Mens de fleste europeiske land satser for fullt på filmindustrien som en av verdens raskest voksende næringer, bestiller norske politikere stadig nye rapporter. Konklusjonen i den aller siste rapporten er mildest talt svært merkelig, mener John Christian Rosenlund, som her har samlet underskriften til alle sentrale norske leverandører til internasjonale film- og tv-produksjoner.
Foto: Succession – en av storseriene som valgte få opptaksdager i Norge.
For noen få uker siden uttalte den britiske statsminister Rishi Sunak:
“I will introduce an expenditure credit with a rate of 34 percent for film, high-end television and video games and 39 percent for animation and children’s TV sectors.”
The Studiomap presenterte samtidig en liste over 42 nye filmstudio-byer som skal bygges i Storbritannia i tillegg til en stor utvidelse av eksisterende 8 studioer. Dette bekrefter så ettertrykkelig at film- og tv-industrien nå er en av verdens raskest voksende næringer. Milliardspørsmålet er hvorfor norske politikere trenerer alle muligheter til å bli en del av denne enorme inntektskilden.
Konklusjonen i den aller siste bestilte rapporten fra den norske regjeringen, «Study of the Norwegian Film and Series Incentive Scheme», er mildest talt svært merkelig og gir inntrykk av et bestillingsverk med en predefinert konklusjon.
Den rykende ferske rapporten, gjennomført av det anerkjente konsulentselskapet Olsberg•SPI, er i det minste klar på at økonomiske insentiver til å filme i Norge vil gi betraktelig mer tilbake enn de koster:
«Det enorme underholdnings- og mediekomplekset vokser raskere enn den globale økonomien som helhet (…) Film- og TV-produksjonssektoren blir i økende grad anerkjent som en nøkkelkomponent i økonomiske vekststrategier. (…) Relatert aktivitet gir økonomisk verdi gjennom den store mengden forbruk som raskt kan sprøytes inn i en økonomi gjennom en stor forsyningskjede. Sektoren skaper også høyt kvalifiserte, høyt betalte, mobile sysselsettinger, med et mangfold av roller som ofte ikke krever en universitetsgrad for å få tilgang. Slik verdi oppnås samtidig som den typisk gir en attraktiv økonomisk avkastning på offentlige investeringer.» (oversatt fra engelsk)
Rapporten konkluderer med at for hver million investert i insentiver så får Norge tilbake 4.7 millioner! (s 43). Den trekker fram at en ubegrenset insentivordning er den som gir produksjonene størst trygghet og slår fast at uten forutsigbarhet og større insentivordninger så er det ikke mulig å få med seg investorer til å utvikle bransjen til en internasjonal storindustri.
Likevel anbefales en gradvis økning av insentiver! Begrunnelsen er at den norske filmindustrien er for liten til å levere kompetanse og tjenester som vil etterspørres med en ubegrenset insentivordning. Jeg vil komme tilbake til hvorfor jeg mener dette er en altfor defensiv og også feil vurdering.
Først, en oppsummering av de fire scenarioene for insentivordning i Norge som konsulentselskapet Olsberg har skissert:
Senario 1 «Business as usual» betyr at bransjen er på stedet hvil med vår svært beskjedne insentivordning og uten mulighet til å forbedre situasjonen.
Scenario 2 «No incentive» innebærer at insentivordningen fjernes, noe som rapporten konkluderer med vil føre til at de aller fleste internasjonale prosjektene vil forsvinne.
Scenario 3 «Stepped increase, automatic incentive» innebærer en gradvis økning av insentiver og det er dette Olsberg rapporten altså anbefaler. Og, som jeg straks skal komme tilbake til, det er her jeg ikke følger logikken.
Scenario 4 «Uncapped, automatic incentive» er det som for eksempel Storbritannia, Irland, Island, Spania, New Zeland og Australia har, men som rapporten altså mener Norge er for lite til for å kunne tilby.
