Filmfestivalen i Tromsø er unik på mange måter. TIFF ligger som et lyspunkt i mørketida, i en overgang før sola stiger over horisonten. Under åpningskonferansen debatteres de antakelig mest aktuelle filmpolitiske temaene. Helt siden oppstart har det regionale perspektivet stått sterkt. Særlig med fokus på Nord-Norge, som er naturlig i landsdelen.
Ifjor sto vi i et tomt basseng i den gamle svømmehallen i en corona-tom festival. Vi debatterte med kraft om rapporten om regional evaluering som Oslo Economics hadde gjort for Norsk filminstitutt (NFI). En rapport som nesten samtlige regionale aktører og filmorganisasjoner slaktet, og som vi etter hvert forsto ble lagt i en skuff. Så skjedde det lite i filmpolitikken.
Det har skjedd likevel spennende ting i regionene i 2022, både innen opptak og formidling. Eksemplene er mange. Det har også skjedd innenn organisering, og det drøftes og tilrettelegges for at de nordnorske regionale institusjonene kan slås sammen. For meg som avtroppende daglig leder i Oslo Filmfond var det veldig godt nytt da Viken Fylke bestemte seg for å inngå et samarbeid med Oslo kommune om filmfond. Nå i 2023 er Norgeskartet dekket med regionale fond for første gang.
Det regionale nettverket FilmReg har også foretatt en veldig prinsipiell endring i sine vedtekter. Tidligere organiserte de regionale filminstitusjoner «utenfor Oslo», mens de nå skal sikre regional filmpolitikk «i hele landet». Det er svært gledelig, og sikrer at Oslo Filmfond også føler seg hjemme. Nå kan fondet samarbeide med de øvrige regionale aktørene om hva som reelt er regional filmpolitikk og ansvar, og hva som er statens oppgaver, nasjonale oppgaver som bør løses av NFI. Nå når Norgeskartet er dekket av regionale sentre og fond, bør det føre til en mye mer reell og konkret diskusjon om hva som bør løses av hvem, og hva som er riktig balanse mellom sentral og desentralisert filmpolitikk. Norge er lite, og vi trenger ikke å bygge opp for mye spredt kompetanse. Men Norge er også langt og mangfoldig, og det er viktig å utvikle og stimulere det mangfoldet. Regjeringen ønsker regionale kulturfond, og har en prinsipiell tanke bak det, om desentralisering og nærhet.
Nok en gang: Oslo mot resten?
På agendaen i åpningsprogrammet står det igjen regional filmpolitikk.
«Politikken for de regionale film-aktørene er i bevegelse og vi får oppdateringene fra scenen. I Nord-Norge har Jostein Ryssevik laget en utredning for de tre filmvirksomhetene (fond, senter og kommisjon) og legger fram radikale og helt ferske anbefalinger. Vi har også invitert inn Vestlandet og Midt-Norge til å komme med status og ønsker for sine regioner. Og vi tar den store debatten om hva vi egentlig vil med filmregionene. Er det for fortsatt et mål å ha «kraftsentre» utenfor Oslo? Hva skal i så fall til for å komme dit?»
Slik jeg leser dette blir det fort på nytt en diskusjon om Oslo versus resten av landet. Jeg skulle ønske at vi kunne snakke om kraftsentre i hele landet, og om forutsetninger for internasjonal konkurransekraft, og i tillegg muligheten for at regionene kan samarbeide. Dagens finansierings- og beregningsmodeller som NFI bruker belønner ikke slikt samarbeid, og stimulerer til alenegang og konkurranse mellom regionene. Jeg tenker også at de ulike regionene må få lov til å organisere seg slik de finner det mest hensiktsmessig, og at de skal kunne ivareta behovene de har.
Selv om det ikke er det viktigste, vil jeg også gjerne komme med en liten kommentar. Når det inviteres til regional debatt hadde jeg også ønsket meg at Viken fylkes nylige sterke engasjement og interesse for regional filmpolitikk fikk taletid, og også Oslos kulturbyråd som spesielt har vært opptatt av bærekraft og mangfold. De ulike regionene har ulike behov og forutsetninger, og kan inspirere hverandre. Argumentasjon og vilje i en region kan styrke de øvrige.
Alle som kjenner meg, vet at jeg elsker Nord-Norge og har vært opptatt av nordnorsk og samisk filmpolitikk i en årrekke. Det er så mange andre og større perspektiver for det som skjer og kan skje her, enn at det er «utenfor Oslo». Det er historier overalt, fortellerglede og landskap som tar pusten fra deg. Det er unikt. Musikkbransjen i Tromsø markerte seg internasjonalt fra 90-tallet, de hoppet ut i verden uten å ta omveien inn Oslofjorden.
Som ny dekan ved Høgskolen i Innlandet kommer jeg tett på regional filmpolitikk på nye måter. Det har vandret store troll fra Dovre på Netflix over hele verden i det siste. Da er det også fint å vite at et av de kunstnerisk mest suksessrike og unike animasjonsselskapene i Norge finnes på en låve på Dovre, nemlig Trollfilm. Troll finnes og har kraft, og de kan innta Oslo eller hele verden.
Så hva er kraften og hva er kraftsenteret, og hvordan kan hele landet tas i bruk? Og kan man flytte ansvar ut fra NFI og til regionene? Jeg tror det. Om kort tid skinner sola i hele landet.
Leif Holst Jensen er avtroppende daglig leder i Oslo filmfond, nå dekan ved Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi, Høgskolen i Innlandet.
Legg igjen en kommentar