Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!

Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!

Stadig flere i filmbransjen mener at NFI må legges ned i sin nåværende form. Det vil være en stor feil, hevder Christopher Grøndahl.

Frustrasjonen over Norsk filminstitutt er høy. Mange mener institusjonen i økende grad svikter sin oppgave som forvalter av offentlige midler og støttespiller for filmbransjen.

Men man skal vokte seg vel for å ønske at instituttet legges ned i sin nåværende form, av tre hovedgrunner:

1. En sterk institusjon

Ved å sørge for at instituttet ledes av karrierebyråkrater uten erfaring fra filmbransjen, styrker man evnen til å forvalte midlene som kommer over statsbudsjettet på korrekt vis.

Over tid lykkes man med å redusere andelen frie midler til filmproduksjon, til fordel for intern vekst. Resultatet er en sterk institusjon som briljerer i å ivareta sitt eksistensielle grunnformål: Instituttets væren i verden.

Gunstig konkurranse

Bieffekten er at de selvstendige næringsdrivende som står for den faktiske filmproduksjonen må arbeide stadig hardere for tildeling av produksjonsmidler. Dette er en ønsket effekt: Selvstendige næringsdrivende er ikke ansatt i instituttet, og har følgelig agendaer som går på tvers av instituttets.

Denne effekten er selvforsterkende på en svært heldig måte: Ved å gradvis redusere midlene som er tilgjengelig for filmbransjen, vil produsenter, regissører og manusforfattere bruke mye av sin energi på å konkurrere med hverandre. På den måten unngår instituttet ufortjent kritikk. 

Ro i bransjen

Frykten for ytterligere reduksjon i tildelingene gjør at man også i stor grad har lykkes i å kneble bransjeorganisasjoner som Filmforbundet, Produsentforeningen og Dramatikerforbundet. De sitter nå stille i båten og aksepterer uten særlig protest de endringene instituttet innfører for å styrke sitt hovedformål: Instituttet.

Slipper hovedkampen

Slik slipper instituttet å presse en strøm av imponerende slagkraftige kulturministre til å ta den ene, avgjørende kampen for filmbransjens fremtid: Å få strømmetjenestene til å betale anstendig for norskprodusert innhold.

Dette kan illustreres av den norske spillefilmen Kampen om Narvik, som i vinter var verdens mest sette film på Netflix. Suksessen medførte en samlet overføring til produsent og opphavspersoner på null kroner. Strømmegigantene får norsk innhold til bunnpris. Ingen presser dem til å betale royalty. Norske bransjeavtaler er verdiløse.

Et institutt ledet av karrierebyråkrater har intet ønske om å påføre den til en hver tid sittende regjering ubehaget ved å måtte sloss med den internasjonale storkapitalen. 

Skulle Regjeringen lykkes i å sikre royalty fra strømmerne, vil man også risikere en pengestrøm til norsk filmproduksjon som falt utenfor instituttets kontroll. Man kunne raskt befinne seg i en situasjon der disse potensielt svært omfattende midlene ble gitt direkte til de som laget filmer og serier.

Dette er ugunstig for instituttets eksistens av følgende grunn:

2. Økt politisk kontroll

Instituttet har økt den politiske kontrollen over filmbransjen. Et nylig eksempel er omleggingen av etterhåndsstøtten. Filmer som den kinoaktuelle Sulis 1907 ville etter omleggingen ikke ha blitt laget, ettersom produksjonen ble finansiert av andre aktører. Ingen i instituttet fikk godkjenne manus eller stabens sammensetning. Dette siste grenser mot skandale.

Riktige verdier

Politisk kontroll over filmbransjen er ønskelig. De stemmene som slipper til i det offentlige må respektere tidens rådende politiske virkelighetsbilde. De er nødt til å uttrykke fellesskapets verdier og være i tråd med den sittende regjerings oppfatning av hva et menneske er, og hva som vil være en meningsfull måte å bruke sitt liv på.

