«Den norske filmskolen skal igjen fakultiseres og akademiseres. Det har vært forsøkt flere ganger tidligere. Faktisk helt fra starten. Men denne gang er det langt mer alvorlig». Foran høringsfristen roper Jan E. Lindvik, professor ved filmskolen, et varsko på vegne av skolens opprinnelige misjon – om å være en fortellerskole.
En kunstskole er først og fremst en selvstendig skole som underviser studenter innen sitt særskilte kunstneriske fagfelt. Dette var før år 2000. Så skjedde det saker ute i Europa. Vi fikk den berømte Bologna-avtalen. Den tok utgangspunkt i en kraftig endring av disse «spesialistskolene». De var ikke lenger frie kunstskoler, men ble til fakulteter og institutter underlagt et universitet eller en høgskole. Med Bologna-modellen måtte vi også tilpasse oss kvalifikasjonsrammeverket (grusomt ord) som blant mye annet iverksatte standardiseringer av pensum og innførte studiepoeng. Og alle kunstskolene måtte tilpasse seg grader som tidligere bare gjaldt akademiske utdannelser: Man fikk bachelorgrad, mastergrad og senere forventet man også en utvidelse til ph.d.
Den norske filmskolen på Lillehammer ble etablert i 1996, med oppstart i 1999. Den var allerede da på god vei inn i Bologna-systemet, selv om det ikke er nevnt i Grede-utvalgets innstilling fra 1996. Da kirke- utdannings- og forsknings-minister Jon Lilletun skulle åpne Filmskolen i 1999, stod det i hans åpningstale at han skulle foreta den offisielle åpningen av «audiovisuell avdeling ved høgskolen i Lillehammer» Til alt hell fikk han «et syn» idet han passerte Mjøsbrua og bestemte seg for å åpne «Den norske filmskulen.» Hadde han ikke gjort det, ville vi i dag stått uten det merkenavnet som vi alle er stolt av.
Personlig engasjement. Jeg har vært tilknyttet Filmskolen siden starten. Først som professor II ved lydlinjen, senere som linjeleder og professor ved lydlinjen før jeg ble undervisnings-leder ved skolens masterprogram i Oslo. Jeg mener å ha mine ord i behold når jeg sier at jeg kjenner Den norske filmskolen. Jeg mener jeg vet hva som er bra og hva som ikke er bra og hva som kunne vært forbedret. For det er alltid plass til forbedringer. Også fordi alt rundt oss er i endring. Teknologien endrer seg. Man kan se TV og film på bussen, på tog eller gående på gata. Filmindustrien endrer seg, folks seer-vaner endrer seg. Etter 2 år med pandemi har publikum også sviktet kinoene (bortsett fra filmen om Barbie, da) Strømme-tjenestene har avlivet linjær-TV. Det er nå mer eller mindre forbeholdt de over 50. Og unge mennesker laster ned data-spill som aldri før. Digitaliseringen har snudd det meste på hodet. Men en eneste sak står igjen: Den rene og gode fortellingen. Den som steinalder-folket fortalte hverandre rundt leirbålet. Den som vikingene fortalte rundt sitt leirbål. Og som vi, rundt vårt analoge eller digitale leirbål, elsker å høre. Den menneskeskapte analoge fortellingen dør aldri. Gjør den det er vår kultur visket ut for godt. Altså trenger vi fortsatt å lære å fortelle hverandre historier. Og det er i dette bildet Den norske filmskolen har en spesiell plass!
Fortellerskolen. Den norske filmskolen kalte seg en gang «fortellerskolen». Opphavsmann til navnet var daværende leder av manuslinjen, Edvard Normann Rønning. Jeg har alltid ment det var en god «branding» av skolen. Dette var jo nøyaktig det vi skulle drive med på denne kunstfaglige utdanningen. Akademia var bare noe fjernt noe, noe som andre skoler drev med, men som vi ikke hadde noe behov for å blande inn i vår undervisningsform. Vi var fortellerskolen. Riktignok fikk studentene ved eksamen en akademisk bachelor-grad innen sine fagområder, men tror ikke mange brydde seg med hva vi kalte den. De skulle ut i verden og fortelle sine personlige historier! De skulle ut og holde liv i leirbålene.
