Foto av Paul Wennerholm (TT/NTB).

– Jeg ga meg selv retten til å fortelle en fiktiv historie fra et virkelig sted, sier Tarik Saleh.

Den svenske regissøren og manusforfatteren snakker om sin nye film Boy from Heaven (som i noen markeder har fått tittelen Cairo Conspiracy), en politisk konspirasjonsthriller satt til en for sjangeren uvant setting: Al-Azhar-universitet i Kairo, som er en viktig og mektig sunnimuslimsk institusjon.

Spillefilmen handler om unge Adam (Tawfeek Barhom), som kommer fra en egyptisk fiskerlandsby og får muligheten til å studere på Al-Azhar-universitetet. Her blir han vervet som hemmelig informant av etterretningsoffiseren Ibrahim (Fares Fares), og vikles inn i et farlig, storpolitisk spill mellom myndighetene og ulike religiøse fraksjoner om hvem som skal overta posisjonen som ny storimam på universitet.

Boy from Heaven, som nå går på norske kinoer, var valgt ut til hovedkonkurransen på fjorårets filmfestival i Cannes, der den ble belønnet med prisen for beste manuskript. Den var også Sveriges kandidat til årets Oscar-utdeling, og er en samproduksjon mellom Sverige, Danmark, Frankrike og Finland.

Ble kastet ut av Egypt

Dette er den svenske regissørens andre film med handling lagt til Egypt, landet hans far kommer fra. Den første var spillefilmen The Nile Hilton Incident (som også går under tittelen Cairo Confidential) fra 2017. I likhet med Boy from Heaven er den en politisk thriller, som på sin side omhandler korrupsjon i politiet og andre deler av det egyptiske samfunnet, med hendelser som ledet opp til revolusjonen i 2011 som bakteppe.

– Da jeg lagde The Nile Hilton Incident hadde jeg bestemt meg for å ikke sensurere meg selv, bare fortelle historien. Utgangspunktet var ikke å lage en politisk film, men en thriller som utspiller seg i et politisk miljø. Men den ble mottatt som en politisk film i Egypt, forteller Saleh. Rushprint møter ham under Arabiske filmdager i Oslo, der Boy from Heaven var åpningsfilm.

– Jeg ble kastet ut av Egypt en uke før jeg skulle begynne innspillingen av The Nile Hilton Incident. Så jeg visste fra begynnelsen at jeg ikke kunne filme Boy from Heaven i Egypt, fortsetter han.

The Nile Hilton Incident, som isteden ble spilt inn i Marokko, førte til at Saleh er uønsket i landet – noe vi skal komme tilbake til senere.

– Jeg hadde lest «Rosens navn» av Umberto Eco på nytt, og lekte med tanken på å fortelle en lignende historie fra innsiden av den sunniislamske verdenen. Jeg konkluderte først med at det er for kontroversielt å fortelle en slik historie i dag. Men så tenkte jeg: Hvis jeg likevel skulle gjøre det, hvordan skulle jeg gjøre det? Og så begynte et plott å spinne. Som jeg opprinnelig tenkte å skrive som en roman, slik at jeg ville ha full kontroll over det, sier Saleh om hvordan Boy from Heaven oppstod.

Virkeligheten imiterte fiksjonen

Han påpeker at Al-Azhar er en så sentral institusjon i Egypt og den sunnimuslimske verdenen at folk nærmest tar den for gitt – og at den dermed er nokså upløyd mark i dramatisk sammenheng.

– Plottet var fullstendig oppdiktet, ut fra en idé om hva som skjer om storimamen av Al-Azhar dør, og at etterretningstjenesten da vil legge seg opp i hvem som blir den neste storimamen. Men da jeg hadde skrevet manuset, oppstod det nettopp en konflikt mellom stormimamen og Egypts president al-Sisi, som handlet om hvem som skulle bestemme, rett og slett. Så konflikten i manuset utspilte seg nesten i realtid. Og da jeg først lot noen lese manuset, var de fast bestemt på at denne filmen må vi lage.

Saleh var først skeptisk til hvorvidt det lot seg gjøre, ikke minst fordi han ikke kunne filme i Egypt. De kom imidlertid til at de kunne gjenskape Al-Azhar-universitet ved å filme i Süleymaniye-moskéen i Istanbul – som riktignok er noen århundrer nyere enn den over tusen år gamle utdanningsinstitusjonen, men siden arkitekten i sin tid var inspirert av Al-Azhar, har den lignende arkitektur.

Kompleks teologi

Saleh har blant annet også regissert den animerte sci fi-filmen Metropia (fra 2009, samprodusert av norske Tordenfilm) og den amerikanske filmen The Contractor (2022) med Chris Pine, og har i tillegg bakgrunn som både dokumentarfilmskaper og journalist.

