Seks punkter for en bærekraftig norsk film- og tv-produksjon.

Seks punkter for en bærekraftig norsk film- og tv-produksjon.

Det norske film- og tv-miljøet har vokst fram som et av de mest nyskapende og kreative utenfor USA og England. Det er viktig at vi klarer å ta vare på dette nå som den internasjonale vekstperioden for tv-drama har stoppet opp, mener Synnøve Hørsdal og Ivar Køhn. Her presenterer de seks punkter for videre framgang.

Foto: «Troll »løftes fram i verden av strømmegigantens lange arm. Men vi trenger også en medfinansieringsplikt for disse gigantene, mener Hørsdal og Køhn.

Gjennom de siste ti årene har fremveksten av strømmekanaler skapt et stort behov for innhold.  Norske produksjoner har klart seg bra i dette markedet. Kombinasjonen av flere kreative utdanninger, stabil statlig og risikovillig kulturstøtte, kunstnerisk mangfold og en stadig mer profesjonell bransje har gjennom årene gjort oss mer innovative og interessante enn vi kanskje forstår selv. Vi ser det på utlandets økte interesse for norske dramaproduksjoner, men ikke minst gjenspeiles vår nye posisjon i antallet internasjonale produksjoner som baseres på norske manuskripter. Bare noen få land i verden får flere av sine serier gjenskapt av andre produksjonsmiljøer enn Norge.

Norges utgangsposisjon for å skape en levedyktig og innovativ film- og tv-industri er fantastisk. Det vil alltid være et stort behov for originalt innhold, og de som står fram i denne konkurransen kan fort vokse seg større. Ambisjonen om en kreativ næring som et fremtidig økonomisk bein å stå på for Norge kan bli noe langt mer enn en festtale.

Vårt nasjonale marked med fem millioner innbyggere er imidlertid lite, og når de ulike tv-kanaler og strømme-kanaler nå ikke lenger er i vekstmodus vil regnestykket for investeringer bli annerledes. I USA er bremsene slått på, og også i det nordiske markedet merker vi det blir strammere.  Det virker som om de globale inntektene i større grad vil bli brukt på engelskspråklige produksjoner, eller på nasjonale produksjoner i regioner det fremdeles er vekst – som Asia og Sør-Amerika.  For Norges del kan det fort bli en utfordring å bare opprettholde den produksjonsmengden vi har i dag, og trygge fundamentet for det kreative miljøets videre vekst.

Vi vil peke på seks punkter som kan være avgjørende – og de henger sammen på en sånn måte at de også bør løses samtidig. 

For det første må det politisk bli slått fast at tv- og strømmetilbydere på det norske markedet også må bruke noe av sin norske omsetning til programmer basert på norsk samfunn, språk og kultur.  Vi er et lite språkområde, og vi må forsvare våre nasjonale verdier i det globale samfunnet. Dersom inntekter fra norske abonnenter bare sendes ut av landet for å skape engelskspråklige serier vil vi ikke bare miste et kulturelt fundament, vi vil også miste våre beste kreatører til amerikanske produksjonsmiljøer. I forslaget for ny kringkastingslov er det sagt at 5% av omsetningen skal brukes på norske produksjoner.  Dette er for passivt i forhold til å opprettholde dagens nivå. I Frankrike diskuteres 20%, og et lite område som Norge bør kanskje ha opp mot 25-30% av omsetningen pløyd tilbake i norsk produksjon.

For det andre må det bli mer attraktivt for strømmeselskaper og andre internasjonale investorer å produsere i Norge, og da på en bærekraftig måte.  Vi må fortsatt bygge et stabilt produksjonsmiljø og utvikle en grønn infrastruktur for fremtiden.  Det må komme på plass en incentivordning i Norge som omfatter både internasjonale og norske produksjoner, hvor internasjonale investeringer gir regelstyrte refusjoner. Ordningen må differensieres i forhold til miljø-, klima- og bærekraftmål, og hvor «grønne» kostnader gir en dobbelt så høy refusjon.