Veiskille. Det var den gang. Nå, 25 år senere er vi ved et veiskille. Den norske filmskolen skal igjen fakultiseres og akademiseres. Det har vært forsøkt flere ganger tidligere. Faktisk helt fra starten. Men denne gang er det langt mer alvorlig.
Se bare her: Det nye foreslåtte fakultetet skal være forankret bredt i audiovisuelle kunstformer; film, tv og spill. Høgskolen har ambisjon om å bli universitet, og et samlet sterkt audiovisuelt fakultet vil styrke høgskoleledelsens uttalte intensjon om at våre fag skal være et strategisk satsingsområde og en spydspiss ved det nye universitetet. De tre skolene vil opprettholdes som faglige enheter, og skal dyrke både sitt særpreg og samarbeid.
Ingen tvil om årsak: Høgskolen har ambisjon om å bli universitet, og et samlet sterkt audiovisuelt fakultet vil styrke høgskoleledelsens uttalte intensjon.
Aaberge-utvalget. Filmskolen slik vi kjenner den, må ofres på Høgskolens Universitets-ambisiøse alter. Som et hvilket som helst annet offerlam. Jeg var med i Aaberge-utvalget som gav sin innstilling til en mulig sammenslåing av «fjernsynsfagene» og Filmskolen i 2009. Utvalget arbeidet svært seriøst og grundig. Og derfor ble den endelige innstillingen negativ til forslaget fordi forskjellen på de to avdelingene var for stor til at vi kunne anbefale videre samhandling. Filmskolen var kunstfaglig – den andre ikke. Det eneste området hvor vi kunne anbefale samhandling var på det tekniske området. Utstyret som brukes på film eller TV er stort sett akkurat av samme standard, slik at utvalget så klare synergier ved en sammen-slåing av de tekniske avdelingene, med et felles lager og felles innkjøps- og service-rutiner. Ut over det konkluderte utvalget med å beholde de to skolene som separate enheter.
Formidlerskolen. Jeg har lyst å gå tilbake til dette med fortellerskolen. Å lære å fortelle og ikke minst å formidle historier har vært/og er filmskolens absolutte kjernevirksomhet. Det gjelder uansett linje eller linjestruktur. Man lærer gjennom prøving og feiling. Og med en kvalitativ veiledning av studentene som få skoler kan manifestere. Skolen hentet de beste veilederne fra alle fagområdene skolen underviste i. Både lærere og veiledere hadde lang erfaring fra filmbransjen. Finnes det så noen form for likhet mellom de to fakultetene? Studerer man det samme? Vil man ved en ny sammenslåing klare å oppnå noen form for samhandling mellom de to fakultetene? Driver begge virkelig med de samme praktiske øvelsene? Ja, gjør de det? Filmskolens med de personlige fortellingene og AMEK med sine dokumentarreportasjer og realityshow? Hvordan kan man mene at disse to har felles mål? Eller felles teoretisk plattform? Det er ikke det samme å ha en kunstfaglig tilnærming til stoffet som det å ha en mer akademisk tilnærming. Den store forskjellen ligger i måten man reflekterer og re-reflekterer gjennom læring og veiledning med fakta-nærhet til den virkeligheten studentene skal møte, og i måten man utforsker og utvikler en audiovisuell stil, tilpasset den enkelte fortelling. TV-drama er og vil alltid være en blek speiling av film-fortellingen. TV-dramaer har aldri råd til eksperimentering. De har ikke råd til å miste sitt publikum. Alt dette vet vi. Likevel er det noen ivrige sjeler som ikke er i stand til å se denne forskjellen. Om man forsøker å mikse disse to vil det på sikt utgjøre det jeg vil kalle en overflatisk tilnærming. Jeg anbefaler igjen å lese Aaberge-utvalgets rapport.
