til på ren trass. Manuskriptet ble behandlet av Norsk Filminstitutt høsten 1992, men hele støtteordningen for spillefilm her i landet var i ferd med å endres fra et produksjonsutvalg til spillefilmkonsulenter, og gang på gang syntes Hamers prosjekt å falle mellom stolene. Eggs lot seg likevel realisere med midler fra kortfilmbevilgningen samt fra det nyetablerte kino- og fjernsynsfondet. At Eggs var noe helt eget var åpenbart også utenfor landets grenser. Hamers film ble tatt ut til Cannes-festivalen der den ble vist i programmet Quinzaine des Réalisateurs. I 1995 var dette litt av en sensasjon, og da Amanda-prisene skulle deles ut fikk filmen prisen for beste kinofilm i 1995. Hovedrolleinnehaverne Sverre Hansen og Kjell Stormoen delte også prisen for beste mannlige skuespiller.
Hamers andre spillefilm ble av mange regnet som et lite hvileskjær, og En dag til i solen (1998) framstår i dag nærmest som en original oppvekstskildring. Det er imidlertid liten tvil om hvem som laget filmen. Alt det som Hamer vender tilbake til og varierer i film etter film, er også til stede her. Ikke minst kontrasten mellom bevegelse og stillstand. Nok en gang befinner vi oss i en søvnig bakevje, men i en liten spansk havneby og ikke i det norske innlandet.
En dag til i solen skildrer det som framstår som en pause i livet til unge Almar. Fordi den gamle klokka han har arvet fra bestefaren, og som betyr så mye for ham, trenger å repareres for ikke å bli ødelagt av saltvannet den har havnet i, blir han igjen i havnebyen selv om båten hans reiser. Klokka og tiden stopper for en kort stund for Almar, men det blir samtidig begivenhetsrike dager. Møtet med Marta ender tragisk, men det gir ham en forsmak på kjærligheten og seksualiteten, og vennskapet med den akterutseilte sjømannen og småkjeltringen Windy gir ham en annen type lærdom for livet.
De to uhellene som rammer inn Almars korte pause i den lille spanske havnebyen, før han på nytt reiser videre, er signaler på livets ofte skjebnesvangre tilfeldigheter. De gjør at livet tar en annen retning. De sporer ikke av, men ansporer til noe. Om Almars liv står stille noen dager imellom livet i rastløs bevegelse til sjøs, er det likevel den tiden som kanskje endrer ham mest. Reisen må avbrytes for en kort stund for at han skal kunne smake på voksenlivet og finne seg en ny identitet som voksen.
Det er en bevegelse til stillstand som også kjennetegner svenske Folke Nilssons arbeidsreise i Hamers tredje spillefilm Salmer fra kjøkkenet (2003). Hans jobb på Hemmens Forskningsinstitut bringer ham over grensen, til norske Landstad. Det er et sted preget av et overskudd av gamle ungkarer, og Folke skal studere hverdagslivet og kjøkkenvanene til gamle Isak. Vitenskap og vennskap står sentralt i denne filmen, som mange holder for å være Bent Hamers aller beste, og den kalde distansen som Folke skal holde for at hans observasjoner av Isak skal være vitenskapelige erstattes av et varmt og nært vennskap. Når Folke til slutt erstatter Isak, har også han gjort en sentral livsreise.
I sine neste filmer skildrer Hamer spenningene mellom bevegelse og stillstand på to svært forskjellige måter. Charles Bukowski-filmatiseringen Factotum (2005) gir et bilde av et rastløst og selvdestruktivt liv der bevegelse alltid er en illusjon. Hovedpersonen Hank Chinaski klarer ikke å holde på noen av de mange jobbene har tar for å få penger til å skrive og drikke. Han flakker rundt i tilværelsen, fra sted til sted, men ender alltid tilbake der han startet. Lokfører Odd Horten i O’Horten (2007) er Chinaskis motsetning. Også han er alltid i bevegelse, fordi han kjører tog som yrke, men livet hans har likevel kanskje mest av alt stått stille. Så synes alt å spore av, stillstand erstattes av bevegelse og en rekke små tilfeldigheter, som bringer ham til ulike hendelser og møter som får ham til å se annerledes på pensjonisttilværelsen. Den siste reisen hans i filmen er den alle største. Han har hatt Bergensbanen som sin arbeidsplass, men nå setter han kursen til Bergen for å møte Svea. Og kanskje endrer denne reisen livet hans på alle måter.
Flettverkfortellingen Hjem til jul (2010), basert på Levi Henriksens noveller, representerer en liten strømvending i Hamers karriere. Persongalleriet er større, fortellernettverket mer sammensatt og komplisert, og bevegelsene mer tvetydige. Grunntonen er imidlertid den samme som alltid, en sorgmunter og bittersøt blåtone som gis en ekstra sår bakgrunn ved å tematisere julefeiring og julestemning. Men fysisk bevegelse, enten det er fra Kosovo til Norge, togreisen til den alkoholiserte uteliggeren Jordan, eller de mange små reisene personene på det lille stedet må ta, alt dette skaper det typiske Hamerske spenningsfeltet mellom stillstand og bevegelse også i denne filmen. Og noen av rollefigurene endres på grunn av en reise og et møte, som legen Knuts beslutning om ikke å flykte fra ektefellen og beslutningen om å bli og satse på et nytt liv.
Den samme pendlende bevegelsen mellom en fysisk reise og en indre følelsesmessig endring preger 1001 gram (2014). Her møter vi for første gang en kvinnelig hovedperson i en Hamer-film. Marie Ernst, som spilles på mesterlig måte av Ane Dahl Torp, opplever at alt går i stykker omkring henne. Hun har akkurat gått gjennom et samlivsbrudd, og så dør faren. Alt spilles ut mot arbeidet hennes i Justervesenet. Marie reiser fram og tilbake til Paris flere ganger i løpet av filmen, og det er på en av reisene til Paris at hun møter Gérard som får henne til å åpne seg opp og se lysere på livet igjen.
I sin foreløpig siste spillefilm The Middle Man (2021) møter vi nok en gang mennesker som nærmest er strandet på et lite sted og som ikke kan komme seg vekk. Frank er arbeidsløs, og han har ikke vært utenfor det redet barndomshjemmet representerer. Hans nye jobb som mellommann i den ulykkerammede småbyen, den som bringer bud om dårlige nyheter, bringer fram et mørke i ham som er farlig og som truer med å ødelegge ham og omgivelsene, men den tvetydige slutten på historien gir håp om et nytt liv for Frank og hans flamme Blenda. Nok en gang står reisen for noe positivt i en Hamer-film, selv om det er mer tvetydig i denne filmen enn i de fleste av hans tidligere filmer.
Bevegelse og stillstand, reiser og stillestående liv, står helt sentralt i Hamers verk fra Eggs til The Middle Man. Som oftest er bevegelse og det å reise den positive polen i fortellingen, men Hamer har sans for tradisjonelle og stille liv også. Det som gjør Hamers filmer så levende og mangetydige er at han aldri blir for bastant, skjematisk eller tydelig i spillet mellom de ulike motsetningsparene som lyser så sterkt i hans filmer. Noen ganger forandres hans rollefigurer av å stå stille for en stund, noen ganger endrer reisen alt.
