Hollywood har for lengst forlatt forestillingen om at man ikke kan ha minoritetspersoner i hovedrollene for å nå bredt ut. Derfor må det ha oppstått en feilslutning da noe sånt ble hevdet under NFIs mangfoldspanel forrige uke, skriver regissør Carl Georg Rødsten.
Foto: «Jordbrukerne» – en serie som viser monoritetsperspektiver i serieformat.
Torsdag 14. september arrangerte NFI en debatt om mangfold. I den forbindelse hadde NFI invitert Sabrina Vitting-Seerup, doktorgradsstipendiat som har skrevet om representasjon og mangfold i filmbransjen. Vitting-Seerup presenterte en modell basert på forskningen til den nobelprisvinnende psykologen Daniel Kahneman. Modellen illustrerer hvordan institusjonalisert diskriminering ofte fremføres av individer med gode hensikter, men som begår ubevisste feilslutninger på grunn av hjernens bruk av skjemaer for å navigere i en komplisert verden.
Kort fortalt handler det om to moduser for kognitiv operasjon: Skjema én er et automatisk modus som bygger på enkle slutninger og stereotype oppfatninger. Dette er et lite energikrevende modus der man kan komme i fare for å begå feilslutninger. Skjema to krever derimot mer energi, analyse og kognisjon. Altså et mer krevende modus for operasjon der man oftere unngår å begå stereotype slutninger. Sier jeg 1+2 dukker det opp ett tall i hodet ditt, dette er system 1. Men sier jeg 347,6 + 653,4 må du bruke system 2.
Ivar Køhn, tidligere NRK dramasjef og daglig leder i Rubicon (og tidligere sjef for utvikling og produksjon i daværende UPA i Norsk filminstitutt og tidligere medeier og produsent i Maipo) kom med en underlig påstand under denne debatten om mangfold i filmbransjen.
I en diskusjon rundt sårt trengt representasjon innen markedsfilmen kommenterte Køhn at «grunnet trangere økonomi vil det være vanskeligere for minoriteter å slå inn i det kommersielle» fordi «det norske kinopublikum opererer innen skjema én og velger trygt og godt.» Implisitt at det norske kinopublikum ikke vil være interessert i en markedsfilm fortalt gjennom et minoritetsperspektiv, eller med en hovedperson med annen bakgrunn enn den såkalt etnisk norske.
Om noen bruker skjema én her, så må det være Køhn. For hans påstand faller på sin egen urimelighet. Den ville ha skapt reaksjoner om den hadde blitt framsatt i markedsfilmens vugge, Hollywood. Men den ble forbigått av NFI-panelet.
Lenge mente også Hollywood at man f.eks ikke kunne ha en svart, asiatisk eller søramerikansk hovedrolle, eventuelt regissør, og samtidig nå bredt ut. Et tankegods som heldigvis har blitt forkastet over dammen.
De siste årene har flere filmer med minoriteter både foran og bak kamera, som forteller historier med minoritetsperspektiver, gått sin seiersgang på kino over det ganske land. Fra Jordan Peels Get Out og Everything Everywhere All at Once, til søkoreanske Parasitt og Netflix-serien Squid Games. Fra Sverige har vi eksempler som Josef Fares Kopps og Jalla! Jalla!. I Norge har vi tv-serien Jordbrukerne. Dette er bare noen av mange eksempler på filmer og serier med minoritetsperspektiver som oppnår kommersiell suksess.
Jeg velger å tro at en tungvekter som Køhn rett og slett begikk en slutningsfeil og blandet to ulike debatter.
For jeg kan forstå om Køhn her refererer til den personlige minoritetshistorien som er en smalere dramafortelling på et lavt budsjett. På samme måte som filmer laget av etniske nordmenn på lavt budsjett retter seg mot et nisjemarked. Men man må kunne legge til grunn at alle filmer som blir støttet gjennom markedsordningen til NFI har en universell kommersiell verdi. Og det her vi kommer til essensen: Universalismen. Vi er alle først og fremst mennesker, med felles håp, drømmer og følelser. Disse felles verdiene kan fint brukes til å fortelle en kommersiell historie som engasjere majoriteten og som samtidig kan gi dem et innblikk i en minoritets virkelighet eller perspektiv.
