«Vi må ikke fjerne oss ytterligere fra publikum.»

«Vi må ikke fjerne oss ytterligere fra publikum.»

Det dårligste argumentet for å fjerne konsulentordningen er at filmene i ordningen har et publikumspotensial, mener NFI-konsulent Asle Vatn som svar på Gary Cranners bekymringsmelding. Den største utfordringen nå er talentflukten fra spillefilmen, mener han. «Mange av dem som de siste par tiårene har vært våre sterkeste registemmer er rett og slett borte fra søkermassen.»

I intervjuet som Rushprint gjorde med filmprodusent Gary Cranner i forrige uke spilles det opp til en debatt jeg som filmkonsulent lenge har ønsket meg. Jeg er glad for at det er et engasjement rundt den rollen konsulentordningen i Norsk filminstitutt (NFI) spiller i det norske filmlandskapet, og Cranner har mange innspill og refleksjoner det er verdt å diskutere. Ingenting er bedre enn at det er et engasjement rundt vår rolle og hvordan vi skjøtter den.

Cranner er bekymret for at konsulentordningen holder på å bli enda en markedsordning; han frykter et altfor sterkt fokus på publikumspotensial og at det legges for liten vekt på filmenes kulturelle verdi. Derfor ser han på vegne av et knippe fritt utvalgte regissører mørkt på fortellermangfoldet fremover, og mener at konsulentordningen bør styrke fokuset på auteurer.

På vegne av de prosjektene og filmkunstnerne som faktisk har fått produksjonsstøtte, kan jeg betrygge ham med at mangfoldet i fortellinger i høyeste grad eksisterer. I løpet av de neste par årene vil vi få se et knippe filmer som representerer et bredt mangfold av skapere og historier. Forhåpentligvis vil også flere av disse filmene oppnå et av de bærende filmpolitiske mål gjennom solid publikumsoppslutning på kino og alle andre relevante plattformer.

Om Cranner hadde tatt en titt på listen over siste par års bevilgninger til produksjon og utvikling, ville han raskt kunne se at her finnes et bredt fortellermangfold. Kanskje representerer dette ikke akkurat det mangfoldet Cranner ønsker seg, men jeg undrer meg litt over hva han tenker om filmskapere som Kjersti Helen Rasmussen, Hisham Zaman, Arild Andresen, Erik Poppe og Thea Hvistendahl, for å nevne bare noen. Underforstått i hans intervju representerer Cranner et regionalt fortellermangfold, mens disse filmskaperne ikke representerer et tilsvarende verdifullt mangfold. Det faller på sin egen urimelighet.

Høyt publikumspotensial ikke godt nok alene

Prosjektene til de ovennevnte er vurdert med for stor grad av en markedsdimensjon, ifølge Cranner, med et for høyt fokus på høye publikumstall. Mulig det, men jeg kan vanskelig se at et publikumspotensial fratar prosjektene kulturell verdi, eller statusen som del av et fortellermangfold. Om disse filmskaperne definerer seg som auteurer, som Cranner mener vi bør satse mer på, må nesten hver og enkelt svare på. Men at de representerer ulike sterke kunstneriske stemmer og fortellermangfold, er i min verden hevet over enhver tvil.

Jeg kan uansett, med erfaring fra alle sider av bordet, garantere at ingen av de prosjektene som har fått produksjonsmidler i konsulentordningen de siste årene, ville nådd opp i konkurransen i markedsordningen. Flere av siste årenes tildelinger er riktig nok til prosjekter jeg vurderer til å kunne bli publikumssuksesser på kino i Norge, men jeg kan forsikre Cranner, og andre kritikere av konsulentordningen, om at det også finnes andre vesentlige grunner til at det er nettopp disse prosjektene som har nådd opp i konkurransen. Personlig mener jeg nok at fokuset på marked og innsikt i vårt publikum har gjort seg for lite gjeldende i konsulentordningen de siste fem årene. Men at et prosjekt har et høyt publikumspotensial er uansett alene langt fra et godt nok argument til å komme i støtteposisjon. Ikke for meg, og ikke for noen av mine konsulentkolleger.

Tilskudd til film et knapphetsgode

Vi som besitter rollen som filmkonsulenter har daglig fokus på hvordan vi kan revitalisere den klassiske konsulentfilmen. Vi har en rekke parametere vi vurderer i de prosjektene som vi innstiller til produksjonsstøtte, deriblant selvfølgelig publikumspotensial. Men også fortellerkraft, kulturell verdi, visuelle ambisjoner, tidligere meritter til de involverte, finansieringsstrategi, mangfold, regional dimensjon, osv er med inn i den samlede vurderingen av hvert enkelt prosjekt.

Vi er også åpenbart opptatt av hvem som står bak prosjektene på skapersiden, og forsøker med de begrensede midlene vi har å finne et bredt spekter av stemmer og perspektiver. Selv om fokuset i vårt arbeid er enkeltprosjekter, er mandatet over tid å finne frem til en portefølje av prosjekter som skal representere en bredde. I dette arbeidet ligger blant annet å sortere vekk prosjekter vi naturlig mener høre hjemme i markedsordningen.