Da Marie møter Gérard i 1001 gram forteller han henne at han har et slags amatørforskningsprosjekt knyttet til fuglesang. Han har observert at sisikens sang endrer seg hvorvidt den er på landet eller i byen. Når man nærmer seg metropolen Paris blir fuglesangen stadig høyere, sier han. Det er som om fuglene må kjempe med støyen i storbyen, og bli stadig mer høylytte. Marie blir med Gérard ut i skogen for å lytte til fuglesangen, og det er reisene ut av byene, enten det er i Norge eller i Frankrike, som bidrar til å gjøre det tomme livet hennes lettere å leve.
Dette er en typisk Hamer-scene i den forstand at han lader sine bilder og fortellinger med en særegen respekt for tradisjon. Han skildrer ofte stille liv. Selv om Far og Moe lever et tilbaketrukket liv i Eggs er det ikke et tomt og meningsløst liv. Det er snarere et rikere liv, fordi de små ting og de små nyansene bety så mye mer. Når Moe danser i sine lange underbukser til The Andrews Sisters på radioen, som synger om Trinidad og drinker med rom og cola, er det ikke bare et tegn på et liv som nærmest er stivnet i fortiden, men også for å vise hva tradisjon betyr.
Det er ikke det aller mest moderne livet som Hamer skildrer i sine filmer, men snarere umoderne liv som stiller spørsmål til moderniteten. Moe og Far, Isak, Odd Horten og mange av de andre hovedpersonene i Hamers filmer lever i en verden som er bemerkelsesverdig gammel, preget av alle de små tradisjonelle tingene som piperøyking eller radiolytting. Toget Horten kjører er ultramoderne, men hans liv har nærmest stått stille i årevis. Almars klokke som han ønsker skal bli reparert, er bestefarens gamle lommeur. Og Marie i 1001 gram lever i en leilighet som langsomt tømmes for alle de ultramoderne stilfulle møblene hun og mannen har skaffet seg. Han tar dem med seg litt etter litt, mens Marie tyr til landet og farens bondegård som første steg til det som skal hele livets sår. Gérard og naturen blir det neste steget i hennes prosess mot å bli hel igjen.
Det er ikke tilfeldig at når det går galt i en Hamer-film, er dette gjerne knyttet til moderniteten. Odd Hortens Kafka-opplevelse på Gardermoen, der han skal møte Flo bak kulissene i selve det moderne maskineriet, er typisk i så måte. Han går seg vill i det som er en maskin for bevegelse og reiser. Selv sporer han nærmest av i maskiner og byråkrati. Den moderne driften etter rasjonalitet og effektivitet er også til hinder for at mennesker skal forstå seg selv og andre i Salmer fra kjøkkenet. Og behovet for en mellommann i Hamers foreløpig siste film er også et bisart utslag av en slags byråkratisering som ikke fører mye godt med seg.
At Marie i 1001 gram arbeider i Justervesenet er selvsagt også helt vesentlig. Livet hennes er plutselig blitt kaotisk, og alt som er fast blir flyktig og flytende, og det får henne til å stille de største spørsmålene i tilværelsen. Hennes første turer til Paris kretser om verifiseringen og kontrollveiingen av «den norske kiloen». Jakten på faste klare og målbare verdier preger arbeidet i Justervesenet. Livet hennes er ellers i skarp endring, settes stadig i bevegelse av kriser, savn og sorg mens hennes jobb er å sikre samfunnets stabilitet. Dersom ingen stadig kontrollerer og godkjenner kilo og liter vil det moderne samfunnet smuldre opp. At hennes fars aske veier litt mer enn en kilo, tittelens 1001 gram, er et signal på hvor vanskelig det er å veie og måle et liv.
Selv om Bent Hamers filmfortellinger ofte tar utgangspunkt i det moderne, sjøfarten i En dag til i solen eller vitenskap og rasjonalitet i Salmer fra kjøkkenet eller 1001 gram, er han alltid på tradisjonens side. Det er det mer tradisjonelle livet han ofte hyller, nøysomme og stille liv som ligger fjernt fra moderniteten. Dette spenningsfeltet mellom tradisjon og modernitet som Hamer risser opp i sine filmer, preger også hans skildringer av menn og kvinner.
Med unntak av 1001 gram ligger hovedvekten i Hamers filmer på menn og maskulinitet. Han var lenge kjent for å være de gamle menns poet, og dette gjorde at filmer som Eggs, Salmer fra kjøkkenet og O’Horten skilte seg ut fra den øvrige norske samtidsfilmen. Maskulinitet var ellers helt avgjørende i mange norske filmer på 1990- og 2000-tallet, men ved å skildre eldre menn skilte Hamers filmer seg likevel ut.
Hamers filmer tematiserer menns liv og forestillingsverden mer enn noe annet. Det er sammensatte skildringer av menn, fra førstereisgutten Almar til sistereismannen Odd Horten, men de aller fleste mennene i Bent Hamers filmer har noen sentrale trekk til felles. Filmviteren Tonje Skar Reiersen karakteriserte i sin tid mange av de mannlige norske filmkarakterene med begrepet «tilbaketrukket maskulinitet». Skar Reiersen trakk spesielt fram mennene i Hans Petter Molands filmer, men hennes karakteristikk av menn som er alene, avsides, kjølige, stille og som lever så å si ubemerket gjelder også i høyeste grad for Bent Hamers filmer. Skar Reiersens beskrivelse passer på overraskende mange menn i norske filmer siden 1990-tallet, og hun kunne ha skrevet om Hamers framstillinger av menn.
Mennene i Hamers filmer har ofte trukket seg tilbake, uten opprør og dramatikk, og de skiller seg sterkt fra vanlige forestillinger om aktive, sterke og handlende menn, som er så vanlig i film. Selvsagt finnes det unntak også i Hamers verden, men de som handler og tilsynelatende framstår som sterke, er ofte menn som det går litt galt med. Windy i En dag til i solen er et godt eksempel. Denne småkjeltringen synes å ha en finger med i alt som foregår av skumle affærer i den lille spanske havnebyen der filmen utspiller seg, men han kommer på kant med lokale kjeltringer, og det får katastrofale følger for de som befinner seg rundt ham. Navnet Windy signaliserer at han mangler substans. Han er bare som en vind som flyr gjennom livet. Hans kroppsholdning og måte å gå på imiterer ofte den sterke mannen, men han har bare tatt på seg en rolle og prøver å være tøffere enn han er.
De gamle mennene i de filmene som mange først og fremst forbinder med Hamer er gode eksempler på en tilbaketrukket maskulinitet. Det løper en tydelig linje fra Far og Moe i Eggs til Odd Horten i O’Horten. En reise endrer imidlertid livet, og det samme gjelder i Salmer fra kjøkkenet. Både Folke og Isak, for ikke å snakke om Isaks nabo Grant, som nesten mangler språk, men som likevel i en desperat gest prøver å bli kvitt Folke, fordi han opplever at han tar Isak fra ham.
