Amerikanerne har det, våre naboland har det: Et filmakademi. Nå ønsker en rekke veteraner i filmbransjen å etablere et norsk filmakademi som kan fremme den nasjonale filmen som kunstart og samle bransjen på tvers av ulike fagfunksjoner.
Foto: Skal et akademi knytte seg til Amandaprisen? Eller etablere en ny nasjonal pris?
– Vi jobbet med et filmakademi under Amandaprisens første år. Da tenkte vi at et filmakademi kunne være det som delte ut Amandaprisene. Den idéen forsvant litt. Nå, i forbindelse med Haugesundfestivalens 50-årsjubileum, er det en gylden anledning til å sette filmakademiet i gang. Vi har en bra oppslutning fra eldre og aktive filmfolk. Utfordringen er å få yngre filmfolk i tale. Dette må ikke bare bli en pensjonistforening!
Sammen med Vigdis Lian og Elsa Kvamme har Jan Erik Holst påtatt seg funksjonen som et arbeidsutvalg som skal jobbe for å virkeliggjøre planene. En rekke land har et nasjonalt filmakademi, blant annet Sverige, Danmark, England, Frankrike, Portugal, Spania, Ukraina og USA. Det er de nasjonale filmakademiene som tildeler Bafta- og Césarprisen, og ikke minst: Oscar.
Det ble i oktober tatt initiativ til et møte der mange av de som har mottatt Haugesund bys hederspris Den Spillende Faun var tilstede, samme med andre utvalgte filmbransjefolk
– Festivalen hadde 50-årsjubileum i august i år. Da tok jeg initiativ til å lage noe som heter Faunens venner, der vi skulle samle alle som har fått utmerkelsen. Det ble et utgangspunkt for å jobbe videre mot et akademi, forteller Holst.

Hvorfor trenger vi et filmakademi i Norge?
– Norge er et land som ikke er vant med akademiske konstruksjoner. Det er et veldig desentralisert, demokratisk og egalitært land. Derfor har vi ikke de tradisjonene Danmark, Sverige eller Tyskland har, med intellektuelle sammenslutninger som akademier. Vi trenger et akademi for å sette fokus på filmkunst og utvikling av film, og som et talerør overfor myndigheter. Alle foreninger på filmfeltet har sitt formål, men vi har funnet ut at vi trenger noe utover det. Noe som samler det.
De ønsker et sterkere fokus på formidling, distribusjon, bevaring og restaurering.
– Men vi ønsker først og fremst å sette filmkunsten i høysetet og prøve å kombinere forskning, filmkritikk og filmproduksjon på en god måte. Det har ikke vært så enkelt å få til. På Lillehammer, for eksempel, har man Den norske filmskolen, filmvitenskap og fjernsynsutdanningen. Det er merkelig at de tre i samme by ikke har klart å samarbeide ordentlig.
Hva kan et filmakademi utrette som ikke allerede eksisterende filmorganisasjoner kan?
– Først og fremst kan et filmakademi sette fokus på filmkunsten og være et samlet talerør overfor filminstituttet og myndighetene. Vi har hatt et par eksempler hvor Vigdis Lian og jeg har arrangert seminarer om ABE-reformen og hvordan den høvler ned en del av bevilgningene hvert år, for å effektivisere og redusere byråkratiet. Men med de små bevilgninger man har, er det i årenes løp blitt skadelig for filmkunsten og kulturen. Så var det filmmuseet som forsvant, hvor vi samlet museumsledere og andre interesserte til et interessant seminar.

Vil filmakademiet være basert på den amerikanske- eller den europeiske modellen?
– Kanskje mer den europeiske modellen. Filmskapere, forskere, kritikere og institusjonsfolk er grupper som bør kunne bli medlemmer. Alle Amandanominerte, Gullklappervinnere, Aamotprisvinnere er utgangspunktet. Allerede der har vi et par hundre potensielle medlemmer. Bakgrunn, erfaring og antall år i produksjon kan være grunnlaget for å kunne søke. Det er ikke for å være eksklusiv, men for å ha et felles utgangspunkt, hvor de som jobber med film kan forenes. Jeg ser for meg rundt 500 medlemmer ganske fort.
Ønsker dere å knytte dere til Amandaprisen, eller skal dere etablere en ny nasjonal filmpris?
