«Det er særlig en bunke eldre norske filmer jeg vil anbefale å legge fysisk under juletreet. Og de ser alle bedre ut enn noen gang. Flekk dem opp på den største skjermen eller lerretet du har». Jon Inge Faldalen har tatt gjensyn med filmene fra den nye Blu-ray-satsingen «Norske filmklassikere».
Krigstid er komedietid, også blant de norske filmklassikere, der den tettstappete farsen Den forsvundne pølsemaker (1941) er eldstemann ut i første bolk på Blu-ray fra «Norske Filmklassikere», med Leif Juster i en av sine glansroller. I mørket av en herre med bart kan også klassikerrevyvisa med det repeterte refrengspørsmålet «Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?» leses som en rimelig uærbødig lavversjon av korsfestelsens «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?».
«Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?»
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
God jul!
Jesusbarnet på korset.
Lavpannebraskens genialitet.
Norsk film, hvor har du gjort fra deg?
Før er mye mer enn nå. Og hva slags norsk historie, og hva slags norsk filmhistorie, forteller de ti første diskene? Hva har vi gjort fra oss? Nordmenn kan også ha det gøy. Litt morro, serru. Sang! Det uskikkelige, nær det usømmelige. Begjær. Erotikk. Rus. Fyll. Latter. Sjokolade. «Kakao, fitter og hamburgere.» Crazykomedie. Juster, Kolstad, Heide-Steen. Et folk som elsker hyttetur så mye at dødsfall i reisefølget kun legger en liten demper på opplevelsen. Og der vhs-kassetten straffet syndig spoling med skurr, og gjentatte blikk etter hvert fjernet det du begjærte, forblir en Blu-ray-fil hemmelig uberørt.
Først ut er en herlig «dum idé»-film. Musikalkomedien Den forsvundne pølsemaker av Toralf Sandø – med Juster i hovedrollen – inneholder alt man kan ønske seg av «Morn», «Å jasså, det skal vi bli to om», «Be meg om alt, bare ikke om sjokolade», «Jeg elsker deg» etterfulgt av «Nå får du holde opp!», «Hold kjeft, din sau», «Schatollet» og «Hiv ham ned i elevatorsjakten». «Fjompenisse!» og «Tullebukk!» Diesen er kostelig som slapsticksidekick i Rask og Gløgg, et klassisk komediepar, to svennedetektiver med forkledninger, skjeggnapp og gjentatte ordspill med «H. Brand» og «håbrann». Følgeslutningens uvitenskap. Juster stopper strømpe med tunga klemt mellom leppene, synger revynummer og heises opp så føttene spreller chaplinsk oppunder scenetaket, tråkker rake rak, og igjen. Det er kiling, snubling, skramling, håndgemeng og morseskalling i en koffert. Justers spenstige legemes sjeldne skjelett leverer kontrollert kaos, lik en anakronistisk Kramer. Gi ham et loft, et vindu, en gyngestol, en krakk og en kasse, la ham bli en takpappskalle, la ham løpe Oslo gatelangs med ryggen mot hakekorset bak seg, hoppe på trikk og tandemsykkel, jaktes som i en stumfilm, fanges i garnet, hundset og herset med. «Om hundre år er allting glemt», sies det. Neppe. «Morn!»
Hva var vel livet uten Nils R. Müllers romantiske musikalkomedie Vi gifter oss, som åpner med føtter i fjæra og en sykkelkrasj som søtmøte. Her trås tandemsykkelen bedre i takt. En seriøs overstemme forteller om sang, musikk, komposisjon og noter, og fra hans tangenter klippes det til hennes skrivemaskin. Her er det også «Morn» og «Morn, morn», foran alvor med menn i dress på bakprojeksjonen. De unge venter på hus bygget på egen tomt (en kime til Norske byggeklosser) og må ugift snike og leke par på kjøkkenet i hybel, leilighet og villa, på kantene av tidenes generasjonskløft. Det stoppes strømper og leses bøker om barn. Noen minutter tidligere har vi sett regndråpene skli bortover telefontrådene, og plutselig ser Henki Kolstads karakter musikken i animerte fuglers posisjoner, hvorpå Inger Marie Andersens karakter gir dem ordene «Hva var vel livet uten deg?». Sang, dans, smil, lykke.