Også i Hjem til jul finner vi tilbaketrukne menn som noen ganger passivt beveger seg gjennom livet, men også menn som brått handler, selv om dette ikke alltid er positivt. Selve kjernehistorien i denne kompliserte flettverkfilmen er kanskje historien om Paul. Han klarer ikke å godta at den tidligere hustruen har en ny mann, og at han ikke får treffe barna når han vil. Ved hjelp av legen Knut, som også viker unna hver gang kona vil snakke ut med ham, overtar Paul rollen til den nye mannen for en stakket stund. Som julenisse opplever han stjålne gleder, barnas oppsyn når han deler ut gaver, og hustruens lidenskapelige kjærtegn, men det hele er et tragisk maskespill. Det er når hun tror han er en annen at den tidligere hustruen vil ha Paul. Det å se og bli sett er et eksistensielt grunnmotiv som Hamer ofte vender tilbake til, og Pauls tragedie er ikke bare at han ikke lenger blir sett, men at eks-kona ser en annen bak julenissemasken. Når Paul handler, får det imidlertid brutale konsekvenser. På samme måte som Grant i Salmer fra kjøkkenet, eller Frank i The Middle Man, resulterer hans øyeblikk av aktivitet i aggresjon eller vold. De tilbaketrukne mennene i Hamers filmer slår av og til vilt omkring seg, og resultatet blir alltid tragisk.
Hamers to «amerikanske» filmer utforsker de mer negative sidene ved den tilbaketrukne maskuliniteten i enda sterkere grad enn hans norske filmer. Det er vanskelig fullt ut å like en film som Factotum. Til det er hovedpersonen Henri Chinaski for enstonig i sin lengsel etter rennesteinen, og hans holdning til livet, arbeid og spesielt kvinner har noen usympatiske sider ved seg. Hamer tonte ned det groteske og den sterke brune-striper-i-underbuksene-realismen som preget Charles Bukowskis roman, men det er en klar misogyn overtone også i filmen.
Ved å gjøre Chinaski mindre grotesk i filmatiseringen, og ved å flytte handlingen fram i tid til nåtiden, føles også Henrys maskulinitet mer tradisjonell og problematisk. Det er ikke tilfeldig at når Chinaski for et øyeblikk trer til siden av sitt maskuline dagdriverliv, preget av drikking, veddeløp, håpløse jobber og troløse kvinnfolk, er det med en homofob vits på leppene. Det er flere av disse i Bukowskis roman, men Hamer har valgt å beholde en av de viktigste, fordi det skal være en maskulin morsomhet. En dag bestemmer Henry seg for å vaske kåken, tilsynelatende noe som han aldri har tenkt på før, men det resulterer i en vits om at han er bekymret for at han er i ferd med å bli skeiv. I Bukowskis roman bidrar denne scenen til å understreke det groteske og overdrevne preget, i Hamers film blir denne mannsvitsen en lite morsom maskulin gest. Skeivhet er enten en vits eller en trussel i Hamers filmer, som for eksempel i skildringen av rollefiguren William i En dag til i solen.
Frank i The Middle Man er en mer kompleks og sammensatt figur. Vi får ikke vite så mye om ham, men aner etter hvert at det finnes en sentral hemmelighet i livet hans som til slutt bidrar til at han tilsynelatende forlater barndomshjemmets rede. Det er når Frank får jobb, og når han på ulike måter forsøker å manne seg opp, at ting går galt. Også her er tradisjonell aktiv mannlighet tydelig assosiert med aggresjon og vold. Rundt Frank kretser Bob og Arthur, som på ulike måter representerer voldsbærerne i det lille samfunnet der filmens handling utspiller seg.
Gérard i 1001 gram er ytterligere et eksempel på en mann som har trukket seg tilbake og lever et enkelt og stille liv. Det er det som gjør at Marie føler seg tiltrukket av ham. En gang var han viktig forsker, nå har han blitt gartner. Han klarer også, fordi han er en så forsiktig og tilbaketrukket person, å pleie Marie slik at hun heles igjen.
Kvinnene i Hamers filmer er ofte helt i periferien i fortellingene. I Eggs møter vi hjemmehjelpen Cylinda, Odd Horten har sin hybelvertinne Svea i Bergen, og i Salmer fra kjøkkenet er kvinner så å si helt fraværende. I mange tidlige Hamer-filmer er kvinner først og fremst knyttet til kropp, seksualitet og kjærlighet. Mest tradisjonell er En dag til i solen der Almar bokstavelig talt beveger seg mellom Jomfruen og Horen.
I Hamers filmografi skiller Hjem til jul og 1001 gram seg ut ved å ha mer sammensatte kvinnelige rollefigurer. Riktignok er Hortens mor i O’Horten viktig, som et forbilde ved å være kvinnelig skihopper, men hun er likevel perifer i filmen for øvrig. Hjem til jul presenterer oss for andre typer femininitet enn de vi har opplevd i tidligere Hamer-filmer, fra kvinnelige snikskyttere i Kosovo til juletreselgeren Johanne som fikser opp uteliggeren Jordan og ser tilbake på fortiden da de to var unge klønete kjærester.
1001 gram er på mange måter unntaket i Hamers filmproduksjon. Selv om spenningsfeltet mellom maskulinitet og femininitet står sentralt i de fleste av Hamers filmer, og spilles ut på ulike måter, er det ekstra spennende når han erstatter en tilbaketrukket mann med en tilbaketrukket kvinne. Marie er en typisk Hamer-figur, selv om hun er eneste kvinnelige hovedrollefigur i Hamers filmproduksjon til nå, men hun er mer flertydig og sammensatt enn både menn og kvinner i Hamers filmunivers.
Et siste viktig motiv i Bent Hamers filmer er spenningsfeltet mellom den store verden og det lille samfunnet. En typisk Hamer-karakter lever i et lite samfunn, en verden langt fra den store verden, men verden utenfor er likevel til stede både som fare og lokkelse. Gjennom radioen lytter Far og Moe i Eggs ikke bare til lokale nyheter, men hele verden er tilgjengelig. Det er en verden som er på avstand, og Fars reise til Småland under krigen er unntaket i et stille liv, men kremmerne som kommer med varer, hjemmehjelpen og veien utenfor representerer alt det som omkranser de to mennenes stillestående liv.
Noen ganger er selve stedet avgjørende, som Landstad i Salmer fra kjøkkenet. Ofte er det imidlertid livsverdenen til hovedpersonene som framstår som et lite «samfunn» preget av forsiktig stillstand. Det gjelder Isak og Grant i Salmer fra kjøkkenet, Far og Moe i Eggs, eller Odd Hortens livsverden i O’Horten. Det er ikke tilfeldig at Odd Horten beveger seg enten til Gardermoen eller til leiligheten til Trygve som han finner på gaten. Og Trygves leilighet er prydet av masker og figurer fra den store verden, som Horten har unngått og valgt å trekke seg tilbake fra.
I noen av Hamers filmer er spenningene mellom den store verden og det lille samfunnet mer flytende. I En dag til i solen er den lille spanske havnebyen der Almar befinner seg et sted i den store verden, men samtidig et lite samfunn i seg selv. Det samme preger småbyen Karmack i The Middle Man. Selv Henry Chinaski ses mot en bakgrunn av en mini-verden der alle barer er de samme og alle hotellrom egentlig de samme.
Mer komplekst og spennende er forholdet mellom det lille norske samfunnet og den store verden utenfor i Hjem til jul. Denne filmen starter i Kosovo, der en skarpskytter har et barn i siktet, og de små samlivsproblemene de norske menneskene har kontrasteres mot den store verdens større problemer og sorger. Men også gleder preger denne spenningen. Unge Thomas er forelsket i innvandrerjenta Bintu, og sammen ser de på stjernene. Og legen Knut tar ikke bare imot et barn, men han låner bilen sin til to innvandrere slik at også de kan komme seg til familien til jul. I Hjem til jul lar Hamer spenningene mellom det lille samfunnet og den store verden få en mer sammensatt rolle, noe som gjør at filmen fungerer sterkere. Det gir den Hamerske sorgmuntre og bittersøte grunntonen en varmere og rikere glød.