På denne måten sikrer vi likestilling, mangfold, menneskerettigheter, bærekraft og solidaritet. Instituttet har gjennom ulike kvoterings- og stimuleringsordninger tatt denne subtile justeringen av filmbransjens mindre heldige holdninger på alvor. Resultatet er fantastisk fine statistikker som oppfyller alle de politiske målene instituttet er forventet å levere på.

Ikke sårbart

Det vil aldri bli regjeringsskifte i Norge som fører til at partier med andre ideologier kommer til makten. Instituttets politiske kontroll vil aldri bli misbrukt

Vi kan dermed glede oss over en strøm av filmer som blir stadig riktigere. Dette er i tråd med de rådende kreftene i samtiden som ønsker å beskytte publikum fra tanker som utfordrer deres virkelighetsbilde.

3. Sparing

Et lojalt filminstitutt krever ikke indeksregulering av filmposten i statsbudsjettet. Dette sparer fellesskapet for utgifter. Man oppnår en usynlig, de facto årlig reduksjon av midlene til norsk film. 

Fordi lønningene i Instituttet følger lønnsutviklingen i samfunnet generelt, fører manglende indeksregulering automatisk til kutt i produksjonsmidlene. Med en vedvarende årlig inflasjon på over fem prosent, lykkes Instituttet igjen å presse ned lønningene til de selvstendig næringsdrivende, og bidrar dermed til at stadig flere produksjoner flyttes til lavkostland.

Full kontroll

På sikt vil denne utviklingen føre til en svært gunstig situasjon for Instituttet: Filmproduksjonen i Norge avvikles, og Instituttet kan ansette alle de selvstendig næringsdrivende i konsulentstillinger. 

Når de er på plass, vil Instituttet kunne gjennomføre sine politiske mål enda mer effektivt: Man har oppnådd full kontroll over det nasjonale audiovisuelle feltet og kopiert en modell som har vist seg å fungere godt i foregangsland som Kina og Nord-Korea.

Konklusjonen er åpenbar: Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!


Christopher Grøndahl er manusforfatter av bl.a Sulis 1907, Kampen om Narvik og Nokas.


 

Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!

Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!

Stadig flere i filmbransjen mener at NFI må legges ned i sin nåværende form. Det vil være en stor feil, hevder Christopher Grøndahl.

Frustrasjonen over Norsk filminstitutt er høy. Mange mener institusjonen i økende grad svikter sin oppgave som forvalter av offentlige midler og støttespiller for filmbransjen.

Men man skal vokte seg vel for å ønske at instituttet legges ned i sin nåværende form, av tre hovedgrunner:

1. En sterk institusjon

Ved å sørge for at instituttet ledes av karrierebyråkrater uten erfaring fra filmbransjen, styrker man evnen til å forvalte midlene som kommer over statsbudsjettet på korrekt vis.

Over tid lykkes man med å redusere andelen frie midler til filmproduksjon, til fordel for intern vekst. Resultatet er en sterk institusjon som briljerer i å ivareta sitt eksistensielle grunnformål: Instituttets væren i verden.

Gunstig konkurranse

Bieffekten er at de selvstendige næringsdrivende som står for den faktiske filmproduksjonen må arbeide stadig hardere for tildeling av produksjonsmidler. Dette er en ønsket effekt: Selvstendige næringsdrivende er ikke ansatt i instituttet, og har følgelig agendaer som går på tvers av instituttets.

Denne effekten er selvforsterkende på en svært heldig måte: Ved å gradvis redusere midlene som er tilgjengelig for filmbransjen, vil produsenter, regissører og manusforfattere bruke mye av sin energi på å konkurrere med hverandre. På den måten unngår instituttet ufortjent kritikk. 

Ro i bransjen

Frykten for ytterligere reduksjon i tildelingene gjør at man også i stor grad har lykkes i å kneble bransjeorganisasjoner som Filmforbundet, Produsentforeningen og Dramatikerforbundet. De sitter nå stille i båten og aksepterer uten særlig protest de endringene instituttet innfører for å styrke sitt hovedformål: Instituttet.