Vitenskapelig høyskole med forskningsplikt. Bologna-modellen tilsier at skolene drives som vitenskapelig høgskoler med gradene bachelor, master og ph.d. Det innebærer at skolene også skal drive forskning. Også kunstskolene. Jeg tillater meg å banne litt i dette kirkerommet som prøver å fremstå som hellig. Hvorfor må de være vitenskapelige? Hva er galt med å være en ren kunstskole? Er dette virkelig noe studentene ved praktisk-orienterte kunstfaglige utdanninger ser nytten av? Det er allerede kjent at studentene ved KHiO, NTNU og Musikkhøgskolen har protestert på denne utviklingen, da mye av de ellers knappe ressursene til den enkelte skole går med til å drive disse kostbare studiene. Er dette nødvendig for en filmskole? Eller er det bare enda en akademisk tilnærming som innebærer utarming av den praktiske delen av skolen? Jeg mener dette er dette midler man kunne utnyttet i det som er skolens basale virksomhet – å utdanne kunststudenter i kunsten å fortelle og formidle drama. Min store angst nå er at man ikke vil klare å balansere mellom akademia og det å utdanne på kunstens egne premisser og vil ende opp med å hel-akademisere det som en gang var en god, faglig og ambisiøs kunstskole.
Jeg velger å la lokaliseringsdebatten ligge i denne omgang. Det har vært sagt så mange ganger før hvor den naturlig hører hjemme. I stedet vil jeg oppfordre alle norske filmfolk; alle dere som har vært så heldige å få skapt deres karriere på denne skolen – og alle dere andre som er glad i den fortellende filmen – det er nå det er tid for å snakke ut! Eller enda bedre – rope, skrike og hyle ordene: Stans nå!
Om noen måneder er det for seint.
Jan Elisabeth Lindvik er professor emerita ved Den norske filmskolen. Høringsfristen 15. september 2023 nærmer seg. Høringssvar kan sendes pr. e-post til [email protected].
«Den norske filmskolen skal igjen fakultiseres og akademiseres. Det har vært forsøkt flere ganger tidligere. Faktisk helt fra starten. Men denne gang er det langt mer alvorlig». Foran høringsfristen roper Jan E. Lindvik, professor ved filmskolen, et varsko på vegne av skolens opprinnelige misjon – om å være en fortellerskole.
En kunstskole er først og fremst en selvstendig skole som underviser studenter innen sitt særskilte kunstneriske fagfelt. Dette var før år 2000. Så skjedde det saker ute i Europa. Vi fikk den berømte Bologna-avtalen. Den tok utgangspunkt i en kraftig endring av disse «spesialistskolene». De var ikke lenger frie kunstskoler, men ble til fakulteter og institutter underlagt et universitet eller en høgskole. Med Bologna-modellen måtte vi også tilpasse oss kvalifikasjonsrammeverket (grusomt ord) som blant mye annet iverksatte standardiseringer av pensum og innførte studiepoeng. Og alle kunstskolene måtte tilpasse seg grader som tidligere bare gjaldt akademiske utdannelser: Man fikk bachelorgrad, mastergrad og senere forventet man også en utvidelse til ph.d.
Den norske filmskolen på Lillehammer ble etablert i 1996, med oppstart i 1999. Den var allerede da på god vei inn i Bologna-systemet, selv om det ikke er nevnt i Grede-utvalgets innstilling fra 1996. Da kirke- utdannings- og forsknings-minister Jon Lilletun skulle åpne Filmskolen i 1999, stod det i hans åpningstale at han skulle foreta den offisielle åpningen av «audiovisuell avdeling ved høgskolen i Lillehammer» Til alt hell fikk han «et syn» idet han passerte Mjøsbrua og bestemte seg for å åpne «Den norske filmskulen.» Hadde han ikke gjort det, ville vi i dag stått uten det merkenavnet som vi alle er stolt av.