Dessverre vil vi uansett aldri kunne dekke opp alle de behov som artikuleres der ute. Til det er budsjettene i ordningen for små, og støtte til film er et knapphetsgode. Dermed må noen prosjekter velges vekk til fordel for andre. Noen må også gjøre dette arbeidet. I den nordiske modellen er filmkonsulentene satt til å gjøre dette, og misnøye med mine eller mine kollegers enkeltstående innstillinger kan ikke være argumenter for å gjøre om på en hel ordning. Enn så lenge har jeg sett få, om noen, vektige argumenter for å skrote en ordning som det har vært bred enighet om er den beste for å identifisere kvalitet og et bredt repertoar. Det aller dårligste argumentet for å fjerne ordningen, må være at de filmene som kommer ut av ordningen eventuelt har et publikumspotensial.

Talentflukten

Jeg er enig med Cranner at vi kan se tendenser til at det er grunn til å være bekymret over tilstanden i film-Norge, men for meg handler dette om talentflukt og fravær av de jeg hadde forventet å se i søknadsbunken. Mange av dem som de siste par tiårene har vært våre sterkeste registemmer er rett og slett borte fra søkermassen. Det er bekymringsfullt. Uten å være bastant, er det fristende å tenke at det handler om at mange av disse har funnet et bredt publikum på andre plattformer, og at det er mere attraktivt å uttrykke seg kunstnerisk i andre formater med en volumvekst som er påtakelig i forhold til den norske spillefilmen. Dette må vi gjøre noe med. Hvordan og hva vi gjør har ikke jeg alene svaret på, men NFI er i en fase der ny strategi skal legges, blant annet for å sikre nettopp dette.

Jeg er ganske trygg på at løsningen uansett ikke er å fjerne oss ytterligere fra publikum. Tendensen har vært at prosjekter finansiert i konsulentordningen i mindre og mindre grad har vist seg å være relevante i publikum, og at filmene som kommer ut av ordningen sliter med å finne sin rettmessige plass i en ny tid opp mot et nytt marked. Hvordan vi skal løse dette må vi ta oss tid til å diskutere, og det er fint at Cranner setter søkelyset på situasjonen. Det er min overbevisning at vi uansett ikke må glemme publikum i denne diskusjonen, og at filmene blir sett i seg selv har en kulturell verdi.


Asle Vatn er konsulent i Norsk filminstitutt for spillefilm og dramaserier


 

«Vi må ikke fjerne oss ytterligere fra publikum.»

«Vi må ikke fjerne oss ytterligere fra publikum.»

Det dårligste argumentet for å fjerne konsulentordningen er at filmene i ordningen har et publikumspotensial, mener NFI-konsulent Asle Vatn som svar på Gary Cranners bekymringsmelding. Den største utfordringen nå er talentflukten fra spillefilmen, mener han. «Mange av dem som de siste par tiårene har vært våre sterkeste registemmer er rett og slett borte fra søkermassen.»

I intervjuet som Rushprint gjorde med filmprodusent Gary Cranner i forrige uke spilles det opp til en debatt jeg som filmkonsulent lenge har ønsket meg. Jeg er glad for at det er et engasjement rundt den rollen konsulentordningen i Norsk filminstitutt (NFI) spiller i det norske filmlandskapet, og Cranner har mange innspill og refleksjoner det er verdt å diskutere. Ingenting er bedre enn at det er et engasjement rundt vår rolle og hvordan vi skjøtter den.

Cranner er bekymret for at konsulentordningen holder på å bli enda en markedsordning; han frykter et altfor sterkt fokus på publikumspotensial og at det legges for liten vekt på filmenes kulturelle verdi. Derfor ser han på vegne av et knippe fritt utvalgte regissører mørkt på fortellermangfoldet fremover, og mener at konsulentordningen bør styrke fokuset på auteurer.

På vegne av de prosjektene og filmkunstnerne som faktisk har fått produksjonsstøtte, kan jeg betrygge ham med at mangfoldet i fortellinger i høyeste grad eksisterer. I løpet av de neste par årene vil vi få se et knippe filmer som representerer et bredt mangfold av skapere og historier. Forhåpentligvis vil også flere av disse filmene oppnå et av de bærende filmpolitiske mål gjennom solid publikumsoppslutning på kino og alle andre relevante plattformer.

Om Cranner hadde tatt en titt på listen over siste par års bevilgninger til produksjon og utvikling, ville han raskt kunne se at her finnes et bredt fortellermangfold. Kanskje representerer dette ikke akkurat det mangfoldet Cranner ønsker seg, men jeg undrer meg litt over hva han tenker om filmskapere som Kjersti Helen Rasmussen, Hisham Zaman, Arild Andresen, Erik Poppe og Thea Hvistendahl, for å nevne bare noen. Underforstått i hans intervju representerer Cranner et regionalt fortellermangfold, mens disse filmskaperne ikke representerer et tilsvarende verdifullt mangfold. Det faller på sin egen urimelighet.