Carlmar film står i stavskrift i snøen ved sporet i åpningsinnstillingen av Edith Carlmars forviklingskomedie Fjols til fjells, om et hotell i særklasse, Hurumhei, mange meter under enhver kritikk, der Juster (igjen) som hotellvanstyrer Poppe klomser, brekker skitupp og sverger på sine lange, tynne, spisse knær lenge før Basil Fawlty, og det bæres kostymer fortsatt i bruk på dagens regjeringskonferanser. «Ser du ikke de norske filmene?», spør en mann. «Jo, hvis det ikke går noe annet så», svarer «Rudolf». Som i pølsemakeren er det fysisk humor og ordspill, med firhendig spill alene og dypfryse en liten løype. Unni Bernhoft i pikkolodrag synger og leverer replikker som mer enn matcher Juster. «Det hjelper alltid med en drink.»
I disse eldste filmklassikerne er karakterene gjerne kunstnere, musikere, skuespillere og forfattere. «Redd?» Vi møter Kolstad på ny, nå som forfatter, i Kåre Bergstrøms mesterlige mageplask De dødes tjern, en skarpinger til skogs om en ordentlig saftig mordsak, et gammelt sagn og dragsuget fra et tjern, lenge før Fredag den 13.. Lik en smeltet kanne i Vi gifter oss settes kaffekanna her rett i koppen. «Kom a, kjerring. Inn og kok!» Gråvik, Blåtjern, uhyggelige dagbøker, sug i sjelen, psykoanalyse, hypnose, magi, telepati og lummert: «Mener du… mord?» «Ja.» De levendes tjernvisjoner skaper mollstemte toner i store, brede bilder av ensemblet. Kolstad er igjen del av en omfavnelse ved vannkanten, og nattkvinnens (hvem er det egentlig?) strake fall framover, med mage- og ansiktsplask inn i sin vannspeiling og nedover i dypet har aldri vært skarpere. Mennesket er omgitt av en veldig natt, med et begjær etter å se, og se klarere.
Ola Wingers absurd surrealistiske barnefilm Knutsen & Ludvigsen – inkludert Harald Heide-Steen – er en musikalkomedie om to uskikkelige rampegutter, to fjols i tunnel som liker uskyldig ødeleggelse og kaos, i opposisjon til myndigheter og mat de ikke liker: «Dette var vondt.» Filmen er også et tidsbilde fra Oslo. Ola Solums juleklassiker Reisen til julestjernen åpner med istappers stjernespill, før sang og gjøgling, teatral komedie og drama, inkludert henvendelser til tilskueren, tilskuespill. Fra jeg selv var liten husker jeg særlig Knut Walle som «Ole, selvtitulert kongelig overhoffgulvrengjøringskurebonemester», og senere «konstituert kongelig overhoffgulvrengjøringskurebonemester», hele Norges hoffnarr Heide-Steen, den onde greven, som lokker med stjerne og lurer et barn ut i natteskogen, og senere forsøker kreve et kyss for en gave (for en creep!), «tsjrsrekkoppbil», «trekkoppbil?», og hvordan Børsum trekker kroppen med seg som forhekset nekselger. «Forbannede stjerne, vik bort fra mitt rike!» «Men hur gör man en stjärna?» La Hanne Krogh synge «Sonjas sang til julestjernen». «Det var en vakker sang», sier Kongen, om et udiskutabelt klassisk øyeblikk i norsk filmhistorie, nok et sunget øyeblikk, som med «hvor har du gjort av deg?» og «hva var vel livet uten deg?».