Personlig engasjement. Jeg har vært tilknyttet Filmskolen siden starten. Først som professor II ved lydlinjen, senere som linjeleder og professor ved lydlinjen før jeg ble undervisnings-leder ved skolens masterprogram i Oslo. Jeg mener å ha mine ord i behold når jeg sier at jeg kjenner Den norske filmskolen. Jeg mener jeg vet hva som er bra og hva som ikke er bra og hva som kunne vært forbedret. For det er alltid plass til forbedringer. Også fordi alt rundt oss er i endring. Teknologien endrer seg. Man kan se TV og film på bussen, på tog eller gående på gata. Filmindustrien endrer seg, folks seer-vaner endrer seg. Etter 2 år med pandemi har publikum også sviktet kinoene (bortsett fra filmen om Barbie, da) Strømme-tjenestene har avlivet linjær-TV. Det er nå mer eller mindre forbeholdt de over 50. Og unge mennesker laster ned data-spill som aldri før. Digitaliseringen har snudd det meste på hodet. Men en eneste sak står igjen: Den rene og gode fortellingen. Den som steinalder-folket fortalte hverandre rundt leirbålet. Den som vikingene fortalte rundt sitt leirbål. Og som vi, rundt vårt analoge eller digitale leirbål, elsker å høre. Den menneskeskapte analoge fortellingen dør aldri. Gjør den det er vår kultur visket ut for godt. Altså trenger vi fortsatt å lære å fortelle hverandre historier. Og det er i dette bildet Den norske filmskolen har en spesiell plass!
Fortellerskolen. Den norske filmskolen kalte seg en gang «fortellerskolen». Opphavsmann til navnet var daværende leder av manuslinjen, Edvard Normann Rønning. Jeg har alltid ment det var en god «branding» av skolen. Dette var jo nøyaktig det vi skulle drive med på denne kunstfaglige utdanningen. Akademia var bare noe fjernt noe, noe som andre skoler drev med, men som vi ikke hadde noe behov for å blande inn i vår undervisningsform. Vi var fortellerskolen. Riktignok fikk studentene ved eksamen en akademisk bachelor-grad innen sine fagområder, men tror ikke mange brydde seg med hva vi kalte den. De skulle ut i verden og fortelle sine personlige historier! De skulle ut og holde liv i leirbålene.
Veiskille. Det var den gang. Nå, 25 år senere er vi ved et veiskille. Den norske filmskolen skal igjen fakultiseres og akademiseres. Det har vært forsøkt flere ganger tidligere. Faktisk helt fra starten. Men denne gang er det langt mer alvorlig.
Se bare her: Det nye foreslåtte fakultetet skal være forankret bredt i audiovisuelle kunstformer; film, tv og spill. Høgskolen har ambisjon om å bli universitet, og et samlet sterkt audiovisuelt fakultet vil styrke høgskoleledelsens uttalte intensjon om at våre fag skal være et strategisk satsingsområde og en spydspiss ved det nye universitetet. De tre skolene vil opprettholdes som faglige enheter, og skal dyrke både sitt særpreg og samarbeid.
Ingen tvil om årsak: Høgskolen har ambisjon om å bli universitet, og et samlet sterkt audiovisuelt fakultet vil styrke høgskoleledelsens uttalte intensjon.
Aaberge-utvalget. Filmskolen slik vi kjenner den, må ofres på Høgskolens Universitets-ambisiøse alter. Som et hvilket som helst annet offerlam. Jeg var med i Aaberge-utvalget som gav sin innstilling til en mulig sammenslåing av «fjernsynsfagene» og Filmskolen i 2009. Utvalget arbeidet svært seriøst og grundig. Og derfor ble den endelige innstillingen negativ til forslaget fordi forskjellen på de to avdelingene var for stor til at vi kunne anbefale videre samhandling. Filmskolen var kunstfaglig – den andre ikke. Det eneste området hvor vi kunne anbefale samhandling var på det tekniske området. Utstyret som brukes på film eller TV er stort sett akkurat av samme standard, slik at utvalget så klare synergier ved en sammen-slåing av de tekniske avdelingene, med et felles lager og felles innkjøps- og service-rutiner. Ut over det konkluderte utvalget med å beholde de to skolene som separate enheter.