– Jeg mener det finnes en utbredt misforståelse om skillet mellom fiksjon og virkelige historier, og at kravet til sannhet langt på vei er det samme. Som journalist eller dokumentarfilmskaper får du som regel spørsmålet «what’s the story» av redaktøren. Det betyr at du skal ta den virkelige hendelsen og organisere den som en slags fiksjon for at det skal bli spennende. Når jeg jobber med fiksjon, gjør jeg det motsatte: Jeg skriver «the story», og deretter stiller jeg meg spørsmål om hva som er det sanne i denne fiksjonen. Jeg begynner med historien, og så gjør jeg den virkelig, sier regissøren, som antar at Boy from Heaven er sannere enn de fleste reportasjer fra Al-Azhar.

– Om du spør storimamen om hva som skjer på universitet, vil han gi den offisielle versjonen. Det er ikke sikkert han vil lyve, men han vil ikke nødvendigvis fortelle om bakenforliggende intriger som ligger til grunn.

Hvor mye research gjorde du, og hvor mye visste du om disse intrigene og hvordan de faktisk utspiller seg da du skrev manuset?

– Jeg elsker research og jobber masse med det. Men her har jeg på et vis komprimert Al-Azhars tusen år lange historie til et semester på universitet. Det er jo mye som først har kommet fram i ettertid om konflikter mellom storimamen, institusjonens råd og landets leder. Men et av aspektene som var viktigst for meg å få korrekt, var den teologiske delen. Jeg tok inn en imam som jeg jobbet tett med for at de teologiske diskusjonene skulle stemme. Dialogen mot slutten av filmen mellom imamen og studenten, som er ganske teologisk avansert, hadde jeg for eksempel aldri kunnet skrive uten hans hjelp, svarer han.

– Så det er gjort nøye research, men hele historien er fiktiv. Den eneste virkelige karakteren i filmen, der jeg har brukt et virkelig navn, er president al-Sisi, og han vises jo kun på et fotografi.

Tidløs konflikt

I hvilken grad reflekterer konflikten i filmen mellom denne religiøse institusjonen og landets myndigheter, inkludert etterretningstjenesten, en faktisk spenning i dagens Egypt?

– Det er ikke bare en spenning i dagens Egypt, den er like gammel som landet selv. Faraoene og prestene befant seg jo alltid i konflikt – hvor Farao var gud på jorden så lenge presten sa at han var det. Det har vært en kjerne i Egypts politikk gjennom hele landets tidsregning, svarer Saleh.

– Man kan også si at konflikten mellom institusjoner og politikk er universell. Også i våre samfunn har vi institusjoner som henter sin kraft fra det å ikke endre seg, mens politikken forsøker å tilpasse seg rådende omstendigheter. I de skandinaviske landene har politikerne fingeren i lufta for å kjenne hvilken retning det blåser, mens kongehusene representerer noe bestående. Så fort vi havner i en dyp krise, ruller vi ut de kongelige for å tale til nasjonen. Samtidig kan man si at Anders Tegnell var en slags storimam i Sverige under koronapandemien, hvor hans fatwaer ble fulgt av alle svensker, fortsetter han.

– Forskjellen i Egypt er at de politiske lederne også gjerne vil sitte livet ut, så konflikten blir sterkere. De ønsker selv å bli institusjoner. Men selv om den konflikten er veldig tydelig i Egypt, vil jeg også si at den finnes i for eksempel de skandinaviske landene og USA.

Ambivalent til «aktualitet»

At dagens president i Egypt har vært i konflikt med storimamen ved Al-Azhar lignende den i filmen, anser filmskaperen som en «uheldig omstendighet» for sin egen del.

– Jeg skrev manuset som fiksjon, men fiksjonen ble virkelighet, kan man si. Men det er ikke sånn at jeg synes det er positivt, for jeg hater relevans og aktualitet. Når folk sier at filmen min er aktuell, lurer jeg på om det betyr at den vil være uaktuell i morgen. Jeg vil at filmene mine skal være like relevante om 20 år som de er i dag, sier han.

– Selv er jeg besatt av å følge med på nyheter. Men om du er journalist, skriver du om en sak mens hendelsesforløpet stadig er ferskt. Om du skal lage en spillefilm om et aktuelt tema og den skal komme ut om to år, må du forsøke å spå hva som kommer til å skje.

Tilbake til det at du er «persona non grata» i Egypt – er det fordi den forrige filmen din hadde for mye relevans og aktualitet for myndighetene? 