Slipper hovedkampen

Slik slipper instituttet å presse en strøm av imponerende slagkraftige kulturministre til å ta den ene, avgjørende kampen for filmbransjens fremtid: Å få strømmetjenestene til å betale anstendig for norskprodusert innhold.

Dette kan illustreres av den norske spillefilmen Kampen om Narvik, som i vinter var verdens mest sette film på Netflix. Suksessen medførte en samlet overføring til produsent og opphavspersoner på null kroner. Strømmegigantene får norsk innhold til bunnpris. Ingen presser dem til å betale royalty. Norske bransjeavtaler er verdiløse.

Et institutt ledet av karrierebyråkrater har intet ønske om å påføre den til en hver tid sittende regjering ubehaget ved å måtte sloss med den internasjonale storkapitalen. 

Skulle Regjeringen lykkes i å sikre royalty fra strømmerne, vil man også risikere en pengestrøm til norsk filmproduksjon som falt utenfor instituttets kontroll. Man kunne raskt befinne seg i en situasjon der disse potensielt svært omfattende midlene ble gitt direkte til de som laget filmer og serier.

Dette er ugunstig for instituttets eksistens av følgende grunn:

2. Økt politisk kontroll

Instituttet har økt den politiske kontrollen over filmbransjen. Et nylig eksempel er omleggingen av etterhåndsstøtten. Filmer som den kinoaktuelle Sulis 1907 ville etter omleggingen ikke ha blitt laget, ettersom produksjonen ble finansiert av andre aktører. Ingen i instituttet fikk godkjenne manus eller stabens sammensetning. Dette siste grenser mot skandale.

Riktige verdier

Politisk kontroll over filmbransjen er ønskelig. De stemmene som slipper til i det offentlige må respektere tidens rådende politiske virkelighetsbilde. De er nødt til å uttrykke fellesskapets verdier og være i tråd med den sittende regjerings oppfatning av hva et menneske er, og hva som vil være en meningsfull måte å bruke sitt liv på.

På denne måten sikrer vi likestilling, mangfold, menneskerettigheter, bærekraft og solidaritet. Instituttet har gjennom ulike kvoterings- og stimuleringsordninger tatt denne subtile justeringen av filmbransjens mindre heldige holdninger på alvor. Resultatet er fantastisk fine statistikker som oppfyller alle de politiske målene instituttet er forventet å levere på.

Ikke sårbart

Det vil aldri bli regjeringsskifte i Norge som fører til at partier med andre ideologier kommer til makten. Instituttets politiske kontroll vil aldri bli misbrukt

Vi kan dermed glede oss over en strøm av filmer som blir stadig riktigere. Dette er i tråd med de rådende kreftene i samtiden som ønsker å beskytte publikum fra tanker som utfordrer deres virkelighetsbilde.

3. Sparing

Et lojalt filminstitutt krever ikke indeksregulering av filmposten i statsbudsjettet. Dette sparer fellesskapet for utgifter. Man oppnår en usynlig, de facto årlig reduksjon av midlene til norsk film. 

Fordi lønningene i Instituttet følger lønnsutviklingen i samfunnet generelt, fører manglende indeksregulering automatisk til kutt i produksjonsmidlene. Med en vedvarende årlig inflasjon på over fem prosent, lykkes Instituttet igjen å presse ned lønningene til de selvstendig næringsdrivende, og bidrar dermed til at stadig flere produksjoner flyttes til lavkostland.

Full kontroll

På sikt vil denne utviklingen føre til en svært gunstig situasjon for Instituttet: Filmproduksjonen i Norge avvikles, og Instituttet kan ansette alle de selvstendig næringsdrivende i konsulentstillinger. 

Når de er på plass, vil Instituttet kunne gjennomføre sine politiske mål enda mer effektivt: Man har oppnådd full kontroll over det nasjonale audiovisuelle feltet og kopiert en modell som har vist seg å fungere godt i foregangsland som Kina og Nord-Korea.

Konklusjonen er åpenbar: Ikke legg ned Norsk Filminstitutt!


Christopher Grøndahl er manusforfatter av bl.a Sulis 1907, Kampen om Narvik og Nokas.


 

MENY