For det tredje må det opprettes en «Terms of Trade» etter modell fra blant annet England. Det må være en omforent avtale for selgere og kjøpere i bransjen, men det må ligge politiske føringer i bunnen.  Viktigst i så måte må være at rettigheter til norske verk ikke låses inn i Hollywood, men forblir i Norge. Produksjonens rettigheter må samles hos den norske produsenten.  For å sikre inntekter til produksjonsselskap og rettighetshavere må det avtalefestes at alle investeringer skal avskrives i løpet av en periode på sju år.  Rettighetene til norske produksjoner må etter sju år forvaltes av den norske produsenten, og alle inntekter fordeles uten forrang til investorer.  En «Terms of Trade» må også si noe om nivået på «rimelig vederlag» for kanaler og strømmeselskaps utnyttelse av opphavsrettigheter.

For det fjerde må – som ellers i norsk og internasjonalt næringsliv – produksjonsselskapene selv kunne erverve og forvalte alle nødvendige økonomiske rettigheter til sine produksjoner ubegrenset.  I dag er det fagforeningene som erverver og forvalter kunstnernes skapende og utøvende rettigheter, og som selger rettighetene videre direkte til medieselskap og internasjonale strømmeselskap.  Ved å skille rettigheter fra produksjonen tar man bort produsentens muligheter for en langsiktig forvaltning av verket. På sikt er dette ødeleggende for å bygge en sunn produksjonsstruktur for bransjen som helhet.  Produksjonsselskapene må ha økonomi og posisjon til å tåle tider som vi nå ser komme, og de må ha økonomi til å bære ansvaret for langsiktig utvikling av talent og prosjekter.  Forvaltning av lange rettigheter er en essensiell del av dette.

For det femte må Produsentforeningen Virke og fagforeningene sette seg sammen med mål om en fullstendig revidering av tariffavtalene som forholder seg bedre til faktiske behov og muligheter med høy produksjon og raske endringer.  Dagens avtaler bygger på en virkelighet for norsk spillefilm for tretti år siden.  Nye avtaler må sikre at vi får en bærekraftig bransje hvor flere arbeidstakere orker å stå lengre enn de gjør i dag, og som gir rom for både familie og kompetanseutvikling.  Vi må ha et lønnssystem som blir respektert. Selv om film- og tv bransjen fortsatt vil være en frilansbransje, så har nye produksjonsformer, nye typer kunder, lengre og flere prosjekter, statlige føringer og pensjonsordninger skapt nye forutsetninger.

For det sjette må Produsentforeningen Virke og fagforeningene bli enige om en felles organisasjon for oppfølging og fordeling av inntekter.  I dag ligger ansvaret for oppfølging og fordeling av inntekter fra samme produksjon delt på produsenter, fagforeninger, kanaler og Norwaco.  Det gjør at både inntektsstrømmen og fordelingen av denne er uklar og svært lite transparent.  Vi stoler ikke helt på hverandre, og vi står ikke sammen om å utnytte inntektspontsialet. Dette igjen øker kostnadene og kompleksiteten for videreutnyttelse av ferdige produksjoner på en sånn måte at de legges bort i stedet for være aktive på markedet.  Det tjener ingen på.

Alt henger sammen med alt, og mye av dette skjer akkurat nå. Regjeringen arbeider både med nye insentivordninger og ny kringkastingslov denne våren, Produsentforeningen Virke har begynt et arbeide rundt nye avtaler, og ikke minst så er kanalene og internasjonale strømmeselskaper inne i en endringsperiode på jakt etter nye forretningsmodeller.  Norge har et kreativt råmateriale som er utviklet gjennom årevis satsning på kultur, kompetanse og demokrati.  Nå må vi forvalte det sammen som en profesjonell næring for fremtiden.


Synnøve Hørsdal, daglig leder Maipo, og Ivar Køhn, daglig leder Rubicon TV.