Så lenge vi kan skildre apokalypsen, er det ennå håp. Og Sweetwater treffer igjen tidsånden. Den ser også helt fantastisk ut. Vakker trash. Den minner også på Lasse Glomms filmografi, som fortjener flere utgivelser av sine skildringer av samfunns- og sivilisasjonsutfordringer. Det andre skiftet – med Nils Gaup i hovedrollen – skildrer smelteverkarbeidere sosialrealistisk og med overstemme og sang, om skift på arbeid og hjemme, sex, sjalusi, vold og død. Kriminaldramaet At dere tør kjører på rødt lys, med biljakt i Oslo sentrum og utover, påkjørsel, hund og skudd. Rus i slottsparken, snuten, kyss, oksekuk, Kalvøya med Anne Grete Preus, skateboard og opera. Visuelt interessante Havlandets nordlys og mytologi skildrer himmel, ild, vann og bølger, det ikke-menneskelige, men også begjær og sex, som i Sweetwaters apokalypse, norsk.
Som et eksperiment så jeg også filmen igjen uten lyd. Philip Øgaards fantastiske foto, først av tv-vold og tv-skurr, så en mann, en kvinne, bryster og et barn, det myke midt i mørket, før et invadert rom og skyting ut av vinduet. Store, mennesketomme bilder av verk og verft, nedlagte industrilokaler, ruiner. Det er hardt, voldelig, med skitne ansikt som denger løs på en død hund og stikker stålrør mot menneskemagen. Familien flykter utenfor murene, gjennom vrakdeler og søppel, med høye hæler. Mennesker, fugler, himmel. «Hør. Kan du høre?» sier Petronella Barkers karakter. Pust, hjerteslag, det stille, vinden i håret. Hun myser på trafikken og ser stjerner. Sandtak, en gammel container på fyllingen, sex, et barns hånd på ankelen, lik i vannet.
Musikk, slomo, dans, stille brøl, glassknusing, villskap. Det er kritisk for sivilisasjonen, og en nesten nedlagt arbeidsplass vitner vel så mye om 1970- og 1980-åras industridød. En oppsagt tømmer igjen søppel.
Bryster avkles i nærbilde. «Her kan vi sole oss hele dagen», sier hun. Hans blikk. Hennes på hans. Hun kler seg naken. Han henter en møkkete madrass. Svett hud, barnets blikk, ligge i skje mellom bildekk og med skinnstøvler. «Så deilig å gjøre det ute», sier hun. En kort norsk sexscene med begges begjær og nytelse.
Klipp til en hengt hund.
Sweetwater er ikke gjennomgående vellykket, men inneholder er rekke uforglemmelige innstillinger.
Wam & Vennerøds crazyfarse Bryllupsfesten er norsk rølp, tidlig i den særegne fasen – det ovale nittitallet – da slik lavpannet humor for alvor ble mainstream gjennom musikk, tegneserier, TVNorge, TV2, TV3, P3 og P4, men også nye, ikke så gamle NRK. 1989 ga også Showbiz, som bør ut i serien Norske Filmklassikere. Jeg fikk – symptomatisk – Fylla har skylda av Tom Mathisen & Herodes Falsk på vinyl av onkel Helge til jul i 1990.
Det skvulper godt i vannsenga i lekne Bryllupsfesten, en herlig farse ned- og oppgulpet omkring sultne, skarpe tenner som selvsagt biter over for mye. Vi møter Juster igjen, og Schønemann igjen. Og her gjør norsk film virkelig fra seg, med promp og prakt, godt hjulpet av Justers zalo i suppa. Den selvuhøytidelige filmen fins nå i en bildekvalitet åpenbart bedre enn på DVD-utgivelsen, men der fins derimot et fantastisk kommentarspor, bakomfilm og nyere intervjuer med involverte. Dette kunne kanskje vært forsøkt inkludert på nye utgaver av filmen på Blu-ray. Da ville seeren få høre om likheten med Crystal fra Dynastiet, n-ordet, betraktninger om mobiltelefon, produktplassering, tre kameraer, gult reflektert lys, lanseringen, Ernst-Hugo, hummerlukt, en røykfri film, jappetid, og Vennerøds beskrivelse til Bang-Hansen av «en familieforviklingskriminalkomedie, en film som er galere enn en crazykomedie».