– Det er litt tidlig å si. Det må Amandakomiteen avgjøre. Det spørs om det er plass til flere priser. Kanonprisen i Trondheim synes jo å være nedlagt. Man skal ikke ha for mange priser heller. Vi hadde Arne Skouens Ærespris og Liv Ullmanns Ærespris. Det kan være mulighet til å ta opp igjen en av dem. Tidligere var det mulig å finansiere slike priser. Da hadde man blant annet Kodak og Laboratorieservice, Nordisk film og Norsk Film A/S. Nordisk film har nå sin egen pris. Kodak og Laboratorieservice er forsvunnet. Det svenske akademiet, for eksempel, har heller stipender til unge filmfolk og synes det er viktigere enn å gi ærespriser til eldre, fortjente kunstnere. Det er en diskusjon som det er vanskelig å si noe om på nåværende tidspunkt.
Hvordan fungerer et akademi?
– Til Norge kommer det ofte sentrale filmfolk, skuespillere, regissører og andre, i forbindelse med lanseringen av filmene deres. Jeg synes det er synd at de bare kommer én dag eller to, møter pressen og forsvinner igjen. Jeg ser for meg at vi får tak i disse menneskene, med hjelp av distributørene, og lager akademimøter hvor vi intervjuer eller hører på innledninger, foredrag og deres syn på sitt arbeid, sitt forhold til filmkunst og så videre.
Hva er veien videre?
– Nå har vi først sendt ut invitasjon til et hundretalls filmfolk, der vi tok utgangspunkt i Faunvinnerne fra Haugesund. Vi samlet oss i en liten restaurant i oktober. Utifra det har vi fått mange positive tilbakemeldinger. Vi skal ha tre møter i løpet av neste år. Det første er å møte regissør og produsent på Kampen om Narvik, i januar 2023. Så skal vi ha et møte om Ibsenmuseet, som også er et savn etter at det stengte. Det tredje er når Cinemateket åpner i april 2023. Da skal vi ha et møte på Filmens Hus om planene der videre, kanskje også om regional filmpolitikk. Da ser jeg for meg at vi har en konstituerende samling, hvor vi velger styre og vedtekter. Et akademi vil være basert på et medlemskap og medlemsavgifter. Men jeg håper at vi får litt offentlig støtte til oppstarten og til å ramme det hele inn.
De vil gjerne ha samarbeid med norske festivaler, som f.eks dokumentarfilmfestivalen i Fredrikstad som har hatt mange spennende gjester de siste årene.
– Jeg har personlig kontakt med historikere og forskere fra USA som gjerne vil komme og holde foredrag. Vi har ikke umiddelbare fora som kan ta imot disse menneskene på kort varsel. Vi har et utmerket Cinematek, men de har program over to til tre måneder. Det er ikke sikkert de klarer å programmere dette inn. Vi ønsker å trekke utenlandsk filmkultur inn i Norge. Vi er litt isolert i dette landet, i forhold til Europa og USA. Og i forhold til å sette filmen i høysetet. Personlig ønsker jeg også at akademiet kan ha møter rundt omkring i landet, og ikke bare i Oslo.

Å utgi filmlitteratur i et historisk perspektiv er også viktig.
– Vi ønsker at akademiet kan jobbe i samarbeid med forfattere og forlag.
Det var da filmmuseet ved Norsk filminstitutt ble lagt ned at Holst og hans akademivenner begynte å mobilisere.
– Det at filmmuseet forsvant, var det som pushet oss til å ville gjøre noe med filmkunsten og kulturen. Jeg har sett utmerkede filmmuseer i Tyrkia, i Istanbul, i Serbia, Beograd, og nå i Tallinn, hvor jeg nylig har jeg vært. Objektene fra filmmuseet i Oslo ble samlet og sendt til Preus Museum i Horten. Det er en gruppe på gang, med Stein Roger Bull, Vigdis Lian, Leif Holst Jensen og Elisabeth Sjaastad som jobber med et opplevelsessenter på gamle Munchmuseet, med kommunal støtte, for å lære særlig yngre folk om medienes utvikling. NRK og TV2 er interessert i å være med på dette. Det prosjektet lever sitt eget liv ved siden av akademiet, men er forankret i det.
Elisabeth Sjaastad, leder i Norsk filmforbund, ser veldig positivt på akademiet.
– Jeg tenker at det kan spille en viktig rolle med å forene folk på tvers av bransjetilhørighet og organisasjoner. Det kan være et fint supplement. Man må hele tiden fornye hvordan man tenker på ulike fellesskap i bransjen. Det finnes for eksempel flere frittstående ærespriser som er i ferd med å gå i glemmeboka, og som kanskje kan finne sitt hjem og deles ut av en slik forsamling.
