Nylig deltok jeg på Humanfestivalens visning av dokumentaren Brainwashed: Sex-Camera-Power, om hvordan fortellertekniske grep kan bidra til å opprettholde kjønnsstereotypier på film. Det var 8.mars og festivalen ville markere dagen på Vega kino. Det ville jeg også, ved å se en film som var interessant på mange måter.

Etterpå skulle det være panelsamtale med et knippe norske bransjeaktører. Spørsmålene fra ordstyrer handlet mye om tilstanden i norsk bransje. På spørsmål om det var blitt noe bedre for kvinnenes representasjon, virket paneldeltakerne nølende, men kunne enes om at det kanskje var blitt «litt» bedre.

Som redaktør av Rushprint kunne jeg gjenkjenne denne virkelighetsbeskrivelsen – inntil et visst punkt. For har ikke Norsk filminstitutts egen statistikk vist at det går bedre enn som så? Har ikke kvinnene festet et godt grep om dokumentarfeltet, samtidig som tv- og strømmekanaler har introdusert en stor skare seere for mange nye og kvinnedrevne fortellinger? Nå sitter det like mange kvinner som menn – så å si alle fra den hvite norske middelklassen – i lederstillingene hos produsentene, byråkrati og kanalene. Så det er vel heller minoritetene det skorter på?

Men så gikk det opp for meg: Dette handlet nok en gang kun om spillefilm på kino. Her hadde man snevret perspektivet inn til å omhandle bare en liten del av bransjen og de fortellingene som skapes her til lands.

Det var som om den formidable boomen innen drama og andre formater ikke eksisterte. Selv det feltet der kvinnene i lang tid har vært like synlige som mennene – dokumentaren – var knapt nok regnet med (underlig nok på en dokumentarfilmfestival).

Nå bør det nevnes at temaet i filmen som ble vist var representasjon foran og bak kamera, og da er det sikkert mest nærliggende å gå til spillefilmen og dens dunkle forhistorie for å finne de groveste eksemplene. Og det er forståelig at man holder fanen høyt hevet under 8.mars og tyr til paroler som kanskje ikke har plass til nyansene.

Men dette ensidige blikket på kinofilmen inngår i et større mønster. Vi klamrer oss fortsatt til kinofilmen og makter ikke å gi slipp, av ulike årsaker, selv om publikum i voksende grad befinner seg et annet sted.

De siste par årene har ikke bare etablerte norske profiler som Henriette Steenstrup (Pørni) og Linn-Jeanethe Kyed (Rådebank) funnet sine blikk som serieskapere. En ny generasjon kvinnelige forfattere, skuespillere, regissører og serieskapere har markert seg kraftig gjennom dramaformatet: Her har Marie Kristiansen tilført det norske serieuniverset en visuell lekenhet i Delete me. En lang rekke serieskapere har på rekordtid fulgt parallellt: Tina Rygh og regissør Siri Seljeseth med Nede, Kathrine Valen Zeiner med Made in Oslo, Marie Hafting med Alt du elsker, Rikke Gregersen med Ida tar ansvar, Melike Leblebicioğlu og Bahareh Badavi med Norsk-ish og Silje Storstein og Kristin Grue med høstens storstilte dramatisering av Gro Harlem Brundtlands vei til makten i Makta. Og det er flere. Med seg har alle disse serieskaperne et team av kvinnelige forfattere og regissører som også bærer på egne fortellinger de ønsker å realisere. Det dramaboomen har rullet i gang vil få vidtrekkende konsekvenser, også for utviklingen av kinofilmen og talenttilfanget der.

Hvorfor dette ikke tillegges større verdi har flere årsaker. Tross høyere status, anses mye tv-drama fortsatt for å være «bare» tv-underholdning. Det er utvilsomt en grad av kulturelt snobberi og nostalgi som er med på å forme dette synet. Forestillingen om at «auteurene» jobber innen kinofilmen er bare delvis sann. Steenstrups Pørni er ikke noe mindre personlig enn GRITT. Marie Kristiansens visuelle formspråk i Delete me er ikke noe mindre utfordrende enn noe vi finner i Vibeke Løkkebergs feirede filmografi.

Det er fortsatt slik at det offentlige tilskuddssystemet i hovedsak er innrettet mot kinodistribusjon. Det gir produsentene inntektsmuligheter som tv og strømming fortsatt ikke kan matche. Det finnes dessuten en kultur rundt kinoene for å snakke om filmkunst og filmpolitikk. I møte med konkurransen fra strømming har kinoene i voksende grad etablert arenaer for debatt, til å invitere publikum inn. Og den vedvarende kinokrisen, med sviktende besøk og polarisering av repertoaret, gjør at vi ønsker å verne om kinokulturen – noe også kulturministeren har signalisert.

På sin side mangler ikke serieformatet oppmerksomhet. Snarere tvertimot: Seriene er blitt godt stoff, og ofte et alibi, for nyhetsmedienes kulturdekning. Men den våkne og fordypende oppmerksomheten som et relativt nytt uttrykk i rivende utvikling har behov for, er ikke dagspressen interessert i. Som innen filmanmeldelser handler det om korte tekster, som regel basert på noen få episoder, der det sjelden er plass til å utdype kvaliteter innen regi, skuespill osv. Det skrives ingen tendensartikler om de lengre linjene i norsk seriedrama, verken i dramaturgisk eller historisk forstand. De ytterst få historikerne vi har, har nok med å dykke ned i kinofilmens historie.

Denne våren er Det norske filmakademi stiftet for å gi nettopp kinofilmen enda en panteon å skinne fra. Det er ingen grunn til at vi ikke skal ha et akademi slik våre naboland har. Men prosjektet bærer samtidig preg av å være innrettet mot bevaring og dyrking av kinofilmen, initiert av generasjonen som i etterkrigstiden har stått på barrikadene for kinofilmen her til lands. Seriedramaet, der et flertall av norske filmfolk i dag jobber, er ikke tiltenkt noen plass der oppe.

Dette vil vide ut kulturkløften mellom film og seriedrama, i en tid der de befrukter hverandre som aldri før. Dessverre synes dramabransjen selv å være ute av stand til å ivareta og dyrke sin egen historie. Om du drar på en dramaserie-festival er det nesten som å delta på en revisorkongress. Her reduseres hva dyktige kunstnere og fagfolk har jobbet med i årevis til content, helt enkelt, og kanalsjefer og produsenter snakker som om de selger smør over disk. Det virker ikke som noen har tid til å reflektere over hva de holder på med. Du får ikke en ny generasjon filmjournalister og kritikere til å oppsøke disse festivalene før man omtaler dramaserieformatet med større respekt og skaper en sterkere faglig ramme rundt det. Cannesfestivalen er utvilsomt konservativ på noen måter, men ingen kan feire filmens katedral og børs som den aldrende divaen ved Cote d’azur.

Vi som vokste opp med kinofilmen som ukentlig ritual rammes noen ganger av en akutt nostalgi. Men det er noe vi må frigjøre oss fra. Dramaformatet er verken «den nye romanen» eller «den nye filmen». Det er simpelthen et format som krever sin rettmessige plass på den audiovisuelle panteonen.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.