Fra nittitallets krusning Norwave har Skjoldbjærg, Frobenius og Skarsgårds Insomnia vært innflytelsesrik, langt utover Christopher Nolans svakere nyinnspilling, særlig for all senere litterær og filmatisk nordisk noir og dens internasjonale avleggere, nyansene i den postmoderne versjonen av den klassiske, mannlige antihelten, og nye serier som Fargo, True Detective og flere titler hos Apple TV+. Den har tidligere vært utgitt av Criterion Collection. Velferdsstatens mørke innvoller er skildret skarpt av negativt fremkalt nordlys, der sol ikke er forbeholdt kun midnatt, og utsyn er skjemmet kun av skodde.
Enda tydeligere post- eller metamoderne er Schreiner, Lien og Fausa Aurvågs Den brysomme mannen, med Dag Asbjørnsens ord, «dypt og grunnleggende overfladisk», filmet på de stedene i Oslo som allerede lignet Barcode. Fausa Aurvåg, sist sett montere atombombe i Oppenheimer, lever i en slags postapokalypse eller metavers som ligner vår verden, men også ikke. En mannekropp er spiddet med tarmene ute. Gatevask, opprydding. «Kakao, fitter og hamburgere, ingenting smaker.» Vår mann kapper av seg en finger. Tankene går til Roy Andersson og Bent Hamer, og filmen har senere inspirert serier som Kampen for tilværelsen og andre satirer over Norge. Vi møter igjen Barker, og Birgitte Larsen, senere Gritt. Den brysomme mannen lar seg overkjøre. Kantet skinnegange. Grieg. Et mareritt å dø inn og inn i. Kjellermusikk og en urødipal steinsprekk. God lukt. Forsøk på selvfødsel. Famle til seg en kringlebit. Barn. Det kalde lykkelandet.
«Når ble en norsk film sist sittende i kroppen?», skrev jeg i min panegyriske anmeldelse i 2006. «Etter å ha møtt Den brysomme mannen to ganger, er jeg ikke i tvil: Ikke siden Erik Løchens Jakten (1959) og Motforestilling (1972) eller Arne Skouens Kalde spor (1962) er det laget en like god film her til lands.» «I det brysomme samfunnet Andreas ankommer er de absurd hule og viljeløse, ikke-psykologiserte og ikke-marionettrobotaktige karakterene mer opptatt av det ytre interiøret (møbler) og det indre eksteriøret (utseende) enn det indre interiøret (tanker og følelser). Slik blir instinktdrevne Andreas’ sanselige nysgjerrighet etter hvert en brysom utfordrer til det golde, kalde og klinisk desinfiserte. Denne Sanger fra Oslo, Island er kompromissløst og minutiøst sydd sammen: Per Schreiners stiliserte situasjoner og underskrevne bambus-dialoger, Jens Liens eksakte regi, Trond Fausa Aurvågs underspill og John Christian Rosenlunds foto. Et problem i (særlig) norsk film har vært hangen til å ville løse alle indre og ytre problemer i enhver film. Men lite lar seg lukke på nitti minutter. Åpenheten gjør derfor Den brysomme mannen dristigere enn for eksempel ‘Å ja!’-filmer som Den sjette sansen og Naboer. Slik tar tittelen mannen. Og gir publikum ballen.»
Utgivelser man ellers kunne ønske seg: Unge viljer, Jakten, Motforestilling, Fabel, Pål Bang-Hansens filmer, Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Liv, Exit, Unni Straumes filmer, Eddie & Suzanne, Love is war, Høvdingen, Joachim Triers skatefilmer og kortfilmer, Arven, At dere tør, X, Lucifer – sensommer gult og sort, Dis, Dei mjuke hendene, Lime, Mot Moskva, Andreaskorset, Kanskje i morgen, Verden venter, og alle de andre.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
«Det er særlig en bunke eldre norske filmer jeg vil anbefale å legge fysisk under juletreet. Og de ser alle bedre ut enn noen gang. Flekk dem opp på den største skjermen eller lerretet du har». Jon Inge Faldalen har tatt gjensyn med filmene fra den nye Blu-ray-satsingen «Norske filmklassikere».