 

Seks punkter for en bærekraftig norsk film- og tv-produksjon.

Seks punkter for en bærekraftig norsk film- og tv-produksjon.

Det norske film- og tv-miljøet har vokst fram som et av de mest nyskapende og kreative utenfor USA og England. Det er viktig at vi klarer å ta vare på dette nå som den internasjonale vekstperioden for tv-drama har stoppet opp, mener Synnøve Hørsdal og Ivar Køhn. Her presenterer de seks punkter for videre framgang.

Foto: «Troll »løftes fram i verden av strømmegigantens lange arm. Men vi trenger også en medfinansieringsplikt for disse gigantene, mener Hørsdal og Køhn.

Gjennom de siste ti årene har fremveksten av strømmekanaler skapt et stort behov for innhold.  Norske produksjoner har klart seg bra i dette markedet. Kombinasjonen av flere kreative utdanninger, stabil statlig og risikovillig kulturstøtte, kunstnerisk mangfold og en stadig mer profesjonell bransje har gjennom årene gjort oss mer innovative og interessante enn vi kanskje forstår selv. Vi ser det på utlandets økte interesse for norske dramaproduksjoner, men ikke minst gjenspeiles vår nye posisjon i antallet internasjonale produksjoner som baseres på norske manuskripter. Bare noen få land i verden får flere av sine serier gjenskapt av andre produksjonsmiljøer enn Norge.

Norges utgangsposisjon for å skape en levedyktig og innovativ film- og tv-industri er fantastisk. Det vil alltid være et stort behov for originalt innhold, og de som står fram i denne konkurransen kan fort vokse seg større. Ambisjonen om en kreativ næring som et fremtidig økonomisk bein å stå på for Norge kan bli noe langt mer enn en festtale.

Vårt nasjonale marked med fem millioner innbyggere er imidlertid lite, og når de ulike tv-kanaler og strømme-kanaler nå ikke lenger er i vekstmodus vil regnestykket for investeringer bli annerledes. I USA er bremsene slått på, og også i det nordiske markedet merker vi det blir strammere.  Det virker som om de globale inntektene i større grad vil bli brukt på engelskspråklige produksjoner, eller på nasjonale produksjoner i regioner det fremdeles er vekst – som Asia og Sør-Amerika.  For Norges del kan det fort bli en utfordring å bare opprettholde den produksjonsmengden vi har i dag, og trygge fundamentet for det kreative miljøets videre vekst.

Vi vil peke på seks punkter som kan være avgjørende – og de henger sammen på en sånn måte at de også bør løses samtidig. 

For det første må det politisk bli slått fast at tv- og strømmetilbydere på det norske markedet også må bruke noe av sin norske omsetning til programmer basert på norsk samfunn, språk og kultur.  Vi er et lite språkområde, og vi må forsvare våre nasjonale verdier i det globale samfunnet. Dersom inntekter fra norske abonnenter bare sendes ut av landet for å skape engelskspråklige serier vil vi ikke bare miste et kulturelt fundament, vi vil også miste våre beste kreatører til amerikanske produksjonsmiljøer. I forslaget for ny kringkastingslov er det sagt at 5% av omsetningen skal brukes på norske produksjoner.  Dette er for passivt i forhold til å opprettholde dagens nivå. I Frankrike diskuteres 20%, og et lite område som Norge bør kanskje ha opp mot 25-30% av omsetningen pløyd tilbake i norsk produksjon.

For det andre må det bli mer attraktivt for strømmeselskaper og andre internasjonale investorer å produsere i Norge, og da på en bærekraftig måte.  Vi må fortsatt bygge et stabilt produksjonsmiljø og utvikle en grønn infrastruktur for fremtiden.  Det må komme på plass en incentivordning i Norge som omfatter både internasjonale og norske produksjoner, hvor internasjonale investeringer gir regelstyrte refusjoner. Ordningen må differensieres i forhold til miljø-, klima- og bærekraftmål, og hvor «grønne» kostnader gir en dobbelt så høy refusjon.

