Foto: Fati S/Abacapress.com/Scanpix
Skal man tolke den norske mediedekningen av den pågående streiken i Hollywood, framstår den noen ganger som en rutinemessig konflikt mellom to likestilte forhandlingstekniske motstandere. Her hjemme er vi vant til at arbeidskonflikter løser seg gjennom rimelige kompromiss. Ingen får viljen sin helt og holdent, og «alle» (les: demokratiet) vinner.
Men et sånt perspektiv er noen ganger vanskelig å anvende på den amerikanske virkeligheten. En ekstra kompliserende faktor for folk flest er at overbetalte filmstjerner fronter streiken. Men de utgjør selvsagt et bittelite mindretall. De har selv tidligere vært i den situasjonen et overveldende flertall av skuespillerne nå befinner seg i, ved å ikke vite om man har jobb neste måned. Bare 12.7% av medlemmene av den største fagforeningen (SAG-AFTRA) tjener nok til å kvalifisere til foreningens helse- og sykeforsikring.
Vi har ofte hørt historier i bransjen om hvordan fagforeningene i Hollywood representerer unntaket i amerikansk arbeidsliv: de er sterke og tilbyr medlemmene et godt vern. Men under streiken har vi jo tydelig kunnet se hvordan dette bare er for de få innvidde og meritterte. Et flertall av forfatterne og skuespillerne lever med en usikkerhet som ofte går på helsa løs. Fra å definere seg som en del av middelklassen, opplever de som så mange andre amerikanske lønnsarbeidere et sosialt og lønnsmessig fall de ennå ikke vet utgangen på.
Noe av utryggheten skyldes at lufta har gått ut av produksjonsboomen. En ny generasjon forfattere og skuespillere er kommet til, ettersom etterspørselen innen særlig tv-drama har økt. De har fylt opp skriverommene og dramaensemblene og gitt fagforeningene en tilvekst. Men nå som strømmeaktørene og studioene nedskalerer, blir oppdragene dramatisk færre.
Denne forklaringsmodellen blir likevel for snever. Det er mange ulike vindkast som har bidratt til denne perfekte stormen som nå truer den internasjonale filmindustrien. De strukturelle og teknologiske endringene som har drevet filmbransjen de siste 20 årene har utvilsomt skapt nye muligheter. Men trygge arbeidsplasser har det ikke skapt. For produsentene har det vært en turbulent reise. Først mistet de inntekter da dvd-boomen forsvant til fordel for strømming og kinobesøket begynte å falle. Så måtte de gi fra seg rettigheter for at strømmeaktørene i det hele tatt ville kjøpe innholdet deres. Som ikke det var nok, opplever de at studioene stiller de samme kravene for å møte konkurransen fra strømmeaktørene.
Til sammen utgjør det en nedadgående spiral som ikke bare truer den amerikanske modellen, men fundamentet som mye internasjonalt filmsamarbeid er tuftet på.
Det var stor optimisme blant norske produsenter og filmarbeidere da strømmeaktørene begynte å bestille lokalt. Noen var riktignok bekymret for at norske produsenter skulle ende opp som linjeprodusenter for strømmeaktørene. Men i en bransje som er kjent for å lukke øynene og håpe på det beste, var optimisme eneste farbare vei, av forståelige grunner.
Nå ser vi klarere hva som driver strømmeaktørene. Deres innledende elleville pengebruk har handlet om markedsandeler, ikke om kulturproduksjon. Vi har bare vært så heldige å kunne surfe på bølgene. Og sluttspillet, som nå utspiller seg i styrerommene, handler om profitt og hvem som skal bli stående som kongene på haugen.
HBO Max trakk seg ut først. Så sprakk Viaplay-ballongen. Det viser hvor raskt strømmeaktørene kan forsvinne, ved bare et pennestrøk i kvartalsregnskapene. Jeg tviler ikke på at det har vært befriende å jobbe med aktører som ikke krever samme rigide papirarbeid som nasjonale og europeiske støtteordnininger krever. Men disse ordningene er kommet til etter et århundre med kamp for å skape rammer for en levedyktig industri. De er trauste og byråkratiske, men de utgjør et forutsigbart grunnfjell for filmen i Norge.
Derfor er det viktig, også for oss, at de streikende forfatterne og skuespillerne oppnår konkrete resultater. Om ikke strømmerne og studioene kan gi sine samarbeidspartnere rimelige vilkår der, er det ikke noe som tilsier at de vil komme til å gi oss det samme.
Norske filmarbeidere merker også nå krisen og kuttene på kroppen ettersom oppdragene forsvinner. Hva de sjelden har tid til å reflektere over, er hvordan strømmeaktørene virker inn på den nasjonale kulturproduksjonen. Vi har tidligere berørt hvordan blant andre Netflix holder på å støvsuge nasjonale fortellinger rundt om i verden for å eie de med hud og hår. Det kan minne om en framtidsdystopi: Når alle lokale fortellinger forvaltes av noen få globale aktører, og vi står uten innflytelse over innholdet eller noe eierskap til det.
Til høsten kommer et lovforslag til Stortinget om å innføre medfinansieringsansvar for strømmetjenestene. Det kan vise seg å være det viktigste grepet i norsk filmpolitikk på lenge. Men det kan også, som insentivordningen, vise seg å bli mindre effektivt. Mye avhenger av norske politikeres forstand og de føringene som nå legges av de streikende.
Om ikke strømmeaktørene og studioene er villig til å dele mer av rettigheter og overskudd med de kreative, står vi overfor en langvarig klassekamp som vil forplante seg i filmindustrien der særlig USA og Europa kan komme til å velge hver sin vei. Det vil kunne få store konsekvenser for det videre samarbeidet.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.