Krigstid er komedietid, også blant de norske filmklassikere, der den tettstappete farsen Den forsvundne pølsemaker (1941) er eldstemann ut i første bolk på Blu-ray fra «Norske Filmklassikere», med Leif Juster i en av sine glansroller. I mørket av en herre med bart kan også klassikerrevyvisa med det repeterte refrengspørsmålet «Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?» leses som en rimelig uærbødig lavversjon av korsfestelsens «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?».
«Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?»
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
God jul!
Jesusbarnet på korset.
Lavpannebraskens genialitet.
Norsk film, hvor har du gjort fra deg?
Før er mye mer enn nå. Og hva slags norsk historie, og hva slags norsk filmhistorie, forteller de ti første diskene? Hva har vi gjort fra oss? Nordmenn kan også ha det gøy. Litt morro, serru. Sang! Det uskikkelige, nær det usømmelige. Begjær. Erotikk. Rus. Fyll. Latter. Sjokolade. «Kakao, fitter og hamburgere.» Crazykomedie. Juster, Kolstad, Heide-Steen. Et folk som elsker hyttetur så mye at dødsfall i reisefølget kun legger en liten demper på opplevelsen. Og der vhs-kassetten straffet syndig spoling med skurr, og gjentatte blikk etter hvert fjernet det du begjærte, forblir en Blu-ray-fil hemmelig uberørt.
Først ut er en herlig «dum idé»-film. Musikalkomedien Den forsvundne pølsemaker av Toralf Sandø – med Juster i hovedrollen – inneholder alt man kan ønske seg av «Morn», «Å jasså, det skal vi bli to om», «Be meg om alt, bare ikke om sjokolade», «Jeg elsker deg» etterfulgt av «Nå får du holde opp!», «Hold kjeft, din sau», «Schatollet» og «Hiv ham ned i elevatorsjakten». «Fjompenisse!» og «Tullebukk!» Diesen er kostelig som slapsticksidekick i Rask og Gløgg, et klassisk komediepar, to svennedetektiver med forkledninger, skjeggnapp og gjentatte ordspill med «H. Brand» og «håbrann». Følgeslutningens uvitenskap. Juster stopper strømpe med tunga klemt mellom leppene, synger revynummer og heises opp så føttene spreller chaplinsk oppunder scenetaket, tråkker rake rak, og igjen. Det er kiling, snubling, skramling, håndgemeng og morseskalling i en koffert. Justers spenstige legemes sjeldne skjelett leverer kontrollert kaos, lik en anakronistisk Kramer. Gi ham et loft, et vindu, en gyngestol, en krakk og en kasse, la ham bli en takpappskalle, la ham løpe Oslo gatelangs med ryggen mot hakekorset bak seg, hoppe på trikk og tandemsykkel, jaktes som i en stumfilm, fanges i garnet, hundset og herset med. «Om hundre år er allting glemt», sies det. Neppe. «Morn!»
Hva var vel livet uten Nils R. Müllers romantiske musikalkomedie Vi gifter oss, som åpner med føtter i fjæra og en sykkelkrasj som søtmøte. Her trås tandemsykkelen bedre i takt. En seriøs overstemme forteller om sang, musikk, komposisjon og noter, og fra hans tangenter klippes det til hennes skrivemaskin. Her er det også «Morn» og «Morn, morn», foran alvor med menn i dress på bakprojeksjonen. De unge venter på hus bygget på egen tomt (en kime til Norske byggeklosser) og må ugift snike og leke par på kjøkkenet i hybel, leilighet og villa, på kantene av tidenes generasjonskløft. Det stoppes strømper og leses bøker om barn. Noen minutter tidligere har vi sett regndråpene skli bortover telefontrådene, og plutselig ser Henki Kolstads karakter musikken i animerte fuglers posisjoner, hvorpå Inger Marie Andersens karakter gir dem ordene «Hva var vel livet uten deg?». Sang, dans, smil, lykke.