Den beste løsningen er selvfølgelig en ubegrenset insentivordning (scenario 4) og ikke en gradvis opptrapping (scenario 3). Men likevel argumenterer Olsberg for scenario 3 med følgende: «En trinnvis økning i insentivallokeringen vil gjøre det mulig for arbeidsstyrken å tilpasse seg. Norges arbeidsstyrke har i dag ikke kapasitet til å håndtere en rask produksjonsøkning. Derfor bør eventuelle endringer i insentivet skje gradvis, slik at Norges arbeidsstyrke kan reagere og vokse med økt aktivitet.» (oversatt fra engelsk).
Olsberg påstår med andre ord at den norske filmbransjen ikke er i stand til å håndtere mulighetene som en ubegrenset regelstyrt insentivordning (scenario 4) vil medføre. Det betyr i praksis at de ikke tror Norge er stand til å drive frem en filmindustri på lik linje med New Zealand og Irland som også har om lag 5 mill. innbyggere, eller Island med sine 370.000 innbyggere. Jeg skulle likt å sett samme defensive argument brukt i oljebransjen på 70-tallet eller i sjømatnæringen!
Norske filmarbeidere er allerede tett integrert med den internasjonale filmproduksjonen. Våre filmarbeidere arbeider over hele verden. Er det noe vi filmarbeidere kan, så er det å omstille oss, improvisere og håndtere store, raske endringer.
Vi er godt rustet og klare til å ta imot og betjene denne nye «oljen». Som med oljeindustrien så vil vi selvfølgelig i en overgangsperiode måtte hente hjelp fra utlandet. Og som med oljenæringen så vil den norske filmindustrien raskt bygge opp sin egen internasjonale kompetanse. Selv om det i filmproduksjon selvsagt er behov for de velutdannede og skarpeste hodene, har utviklingen av norsk filmindustri likevel et mye bedre utgangspunkt enn oljebransjen hadde i 1970:
Behovet for arbeidskraft vil også i stor grad kunne være nært der folk bor. Med en ubegrenset insentivordning vil vi kunne aktivisere ufaglærte som står utenfor arbeidslivet, samtidig som vi kan gi teknologitunge jobber til faglærte – som igjen gir teknologioverføring til hele landet.
Olje og fiskerinæringen fikk det til fordi vi har bygget opp internasjonal kompetanse og innovasjon basert på solide statlige insentivordninger og forutsigbare rammevilkår. Norge har blitt verdensledende innen petroleumsindustrien og havbruksnæringen. Vi har nå mulighet til å gjenta denne suksessen i filmindustrien.
Hva betyr scenario 3 i praksis?
De første 100 mill. kronene Olsberg foreslår i Senario 3 er den samme sum vi hadde i potten for ikke lang tid tilbake. Vi skal med andre ord først bruke noen år på å komme oss opp på samme nivå som for to år siden, for så legge til noen mindre beløp per år og ende på 250 millioner kroner. Den summen er i denne sammenheng faktisk så liten at det ikke er nok til selv en eneste medium stor Internasjonal produksjon. Med et scenario 3 vil vi i praksis fortsatt ha den berg-og-dalbanen i behovet for folk og utstyr, som i flere år har preget industrien. Det er ingen som ønsker slike topper eller bunner vi har sett de siste 12 månedene, men bunnene er helt klart verst! Begge deler er uheldig og usunt, men der toppene bidrar til hastige nyinvesteringer, rekruttering og mye rask opplæring, fører bunnene med seg at vi mister den nylige investeringen og potensialet som de nyrekrutterte utgjør. Det er ikke slik vi bygger en bærekraftig forutsigbar filmindustri med gode arbeidsforhold.
Hvorfor er det så viktig at vi velger scenario 4?
Jo, fordi inntektspotensialet fra internasjonal filmproduksjon først kommer når et prosjekt velger å spille inn det meste av produksjonen i ett og samme land. Da er det ikke snakk om 1-2 uker opptak i Odda, Rauma eller Røros: For en større TV-serie snakker vi om 1-4 år med 500-2000 mennesker involvert, tusenvis av hotellovernattinger, bespisninger og milevis med transport over hele Norge. Dette representerer store beløp (ikke minst for reiselivsbransjen) og dertil mye større inntjening for AS Norge, enn tilfellet ved scenario 3. De 250 millionene som vil være maksbeløpet for insentivene i scenario 3 vil bli brukt opp etter noen få uker.