Høyt publikumspotensial ikke godt nok alene

Prosjektene til de ovennevnte er vurdert med for stor grad av en markedsdimensjon, ifølge Cranner, med et for høyt fokus på høye publikumstall. Mulig det, men jeg kan vanskelig se at et publikumspotensial fratar prosjektene kulturell verdi, eller statusen som del av et fortellermangfold. Om disse filmskaperne definerer seg som auteurer, som Cranner mener vi bør satse mer på, må nesten hver og enkelt svare på. Men at de representerer ulike sterke kunstneriske stemmer og fortellermangfold, er i min verden hevet over enhver tvil.

Jeg kan uansett, med erfaring fra alle sider av bordet, garantere at ingen av de prosjektene som har fått produksjonsmidler i konsulentordningen de siste årene, ville nådd opp i konkurransen i markedsordningen. Flere av siste årenes tildelinger er riktig nok til prosjekter jeg vurderer til å kunne bli publikumssuksesser på kino i Norge, men jeg kan forsikre Cranner, og andre kritikere av konsulentordningen, om at det også finnes andre vesentlige grunner til at det er nettopp disse prosjektene som har nådd opp i konkurransen. Personlig mener jeg nok at fokuset på marked og innsikt i vårt publikum har gjort seg for lite gjeldende i konsulentordningen de siste fem årene. Men at et prosjekt har et høyt publikumspotensial er uansett alene langt fra et godt nok argument til å komme i støtteposisjon. Ikke for meg, og ikke for noen av mine konsulentkolleger.

Tilskudd til film et knapphetsgode

Vi som besitter rollen som filmkonsulenter har daglig fokus på hvordan vi kan revitalisere den klassiske konsulentfilmen. Vi har en rekke parametere vi vurderer i de prosjektene som vi innstiller til produksjonsstøtte, deriblant selvfølgelig publikumspotensial. Men også fortellerkraft, kulturell verdi, visuelle ambisjoner, tidligere meritter til de involverte, finansieringsstrategi, mangfold, regional dimensjon, osv er med inn i den samlede vurderingen av hvert enkelt prosjekt.

Vi er også åpenbart opptatt av hvem som står bak prosjektene på skapersiden, og forsøker med de begrensede midlene vi har å finne et bredt spekter av stemmer og perspektiver. Selv om fokuset i vårt arbeid er enkeltprosjekter, er mandatet over tid å finne frem til en portefølje av prosjekter som skal representere en bredde. I dette arbeidet ligger blant annet å sortere vekk prosjekter vi naturlig mener høre hjemme i markedsordningen.

Dessverre vil vi uansett aldri kunne dekke opp alle de behov som artikuleres der ute. Til det er budsjettene i ordningen for små, og støtte til film er et knapphetsgode. Dermed må noen prosjekter velges vekk til fordel for andre. Noen må også gjøre dette arbeidet. I den nordiske modellen er filmkonsulentene satt til å gjøre dette, og misnøye med mine eller mine kollegers enkeltstående innstillinger kan ikke være argumenter for å gjøre om på en hel ordning. Enn så lenge har jeg sett få, om noen, vektige argumenter for å skrote en ordning som det har vært bred enighet om er den beste for å identifisere kvalitet og et bredt repertoar. Det aller dårligste argumentet for å fjerne ordningen, må være at de filmene som kommer ut av ordningen eventuelt har et publikumspotensial.

Talentflukten

Jeg er enig med Cranner at vi kan se tendenser til at det er grunn til å være bekymret over tilstanden i film-Norge, men for meg handler dette om talentflukt og fravær av de jeg hadde forventet å se i søknadsbunken. Mange av dem som de siste par tiårene har vært våre sterkeste registemmer er rett og slett borte fra søkermassen. Det er bekymringsfullt. Uten å være bastant, er det fristende å tenke at det handler om at mange av disse har funnet et bredt publikum på andre plattformer, og at det er mere attraktivt å uttrykke seg kunstnerisk i andre formater med en volumvekst som er påtakelig i forhold til den norske spillefilmen. Dette må vi gjøre noe med. Hvordan og hva vi gjør har ikke jeg alene svaret på, men NFI er i en fase der ny strategi skal legges, blant annet for å sikre nettopp dette.

Jeg er ganske trygg på at løsningen uansett ikke er å fjerne oss ytterligere fra publikum. Tendensen har vært at prosjekter finansiert i konsulentordningen i mindre og mindre grad har vist seg å være relevante i publikum, og at filmene som kommer ut av ordningen sliter med å finne sin rettmessige plass i en ny tid opp mot et nytt marked. Hvordan vi skal løse dette må vi ta oss tid til å diskutere, og det er fint at Cranner setter søkelyset på situasjonen. Det er min overbevisning at vi uansett ikke må glemme publikum i denne diskusjonen, og at filmene blir sett i seg selv har en kulturell verdi.


Asle Vatn er konsulent i Norsk filminstitutt for spillefilm og dramaserier


 

MENY