En gang var dramaserien dominert av voldelige og vanskelige menn. Nå gråter de, baker kaker og er trygge på sin maskulinitet. Hva har skjedd, undrer Gry Rustad.

På sent 90-tall og utover 00-tallet var det «de vanskelige mennene» som dominerte TV-skjermen. Antihelter som Tony Soprano (The Sopranos), Don Draper (Mad Men) og Walter White (Breaking Bad) var sentrale for TV-dramaets økte popularitet. I TV-komedien gjorde David Brent (The Office) og Larry David (Curb Your Enthusiasm) publikum puteflaue. De var ikke mordere, men de kunne drepe stemningen i et hvert rom med sine manglende sosiale antenner. Innen Reality-TV var det «drittsekkbonanza»: I USA skapte Simon Cowell seg en karriere av å latterliggjøre unge håpefulle, i Norge dominerte vår egen «riksklyse» Christer Falck og «slemme» Tor Milde skjermen.
Etter #metoo og fire år med sjefsbølla Trump er det ikke like stas å se menn trakassere og mobbe. Nyhetene har vært fulle av historier om grådige menn med makt som har truet seg til å få viljen sin. Noen av dem, som Harvey Weinstein, Bill Cosby, R. Kelly og Jeffrey Epstein, ble satt i fengsel. Andre, som Joss Whedon og Scott Rudin, vil få problemer med å kunne jobbe igjen etter år med mobbing og trakassering av ansatte.
Oppgjøret med og straffeforfølgelsen av disse mennene har også satt sitt preg på hvordan menn blir fremstilt på TV. Antiheltene er der fremdeles – Roy-familien i Succession er et godt eksempel på det. Men Succession er en bitende kritikk av og glimrende satire over giftig maskulinitet. Det samme gjelder The Boys hvor de mannlige superheltene viser seg å være selvopptatte monstre. I motsetning til da gutta gikk rundt med Heisenberg t-skjorter og syntes Walter Whites alter-ego var den kuleste i verden, er det få som tar på seg en Logan Roy- eller Homelander t-skjorte i full beundring.
Skiftet i mannsrolle kan ses i de mest populære dramaene fra de siste årene. I Game of Thrones, Stranger Things og The Mandalorian er de mannlige hovedkarakterene gammeldagse helter som redder verden. Men de tøffe heltene i disse seriene kan mer enn å tøffe seg. I de to sistnevnte seriene kombineres helterollen med rollen som enslig fosterfar. I Game of Thrones er heltene bastarder, funksjonshemmede, evnukker og kortvokste. I andre populære dramaer som The Crown, The Handmaid’s Tale og Bridgerton er mennene bi-karakterer til de kvinnelige protoganistene. I komedier som Schitt’s Creek og Superstore ønsker mennene stort sett å gjøre godt, enten det er å hjelpe til med å bygge opp lokalsamfunnet eller starte en fagforening. Innen reality-sjangeren kan man se store sterke menn bake (Great British Bake Off), gråte (Mesternes Mester og Kompani Lauritzen) og lage keramikk og gråte (The Great Pottery Throwdown).
TED LASSO – DEN NYE TV-MANNEN
Fremst av disse nye mennene er Ted Lasso. Med sine rekordmange 20 Emmy-nominasjoner er Ted Lasso den nye førstemannen på TV. Han representerer også den mest radikale endringen fra de «vanskelige mennene».
Det var ganske usannsynlig at det som startet som en reklamesketsj skulle bli en sånn seriesuksess for Apple TV+. Mens Covid-19 herjet og publikum satt i lockdown, var det nettopp Ted Lasso som gav seerne det de trengte mest. Det var som å få den den varme klemmen man ikke kunne få av venner og familie. Den nevnte sketsjen ble produsert av NBC i 2013 i forbindelse med deres rettighetsoppkjøp av Premier League. I sketsjen er Ted Lasso, spilt av Jason Sudekis, en dum og brautende amerikaner som har blitt ansatt for å trene Tottenham. I serien er Ted en over-optimistisk amerikansk fotballtrener som tar over det fiktive fotballaget Richmond FC. Han er i serien like uvitende om fotball som i sketsjen, men han er langt fra brautende. Snarere tvert imot: Ted er det mest anstendige mennesket på TV.
Ted er på mange måter anti-Tony, anti-Don og anti-Walter. Han er verken sosiopat eller narsissist og har ingen lik i skapet. Hans livsmål gir inntrykk av å bare spre glede og samhold til menneskene rundt seg. Midt i pandemi, i en verden på randen av klimakatastrofe, er samhold og håp akkurat det verden ser ut til å ønske fra TV-karakterene sine. Som TV-kritiker Alan Sepinwall skriver: “Everyone gravitates to Ted because they need something happy in a world with so much misery to offer.”
Ted er likevel ingen «feminisert» mann (hva nå enn det egentlig er). Han trener et fotballag og trives på puben med gutta. Han er en klar og tydelig leder, og operer med en type selvtillit bare de tryggeste blant oss besitter. For han er det ingen motsetning mellom å være en lyttende omsorgsperson for alle rundt seg og mann. Ted respekterer kvinner og behandler de som likeverdige. Han føler seg ikke truet av sin kvinnelige sjef, snarere tvert imot baker han kjeks til henne hver dag som hun får pent pakket inn i en smakfull rosa eske.
Menn er altså oftere bi-karakterer og når de får være hovedkarakter er de tilpasset en verden i endring, post #metoo. Men selv om disse nye mannlige protagonistene ikke lenger er monstrøse mordere (og om de er det, blir de fremstilt som akkurat det), er de fremdeles komplekse. Ted kan noen ganger være patologisk i sin higen etter å være god. Heltene i Game of Thrones, Stranger Things og Mandolorian er langt fra perfekte helter og sliter ofte i helterollene sine, men forskjellen på disse og Tony, Don og Walt er at det ønsker å gjøre godt til tross for at de ofte feiler.
Mannsrollen har på mange måter blitt mer inkluderende. Menn på TV kan i dag være både sterke ledere, helter og omsorgspersoner som baker kake. De kan vise svakhet og gråte. De kan være smålige og sutrete (som for eksempel Phillip og Charles i The Crown), eller de kan mangle sosiale antenner som Larry David (menn det fremdeles er rom for) eller keitete og forsiktige som Nate eller sure og tverre som Roy Kent – to andre sentrale karakterer i Ted Lasso.
Menn kan fortsatt få være vanskelige. Men de har først og fremst fått større spillerom for hva de kan og ikke kan være og gjøre.
Gry Rustad er medieviter. Les hennes tidligere tekster fra seriedramaets verden her.
På sent 90-tall og utover 00-tallet var det «de vanskelige mennene» som dominerte TV-skjermen. Antihelter som Tony Soprano (The Sopranos), Don Draper (Mad Men) og Walter White (Breaking Bad) var sentrale for TV-dramaets økte popularitet. I TV-komedien gjorde David Brent (The Office) og Larry David (Curb Your Enthusiasm) publikum puteflaue. De var ikke mordere, men de kunne drepe stemningen i et hvert rom med sine manglende sosiale antenner. Innen Reality-TV var det «drittsekkbonanza»: I USA skapte Simon Cowell seg en karriere av å latterliggjøre unge håpefulle, i Norge dominerte vår egen «riksklyse» Christer Falck og «slemme» Tor Milde skjermen.
Etter #metoo og fire år med sjefsbølla Trump er det ikke like stas å se menn trakassere og mobbe. Nyhetene har vært fulle av historier om grådige menn med makt som har truet seg til å få viljen sin. Noen av dem, som Harvey Weinstein, Bill Cosby, R. Kelly og Jeffrey Epstein, ble satt i fengsel. Andre, som Joss Whedon og Scott Rudin, vil få problemer med å kunne jobbe igjen etter år med mobbing og trakassering av ansatte.
Oppgjøret med og straffeforfølgelsen av disse mennene har også satt sitt preg på hvordan menn blir fremstilt på TV. Antiheltene er der fremdeles – Roy-familien i Succession er et godt eksempel på det. Men Succession er en bitende kritikk av og glimrende satire over giftig maskulinitet. Det samme gjelder The Boys hvor de mannlige superheltene viser seg å være selvopptatte monstre. I motsetning til da gutta gikk rundt med Heisenberg t-skjorter og syntes Walter Whites alter-ego var den kuleste i verden, er det få som tar på seg en Logan Roy- eller Homelander t-skjorte i full beundring.
Skiftet i mannsrolle kan ses i de mest populære dramaene fra de siste årene. I Game of Thrones, Stranger Things og The Mandalorian er de mannlige hovedkarakterene gammeldagse helter som redder verden. Men de tøffe heltene i disse seriene kan mer enn å tøffe seg. I de to sistnevnte seriene kombineres helterollen med rollen som enslig fosterfar. I Game of Thrones er heltene bastarder, funksjonshemmede, evnukker og kortvokste. I andre populære dramaer som The Crown, The Handmaid’s Tale og Bridgerton er mennene bi-karakterer til de kvinnelige protoganistene. I komedier som Schitt’s Creek og Superstore ønsker mennene stort sett å gjøre godt, enten det er å hjelpe til med å bygge opp lokalsamfunnet eller starte en fagforening. Innen reality-sjangeren kan man se store sterke menn bake (Great British Bake Off), gråte (Mesternes Mester og Kompani Lauritzen) og lage keramikk og gråte (The Great Pottery Throwdown).
TED LASSO – DEN NYE TV-MANNEN
Fremst av disse nye mennene er Ted Lasso. Med sine rekordmange 20 Emmy-nominasjoner er Ted Lasso den nye førstemannen på TV. Han representerer også den mest radikale endringen fra de «vanskelige mennene».
Det var ganske usannsynlig at det som startet som en reklamesketsj skulle bli en sånn seriesuksess for Apple TV+. Mens Covid-19 herjet og publikum satt i lockdown, var det nettopp Ted Lasso som gav seerne det de trengte mest. Det var som å få den den varme klemmen man ikke kunne få av venner og familie. Den nevnte sketsjen ble produsert av NBC i 2013 i forbindelse med deres rettighetsoppkjøp av Premier League. I sketsjen er Ted Lasso, spilt av Jason Sudekis, en dum og brautende amerikaner som har blitt ansatt for å trene Tottenham. I serien er Ted en over-optimistisk amerikansk fotballtrener som tar over det fiktive fotballaget Richmond FC. Han er i serien like uvitende om fotball som i sketsjen, men han er langt fra brautende. Snarere tvert imot: Ted er det mest anstendige mennesket på TV.
Ted er på mange måter anti-Tony, anti-Don og anti-Walter. Han er verken sosiopat eller narsissist og har ingen lik i skapet. Hans livsmål gir inntrykk av å bare spre glede og samhold til menneskene rundt seg. Midt i pandemi, i en verden på randen av klimakatastrofe, er samhold og håp akkurat det verden ser ut til å ønske fra TV-karakterene sine. Som TV-kritiker Alan Sepinwall skriver: “Everyone gravitates to Ted because they need something happy in a world with so much misery to offer.”
Ted er likevel ingen «feminisert» mann (hva nå enn det egentlig er). Han trener et fotballag og trives på puben med gutta. Han er en klar og tydelig leder, og operer med en type selvtillit bare de tryggeste blant oss besitter. For han er det ingen motsetning mellom å være en lyttende omsorgsperson for alle rundt seg og mann. Ted respekterer kvinner og behandler de som likeverdige. Han føler seg ikke truet av sin kvinnelige sjef, snarere tvert imot baker han kjeks til henne hver dag som hun får pent pakket inn i en smakfull rosa eske.
Menn er altså oftere bi-karakterer og når de får være hovedkarakter er de tilpasset en verden i endring, post #metoo. Men selv om disse nye mannlige protagonistene ikke lenger er monstrøse mordere (og om de er det, blir de fremstilt som akkurat det), er de fremdeles komplekse. Ted kan noen ganger være patologisk i sin higen etter å være god. Heltene i Game of Thrones, Stranger Things og Mandolorian er langt fra perfekte helter og sliter ofte i helterollene sine, men forskjellen på disse og Tony, Don og Walt er at det ønsker å gjøre godt til tross for at de ofte feiler.
Mannsrollen har på mange måter blitt mer inkluderende. Menn på TV kan i dag være både sterke ledere, helter og omsorgspersoner som baker kake. De kan vise svakhet og gråte. De kan være smålige og sutrete (som for eksempel Phillip og Charles i The Crown), eller de kan mangle sosiale antenner som Larry David (menn det fremdeles er rom for) eller keitete og forsiktige som Nate eller sure og tverre som Roy Kent – to andre sentrale karakterer i Ted Lasso.
Menn kan fortsatt få være vanskelige. Men de har først og fremst fått større spillerom for hva de kan og ikke kan være og gjøre.
Gry Rustad er medieviter. Les hennes tidligere tekster fra seriedramaets verden her.