Scenario 4 har en ubegrenset sum for insentiver slik det er i de fleste land vi ønsker å konkurrere med, som Island og Irland der filmindustrien går så det griner. Og som rapporten selv fremhever som fordel med scenario 4: «Under en ordning uten maksbeløp vil etterspørselen etter insentivet øke betydelig. Et automatisk insentiv uten avgrensning vil gi et sterkt signal til industrien om at Norge er «åpent for næringslivet» for internasjonale produksjoner. Det vil bedre forutsigbarheten for produsentene og sette dem i stand til å planlegge produksjoner i Norge langsiktig, øke produksjonsaktiviteten i Norge og skape en god sirkel etter hvert som sektoren blir mer bevisst på hva landet har å tilby». (s. 32) (oversatt fra engelsk).
Rapportens egen begrunnelse for å velge scenario 4 virker krystallklar og jeg får igjen denne ubehagelige konspiratoriske følelsen av at rapporten er et bestilt oppdragsverk med en predefinert konklusjon om å velge scenario 3.
La meg bruke filmstudioproduksjon som eksempel. En enkel film/tv-produksjon bruker 30-150 dager for en innspilling og tilsvarende dager i forarbeid. For å få til en bærekraftig internasjonal filmindustri i Norge er vi avhengig av at de internasjonale produksjonsselskapene velger å filme mer enn 1-2 uker i norsk natur, men da må vi tilby filmstudioer på internasjonalt nivå. Det finnes ikke filmstudiofasiliteter tilpasset slike produksjoner i Norge.
Så hvorfor investerer vi bare ikke i nye studioer og tilrettelegger for at Norge skal bli en del av denne store internasjonale næringen?
Studiodrift er svært kostbart, og norske studioer er tilpasset de små norske produksjonsbudsjettene. Internasjonal bransjestandard for studioer (soundstage) er over 2000 m2. Det største filmstudioet i Norge er 600 m2.. Vi kan i dag derfor ikke tilby langsiktige studioopptak i Norge av internasjonal standard.
Ingen tør å investere i filmstudio eller annen kostbar infrastruktur i Norge før de vet at det er liv laga, før det finnes en forutsigbarhet som gir mulighet for å satse og ekspandere på lik linje med resten av Europa.
Det er ikke mulig å få investorer til å investere i nye filmstudio som dekker de internasjonale kravene uten at det foreligger et solid og forutsigbart marked. Det er først når aktører som Netflix og Disney satser på å være her over en lengre periode, at det norske produksjonsmiljøet blir en seriøs business case for en investor. Ingen produksjonsselskap vil inngå flerårige leieavtaler, så lenge det ikke finnes en automatisk insentivordning uten maksbeløp.
Regjeringer har kommet og gått og vi har fremdeles ikke fått til noe i nærheten av en bærekraftig insentivordning. Slik jeg tolker rapporten, er den eneste grunnen til at regjeringen ikke skal gå for scenario 4 at den ikke tror at norsk filmindustri er i stand til å håndtere en rask vekst. Etter mer enn 35 år som en del av den nasjonale og internasjonale film- og tv-bransjen så vet jeg at påstanden ikke holder vann og virker direkte useriøs.
Jeg sitter igjen med en følelse av at insentivordninger for filmindustrien er noe departementene ikke vil gå inn i, selv om vi har en lang tradisjon med insentivordninger innen skipsfart, olje og fiskeri. Klarer vi ikke å skille kultur og næring når det gjelder film? Tilskudd til kultur har som mål å utvikle og bevare norsk kultur og språk og tilhører kulturdepartementet.
En seriøs insentivordning for filmproduksjon er det som må til for utviklingen av en internasjonal filmindustri i Norge. Finansdepartementet og samfunnsøkonomene må slutte å stikke kjepper i hjulene for dette arbeidet slik at Stortinget kan vedta en regelstyrt ordning.
Dette er hvordan den britiske finansministeren, Jeremy Hunt beskrev dagens situasjon i Storbritannia: “Our film and TV industry has become Europe’s largest, with our creative industries growing at twice the rate of the economy,”.
Hva venter vi på?
John Christian Rosenlund FNF er en internasjonalt anerkjent filmfotograf med utallige internasjonale og nasjonale priser og utmerkelser. Han er også entreprenør, oppfinner og grunder av Softlights og Drylab.