For det tredje må det opprettes en «Terms of Trade» etter modell fra blant annet England. Det må være en omforent avtale for selgere og kjøpere i bransjen, men det må ligge politiske føringer i bunnen.  Viktigst i så måte må være at rettigheter til norske verk ikke låses inn i Hollywood, men forblir i Norge. Produksjonens rettigheter må samles hos den norske produsenten.  For å sikre inntekter til produksjonsselskap og rettighetshavere må det avtalefestes at alle investeringer skal avskrives i løpet av en periode på sju år.  Rettighetene til norske produksjoner må etter sju år forvaltes av den norske produsenten, og alle inntekter fordeles uten forrang til investorer.  En «Terms of Trade» må også si noe om nivået på «rimelig vederlag» for kanaler og strømmeselskaps utnyttelse av opphavsrettigheter.

For det fjerde må – som ellers i norsk og internasjonalt næringsliv – produksjonsselskapene selv kunne erverve og forvalte alle nødvendige økonomiske rettigheter til sine produksjoner ubegrenset.  I dag er det fagforeningene som erverver og forvalter kunstnernes skapende og utøvende rettigheter, og som selger rettighetene videre direkte til medieselskap og internasjonale strømmeselskap.  Ved å skille rettigheter fra produksjonen tar man bort produsentens muligheter for en langsiktig forvaltning av verket. På sikt er dette ødeleggende for å bygge en sunn produksjonsstruktur for bransjen som helhet.  Produksjonsselskapene må ha økonomi og posisjon til å tåle tider som vi nå ser komme, og de må ha økonomi til å bære ansvaret for langsiktig utvikling av talent og prosjekter.  Forvaltning av lange rettigheter er en essensiell del av dette.

For det femte må Produsentforeningen Virke og fagforeningene sette seg sammen med mål om en fullstendig revidering av tariffavtalene som forholder seg bedre til faktiske behov og muligheter med høy produksjon og raske endringer.  Dagens avtaler bygger på en virkelighet for norsk spillefilm for tretti år siden.  Nye avtaler må sikre at vi får en bærekraftig bransje hvor flere arbeidstakere orker å stå lengre enn de gjør i dag, og som gir rom for både familie og kompetanseutvikling.  Vi må ha et lønnssystem som blir respektert. Selv om film- og tv bransjen fortsatt vil være en frilansbransje, så har nye produksjonsformer, nye typer kunder, lengre og flere prosjekter, statlige føringer og pensjonsordninger skapt nye forutsetninger.

For det sjette må Produsentforeningen Virke og fagforeningene bli enige om en felles organisasjon for oppfølging og fordeling av inntekter.  I dag ligger ansvaret for oppfølging og fordeling av inntekter fra samme produksjon delt på produsenter, fagforeninger, kanaler og Norwaco.  Det gjør at både inntektsstrømmen og fordelingen av denne er uklar og svært lite transparent.  Vi stoler ikke helt på hverandre, og vi står ikke sammen om å utnytte inntektspontsialet. Dette igjen øker kostnadene og kompleksiteten for videreutnyttelse av ferdige produksjoner på en sånn måte at de legges bort i stedet for være aktive på markedet.  Det tjener ingen på.

Alt henger sammen med alt, og mye av dette skjer akkurat nå. Regjeringen arbeider både med nye insentivordninger og ny kringkastingslov denne våren, Produsentforeningen Virke har begynt et arbeide rundt nye avtaler, og ikke minst så er kanalene og internasjonale strømmeselskaper inne i en endringsperiode på jakt etter nye forretningsmodeller.  Norge har et kreativt råmateriale som er utviklet gjennom årevis satsning på kultur, kompetanse og demokrati.  Nå må vi forvalte det sammen som en profesjonell næring for fremtiden.


Synnøve Hørsdal, daglig leder Maipo, og Ivar Køhn, daglig leder Rubicon TV.


 

MENY