Carlmar film står i stavskrift i snøen ved sporet i åpningsinnstillingen av Edith Carlmars forviklingskomedie Fjols til fjells, om et hotell i særklasse, Hurumhei, mange meter under enhver kritikk, der Juster (igjen) som hotellvanstyrer Poppe klomser, brekker skitupp og sverger på sine lange, tynne, spisse knær lenge før Basil Fawlty, og det bæres kostymer fortsatt i bruk på dagens regjeringskonferanser. «Ser du ikke de norske filmene?», spør en mann. «Jo, hvis det ikke går noe annet så», svarer «Rudolf». Som i pølsemakeren er det fysisk humor og ordspill, med firhendig spill alene og dypfryse en liten løype. Unni Bernhoft i pikkolodrag synger og leverer replikker som mer enn matcher Juster. «Det hjelper alltid med en drink.»
I disse eldste filmklassikerne er karakterene gjerne kunstnere, musikere, skuespillere og forfattere. «Redd?» Vi møter Kolstad på ny, nå som forfatter, i Kåre Bergstrøms mesterlige mageplask De dødes tjern, en skarpinger til skogs om en ordentlig saftig mordsak, et gammelt sagn og dragsuget fra et tjern, lenge før Fredag den 13.. Lik en smeltet kanne i Vi gifter oss settes kaffekanna her rett i koppen. «Kom a, kjerring. Inn og kok!» Gråvik, Blåtjern, uhyggelige dagbøker, sug i sjelen, psykoanalyse, hypnose, magi, telepati og lummert: «Mener du… mord?» «Ja.» De levendes tjernvisjoner skaper mollstemte toner i store, brede bilder av ensemblet. Kolstad er igjen del av en omfavnelse ved vannkanten, og nattkvinnens (hvem er det egentlig?) strake fall framover, med mage- og ansiktsplask inn i sin vannspeiling og nedover i dypet har aldri vært skarpere. Mennesket er omgitt av en veldig natt, med et begjær etter å se, og se klarere.
Ola Wingers absurd surrealistiske barnefilm Knutsen & Ludvigsen – inkludert Harald Heide-Steen – er en musikalkomedie om to uskikkelige rampegutter, to fjols i tunnel som liker uskyldig ødeleggelse og kaos, i opposisjon til myndigheter og mat de ikke liker: «Dette var vondt.» Filmen er også et tidsbilde fra Oslo. Ola Solums juleklassiker Reisen til julestjernen åpner med istappers stjernespill, før sang og gjøgling, teatral komedie og drama, inkludert henvendelser til tilskueren, tilskuespill. Fra jeg selv var liten husker jeg særlig Knut Walle som «Ole, selvtitulert kongelig overhoffgulvrengjøringskurebonemester», og senere «konstituert kongelig overhoffgulvrengjøringskurebonemester», hele Norges hoffnarr Heide-Steen, den onde greven, som lokker med stjerne og lurer et barn ut i natteskogen, og senere forsøker kreve et kyss for en gave (for en creep!), «tsjrsrekkoppbil», «trekkoppbil?», og hvordan Børsum trekker kroppen med seg som forhekset nekselger. «Forbannede stjerne, vik bort fra mitt rike!» «Men hur gör man en stjärna?» La Hanne Krogh synge «Sonjas sang til julestjernen». «Det var en vakker sang», sier Kongen, om et udiskutabelt klassisk øyeblikk i norsk filmhistorie, nok et sunget øyeblikk, som med «hvor har du gjort av deg?» og «hva var vel livet uten deg?».
