Ellos Eatnu – La elva leve ble tildelt både publikums- og kritikerprisen på filmfestivalen i Gøteborg. Filmen deltok i den nordiske konkurransen Nordic Dragon Award. Det gjorde også Henrik Dahlsbakkens spillefilm Munch,  mens Zaradasht Ahmed deltok i den nordiske konkurransen for dokumentar med The Brother. Franciska Eliassen var nominert til Bergmanprisen med Den siste våren.

Den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCI begrunner sin tildeling til Ellos Eatnu – La elva leve på denne måten:

«Historien tar oss opp til den aller nordligste delen av Europa, der norsk nasjonalhistorie ble skrevet for rundt 40 år siden. Det som skjedde der da, økte bevisstheten i det norske samfunnet og ledet til oppvåkningen av det moderne Sápmi. Filmens sterke og velbalanserte manus skildrer et universelt problem som på imponerende vis personifiseres av den skuespillerdebuterende Ella Marie Hætta Isaksens rolletolkning av en ung Sápmi-kvinne. På mesterlig vis formidler filmen den sorgen som ble forårsaket av truslene om forsvinnende kultur og tap av identitet, språk og familiebånd.»

Ellos eatnu – La elva leve  er en fiksjonsfilm basert på de virkelige hendelsene fra Alta-aksjonen og kampen for samiske rettigheter på slutten av 1970-tallet. I 1978 vedtok Stortinget å bygge en demning i Alta-Kautokeinovassdraget, midt i hjertet av Sápmi, uten å ta hensyn til elvas betydning og verdi for det samiske folk. Det som begynte som en lokal naturvernsaksjon for å bevare elva utviklet seg til å bli et oppgjør mot den norske stats behandling av samene.

Filmen skildrer det historiske dramaet med utgangspunkt i den nyutdannede læreren Ester, spilt av Ella Marie Hætta Isaksen, som når det hele starter skjuler sin samiske identitet for å unngå å bli utsatt for rasisme. Når hun etter hvert blir tatt med på demonstrasjonene begynner Esters personlige reise ut av skammen. Til slutt er hun villig til å dø i kampen for samiske rettigheter.

Ellos eatnu – La elva leve blir Ole Giævers fjerde spillefilm og første gang regissøren lager et historisk drama. Til Rushprint kunne han nylig fortelle at han hadde et ønske om å vende fokuset i større grad ut mot samfunnet enn hva han har gjort tidligere.

– Jeg har alltid hatt et samfunnsengasjement, som kanskje ikke har kommet så tydelig til uttrykk i filmene, forteller han. – En ting som opptar meg mye ved vår samtid er den individualistiske tendensen. Jeg opplever at vi lever i en selvopptatt tid, selv om det også finnes mye samfunnsengasjement blant folk. Om man er mot kjøttindustrien, velger man å bli vegetarianer istedenfor å gå ut og protestere mot industrien. Eller om man har et miljøengasjement, handler man i butikken med en medbragt tøypose istedenfor å lenke seg fast i en oljeplattform, utdyper han lettere humoristisk.

– Da jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne ta opp noen av de temaene i en spillefilm, dukket Alta-aksjonen opp ganske fort i hodet mitt. Faren min satt jo i styret i Folkeaksjonen mot utbyggingen, og selv om jeg var for liten til å ha noe særlig minner av det selv, har dette alltid vært en del av familiehistorien – med klistremerker, buttons, bøker om temaet og historier som alltid har vært der. Jeg har egentlig ikke vært så nysgjerrig på det tidligere, men det ble klart for meg at det er mye å lære av Alta-saken og måten man aksjonerte på den tiden – den kollektive aksjonsformen og solidaritetstanken, som stod veldig sterkt, sier Giæver til Rushprint.

Filmen er skrevet og regissert av Ole Giæver, foto er ved Marius Matzow Gulbrandsen. I rollene finner vi også Gard Emil, Sofia Jannok, Beaska Niiilas og Maria Kvernmo. Filmen er produsert av Maria Ekerhovd for Mer Film AS og distribuert av Mer Filmdistribusjon AS.