Om Factotum og The Middle Man skildrer baksiden av den amerikanske drømmen kan man kanskje også si at Hamers helnorske filmer tematiserer baksiden av den norske drømmen. Det lille samfunnet er alltid positivt skildret i Hamers filmverden, uansett hvor stillferdig, umoderne og tilbaketrukket det er, men veiene utenfor de små redene vi har laget gir også muligheter til bevegelse og vekst. Vi trenger både den store verden og det lille samfunnet, sier Hamer.
Bent Hamer har ofte blitt trukket fram som et eksempel på en ekte filmkunstner. Jeg har gjort det selv. Og han har en helt egen stemme. Det er ikke vanskelig å se at Hamer i større grad enn de aller fleste norske filmregissører har skapt et filmunivers som er unikt og personlig. Du kjenner igjen en Hamer-film på de bisarre hverdagsdetaljene, de poetiske skildringene av ensomhet og vennskap, og sitt helt særegne sorgmuntre og melankolske tonefall. Hamer arbeider i sine filmer med nyanser, klanger, sjatteringer og variasjoner mer enn bastante påstander. Han legger større vekt på det antydete og usagte enn de fleste norske regissører, og har troen på at undertekst skaper en sterkere klangbunn for hans originale og livsbejaende historier.
Nasjonalbibliotekets Hamer-boks er nok den perfekte julegaven for en som er interessert i film, men mye vil jo som kjent ha mer. Hvorfor ikke enda flere av hans kortfilmer? Noen av de tidlige filmene, som Makrellen er kommen, Happy Hour (1991), Søndagsmiddag (1991) og Stein (1992), hører hjemme i en slik boks som bokstavelig talt summerer opp nærmere tretti års filmvirke. Kortfilmen Applaus (1994) er fiks og morsom, men hvorfor ikke flere kortfilmer som ekstramateriale? Og kanskje er jeg klønete, men innmaten som holder diskene sammen er sannelig ikke den enkleste å håndtere. Det lille tekstheftet som følger med risser kompetent opp Hamers karriere, men er kanskje litt perspektivløs i sitt noe nærsynte og enkle blikk på Hamers karriere. Levi Henriksens lille tekst om samarbeidet med Hamer om Hjem til jul er imidlertid kostelig.
Åtte kvelder med Hamer-filmer var en rik og mektig opplevelse. Sett i sammenheng, å se den ene filmen etter den andre, gjorde det enda tydeligere hvordan hans karakterer levendegjøres gjennom små nyanser og presise detaljer. Hvordan hverdagsmennesker som nærmest har tilpasset seg livet gis poetisk kraft gjennom underfundig humor og småabsurde grep. I Hamers filmer møter vi sorgens mange ansikter, men også hvor viktige livets små gleder, tilfeldige møter og stillestående pusterom er. Det er som oftest med Hamers filmer at alt bare stemmer.
Dette er artikkel nummer 108 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
Nasjonalbibliotekets utgivelse av Bent Hamers spillefilmer gjør det mulig å gjøre dypdykk i filmkunstnerens verden på en ny måte, mener Gunnar Iversen. «Å se den ene filmen etter den andre, gjorde det enda tydeligere hvordan hans karakterer levendegjøres gjennom små nyanser og presise detaljer.»
Jeg traff Bent Hamer første gang på Filmhuset på Gärdet i Stockholm en gang i andre halvdel av 1980-årene. Vi var begge filmstudenter, men ganske raskt i den aller første samtalen i foajeen mellom de to kinoene Bio Victor og Bio Mauritz forsto jeg at Bent Hamer nok var mer interessert i å lage film enn å skrive om film. Seiling var også en lidenskap, og havet lokket, så jeg så ikke så mye til Bent i årene som fulgte. Selv om jeg hørte rykter om kortfilmer han ønsket å lage eller hadde laget, var det først helt i begynnelsen av 1990-tallet at jeg fullt ut forsto at han var et talent som hørte mer hjemme på filmsettet enn i biblioteket og forelesningssalen. Vi mistet kanskje en filmforsker da Hamer ikke avsluttet sine filmstudier, men vi fikk en virkelig filmkunstner isteden.
På Kortfilmfestivalen i 1991 hadde en Hamer-film med en lang og kronglete tittel premiere. Jeg kan huske at jeg var skeptisk. Hva var dette for noe? Katalogen sa ikke stort, men Per Oscarsson spilte hovedrollen og det var jo i seg selv spennende. Tittelen var hemmelighetsfull og forlokkende, men kanskje også noe selvhøytidelig og ambisiøs: Makrellen er kommen – og det finnes gjenger inni termoskoppen. Denne filmen skulle imidlertid vise seg å være langt fra selvhøytidelig. Snarere det motsatte var tilfellet. Den var lavmælt inntil det stillfarne. Men resultatet viste et mesterskap i kortformen.
Programomtalen bidro til å bygge opp forventningene, og samtalene før visningen på Kortfilmfestivalen havnet ofte i spekulasjoner om Hamers film, ikke minst utløst av den kryptiske omtalen: «Mennene som jobber på skipsverft i Sør-Norge er spesielt opptatt av tre ting: snekka si, hvor fisken står og været. Før og etter arbeidstid sveiver de på hjulet og legger i vei. Mot horisonten. Filmen er en dedikasjon til disse menn som søker lykken i det blå, og deres verden. Eller kort sagt: en film om lengde og bredde».
Mottakelsen av filmen var entusiastisk. I kortfilmnummeret til Z slo Ingrid Kristin Dokka kontant fast: «Alt bare stemte». Hun var begeistret for filmens humor, som først og fremst lå i det uventede og usannsynlige når en mann faller i sjøen og tilbringer tid på et skjær før alt bare kommer tilbake til ham: termosen, koppen – og båten. Dokka hadde satt seg fore å kritisk studere filmens stilgrep og formvalg, men ble så revet med at hun glemte å tenke på klipp eller musikk. Filmen var rett og slett så god at man bare lot seg rive med.
Selv om dette sikkert er en film Hamer i dag vil karakterisere som en ungdomssynd, peker den klart fram imot noen av de hovedmotivene som har preget hans filmer. Valget av Per Oscarsson som filmens rollefigur var djervt, men i årene som fulgte, først i kortfilmer og deretter i sine første langfilmer, vendte Hamer gang på gang tilbake til gamle menn og etablerte skuespillere som nærmest hadde gått ut på dato, men som viste at de fremdeles kunne spille skjorta av yngre skuespillere. Også de små nyansene og detaljene, og livets sorgmuntre absurdisme står sentralt i Makrellen er kommen.
At Bent Hamer er en regissør som skiller seg ut i en norsk sammenheng, er nærmest en selvfølgelighet. Ofte framstilles han som selve unntaket i en upersonlig filmkultur. Hamer hører til de få filmregissørene som trekkes fram som en virkelig auteur, en regissør med en helt egen personlig stil og form. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en Hamer-film. Hamer er en regissør som skaper filmer og filmatiske univers som har et helt spesielt særpreg som gjør at de skiller seg ut. Både gjennom de historiene han velger å fortelle, de rollefigurene han skaper, og de stemningsfulle miljøene han risser opp. Arbeidet med skuespillerne er alltid viktig. Og stil og form er også avgjørende. Spesielt en langsom og ettertenksom rytme som gjør at filmenes karakterer og miljøer synker inn i den som ser. Rytmen bidrar til å skape et knippe følelser som det er vanskelig å viske bort når filmen er over. Hamers filmer gjør rett og slett alltid inntrykk. Alt bare stemmer.
Bent Hamers spesielle rolle i filmbransjen i de siste tretti årene illustreres ikke minst av at Nasjonalbiblioteket nylig har utgitt alle hans spillefilmer i en pen liten boks. For en regissør som fremdeles er aktiv er dette uvanlig, men det beviser hvilket inntrykk hans åtte spillefilmer har gjort og hvor sentral hans produksjon er i nyere norsk film.
Åtte kvelder på rad ga jeg meg hen til Bent Hamers spesielle filmverden. Filmene hadde jeg jo sett før, noen av dem mange ganger, og noen hadde jeg skrevet om før også, men å se alle hans spillefilmer kronologisk var en ny opplevelse som gjorde ekstra inntrykk. Nasjonalbibliotekets boks gjør det mulig å gjøre dypdykk ned i Hamers verden på en ny måte. Når jeg kom til overflaten igjen syntes det klart at det fantes noen klare hovedlinjer som løp gjennom de åtte filmene.
Fire tematiske kontraster og motsetningspar står helt sentralt i Hamers imponerende verk, og de bidrar til å skape en spenning i følelse og form. Hamers livsbejaende filmfortellinger pendler alltid mellom bevegelse og stillstand, mellom modernitet og tradisjon, mellom maskulinitet og femininitet, og i skillet mellom det lille samfunnet og den store verden. Det er i spenningsfeltene mellom disse fire hovedmotivene at Hamers rollefigurer befinner seg.
Motsetningsparet bevegelse og stillstand er helt avgjørende i Hamers debutspillefilm Eggs (1995). Det livet de to gamle brødrene Moe og Far lever er harmonisk og fylt av de små gleder, men det er samtidig liv som har stått stille. Vi befinner oss et sted på landsbygda, og vinteren er i ferd med å legge et stille lokk på tilværelsen. Midt i denne stillstanden gnager den fortiede hendelsen som skal føre til at fortiden kaster en skygge over nåtiden. For lang tid siden, under krigen, tok Far en tur med mopeden sin over grensen til Sverige. Det er det lengste en av brødrene har reist. Og snart skal deres tilværelse endres på grunn av Fars reise. Han gjorde en kvinne gravid i Småland, og hans voksne sønn Konrad skal dukke opp, fordi Konrads mor er blitt alvorlig syk. Og som den gjøkungen han er, skal sønnen dytte Moe ut av det trygge redet han og broren har bygget opp omkring seg gjennom et langt liv.
Det er ikke tilfeldig at Eggs åpner og slutter med bilder av veien. Den veien som leder ut og bort, som har så mange muligheter, men som også åpner opp for like mange farer som forlokkende eventyr. Den går like utenfor huset der Moe og Far bor, men de har ikke fulgt veien langt bort. Brøytebilene holder veien fri for snø, i et gnistregn av muligheter, og i filmens avslutning er det Moe som forlater barndomshjemmets rede i en brøytebil, og reiser av gårde et steds hen. Stillstanden i livet hans er erstattet av bevegelse.
Konrad er symbolet på livets kaoskrefter som tvinger fram endring og bevegelse i livene til Far og Moe. Selv synes Konrad å sitte stille. Men han har en særegen makt over de to piperøykende, trandrikkende og grøtspisende tøffelheltene. Deres hverdagsliv er fylt av enkle rutiner og ritualer, og den store verden er til stede i form av den gamle radioen, men Moe og Far har omfavnet bakevjen som en trygg havn i en hjerteløs verden. Nå Moe reiser er det med en sorgmunter og bittersøt undertone, men også med et håp og et løfte om lykke.
Eggs var en film som nærmest ble til på ren trass. Manuskriptet ble behandlet av Norsk Filminstitutt høsten 1992, men hele støtteordningen for spillefilm her i landet var i ferd med å endres fra et produksjonsutvalg til spillefilmkonsulenter, og gang på gang syntes Hamers prosjekt å falle mellom stolene. Eggs lot seg likevel realisere med midler fra kortfilmbevilgningen samt fra det nyetablerte kino- og fjernsynsfondet. At Eggs var noe helt eget var åpenbart også utenfor landets grenser. Hamers film ble tatt ut til Cannes-festivalen der den ble vist i programmet Quinzaine des Réalisateurs. I 1995 var dette litt av en sensasjon, og da Amanda-prisene skulle deles ut fikk filmen prisen for beste kinofilm i 1995. Hovedrolleinnehaverne Sverre Hansen og Kjell Stormoen delte også prisen for beste mannlige skuespiller.
Hamers andre spillefilm ble av mange regnet som et lite hvileskjær, og En dag til i solen (1998) framstår i dag nærmest som en original oppvekstskildring. Det er imidlertid liten tvil om hvem som laget filmen. Alt det som Hamer vender tilbake til og varierer i film etter film, er også til stede her. Ikke minst kontrasten mellom bevegelse og stillstand. Nok en gang befinner vi oss i en søvnig bakevje, men i en liten spansk havneby og ikke i det norske innlandet.
En dag til i solen skildrer det som framstår som en pause i livet til unge Almar. Fordi den gamle klokka han har arvet fra bestefaren, og som betyr så mye for ham, trenger å repareres for ikke å bli ødelagt av saltvannet den har havnet i, blir han igjen i havnebyen selv om båten hans reiser. Klokka og tiden stopper for en kort stund for Almar, men det blir samtidig begivenhetsrike dager. Møtet med Marta ender tragisk, men det gir ham en forsmak på kjærligheten og seksualiteten, og vennskapet med den akterutseilte sjømannen og småkjeltringen Windy gir ham en annen type lærdom for livet.
De to uhellene som rammer inn Almars korte pause i den lille spanske havnebyen, før han på nytt reiser videre, er signaler på livets ofte skjebnesvangre tilfeldigheter. De gjør at livet tar en annen retning. De sporer ikke av, men ansporer til noe. Om Almars liv står stille noen dager imellom livet i rastløs bevegelse til sjøs, er det likevel den tiden som kanskje endrer ham mest. Reisen må avbrytes for en kort stund for at han skal kunne smake på voksenlivet og finne seg en ny identitet som voksen.
Det er en bevegelse til stillstand som også kjennetegner svenske Folke Nilssons arbeidsreise i Hamers tredje spillefilm Salmer fra kjøkkenet (2003). Hans jobb på Hemmens Forskningsinstitut bringer ham over grensen, til norske Landstad. Det er et sted preget av et overskudd av gamle ungkarer, og Folke skal studere hverdagslivet og kjøkkenvanene til gamle Isak. Vitenskap og vennskap står sentralt i denne filmen, som mange holder for å være Bent Hamers aller beste, og den kalde distansen som Folke skal holde for at hans observasjoner av Isak skal være vitenskapelige erstattes av et varmt og nært vennskap. Når Folke til slutt erstatter Isak, har også han gjort en sentral livsreise.
I sine neste filmer skildrer Hamer spenningene mellom bevegelse og stillstand på to svært forskjellige måter. Charles Bukowski-filmatiseringen Factotum (2005) gir et bilde av et rastløst og selvdestruktivt liv der bevegelse alltid er en illusjon. Hovedpersonen Hank Chinaski klarer ikke å holde på noen av de mange jobbene har tar for å få penger til å skrive og drikke. Han flakker rundt i tilværelsen, fra sted til sted, men ender alltid tilbake der han startet. Lokfører Odd Horten i O’Horten (2007) er Chinaskis motsetning. Også han er alltid i bevegelse, fordi han kjører tog som yrke, men livet hans har likevel kanskje mest av alt stått stille. Så synes alt å spore av, stillstand erstattes av bevegelse og en rekke små tilfeldigheter, som bringer ham til ulike hendelser og møter som får ham til å se annerledes på pensjonisttilværelsen. Den siste reisen hans i filmen er den alle største. Han har hatt Bergensbanen som sin arbeidsplass, men nå setter han kursen til Bergen for å møte Svea. Og kanskje endrer denne reisen livet hans på alle måter.
Flettverkfortellingen Hjem til jul (2010), basert på Levi Henriksens noveller, representerer en liten strømvending i Hamers karriere. Persongalleriet er større, fortellernettverket mer sammensatt og komplisert, og bevegelsene mer tvetydige. Grunntonen er imidlertid den samme som alltid, en sorgmunter og bittersøt blåtone som gis en ekstra sår bakgrunn ved å tematisere julefeiring og julestemning. Men fysisk bevegelse, enten det er fra Kosovo til Norge, togreisen til den alkoholiserte uteliggeren Jordan, eller de mange små reisene personene på det lille stedet må ta, alt dette skaper det typiske Hamerske spenningsfeltet mellom stillstand og bevegelse også i denne filmen. Og noen av rollefigurene endres på grunn av en reise og et møte, som legen Knuts beslutning om ikke å flykte fra ektefellen og beslutningen om å bli og satse på et nytt liv.
Den samme pendlende bevegelsen mellom en fysisk reise og en indre følelsesmessig endring preger 1001 gram (2014). Her møter vi for første gang en kvinnelig hovedperson i en Hamer-film. Marie Ernst, som spilles på mesterlig måte av Ane Dahl Torp, opplever at alt går i stykker omkring henne. Hun har akkurat gått gjennom et samlivsbrudd, og så dør faren. Alt spilles ut mot arbeidet hennes i Justervesenet. Marie reiser fram og tilbake til Paris flere ganger i løpet av filmen, og det er på en av reisene til Paris at hun møter Gérard som får henne til å åpne seg opp og se lysere på livet igjen.
I sin foreløpig siste spillefilm The Middle Man (2021) møter vi nok en gang mennesker som nærmest er strandet på et lite sted og som ikke kan komme seg vekk. Frank er arbeidsløs, og han har ikke vært utenfor det redet barndomshjemmet representerer. Hans nye jobb som mellommann i den ulykkerammede småbyen, den som bringer bud om dårlige nyheter, bringer fram et mørke i ham som er farlig og som truer med å ødelegge ham og omgivelsene, men den tvetydige slutten på historien gir håp om et nytt liv for Frank og hans flamme Blenda. Nok en gang står reisen for noe positivt i en Hamer-film, selv om det er mer tvetydig i denne filmen enn i de fleste av hans tidligere filmer.
Bevegelse og stillstand, reiser og stillestående liv, står helt sentralt i Hamers verk fra Eggs til The Middle Man. Som oftest er bevegelse og det å reise den positive polen i fortellingen, men Hamer har sans for tradisjonelle og stille liv også. Det som gjør Hamers filmer så levende og mangetydige er at han aldri blir for bastant, skjematisk eller tydelig i spillet mellom de ulike motsetningsparene som lyser så sterkt i hans filmer. Noen ganger forandres hans rollefigurer av å stå stille for en stund, noen ganger endrer reisen alt.
Da Marie møter Gérard i 1001 gram forteller han henne at han har et slags amatørforskningsprosjekt knyttet til fuglesang. Han har observert at sisikens sang endrer seg hvorvidt den er på landet eller i byen. Når man nærmer seg metropolen Paris blir fuglesangen stadig høyere, sier han. Det er som om fuglene må kjempe med støyen i storbyen, og bli stadig mer høylytte. Marie blir med Gérard ut i skogen for å lytte til fuglesangen, og det er reisene ut av byene, enten det er i Norge eller i Frankrike, som bidrar til å gjøre det tomme livet hennes lettere å leve.
Dette er en typisk Hamer-scene i den forstand at han lader sine bilder og fortellinger med en særegen respekt for tradisjon. Han skildrer ofte stille liv. Selv om Far og Moe lever et tilbaketrukket liv i Eggs er det ikke et tomt og meningsløst liv. Det er snarere et rikere liv, fordi de små ting og de små nyansene bety så mye mer. Når Moe danser i sine lange underbukser til The Andrews Sisters på radioen, som synger om Trinidad og drinker med rom og cola, er det ikke bare et tegn på et liv som nærmest er stivnet i fortiden, men også for å vise hva tradisjon betyr.
Det er ikke det aller mest moderne livet som Hamer skildrer i sine filmer, men snarere umoderne liv som stiller spørsmål til moderniteten. Moe og Far, Isak, Odd Horten og mange av de andre hovedpersonene i Hamers filmer lever i en verden som er bemerkelsesverdig gammel, preget av alle de små tradisjonelle tingene som piperøyking eller radiolytting. Toget Horten kjører er ultramoderne, men hans liv har nærmest stått stille i årevis. Almars klokke som han ønsker skal bli reparert, er bestefarens gamle lommeur. Og Marie i 1001 gram lever i en leilighet som langsomt tømmes for alle de ultramoderne stilfulle møblene hun og mannen har skaffet seg. Han tar dem med seg litt etter litt, mens Marie tyr til landet og farens bondegård som første steg til det som skal hele livets sår. Gérard og naturen blir det neste steget i hennes prosess mot å bli hel igjen.
Det er ikke tilfeldig at når det går galt i en Hamer-film, er dette gjerne knyttet til moderniteten. Odd Hortens Kafka-opplevelse på Gardermoen, der han skal møte Flo bak kulissene i selve det moderne maskineriet, er typisk i så måte. Han går seg vill i det som er en maskin for bevegelse og reiser. Selv sporer han nærmest av i maskiner og byråkrati. Den moderne driften etter rasjonalitet og effektivitet er også til hinder for at mennesker skal forstå seg selv og andre i Salmer fra kjøkkenet. Og behovet for en mellommann i Hamers foreløpig siste film er også et bisart utslag av en slags byråkratisering som ikke fører mye godt med seg.
At Marie i 1001 gram arbeider i Justervesenet er selvsagt også helt vesentlig. Livet hennes er plutselig blitt kaotisk, og alt som er fast blir flyktig og flytende, og det får henne til å stille de største spørsmålene i tilværelsen. Hennes første turer til Paris kretser om verifiseringen og kontrollveiingen av «den norske kiloen». Jakten på faste klare og målbare verdier preger arbeidet i Justervesenet. Livet hennes er ellers i skarp endring, settes stadig i bevegelse av kriser, savn og sorg mens hennes jobb er å sikre samfunnets stabilitet. Dersom ingen stadig kontrollerer og godkjenner kilo og liter vil det moderne samfunnet smuldre opp. At hennes fars aske veier litt mer enn en kilo, tittelens 1001 gram, er et signal på hvor vanskelig det er å veie og måle et liv.
Selv om Bent Hamers filmfortellinger ofte tar utgangspunkt i det moderne, sjøfarten i En dag til i solen eller vitenskap og rasjonalitet i Salmer fra kjøkkenet eller 1001 gram, er han alltid på tradisjonens side. Det er det mer tradisjonelle livet han ofte hyller, nøysomme og stille liv som ligger fjernt fra moderniteten. Dette spenningsfeltet mellom tradisjon og modernitet som Hamer risser opp i sine filmer, preger også hans skildringer av menn og kvinner.
Med unntak av 1001 gram ligger hovedvekten i Hamers filmer på menn og maskulinitet. Han var lenge kjent for å være de gamle menns poet, og dette gjorde at filmer som Eggs, Salmer fra kjøkkenet og O’Horten skilte seg ut fra den øvrige norske samtidsfilmen. Maskulinitet var ellers helt avgjørende i mange norske filmer på 1990- og 2000-tallet, men ved å skildre eldre menn skilte Hamers filmer seg likevel ut.
Hamers filmer tematiserer menns liv og forestillingsverden mer enn noe annet. Det er sammensatte skildringer av menn, fra førstereisgutten Almar til sistereismannen Odd Horten, men de aller fleste mennene i Bent Hamers filmer har noen sentrale trekk til felles. Filmviteren Tonje Skar Reiersen karakteriserte i sin tid mange av de mannlige norske filmkarakterene med begrepet «tilbaketrukket maskulinitet». Skar Reiersen trakk spesielt fram mennene i Hans Petter Molands filmer, men hennes karakteristikk av menn som er alene, avsides, kjølige, stille og som lever så å si ubemerket gjelder også i høyeste grad for Bent Hamers filmer. Skar Reiersens beskrivelse passer på overraskende mange menn i norske filmer siden 1990-tallet, og hun kunne ha skrevet om Hamers framstillinger av menn.
Mennene i Hamers filmer har ofte trukket seg tilbake, uten opprør og dramatikk, og de skiller seg sterkt fra vanlige forestillinger om aktive, sterke og handlende menn, som er så vanlig i film. Selvsagt finnes det unntak også i Hamers verden, men de som handler og tilsynelatende framstår som sterke, er ofte menn som det går litt galt med. Windy i En dag til i solen er et godt eksempel. Denne småkjeltringen synes å ha en finger med i alt som foregår av skumle affærer i den lille spanske havnebyen der filmen utspiller seg, men han kommer på kant med lokale kjeltringer, og det får katastrofale følger for de som befinner seg rundt ham. Navnet Windy signaliserer at han mangler substans. Han er bare som en vind som flyr gjennom livet. Hans kroppsholdning og måte å gå på imiterer ofte den sterke mannen, men han har bare tatt på seg en rolle og prøver å være tøffere enn han er.
De gamle mennene i de filmene som mange først og fremst forbinder med Hamer er gode eksempler på en tilbaketrukket maskulinitet. Det løper en tydelig linje fra Far og Moe i Eggs til Odd Horten i O’Horten. En reise endrer imidlertid livet, og det samme gjelder i Salmer fra kjøkkenet. Både Folke og Isak, for ikke å snakke om Isaks nabo Grant, som nesten mangler språk, men som likevel i en desperat gest prøver å bli kvitt Folke, fordi han opplever at han tar Isak fra ham.
Også i Hjem til jul finner vi tilbaketrukne menn som noen ganger passivt beveger seg gjennom livet, men også menn som brått handler, selv om dette ikke alltid er positivt. Selve kjernehistorien i denne kompliserte flettverkfilmen er kanskje historien om Paul. Han klarer ikke å godta at den tidligere hustruen har en ny mann, og at han ikke får treffe barna når han vil. Ved hjelp av legen Knut, som også viker unna hver gang kona vil snakke ut med ham, overtar Paul rollen til den nye mannen for en stakket stund. Som julenisse opplever han stjålne gleder, barnas oppsyn når han deler ut gaver, og hustruens lidenskapelige kjærtegn, men det hele er et tragisk maskespill. Det er når hun tror han er en annen at den tidligere hustruen vil ha Paul. Det å se og bli sett er et eksistensielt grunnmotiv som Hamer ofte vender tilbake til, og Pauls tragedie er ikke bare at han ikke lenger blir sett, men at eks-kona ser en annen bak julenissemasken. Når Paul handler, får det imidlertid brutale konsekvenser. På samme måte som Grant i Salmer fra kjøkkenet, eller Frank i The Middle Man, resulterer hans øyeblikk av aktivitet i aggresjon eller vold. De tilbaketrukne mennene i Hamers filmer slår av og til vilt omkring seg, og resultatet blir alltid tragisk.
Hamers to «amerikanske» filmer utforsker de mer negative sidene ved den tilbaketrukne maskuliniteten i enda sterkere grad enn hans norske filmer. Det er vanskelig fullt ut å like en film som Factotum. Til det er hovedpersonen Henri Chinaski for enstonig i sin lengsel etter rennesteinen, og hans holdning til livet, arbeid og spesielt kvinner har noen usympatiske sider ved seg. Hamer tonte ned det groteske og den sterke brune-striper-i-underbuksene-realismen som preget Charles Bukowskis roman, men det er en klar misogyn overtone også i filmen.
Ved å gjøre Chinaski mindre grotesk i filmatiseringen, og ved å flytte handlingen fram i tid til nåtiden, føles også Henrys maskulinitet mer tradisjonell og problematisk. Det er ikke tilfeldig at når Chinaski for et øyeblikk trer til siden av sitt maskuline dagdriverliv, preget av drikking, veddeløp, håpløse jobber og troløse kvinnfolk, er det med en homofob vits på leppene. Det er flere av disse i Bukowskis roman, men Hamer har valgt å beholde en av de viktigste, fordi det skal være en maskulin morsomhet. En dag bestemmer Henry seg for å vaske kåken, tilsynelatende noe som han aldri har tenkt på før, men det resulterer i en vits om at han er bekymret for at han er i ferd med å bli skeiv. I Bukowskis roman bidrar denne scenen til å understreke det groteske og overdrevne preget, i Hamers film blir denne mannsvitsen en lite morsom maskulin gest. Skeivhet er enten en vits eller en trussel i Hamers filmer, som for eksempel i skildringen av rollefiguren William i En dag til i solen.
Frank i The Middle Man er en mer kompleks og sammensatt figur. Vi får ikke vite så mye om ham, men aner etter hvert at det finnes en sentral hemmelighet i livet hans som til slutt bidrar til at han tilsynelatende forlater barndomshjemmets rede. Det er når Frank får jobb, og når han på ulike måter forsøker å manne seg opp, at ting går galt. Også her er tradisjonell aktiv mannlighet tydelig assosiert med aggresjon og vold. Rundt Frank kretser Bob og Arthur, som på ulike måter representerer voldsbærerne i det lille samfunnet der filmens handling utspiller seg.