Foto: Skal et akademi knytte seg til Amandaprisen? Eller etablere en ny nasjonal pris?
– Vi jobbet med et filmakademi under Amandaprisens første år. Da tenkte vi at et filmakademi kunne være det som delte ut Amandaprisene. Den idéen forsvant litt. Nå, i forbindelse med Haugesundfestivalens 50-årsjubileum, er det en gylden anledning til å sette filmakademiet i gang. Vi har en bra oppslutning fra eldre og aktive filmfolk. Utfordringen er å få yngre filmfolk i tale. Dette må ikke bare bli en pensjonistforening!
Sammen med Vigdis Lian og Elsa Kvamme har Jan Erik Holst påtatt seg funksjonen som et arbeidsutvalg som skal jobbe for å virkeliggjøre planene. En rekke land har et nasjonalt filmakademi, blant annet Sverige, Danmark, England, Frankrike, Portugal, Spania, Ukraina og USA. Det er de nasjonale filmakademiene som tildeler Bafta- og Césarprisen, og ikke minst: Oscar.
Det ble i oktober tatt initiativ til et møte der mange av de som har mottatt Haugesund bys hederspris Den Spillende Faun var tilstede, samme med andre utvalgte filmbransjefolk
– Festivalen hadde 50-årsjubileum i august i år. Da tok jeg initiativ til å lage noe som heter Faunens venner, der vi skulle samle alle som har fått utmerkelsen. Det ble et utgangspunkt for å jobbe videre mot et akademi, forteller Holst.

Hvorfor trenger vi et filmakademi i Norge?
– Norge er et land som ikke er vant med akademiske konstruksjoner. Det er et veldig desentralisert, demokratisk og egalitært land. Derfor har vi ikke de tradisjonene Danmark, Sverige eller Tyskland har, med intellektuelle sammenslutninger som akademier. Vi trenger et akademi for å sette fokus på filmkunst og utvikling av film, og som et talerør overfor myndigheter. Alle foreninger på filmfeltet har sitt formål, men vi har funnet ut at vi trenger noe utover det. Noe som samler det.
De ønsker et sterkere fokus på formidling, distribusjon, bevaring og restaurering.
– Men vi ønsker først og fremst å sette filmkunsten i høysetet og prøve å kombinere forskning, filmkritikk og filmproduksjon på en god måte. Det har ikke vært så enkelt å få til. På Lillehammer, for eksempel, har man Den norske filmskolen, filmvitenskap og fjernsynsutdanningen. Det er merkelig at de tre i samme by ikke har klart å samarbeide ordentlig.
Hva kan et filmakademi utrette som ikke allerede eksisterende filmorganisasjoner kan?
– Først og fremst kan et filmakademi sette fokus på filmkunsten og være et samlet talerør overfor filminstituttet og myndighetene. Vi har hatt et par eksempler hvor Vigdis Lian og jeg har arrangert seminarer om ABE-reformen og hvordan den høvler ned en del av bevilgningene hvert år, for å effektivisere og redusere byråkratiet. Men med de små bevilgninger man har, er det i årenes løp blitt skadelig for filmkunsten og kulturen. Så var det filmmuseet som forsvant, hvor vi samlet museumsledere og andre interesserte til et interessant seminar.

Vil filmakademiet være basert på den amerikanske- eller den europeiske modellen?
– Kanskje mer den europeiske modellen. Filmskapere, forskere, kritikere og institusjonsfolk er grupper som bør kunne bli medlemmer. Alle Amandanominerte, Gullklappervinnere, Aamotprisvinnere er utgangspunktet. Allerede der har vi et par hundre potensielle medlemmer. Bakgrunn, erfaring og antall år i produksjon kan være grunnlaget for å kunne søke. Det er ikke for å være eksklusiv, men for å ha et felles utgangspunkt, hvor de som jobber med film kan forenes. Jeg ser for meg rundt 500 medlemmer ganske fort.
Ønsker dere å knytte dere til Amandaprisen, eller skal dere etablere en ny nasjonal filmpris?
