Foto fra den kinoaktuelle dokumentaren «Stol på meg»

Denne uken gikk en samlet bransje ut med en kampanje som skal få publikum tilbake til kinosalene igjen. En viktig del av kampanjen er en reklamefilm som nå går på kino. «Denne vakre kampanjen skal gi publikum tilbake følelsen av hvor fint det er å se film på kino», sier direktør Kjersti Mo i Norsk filminstitutt, som har bidratt med 3,5 millioner kroner til kampanjen.

En reklamefilm, blant annet på på kino, er altså det fremste virkemiddelet for å få publikum tilbake til kinosalene. Det er velment, men har sannsynligvis liten effekt, utover å minne folk om at kinoene fortsatt eksisterer.

Dette er forhåpentligvis et av flere virkemidler framover, så jeg skal ikke harselere med det. Men det framtvinger spørsmålet om bransjen fullt ut har forstått hva som har skjedd siste halvannet året under pandemien.

Som jeg skrev for et år siden, er det en ny virkelighet som vokser fram. I kinoenes fravær har strømmetjenestene festet grepet om en enda større andel av film- og serielivet til folk flest. Deler av publikum var allerede på vei vekk fra kinoene da pandemien traff oss. Med dramatisk kortere vinduer og flere langfilmer som finner veien til strømming blir det enda vanskeligere å lokke de tilbake.

Det er i prinsippet bare én framgangsmåte som vil hjelpe: å lage bedre filmer som flere vil se. Og for å få flere til å se filmene, trenger vi et større trykk bak dem.

Akkurat nå er det få filmer på kino som kan fylle rollen som de publikumsdragerne kinobransjen håper på. Og de som var tiltenkt denne rollen, som In the heights, har skuffet stort på begge sider av Atlanteren (den er sett av 5000 etter tre uker i Norge). Med full gjenåpning av kinoene vil besøkstallene ta seg opp, men det er tydelig at det store publikummet trenger en sterkere motivasjon for å bryte opp fra strømmekosen eller et påbegynt feriemodus.

Gjenåpningen kom for sent til å redde hele kinosommeren. Det blir derfor opp til kinohøsten å gjenopprette noe av kinoenes tapte markedsandeler. Men jeg tror det må enda sterkere lut til for å vekke interessen hos de som har søkt tilflukt hos strømmetjenestene under pandemien. Kinofilmen trenger ikke bare en større kampanje for å markedsføre filmene som kommer, men også de filmene som ble borte under pandemien bør løftes fram på nytt. Særlig gjelder det de norske.

Under pandemien har det norske dokumentarmiljøet levert sine kvalitativt beste år noensinne. Den gullalderen Gunnar Iversen har skrevet om her på rushprint.no, er ingen overdrivelse (det er for tidlig å si om fiksjonsfilmen kan nå tilsvarende høyder, slik Jon Inge Faldalen har antydet, men så langt lover det godt).

Dette har ikke kinopublikummet fått med seg. Noen har kanskje snappet opp at Kunstneren og Tyven har høstet internasjonale suksess og anerkjennelse, men svært få av de norske dokumentarene fra siste året har fått det kinolivet de fortjener (kanskje bortsett fra Bergen – all beskjedenhet som har lokket 29 000 (i hovedsak) bergensere på kino).

iHUMAN hadde premiere da kinoene stengte ned, og gikk derfor direkte til strømming. Gunda, Generasjon Utøya, Alt det jeg er, Blue Code of Silence, My Favorite War og Odelsgutt og fantefølge er blant filmene som også fikk en amputert kinolansering, mens det er uklart hvor Radiograph of a family, Kodenavn: Nagasaki og Oh, it Hertz! vil ende. I sommer og høst risikerer flere av de norske dokumentarene, som Stol på meg, Bortebane og A–ha The Movie, å forsvinne i et overfylt kinolandskap som desperat forsøker å gjenvinne terreng. Det blir sannsynligvis så trangt at de norske dokumentaren vil slite med å nå ut.

Dette er ikke noe nytt, vil du kanskje tenke. Noen filmer vil alltid lide i konkurransen om kinosalene. Dessuten: er det så galt at filmene havner direkte på strømming?

Mange av disse filmene er finansiert som kinofilmer. Det betyr at de er avhengig av inntekter fra en kinomodell som gir langt større fortjeneste til filmskaperne enn hva strømmetjenestene er i nærheten av å gi. Flere av filmene ville aldri blitt noe av om kun strømming var alternativet.

Å lansere en film på kino gir et momentum til en film som strømming fortsatt ikke kan matche. Mye tyder på at også strømmingen av disse filmene drar nytte av en kinolansering først. De nye platformene slipper filmene uten særlig omtale, de har verken rød løper eller medias oppmerksomhet. Mange av de norske filmene drukner i den flommen av filmer som strømmetjenestene tilbyr sine seere.

Det vi risikerer er at dette nye høydepunktet i den norske dokumentarfilmens historie, ikke får den anerkjennelsen av sin samtid det ellers ville fått. Fordi verken publikum eller pressen fikk det med seg.

Jeg har ingen gode løsninger å komme med, jeg er verken distributør eller markedsfører. Men noen grep bør man forsøke for å redde den norske gullalderen. For kinoene burde det være en anledning til å ta større eierskap på dokumentaren. NRK har sin «dokusommer», så hvorfor ikke lage en «gullalder-pakke»? (dette vil være enklere for kinoene, på strømming er de norske filmene dessverre spredt utover for mange ulike platformer). Norsk filminstitutt har investert mye i det norske dokumentarfilmmiljøet de siste ti årene – og outreach, det vil si å nå ut til publikum, har blitt stadig viktigere. Hva om de beste hodene fra disse seminarene setter seg ned for å meisle ut en plan sammen med distributørene og kinoene? Kodenavn: Redd den norske gullalderen. Så får vi håpe at også filmkritikerne våkner og kommer den til unnsetning.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint