Foto: deler av casten fra filmversjonen av «Alle utlendinger har lukka gardiner».

Jeg har en fortid innen kulturarvsektoren. Av alle kultursektorer i Norge, har museene jobbet lengst med inkludering og mangfold. Museene har i snart to tiår diskutert de samme begrepene og problemstillingene som ganske nylig dukket opp innen filmfeltet. Det er nok flere grunner til at museene tidligere oppdaget nødvendigheten av å diskutere hvem som skal ha definisjonsmakt over de historiene som fortelles. Jeg vil imidlertid hevde at hovedårsaken var at museene hadde mistet sin samfunnsrelevans og med tiden også sine brukere, rett og slett fordi disse brukerne var i ferd med å avgå med døden.

Jeg må derfor innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet da jeg leste rapporten «Public Funding at a Crossroads» hvor det fremkommer at en av hovedårsakene til nedadgående besøkstall på kino er at kinoenes kjernebrukergruppe i løpet av pandemien har oppdaget strømmetjenestene og derfor ikke vender tilbake til kinosetene. Forfatter Tomas Eskilsson spør: «Will cinema film in future be integrated into public cultural policy based in its historical, rather than its contemporary, significance? Is film policy, therefore, at risk of becoming museum-like by nature? (Eskilsson 2022:10. Les Rusprints intervju med ham om rapporten her).

Det kan se ut som at kinofilmen og det offentlige virkemiddelapparatet har falt ned i det samme dype hullet som museene delvis har klart å karre seg opp av. Dersom mangfold er repet som skal hjelpe oss opp, må bransjen kommunisere tydeligere, både om ansvarsfordeling, behov og utfordringer.

Portvokter

I Fafos rapport «Øyet som ser – Mangfold og Representasjon i Norsk film» (2020) avdekkes hvilke strukturer, barrierer og utfordringer som kan forhindre inkludering i filmbransjen. Det er på bakgrunn av denne rapporten at NFI har utviklet sin strategi for mangfold og inkludering. Hvis du var i tvil: formålet med NFIs strategi er ikke å følge en politisk trend eller å «plage» produsentene med mer papirarbeid. Formålet er å gi underrepresenterte grupper en bedre sjanse til å komme i posisjoner hvor de kan ta valg som har reell innflytelse på filmene som skapes, og dermed mer makt over de historiene som fortelles. Selv om NFI ikke alltid lykkes med å kommunisere dette, er det altså et initiativ med formål om å utfordre majoritetskulturen, styrke sosialdemokratiet og øke relevansen hos nye publikumsgrupper.

Fafos rapport undersøker tre perspektiver: underrepresenterte grupper, forvaltning og utøvende bransje. Jeg vil for orden skyld påpeke at Fafo med «underrepresenterte grupper» i denne sammenhengen sikter til ikke-etnisk norske minoriteter, og at jeg i denne artikkelen sikter til mangfold i en bredere forstand. I rapporten beskriver produsenter fra utøvende bransje mulige årsaker til manglende mangfold i skaperleddet. Produsentene nevner blant annet at det er for dårlig rekruttering av personell til de konkrete produksjonene, de ytrer sin bekymring for at detaljerte mål om mangfold vil skape nye skiller og avstander og beskriver en frykt for at slike detaljerte målformuleringer vil kunne gå på bekostning av kunstnerisk kvalitet. Produsentenes makt og rolle som «portvoktere» trekkes også frem, uten at det drøftes noe særlig rundt hva en slik portvokterrolle innebærer i praksis. For meg fremstår funnene i rapporten som mangelfulle.

Når det gjelder mangfold i skaperleddet har jeg egentlig aldri tenkt at mangfold i seg selv kan gå på bekostning av kunstnerisk kvalitet. Det jeg derimot har tenkt på, fordi jeg har erfaring med det, er at aktivt og bevisst arbeid med mangfold medfører økte utgifter og risiko. Alle som har jobbet med ekte dybdemangfold i praksis vet at det er både tid – og ressurskrevende. Det krever først og fremst grundig bevisstgjøring hos de ansatte. Deretter innebærer det mer arbeid i en rekrutteringsprosess, og videre krever det at man praktiserer en solid inkluderings-sensitiv personalpolitikk. Denne går hånd i hånd med grundig inkluderings-responsiv budsjettering.

Min erfaring er at den utøvende bransjen verken har ressurser eller kapasitet til denne typen arbeid. I arbeidet med filmproduksjon raser prosjektene av gårde. Som produsent arbeider jeg med å minimere risiko i alle faser av prosjektet. Jeg skal sørge for sømløse effektive prosesser slik at timene holdes nede og dekningsbidraget oppe. Det er en hårfin balanse mellom kostnadseffektivitet og kunstnerisk kvalitet.

Den jevne produsent er ikke en som ekskluderer eller diskriminerer. Den jevne produsent er en som arbeider under press, opererer innen ørsmå økonomiske marginer, gjerne innenfor en bedriftsstruktur som ikke er rustet for arbeid med dybdemangfold. Jeg mener det er dette som er årsaken til «dårlig rekruttering av personell til produksjonene»: produsentene ansetter innenfor bransjens trygghetssirkel; de satser på den historien som føles trygg innenfor den kulturelle konteksten de selv kjenner, med en målgruppe de selv er i stand til å definere, fordi dette vurderes som mer kostnadseffektivt. Denne dualiteten belyses ikke i rapporten. Det som derimot nevnes er behovet for «økonomiske intensiver», uten at dette er fulgt opp av NFI.

Ansvarsfordeling

Filmbransjen som helhet består som kjent av både private og offentlige bedrifter: av forvaltningsorgan, utdanningsinstitusjoner, formidlende ledd som kringkastere, festivaler og kinoer, og sist men ikke minst av en mangefasettert utøvende bransje. De som lager handlingsplanene er ikke nødvendigvis de samme som skal bære frem handlingene i praksis. Jeg savner derfor en tydeligere kommunikasjon rundt hvem som har hvilket ansvar i dette store viktige prosjektet, og en større erkjennelse rundt hva en trenger bistand til for å lykkes.

Min mening er at den utøvende profesjonelle bransjen først og fremst har ansvar for at bransjen er et godt sted å komme til. At det bak porten er rom for mangfold, fordi selskapene selv har gode strategier og de økonomiske rammene som kreves. Det hjelper lite dersom «nye talenter» blir løftet opp og frem av forvaltningen og utdanningsinstitusjonene dersom disse krasjlander i møte med den utøvende bransjen. Vi kan ikke rekruttere dersom vi ikke er klare for det. Dersom vi forutsetter at vi er enige om at mangfold er en vesentlig brikke i arbeidet for en bærekraftig, relevant filmindustri må NFI legge ned tilsvarende ressurser i den utøvende bransjen som tross alt er de som skal være arbeidsgivere.

Jeg ønsker meg derfor en mangfoldsrådgiver hos NFI som stiller seg til disposisjon for selskapene og produksjonene. Et menneske som er i stand til å kommunisere rundt mangfold og som kan komme med konkret veiledning. Denne personen kan også gjerne stille spørsmål ved majoritetskulturen hos NFI og hvordan denne forsterker produsentenes nåværende rekrutteringspraksis. Videre ønsker jeg meg at NFI bevilger ekstra midler til produksjoner som ønsker å jobbe aktivt med dybdemangfold. Disse midlene bør komme i tillegg til øvrige produksjonskostnader, i en egen pott, og de bør synliggjøres. Like så bør det bevilges ekstra lanseringsmidler til prosjekter som aktivt ønsker å jobbe opp mot nye publikumsgrupper. Disse midlene kan innvilges slik at de styrker samarbeidet mellom produsentene og kinoene i en lanseringsperiode. Som flere har nevnt, er kinoenes fremtidige overlevelse avhengig av en dreining mot at de kan være en sosial arena og møteplass for et mangfoldig publikum. Og sist, men ikke minst mener jeg at denne satsningen må synliggjøres i det som er produsentens aller viktigste arbeidsverktøy, nemlig kalkylene for filmproduksjon og lansering. Per i dag fremstår disse som utdaterte og gjør det vanskelig å synliggjøre eventuelle kostnader som mangfold i skaper- og brukerleddet kan medføre.

Ingrid Galadriel Aune Falch er produsent og daglig Leder i UpNorth Film Orkanger.