Innlegget er også underskrevet av:
Anders Eide, Eide Grip, Oslo / Anette Gjertsen, Stardust Effects, Oslo / Arild Karlsen, Storyline Studios, Oslo / Calle Børresen, Moviebird AS , Oslo / Bob Aas Carho, Octocopterfilm, Oslo / Olav Haddeland, Vhat, Oslo / Fabian Quintana, Kamerutleien, Oslo / Gunleik Groven, Quine, Oslo / Håkon Haugan, Filmparken, Bærum / Ida Fiskerud, Shortcut Oslo, Oslo / Jarle Tangen, Loop Film, Oslo / Joachim Lyng, Film in Norway, Verdal / Jon S. Høiden, Xvision Animation Studio, / John Christian Rosenlund, Oslo Studio Hub, Oslo / Kim Rune Gulland, Filmassistentene, Ås / Lene Cathrine Albertsen, Hocus Focus, Oslo / Marcus B. Brodersen, Pixotope Technologies AS, Oslo / Mats Andersen, Rebel Unit, Bergen / Mattias Thronsen, Oslo Studio Hub, Oslo / Morten Bjørknes Nielsen, Location Service, Oslo / Morten Magnusen, Grip Teknikk, Vestby / Njål Lambrechts, Truewest, Bergen / Pål Morten Hverven, Fiksern, Bærum / Pål Steadi Aleksander Odden, Motion Air, Oslo / Sigve Sælensminde, M12 Studios, Bergen / Theodor Kristensen, Krypton Film, Oslo / Thomas Reppen, Storm Studios, Oslo / Thomas Orderud, Design Ice, Trøgstad / Thor Erik Løkken, Dagslys, Oslo / Toivo Nilsen, Fuglefjellet, Ålesund / Tom Vidar Karlsen, Storyline Nor, Bodø / Tor Arne Øvrebø, Properfilm, Oslo / William Schaad, Uhørt, Oslo / Gulla Johannesdottir, Truenorth Norway / Per Henry Borch, Monolith, Oslo
Mens de fleste europeiske land satser for fullt på filmindustrien som en av verdens raskest voksende næringer, bestiller norske politikere stadig nye rapporter. Konklusjonen i den aller siste rapporten er mildest talt svært merkelig, mener John Christian Rosenlund, som her har samlet underskriften til alle sentrale norske leverandører til internasjonale film- og tv-produksjoner.
Foto: Succession – en av storseriene som valgte få opptaksdager i Norge.
For noen få uker siden uttalte den britiske statsminister Rishi Sunak:
“I will introduce an expenditure credit with a rate of 34 percent for film, high-end television and video games and 39 percent for animation and children’s TV sectors.”
The Studiomap presenterte samtidig en liste over 42 nye filmstudio-byer som skal bygges i Storbritannia i tillegg til en stor utvidelse av eksisterende 8 studioer. Dette bekrefter så ettertrykkelig at film- og tv-industrien nå er en av verdens raskest voksende næringer. Milliardspørsmålet er hvorfor norske politikere trenerer alle muligheter til å bli en del av denne enorme inntektskilden.
Konklusjonen i den aller siste bestilte rapporten fra den norske regjeringen, «Study of the Norwegian Film and Series Incentive Scheme», er mildest talt svært merkelig og gir inntrykk av et bestillingsverk med en predefinert konklusjon.
Den rykende ferske rapporten, gjennomført av det anerkjente konsulentselskapet Olsberg•SPI, er i det minste klar på at økonomiske insentiver til å filme i Norge vil gi betraktelig mer tilbake enn de koster:
«Det enorme underholdnings- og mediekomplekset vokser raskere enn den globale økonomien som helhet (…) Film- og TV-produksjonssektoren blir i økende grad anerkjent som en nøkkelkomponent i økonomiske vekststrategier. (…) Relatert aktivitet gir økonomisk verdi gjennom den store mengden forbruk som raskt kan sprøytes inn i en økonomi gjennom en stor forsyningskjede. Sektoren skaper også høyt kvalifiserte, høyt betalte, mobile sysselsettinger, med et mangfold av roller som ofte ikke krever en universitetsgrad for å få tilgang. Slik verdi oppnås samtidig som den typisk gir en attraktiv økonomisk avkastning på offentlige investeringer.» (oversatt fra engelsk)
Rapporten konkluderer med at for hver million investert i insentiver så får Norge tilbake 4.7 millioner! (s 43). Den trekker fram at en ubegrenset insentivordning er den som gir produksjonene størst trygghet og slår fast at uten forutsigbarhet og større insentivordninger så er det ikke mulig å få med seg investorer til å utvikle bransjen til en internasjonal storindustri.