Her vil jeg, som halvt burmesisk, trekke frem fjorårets storfilm og Oscarvinner Everything Everywhere All at Once. Den forteller en sterk historie som også er universell og har en høy kommersiell verdi. Det er her jeg mener skoen trykker hardest når det gjelder mangfold innen filmbransjen. Det er nettopp gjennom å nå ut til det norske publikum med gode kommersielle filmer som også har et mangfoldsperspektiv med minoriteter både foran og bak kamera, at vi kan oppnå mer representasjon. Det er gjennom å erkjenne det faktum at vi alle er mer like en ulike, og at vi engasjeres av de samme historiene, at verdien av den kommersielle filmen virkelig trer frem.
Til slutt: Hadde man visst hva som gjorde en film til en kommersiell suksess hadde ikke Hollywood produserte så mange filmer som de gjør i håp om at noen av dem klistrer seg til veggen. Sannheten er at ingen helt vet hva som gjør en film til en suksess. Det er alltid en X-faktor. Derfor er det forståelig at under trange økonomiske tider så satser produsenter på det kjente og trygge. Men dette burde trekke dem mot de arketypiske historiene innen sjangerfilmen. Det er ikke hudfargen, funksjonsevnen eller den kulturelle bakgrunnen til vedkommende som forteller historien som er avgjørende.
Jeg håper Køhn sin påstand var en glipp og at dette ikke er gjengs oppfatning blant norske produsenter i posisjon. Jeg tror at også Ivar Køhn som liten leste «Aladdin», «1001 natt», «Æsops fabler», eller så en og annen film med Bruce Lee eller Jackie Chan. Og at disse universelle historiene fra fremmede kulturer med fremmede hovedroller både fanget og traff også ham.
Carl Georg Rødsten er regissør og medeier i Kakofoni AS
Hollywood har for lengst forlatt forestillingen om at man ikke kan ha minoritetspersoner i hovedrollene for å nå bredt ut. Derfor må det ha oppstått en feilslutning da noe sånt ble hevdet under NFIs mangfoldspanel forrige uke, skriver regissør Carl Georg Rødsten.
Foto: «Jordbrukerne» – en serie som viser monoritetsperspektiver i serieformat.
Torsdag 14. september arrangerte NFI en debatt om mangfold. I den forbindelse hadde NFI invitert Sabrina Vitting-Seerup, doktorgradsstipendiat som har skrevet om representasjon og mangfold i filmbransjen. Vitting-Seerup presenterte en modell basert på forskningen til den nobelprisvinnende psykologen Daniel Kahneman. Modellen illustrerer hvordan institusjonalisert diskriminering ofte fremføres av individer med gode hensikter, men som begår ubevisste feilslutninger på grunn av hjernens bruk av skjemaer for å navigere i en komplisert verden.
Kort fortalt handler det om to moduser for kognitiv operasjon: Skjema én er et automatisk modus som bygger på enkle slutninger og stereotype oppfatninger. Dette er et lite energikrevende modus der man kan komme i fare for å begå feilslutninger. Skjema to krever derimot mer energi, analyse og kognisjon. Altså et mer krevende modus for operasjon der man oftere unngår å begå stereotype slutninger. Sier jeg 1+2 dukker det opp ett tall i hodet ditt, dette er system 1. Men sier jeg 347,6 + 653,4 må du bruke system 2.
Ivar Køhn, tidligere NRK dramasjef og daglig leder i Rubicon (og tidligere sjef for utvikling og produksjon i daværende UPA i Norsk filminstitutt og tidligere medeier og produsent i Maipo) kom med en underlig påstand under denne debatten om mangfold i filmbransjen.