Så lenge vi kan skildre apokalypsen, er det ennå håp. Og Sweetwater treffer igjen tidsånden. Den ser også helt fantastisk ut. Vakker trash. Den minner også på Lasse Glomms filmografi, som fortjener flere utgivelser av sine skildringer av samfunns- og sivilisasjonsutfordringer. Det andre skiftet – med Nils Gaup i hovedrollen – skildrer smelteverkarbeidere sosialrealistisk og med overstemme og sang, om skift på arbeid og hjemme, sex, sjalusi, vold og død. Kriminaldramaet At dere tør kjører på rødt lys, med biljakt i Oslo sentrum og utover, påkjørsel, hund og skudd. Rus i slottsparken, snuten, kyss, oksekuk, Kalvøya med Anne Grete Preus, skateboard og opera. Visuelt interessante Havlandets nordlys og mytologi skildrer himmel, ild, vann og bølger, det ikke-menneskelige, men også begjær og sex, som i Sweetwaters apokalypse, norsk.
Som et eksperiment så jeg også filmen igjen uten lyd. Philip Øgaards fantastiske foto, først av tv-vold og tv-skurr, så en mann, en kvinne, bryster og et barn, det myke midt i mørket, før et invadert rom og skyting ut av vinduet. Store, mennesketomme bilder av verk og verft, nedlagte industrilokaler, ruiner. Det er hardt, voldelig, med skitne ansikt som denger løs på en død hund og stikker stålrør mot menneskemagen. Familien flykter utenfor murene, gjennom vrakdeler og søppel, med høye hæler. Mennesker, fugler, himmel. «Hør. Kan du høre?» sier Petronella Barkers karakter. Pust, hjerteslag, det stille, vinden i håret. Hun myser på trafikken og ser stjerner. Sandtak, en gammel container på fyllingen, sex, et barns hånd på ankelen, lik i vannet.
Musikk, slomo, dans, stille brøl, glassknusing, villskap. Det er kritisk for sivilisasjonen, og en nesten nedlagt arbeidsplass vitner vel så mye om 1970- og 1980-åras industridød. En oppsagt tømmer igjen søppel.
Bryster avkles i nærbilde. «Her kan vi sole oss hele dagen», sier hun. Hans blikk. Hennes på hans. Hun kler seg naken. Han henter en møkkete madrass. Svett hud, barnets blikk, ligge i skje mellom bildekk og med skinnstøvler. «Så deilig å gjøre det ute», sier hun. En kort norsk sexscene med begges begjær og nytelse.
Klipp til en hengt hund.
Sweetwater er ikke gjennomgående vellykket, men inneholder er rekke uforglemmelige innstillinger.
Wam & Vennerøds crazyfarse Bryllupsfesten er norsk rølp, tidlig i den særegne fasen – det ovale nittitallet – da slik lavpannet humor for alvor ble mainstream gjennom musikk, tegneserier, TVNorge, TV2, TV3, P3 og P4, men også nye, ikke så gamle NRK. 1989 ga også Showbiz, som bør ut i serien Norske Filmklassikere. Jeg fikk – symptomatisk – Fylla har skylda av Tom Mathisen & Herodes Falsk på vinyl av onkel Helge til jul i 1990.
Det skvulper godt i vannsenga i lekne Bryllupsfesten, en herlig farse ned- og oppgulpet omkring sultne, skarpe tenner som selvsagt biter over for mye. Vi møter Juster igjen, og Schønemann igjen. Og her gjør norsk film virkelig fra seg, med promp og prakt, godt hjulpet av Justers zalo i suppa. Den selvuhøytidelige filmen fins nå i en bildekvalitet åpenbart bedre enn på DVD-utgivelsen, men der fins derimot et fantastisk kommentarspor, bakomfilm og nyere intervjuer med involverte. Dette kunne kanskje vært forsøkt inkludert på nye utgaver av filmen på Blu-ray. Da ville seeren få høre om likheten med Crystal fra Dynastiet, n-ordet, betraktninger om mobiltelefon, produktplassering, tre kameraer, gult reflektert lys, lanseringen, Ernst-Hugo, hummerlukt, en røykfri film, jappetid, og Vennerøds beskrivelse til Bang-Hansen av «en familieforviklingskriminalkomedie, en film som er galere enn en crazykomedie».