Likevel anbefales en gradvis økning av insentiver! Begrunnelsen er at den norske filmindustrien er for liten til å levere kompetanse og tjenester som vil etterspørres med en ubegrenset insentivordning. Jeg vil komme tilbake til hvorfor jeg mener dette er en altfor defensiv og også feil vurdering.
Først, en oppsummering av de fire scenarioene for insentivordning i Norge som konsulentselskapet Olsberg har skissert:
Senario 1 «Business as usual» betyr at bransjen er på stedet hvil med vår svært beskjedne insentivordning og uten mulighet til å forbedre situasjonen.
Scenario 2 «No incentive» innebærer at insentivordningen fjernes, noe som rapporten konkluderer med vil føre til at de aller fleste internasjonale prosjektene vil forsvinne.
Scenario 3 «Stepped increase, automatic incentive» innebærer en gradvis økning av insentiver og det er dette Olsberg rapporten altså anbefaler. Og, som jeg straks skal komme tilbake til, det er her jeg ikke følger logikken.
Scenario 4 «Uncapped, automatic incentive» er det som for eksempel Storbritannia, Irland, Island, Spania, New Zeland og Australia har, men som rapporten altså mener Norge er for lite til for å kunne tilby.
Den beste løsningen er selvfølgelig en ubegrenset insentivordning (scenario 4) og ikke en gradvis opptrapping (scenario 3). Men likevel argumenterer Olsberg for scenario 3 med følgende: «En trinnvis økning i insentivallokeringen vil gjøre det mulig for arbeidsstyrken å tilpasse seg. Norges arbeidsstyrke har i dag ikke kapasitet til å håndtere en rask produksjonsøkning. Derfor bør eventuelle endringer i insentivet skje gradvis, slik at Norges arbeidsstyrke kan reagere og vokse med økt aktivitet.» (oversatt fra engelsk).
Olsberg påstår med andre ord at den norske filmbransjen ikke er i stand til å håndtere mulighetene som en ubegrenset regelstyrt insentivordning (scenario 4) vil medføre. Det betyr i praksis at de ikke tror Norge er stand til å drive frem en filmindustri på lik linje med New Zealand og Irland som også har om lag 5 mill. innbyggere, eller Island med sine 370.000 innbyggere. Jeg skulle likt å sett samme defensive argument brukt i oljebransjen på 70-tallet eller i sjømatnæringen!
Norske filmarbeidere er allerede tett integrert med den internasjonale filmproduksjonen. Våre filmarbeidere arbeider over hele verden. Er det noe vi filmarbeidere kan, så er det å omstille oss, improvisere og håndtere store, raske endringer.
Vi er godt rustet og klare til å ta imot og betjene denne nye «oljen». Som med oljeindustrien så vil vi selvfølgelig i en overgangsperiode måtte hente hjelp fra utlandet. Og som med oljenæringen så vil den norske filmindustrien raskt bygge opp sin egen internasjonale kompetanse. Selv om det i filmproduksjon selvsagt er behov for de velutdannede og skarpeste hodene, har utviklingen av norsk filmindustri likevel et mye bedre utgangspunkt enn oljebransjen hadde i 1970:
Behovet for arbeidskraft vil også i stor grad kunne være nært der folk bor. Med en ubegrenset insentivordning vil vi kunne aktivisere ufaglærte som står utenfor arbeidslivet, samtidig som vi kan gi teknologitunge jobber til faglærte – som igjen gir teknologioverføring til hele landet.