– Det er litt tidlig å si. Det må Amandakomiteen avgjøre. Det spørs om det er plass til flere priser. Kanonprisen i Trondheim synes jo å være nedlagt. Man skal ikke ha for mange priser heller. Vi hadde Arne Skouens Ærespris og Liv Ullmanns Ærespris. Det kan være mulighet til å ta opp igjen en av dem. Tidligere var det mulig å finansiere slike priser. Da hadde man blant annet Kodak og Laboratorieservice, Nordisk film og Norsk Film A/S. Nordisk film har nå sin egen pris. Kodak og Laboratorieservice er forsvunnet. Det svenske akademiet, for eksempel, har heller stipender til unge filmfolk og synes det er viktigere enn å gi ærespriser til eldre, fortjente kunstnere. Det er en diskusjon som det er vanskelig å si noe om på nåværende tidspunkt.
Hvordan fungerer et akademi?
– Til Norge kommer det ofte sentrale filmfolk, skuespillere, regissører og andre, i forbindelse med lanseringen av filmene deres. Jeg synes det er synd at de bare kommer én dag eller to, møter pressen og forsvinner igjen. Jeg ser for meg at vi får tak i disse menneskene, med hjelp av distributørene, og lager akademimøter hvor vi intervjuer eller hører på innledninger, foredrag og deres syn på sitt arbeid, sitt forhold til filmkunst og så videre.
Hva er veien videre?
– Nå har vi først sendt ut invitasjon til et hundretalls filmfolk, der vi tok utgangspunkt i Faunvinnerne fra Haugesund. Vi samlet oss i en liten restaurant i oktober. Utifra det har vi fått mange positive tilbakemeldinger. Vi skal ha tre møter i løpet av neste år. Det første er å møte regissør og produsent på Kampen om Narvik, i januar 2023. Så skal vi ha et møte om Ibsenmuseet, som også er et savn etter at det stengte. Det tredje er når Cinemateket åpner i april 2023. Da skal vi ha et møte på Filmens Hus om planene der videre, kanskje også om regional filmpolitikk. Da ser jeg for meg at vi har en konstituerende samling, hvor vi velger styre og vedtekter. Et akademi vil være basert på et medlemskap og medlemsavgifter. Men jeg håper at vi får litt offentlig støtte til oppstarten og til å ramme det hele inn.
De vil gjerne ha samarbeid med norske festivaler, som f.eks dokumentarfilmfestivalen i Fredrikstad som har hatt mange spennende gjester de siste årene.
– Jeg har personlig kontakt med historikere og forskere fra USA som gjerne vil komme og holde foredrag. Vi har ikke umiddelbare fora som kan ta imot disse menneskene på kort varsel. Vi har et utmerket Cinematek, men de har program over to til tre måneder. Det er ikke sikkert de klarer å programmere dette inn. Vi ønsker å trekke utenlandsk filmkultur inn i Norge. Vi er litt isolert i dette landet, i forhold til Europa og USA. Og i forhold til å sette filmen i høysetet. Personlig ønsker jeg også at akademiet kan ha møter rundt omkring i landet, og ikke bare i Oslo.

Å utgi filmlitteratur i et historisk perspektiv er også viktig.
– Vi ønsker at akademiet kan jobbe i samarbeid med forfattere og forlag.
Det var da filmmuseet ved Norsk filminstitutt ble lagt ned at Holst og hans akademivenner begynte å mobilisere.
– Det at filmmuseet forsvant, var det som pushet oss til å ville gjøre noe med filmkunsten og kulturen. Jeg har sett utmerkede filmmuseer i Tyrkia, i Istanbul, i Serbia, Beograd, og nå i Tallinn, hvor jeg nylig har jeg vært. Objektene fra filmmuseet i Oslo ble samlet og sendt til Preus Museum i Horten. Det er en gruppe på gang, med Stein Roger Bull, Vigdis Lian, Leif Holst Jensen og Elisabeth Sjaastad som jobber med et opplevelsessenter på gamle Munchmuseet, med kommunal støtte, for å lære særlig yngre folk om medienes utvikling. NRK og TV2 er interessert i å være med på dette. Det prosjektet lever sitt eget liv ved siden av akademiet, men er forankret i det.
Elisabeth Sjaastad, leder i Norsk filmforbund, ser veldig positivt på akademiet.
– Jeg tenker at det kan spille en viktig rolle med å forene folk på tvers av bransjetilhørighet og organisasjoner. Det kan være et fint supplement. Man må hele tiden fornye hvordan man tenker på ulike fellesskap i bransjen. Det finnes for eksempel flere frittstående ærespriser som er i ferd med å gå i glemmeboka, og som kanskje kan finne sitt hjem og deles ut av en slik forsamling.