I en diskusjon rundt sårt trengt representasjon innen markedsfilmen kommenterte Køhn at «grunnet trangere økonomi vil det være vanskeligere for minoriteter å slå inn i det kommersielle» fordi «det norske kinopublikum opererer innen skjema én og velger trygt og godt.» Implisitt at det norske kinopublikum ikke vil være interessert i en markedsfilm fortalt gjennom et minoritetsperspektiv, eller med en hovedperson med annen bakgrunn enn den såkalt etnisk norske.
Om noen bruker skjema én her, så må det være Køhn. For hans påstand faller på sin egen urimelighet. Den ville ha skapt reaksjoner om den hadde blitt framsatt i markedsfilmens vugge, Hollywood. Men den ble forbigått av NFI-panelet.
Lenge mente også Hollywood at man f.eks ikke kunne ha en svart, asiatisk eller søramerikansk hovedrolle, eventuelt regissør, og samtidig nå bredt ut. Et tankegods som heldigvis har blitt forkastet over dammen.
De siste årene har flere filmer med minoriteter både foran og bak kamera, som forteller historier med minoritetsperspektiver, gått sin seiersgang på kino over det ganske land. Fra Jordan Peels Get Out og Everything Everywhere All at Once, til søkoreanske Parasitt og Netflix-serien Squid Games. Fra Sverige har vi eksempler som Josef Fares Kopps og Jalla! Jalla!. I Norge har vi tv-serien Jordbrukerne. Dette er bare noen av mange eksempler på filmer og serier med minoritetsperspektiver som oppnår kommersiell suksess.
Jeg velger å tro at en tungvekter som Køhn rett og slett begikk en slutningsfeil og blandet to ulike debatter.
For jeg kan forstå om Køhn her refererer til den personlige minoritetshistorien som er en smalere dramafortelling på et lavt budsjett. På samme måte som filmer laget av etniske nordmenn på lavt budsjett retter seg mot et nisjemarked. Men man må kunne legge til grunn at alle filmer som blir støttet gjennom markedsordningen til NFI har en universell kommersiell verdi. Og det her vi kommer til essensen: Universalismen. Vi er alle først og fremst mennesker, med felles håp, drømmer og følelser. Disse felles verdiene kan fint brukes til å fortelle en kommersiell historie som engasjere majoriteten og som samtidig kan gi dem et innblikk i en minoritets virkelighet eller perspektiv.
Her vil jeg, som halvt burmesisk, trekke frem fjorårets storfilm og Oscarvinner Everything Everywhere All at Once. Den forteller en sterk historie som også er universell og har en høy kommersiell verdi. Det er her jeg mener skoen trykker hardest når det gjelder mangfold innen filmbransjen. Det er nettopp gjennom å nå ut til det norske publikum med gode kommersielle filmer som også har et mangfoldsperspektiv med minoriteter både foran og bak kamera, at vi kan oppnå mer representasjon. Det er gjennom å erkjenne det faktum at vi alle er mer like en ulike, og at vi engasjeres av de samme historiene, at verdien av den kommersielle filmen virkelig trer frem.
Til slutt: Hadde man visst hva som gjorde en film til en kommersiell suksess hadde ikke Hollywood produserte så mange filmer som de gjør i håp om at noen av dem klistrer seg til veggen. Sannheten er at ingen helt vet hva som gjør en film til en suksess. Det er alltid en X-faktor. Derfor er det forståelig at under trange økonomiske tider så satser produsenter på det kjente og trygge. Men dette burde trekke dem mot de arketypiske historiene innen sjangerfilmen. Det er ikke hudfargen, funksjonsevnen eller den kulturelle bakgrunnen til vedkommende som forteller historien som er avgjørende.
Jeg håper Køhn sin påstand var en glipp og at dette ikke er gjengs oppfatning blant norske produsenter i posisjon. Jeg tror at også Ivar Køhn som liten leste «Aladdin», «1001 natt», «Æsops fabler», eller så en og annen film med Bruce Lee eller Jackie Chan. Og at disse universelle historiene fra fremmede kulturer med fremmede hovedroller både fanget og traff også ham.
Carl Georg Rødsten er regissør og medeier i Kakofoni AS