Olje og fiskerinæringen fikk det til fordi vi har bygget opp internasjonal kompetanse og innovasjon basert på solide statlige insentivordninger og forutsigbare rammevilkår. Norge har blitt verdensledende innen petroleumsindustrien og havbruksnæringen. Vi har nå mulighet til å gjenta denne suksessen i filmindustrien.
Hva betyr scenario 3 i praksis?
De første 100 mill. kronene Olsberg foreslår i Senario 3 er den samme sum vi hadde i potten for ikke lang tid tilbake. Vi skal med andre ord først bruke noen år på å komme oss opp på samme nivå som for to år siden, for så legge til noen mindre beløp per år og ende på 250 millioner kroner. Den summen er i denne sammenheng faktisk så liten at det ikke er nok til selv en eneste medium stor Internasjonal produksjon. Med et scenario 3 vil vi i praksis fortsatt ha den berg-og-dalbanen i behovet for folk og utstyr, som i flere år har preget industrien. Det er ingen som ønsker slike topper eller bunner vi har sett de siste 12 månedene, men bunnene er helt klart verst! Begge deler er uheldig og usunt, men der toppene bidrar til hastige nyinvesteringer, rekruttering og mye rask opplæring, fører bunnene med seg at vi mister den nylige investeringen og potensialet som de nyrekrutterte utgjør. Det er ikke slik vi bygger en bærekraftig forutsigbar filmindustri med gode arbeidsforhold.
Hvorfor er det så viktig at vi velger scenario 4?
Jo, fordi inntektspotensialet fra internasjonal filmproduksjon først kommer når et prosjekt velger å spille inn det meste av produksjonen i ett og samme land. Da er det ikke snakk om 1-2 uker opptak i Odda, Rauma eller Røros: For en større TV-serie snakker vi om 1-4 år med 500-2000 mennesker involvert, tusenvis av hotellovernattinger, bespisninger og milevis med transport over hele Norge. Dette representerer store beløp (ikke minst for reiselivsbransjen) og dertil mye større inntjening for AS Norge, enn tilfellet ved scenario 3. De 250 millionene som vil være maksbeløpet for insentivene i scenario 3 vil bli brukt opp etter noen få uker.
Scenario 4 har en ubegrenset sum for insentiver slik det er i de fleste land vi ønsker å konkurrere med, som Island og Irland der filmindustrien går så det griner. Og som rapporten selv fremhever som fordel med scenario 4: «Under en ordning uten maksbeløp vil etterspørselen etter insentivet øke betydelig. Et automatisk insentiv uten avgrensning vil gi et sterkt signal til industrien om at Norge er «åpent for næringslivet» for internasjonale produksjoner. Det vil bedre forutsigbarheten for produsentene og sette dem i stand til å planlegge produksjoner i Norge langsiktig, øke produksjonsaktiviteten i Norge og skape en god sirkel etter hvert som sektoren blir mer bevisst på hva landet har å tilby». (s. 32) (oversatt fra engelsk).
Rapportens egen begrunnelse for å velge scenario 4 virker krystallklar og jeg får igjen denne ubehagelige konspiratoriske følelsen av at rapporten er et bestilt oppdragsverk med en predefinert konklusjon om å velge scenario 3.
La meg bruke filmstudioproduksjon som eksempel. En enkel film/tv-produksjon bruker 30-150 dager for en innspilling og tilsvarende dager i forarbeid. For å få til en bærekraftig internasjonal filmindustri i Norge er vi avhengig av at de internasjonale produksjonsselskapene velger å filme mer enn 1-2 uker i norsk natur, men da må vi tilby filmstudioer på internasjonalt nivå. Det finnes ikke filmstudiofasiliteter tilpasset slike produksjoner i Norge.
Så hvorfor investerer vi bare ikke i nye studioer og tilrettelegger for at Norge skal bli en del av denne store internasjonale næringen?
Studiodrift er svært kostbart, og norske studioer er tilpasset de små norske produksjonsbudsjettene. Internasjonal bransjestandard for studioer (soundstage) er over 2000 m2. Det største filmstudioet i Norge er 600 m2.. Vi kan i dag derfor ikke tilby langsiktige studioopptak i Norge av internasjonal standard.
Ingen tør å investere i filmstudio eller annen kostbar infrastruktur i Norge før de vet at det er liv laga, før det finnes en forutsigbarhet som gir mulighet for å satse og ekspandere på lik linje med resten av Europa.