– Det er vanskelig å vite noe sikkert om dette, og hvor høyt opp i systemet det går. Etterretningstjenesten i Egypt er ikke som i Sverige og Norge, der de holder seg i kulissene. De er ute og prater i offentligheten, og deltar til og med i populære tv-program. Etter The Nile Hilton Incident uttalte etterretningstjenesten tydelig at de ville arrestere meg om jeg satt min fot i Egypt igjen. Samtidig er jeg en liten fisk, de har de jo andre og mye større fiender. De kommer neppe til å bruke noen ressurser på meg. Men det er et viktig eksempel for dem, slik at ingen i Egypt gjør noe av det samme, forteller han.

– En fryktelig ting som skjedde, var at noen unge mennesker satt opp en visning av The Nile Hilton Incident da den hadde kommet ut, og ble arrestert. Ingen hadde våget å gjøre det i dag, men da var det fortsatt ikke helt klart hvor undertrykkende det skulle bli i landet.

Saleh understreker imidlertid at han anser seg selv for å være privilegert.

– I Egypt finnes det en mengde filmskapere, kunstnere og forfattere som ikke er tause, til tross for at de kan bli hentet midt på natten. Jeg er veldig klar over at jeg er i en annerledes situasjon, sier han.

– Egypt er min største interesse. Men jeg anser ikke meg selv som en politisk filmskaper, jeg ser på filmene mine som sjangerfilmer. Jeg mener, var John le Carré en politisk forfatter? Han ville avskydd å bli kalt det. Bøkene hans er politiske i form av en politisk kontekst for handlingen. Men det er jo også tydelig at han ikke har noen klare allianser. Og det er en grunn til at bøkene hans er så gode, for da vet du aldri hvem som er «bad guys».

Sverger til spillefilmformatet

Saleh forteller at etterretningsoffiseren Ibrahim, spilt av Fares Fares, er den karakteren han identifiserer seg mest med i Boy from Heaven.

– Ibrahim forsøker å navigere i et system som holder på å implodere, samtidig som han er overbevist om at det han gjør er viktig. Om feil person blir storimam, kan det være katastrofalt. Som mange fra den gamle skolen av egyptiske etterretningsoffiserer er han utdannet fra rumenske Securitate, mens sjefen hans er utdannet av CIA – som gjør at de har ulikt syn på hvordan problemer skal løses, sier Saleh om rollefiguren – som han skrev for Fares, som spilte hovedrollen i The Nile Hilton Incident.

– Fares og jeg hadde mange diskusjoner om karakteren mens jeg skrev, og på et tidspunkt sa han noe som ble en nøkkel for meg – at han trodde denne karakteren ler mye. Og da tenkte jeg umiddelbart, hva er det han skjuler når han ler, forteller regissøren.

– Jeg er utrolig stolt av casten på Boy from Heaven, som består av fantastiske skuespillere fra hele Midtøsten, men framfor alt palestinere og libanesere. Palestinske Mohammad Bakri, som spiller general Sakran, er en legende. Han har spilt i filmer av Taviani-brødrene og i Hanna K. av Costa-Gavras – og ligner veldig på en tidligere innenriksminister under Mubarak. Mens Makram Khoury, som spiller den blinde imamen, var den første araberen som vant Israels fremste kulturpris, fortsetter han.

– Og så har du hovedrolleinnehaver Tawfeek Barhom, som også er palestiner. Han har gått på jødisk internatskole, så han kan prate både hebraisk, spansk, engelsk og arabisk. Jeg trengte en sånn person for å spille Adam, som kunne se verden med ulike øyne.

«Tv-drama er en forgylt såpeopera»

Med en viss pessimisme omtaler Saleh spillefilm som et dinosaurformat tiden er i ferd med å løpe fra, men han insisterer på å fortsette så lenge noen lar ham lage film. Ikke desto mindre har han regissert episoder av de profilerte tv-seriene Westworld og Ray Donovan.

– Jeg er klar over at jeg har kommet i den alderen hvor man begynner å synes at det var bedre før – og kanskje er det bare fordi det var morsommere å være ung. Men jeg har vært på innsiden av pølsefabrikken og sett hvordan tv-seriene lages, og det kan ikke sammenlignes med å lage film. Det er en slags forgylt såpeopera, selv når det har «production value». Episoden jeg regisserte av Westworld kostet dobbelt så mye som Boy from Heaven, og det er absurd. Selve konseptet med serier er å dra tiden ut så lenge som mulig, for å fylle timer av menneskers liv. Når jeg lager en film, må jeg derimot være bevisst på at de to timene jeg ber om av folks tid er dyrebare, sier han.

– For meg har det en verdi at man gjennomgår en hel syklus i en film. Boy from Heaven er en «coming of age»-fortelling, og da er det jo enda tydeligere – hovedkarakteren forandrer seg totalt i løpet av de to timene. Det er mye vanskeligere for tv-serier, som bare skal la kjelen stå og koke. Og derfor slutter de aldri på noen god måte – selv seriene jeg elsker høyest.

«Boy from Heaven» går for tiden på norske kinoer.