Formidlerskolen. Jeg har lyst å gå tilbake til dette med fortellerskolen. Å lære å fortelle og ikke minst å formidle historier har vært/og er filmskolens absolutte kjernevirksomhet. Det gjelder uansett linje eller linjestruktur. Man lærer gjennom prøving og feiling. Og med en kvalitativ veiledning av studentene som få skoler kan manifestere. Skolen hentet de beste veilederne fra alle fagområdene skolen underviste i. Både lærere og veiledere hadde lang erfaring fra filmbransjen. Finnes det så noen form for likhet mellom de to fakultetene? Studerer man det samme? Vil man ved en ny sammenslåing klare å oppnå noen form for samhandling mellom de to fakultetene? Driver begge virkelig med de samme praktiske øvelsene? Ja, gjør de det? Filmskolens med de personlige fortellingene og AMEK med sine dokumentarreportasjer og realityshow? Hvordan kan man mene at disse to har felles mål? Eller felles teoretisk plattform? Det er ikke det samme å ha en kunstfaglig tilnærming til stoffet som det å ha en mer akademisk tilnærming. Den store forskjellen ligger i måten man reflekterer og re-reflekterer gjennom læring og veiledning med fakta-nærhet til den virkeligheten studentene skal møte, og i måten man utforsker og utvikler en audiovisuell stil, tilpasset den enkelte fortelling. TV-drama er og vil alltid være en blek speiling av film-fortellingen. TV-dramaer har aldri råd til eksperimentering. De har ikke råd til å miste sitt publikum. Alt dette vet vi. Likevel er det noen ivrige sjeler som ikke er i stand til å se denne forskjellen. Om man forsøker å mikse disse to vil det på sikt utgjøre det jeg vil kalle en overflatisk tilnærming. Jeg anbefaler igjen å lese Aaberge-utvalgets rapport.
Vitenskapelig høyskole med forskningsplikt. Bologna-modellen tilsier at skolene drives som vitenskapelig høgskoler med gradene bachelor, master og ph.d. Det innebærer at skolene også skal drive forskning. Også kunstskolene. Jeg tillater meg å banne litt i dette kirkerommet som prøver å fremstå som hellig. Hvorfor må de være vitenskapelige? Hva er galt med å være en ren kunstskole? Er dette virkelig noe studentene ved praktisk-orienterte kunstfaglige utdanninger ser nytten av? Det er allerede kjent at studentene ved KHiO, NTNU og Musikkhøgskolen har protestert på denne utviklingen, da mye av de ellers knappe ressursene til den enkelte skole går med til å drive disse kostbare studiene. Er dette nødvendig for en filmskole? Eller er det bare enda en akademisk tilnærming som innebærer utarming av den praktiske delen av skolen? Jeg mener dette er dette midler man kunne utnyttet i det som er skolens basale virksomhet – å utdanne kunststudenter i kunsten å fortelle og formidle drama. Min store angst nå er at man ikke vil klare å balansere mellom akademia og det å utdanne på kunstens egne premisser og vil ende opp med å hel-akademisere det som en gang var en god, faglig og ambisiøs kunstskole.
Jeg velger å la lokaliseringsdebatten ligge i denne omgang. Det har vært sagt så mange ganger før hvor den naturlig hører hjemme. I stedet vil jeg oppfordre alle norske filmfolk; alle dere som har vært så heldige å få skapt deres karriere på denne skolen – og alle dere andre som er glad i den fortellende filmen – det er nå det er tid for å snakke ut! Eller enda bedre – rope, skrike og hyle ordene: Stans nå!
Om noen måneder er det for seint.
Jan Elisabeth Lindvik er professor emerita ved Den norske filmskolen. Høringsfristen 15. september 2023 nærmer seg. Høringssvar kan sendes pr. e-post til [email protected].