Det er ikke mulig å få investorer til å investere i nye filmstudio som dekker de internasjonale kravene uten at det foreligger et solid og forutsigbart marked. Det er først når aktører som Netflix og Disney satser på å være her over en lengre periode, at det norske produksjonsmiljøet blir en seriøs business case for en investor. Ingen produksjonsselskap vil inngå flerårige leieavtaler, så lenge det ikke finnes en automatisk insentivordning uten maksbeløp.
Regjeringer har kommet og gått og vi har fremdeles ikke fått til noe i nærheten av en bærekraftig insentivordning. Slik jeg tolker rapporten, er den eneste grunnen til at regjeringen ikke skal gå for scenario 4 at den ikke tror at norsk filmindustri er i stand til å håndtere en rask vekst. Etter mer enn 35 år som en del av den nasjonale og internasjonale film- og tv-bransjen så vet jeg at påstanden ikke holder vann og virker direkte useriøs.
Jeg sitter igjen med en følelse av at insentivordninger for filmindustrien er noe departementene ikke vil gå inn i, selv om vi har en lang tradisjon med insentivordninger innen skipsfart, olje og fiskeri. Klarer vi ikke å skille kultur og næring når det gjelder film? Tilskudd til kultur har som mål å utvikle og bevare norsk kultur og språk og tilhører kulturdepartementet.
En seriøs insentivordning for filmproduksjon er det som må til for utviklingen av en internasjonal filmindustri i Norge. Finansdepartementet og samfunnsøkonomene må slutte å stikke kjepper i hjulene for dette arbeidet slik at Stortinget kan vedta en regelstyrt ordning.
Dette er hvordan den britiske finansministeren, Jeremy Hunt beskrev dagens situasjon i Storbritannia: “Our film and TV industry has become Europe’s largest, with our creative industries growing at twice the rate of the economy,”.
Hva venter vi på?
John Christian Rosenlund FNF er en internasjonalt anerkjent filmfotograf med utallige internasjonale og nasjonale priser og utmerkelser. Han er også entreprenør, oppfinner og grunder av Softlights og Drylab.
Innlegget er også underskrevet av:
Anders Eide, Eide Grip, Oslo / Anette Gjertsen, Stardust Effects, Oslo / Arild Karlsen, Storyline Studios, Oslo / Calle Børresen, Moviebird AS , Oslo / Bob Aas Carho, Octocopterfilm, Oslo / Olav Haddeland, Vhat, Oslo / Fabian Quintana, Kamerutleien, Oslo / Gunleik Groven, Quine, Oslo / Håkon Haugan, Filmparken, Bærum / Ida Fiskerud, Shortcut Oslo, Oslo / Jarle Tangen, Loop Film, Oslo / Joachim Lyng, Film in Norway, Verdal / Jon S. Høiden, Xvision Animation Studio, / John Christian Rosenlund, Oslo Studio Hub, Oslo / Kim Rune Gulland, Filmassistentene, Ås / Lene Cathrine Albertsen, Hocus Focus, Oslo / Marcus B. Brodersen, Pixotope Technologies AS, Oslo / Mats Andersen, Rebel Unit, Bergen / Mattias Thronsen, Oslo Studio Hub, Oslo / Morten Bjørknes Nielsen, Location Service, Oslo / Morten Magnusen, Grip Teknikk, Vestby / Njål Lambrechts, Truewest, Bergen / Pål Morten Hverven, Fiksern, Bærum / Pål Steadi Aleksander Odden, Motion Air, Oslo / Sigve Sælensminde, M12 Studios, Bergen / Theodor Kristensen, Krypton Film, Oslo / Thomas Reppen, Storm Studios, Oslo / Thomas Orderud, Design Ice, Trøgstad / Thor Erik Løkken, Dagslys, Oslo / Toivo Nilsen, Fuglefjellet, Ålesund / Tom Vidar Karlsen, Storyline Nor, Bodø / Tor Arne Øvrebø, Properfilm, Oslo / William Schaad, Uhørt, Oslo / Gulla Johannesdottir, Truenorth Norway / Per Henry Borch, Monolith, Oslo