Gérard i 1001 gram er ytterligere et eksempel på en mann som har trukket seg tilbake og lever et enkelt og stille liv. Det er det som gjør at Marie føler seg tiltrukket av ham. En gang var han viktig forsker, nå har han blitt gartner. Han klarer også, fordi han er en så forsiktig og tilbaketrukket person, å pleie Marie slik at hun heles igjen.
Kvinnene i Hamers filmer er ofte helt i periferien i fortellingene. I Eggs møter vi hjemmehjelpen Cylinda, Odd Horten har sin hybelvertinne Svea i Bergen, og i Salmer fra kjøkkenet er kvinner så å si helt fraværende. I mange tidlige Hamer-filmer er kvinner først og fremst knyttet til kropp, seksualitet og kjærlighet. Mest tradisjonell er En dag til i solen der Almar bokstavelig talt beveger seg mellom Jomfruen og Horen.
I Hamers filmografi skiller Hjem til jul og 1001 gram seg ut ved å ha mer sammensatte kvinnelige rollefigurer. Riktignok er Hortens mor i O’Horten viktig, som et forbilde ved å være kvinnelig skihopper, men hun er likevel perifer i filmen for øvrig. Hjem til jul presenterer oss for andre typer femininitet enn de vi har opplevd i tidligere Hamer-filmer, fra kvinnelige snikskyttere i Kosovo til juletreselgeren Johanne som fikser opp uteliggeren Jordan og ser tilbake på fortiden da de to var unge klønete kjærester.
1001 gram er på mange måter unntaket i Hamers filmproduksjon. Selv om spenningsfeltet mellom maskulinitet og femininitet står sentralt i de fleste av Hamers filmer, og spilles ut på ulike måter, er det ekstra spennende når han erstatter en tilbaketrukket mann med en tilbaketrukket kvinne. Marie er en typisk Hamer-figur, selv om hun er eneste kvinnelige hovedrollefigur i Hamers filmproduksjon til nå, men hun er mer flertydig og sammensatt enn både menn og kvinner i Hamers filmunivers.
Et siste viktig motiv i Bent Hamers filmer er spenningsfeltet mellom den store verden og det lille samfunnet. En typisk Hamer-karakter lever i et lite samfunn, en verden langt fra den store verden, men verden utenfor er likevel til stede både som fare og lokkelse. Gjennom radioen lytter Far og Moe i Eggs ikke bare til lokale nyheter, men hele verden er tilgjengelig. Det er en verden som er på avstand, og Fars reise til Småland under krigen er unntaket i et stille liv, men kremmerne som kommer med varer, hjemmehjelpen og veien utenfor representerer alt det som omkranser de to mennenes stillestående liv.
Noen ganger er selve stedet avgjørende, som Landstad i Salmer fra kjøkkenet. Ofte er det imidlertid livsverdenen til hovedpersonene som framstår som et lite «samfunn» preget av forsiktig stillstand. Det gjelder Isak og Grant i Salmer fra kjøkkenet, Far og Moe i Eggs, eller Odd Hortens livsverden i O’Horten. Det er ikke tilfeldig at Odd Horten beveger seg enten til Gardermoen eller til leiligheten til Trygve som han finner på gaten. Og Trygves leilighet er prydet av masker og figurer fra den store verden, som Horten har unngått og valgt å trekke seg tilbake fra.
I noen av Hamers filmer er spenningene mellom den store verden og det lille samfunnet mer flytende. I En dag til i solen er den lille spanske havnebyen der Almar befinner seg et sted i den store verden, men samtidig et lite samfunn i seg selv. Det samme preger småbyen Karmack i The Middle Man. Selv Henry Chinaski ses mot en bakgrunn av en mini-verden der alle barer er de samme og alle hotellrom egentlig de samme.
Mer komplekst og spennende er forholdet mellom det lille norske samfunnet og den store verden utenfor i Hjem til jul. Denne filmen starter i Kosovo, der en skarpskytter har et barn i siktet, og de små samlivsproblemene de norske menneskene har kontrasteres mot den store verdens større problemer og sorger. Men også gleder preger denne spenningen. Unge Thomas er forelsket i innvandrerjenta Bintu, og sammen ser de på stjernene. Og legen Knut tar ikke bare imot et barn, men han låner bilen sin til to innvandrere slik at også de kan komme seg til familien til jul. I Hjem til jul lar Hamer spenningene mellom det lille samfunnet og den store verden få en mer sammensatt rolle, noe som gjør at filmen fungerer sterkere. Det gir den Hamerske sorgmuntre og bittersøte grunntonen en varmere og rikere glød.
Om Factotum og The Middle Man skildrer baksiden av den amerikanske drømmen kan man kanskje også si at Hamers helnorske filmer tematiserer baksiden av den norske drømmen. Det lille samfunnet er alltid positivt skildret i Hamers filmverden, uansett hvor stillferdig, umoderne og tilbaketrukket det er, men veiene utenfor de små redene vi har laget gir også muligheter til bevegelse og vekst. Vi trenger både den store verden og det lille samfunnet, sier Hamer.
Bent Hamer har ofte blitt trukket fram som et eksempel på en ekte filmkunstner. Jeg har gjort det selv. Og han har en helt egen stemme. Det er ikke vanskelig å se at Hamer i større grad enn de aller fleste norske filmregissører har skapt et filmunivers som er unikt og personlig. Du kjenner igjen en Hamer-film på de bisarre hverdagsdetaljene, de poetiske skildringene av ensomhet og vennskap, og sitt helt særegne sorgmuntre og melankolske tonefall. Hamer arbeider i sine filmer med nyanser, klanger, sjatteringer og variasjoner mer enn bastante påstander. Han legger større vekt på det antydete og usagte enn de fleste norske regissører, og har troen på at undertekst skaper en sterkere klangbunn for hans originale og livsbejaende historier.
Nasjonalbibliotekets Hamer-boks er nok den perfekte julegaven for en som er interessert i film, men mye vil jo som kjent ha mer. Hvorfor ikke enda flere av hans kortfilmer? Noen av de tidlige filmene, som Makrellen er kommen, Happy Hour (1991), Søndagsmiddag (1991) og Stein (1992), hører hjemme i en slik boks som bokstavelig talt summerer opp nærmere tretti års filmvirke. Kortfilmen Applaus (1994) er fiks og morsom, men hvorfor ikke flere kortfilmer som ekstramateriale? Og kanskje er jeg klønete, men innmaten som holder diskene sammen er sannelig ikke den enkleste å håndtere. Det lille tekstheftet som følger med risser kompetent opp Hamers karriere, men er kanskje litt perspektivløs i sitt noe nærsynte og enkle blikk på Hamers karriere. Levi Henriksens lille tekst om samarbeidet med Hamer om Hjem til jul er imidlertid kostelig.
Åtte kvelder med Hamer-filmer var en rik og mektig opplevelse. Sett i sammenheng, å se den ene filmen etter den andre, gjorde det enda tydeligere hvordan hans karakterer levendegjøres gjennom små nyanser og presise detaljer. Hvordan hverdagsmennesker som nærmest har tilpasset seg livet gis poetisk kraft gjennom underfundig humor og småabsurde grep. I Hamers filmer møter vi sorgens mange ansikter, men også hvor viktige livets små gleder, tilfeldige møter og stillestående pusterom er. Det er som oftest med Hamers filmer at alt bare stemmer.
Dette er artikkel nummer 108 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