Fra nittitallets krusning Norwave har Skjoldbjærg, Frobenius og Skarsgårds Insomnia vært innflytelsesrik, langt utover Christopher Nolans svakere nyinnspilling, særlig for all senere litterær og filmatisk nordisk noir og dens internasjonale avleggere, nyansene i den postmoderne versjonen av den klassiske, mannlige antihelten, og nye serier som Fargo, True Detective og flere titler hos Apple TV+. Den har tidligere vært utgitt av Criterion Collection. Velferdsstatens mørke innvoller er skildret skarpt av negativt fremkalt nordlys, der sol ikke er forbeholdt kun midnatt, og utsyn er skjemmet kun av skodde.
Enda tydeligere post- eller metamoderne er Schreiner, Lien og Fausa Aurvågs Den brysomme mannen, med Dag Asbjørnsens ord, «dypt og grunnleggende overfladisk», filmet på de stedene i Oslo som allerede lignet Barcode. Fausa Aurvåg, sist sett montere atombombe i Oppenheimer, lever i en slags postapokalypse eller metavers som ligner vår verden, men også ikke. En mannekropp er spiddet med tarmene ute. Gatevask, opprydding. «Kakao, fitter og hamburgere, ingenting smaker.» Vår mann kapper av seg en finger. Tankene går til Roy Andersson og Bent Hamer, og filmen har senere inspirert serier som Kampen for tilværelsen og andre satirer over Norge. Vi møter igjen Barker, og Birgitte Larsen, senere Gritt. Den brysomme mannen lar seg overkjøre. Kantet skinnegange. Grieg. Et mareritt å dø inn og inn i. Kjellermusikk og en urødipal steinsprekk. God lukt. Forsøk på selvfødsel. Famle til seg en kringlebit. Barn. Det kalde lykkelandet.
«Når ble en norsk film sist sittende i kroppen?», skrev jeg i min panegyriske anmeldelse i 2006. «Etter å ha møtt Den brysomme mannen to ganger, er jeg ikke i tvil: Ikke siden Erik Løchens Jakten (1959) og Motforestilling (1972) eller Arne Skouens Kalde spor (1962) er det laget en like god film her til lands.» «I det brysomme samfunnet Andreas ankommer er de absurd hule og viljeløse, ikke-psykologiserte og ikke-marionettrobotaktige karakterene mer opptatt av det ytre interiøret (møbler) og det indre eksteriøret (utseende) enn det indre interiøret (tanker og følelser). Slik blir instinktdrevne Andreas’ sanselige nysgjerrighet etter hvert en brysom utfordrer til det golde, kalde og klinisk desinfiserte. Denne Sanger fra Oslo, Island er kompromissløst og minutiøst sydd sammen: Per Schreiners stiliserte situasjoner og underskrevne bambus-dialoger, Jens Liens eksakte regi, Trond Fausa Aurvågs underspill og John Christian Rosenlunds foto. Et problem i (særlig) norsk film har vært hangen til å ville løse alle indre og ytre problemer i enhver film. Men lite lar seg lukke på nitti minutter. Åpenheten gjør derfor Den brysomme mannen dristigere enn for eksempel ‘Å ja!’-filmer som Den sjette sansen og Naboer. Slik tar tittelen mannen. Og gir publikum ballen.»
Utgivelser man ellers kunne ønske seg: Unge viljer, Jakten, Motforestilling, Fabel, Pål Bang-Hansens filmer, Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Liv, Exit, Unni Straumes filmer, Eddie & Suzanne, Love is war, Høvdingen, Joachim Triers skatefilmer og kortfilmer, Arven, At dere tør, X, Lucifer – sensommer gult og sort, Dis, Dei mjuke hendene, Lime, Mot Moskva, Andreaskorset, Kanskje i morgen, Verden venter, og alle de andre.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
