Et karakterdrap på en kjent regissør, et fysisk drap på en kjent dissident, to Oscarnominerte filmer om nasjonale tragedier, og 76 dager som rystet den kinesiske byen Wuhan – det er noen av innslagene i vår oppsummering av dokumentarfilmer du bør få med deg i påsken.
Denne nye dokumentaren forteller ikke noe nytt om det som skjedde da Washington Post-journalist Jamal Khashoggi ble myrdet av saudiarabisk etteretning i Tyrkia. Men ved å presentere det som en helhetlig fortelling løfter filmskaper Bryan Fogel tragedien opp på et menneskelig plan. Vi blir kjent med Jamal Khashoggi og de menneskene rundt ham som fortsatt utgjør det saudiarabiske dissident-miljøet. Khashoggi var kritikeren som trodde han kunne endre regimet innenfra, han var lenge hjemlandets mest kjente journalist. Men så kom den arabiske våren og han ble overbevist om at mer grunnleggende endringer måtte til.
Vi får noen gode glimt av hvem han var, en vennlig bamse av en kar som hadde noe uskyldig ved sitt vesen, en nesten naiv idealisme. Kanskje var det derfor han våget å oppsøke det saudiarabiske konsulatet i Ankara, for å kunne gifte seg med sin tyrkiske forlovede. Han kom aldri ut igjen i live.
Å hevde at denne historien er som skapt for krimthriller-formatet, er kanskje litt usmakelig, men likevel sant. Det er en fortelling om idealisme og kjærlighet, storpolitikk og spionasje, politietterforskning av en grusom forbrytelse. Den rommer likevel så mye at det ikke ville vært plass i en helaftens spenningsfilm. Dokumentaren er det eneste rette formatet. Bryan Fogel behersker dette storpolitiske formatet til fulle, noe han viste i sin avkledning av russisk dopingpolitikk i Oscarvinneren Ikarus (2017). Den filmen ligger på Netflix, det gjør ikke denne, som ble vist på Arabiske filmdager og nå har norsk kinopremiere. Mest nærliggende forklaring er at strømmetjenesten, som takket nei til filmen, frykter for de økonomiske avtalene den allerede har inngått med det saudiarabiske regimet. (Filmen kan ses denne uken på de norske kinoene som ikke er stengt, samt iTunes).
Vi befinner oss i Wuhan februar 2020, noen måneder inn i pandemien som har stengt ned byen. En sykepleier på et av sykehusene blir vitne til at hennes egen far dør inne på et av værelsene, uten at hun får tatt farvel. Hun bryter sammen, men holdes oppe av kolleger som ber henne være sterk. De trenger henne på sykehuset. Denne dramatikken fra virkeligheten blir kanskje enda sterkere fordi vi vet hvor hardt hun kjemper for å holde følelsene tilbake.
Filmen gir oss et sjelden innsyn i tilværelsen for disse helsearbeiderne og deres pasienter de 76 dagene nedstengningen varte. Det var dramatiske dager da kinesiske myndigheter gikk løs på den monumentale utfordringen med å stenge ned en by med 11 millioner mennesker. De greide å få kontroll på pandemien gjennom drakoniske tiltak som blant annet innebar isolasjon for så mange av byens innbyggere. Det myndighetene ikke fikk kontroll på, er opptakene til denne filmen, som er gjort under deres radar.
Det er likevel lite politisk sprengstoff i filmen. Dokumentaristene Hao Wu og Weixi Chen følger skjebnefellesskapet mellom helsearbeiderne, pasientene og deres pårørende. Vi møter så og si aldri en representant for myndighetene. På den måten er filmen annerledes enn den amerikanske dokumentaren Totally Under Control, som skildrer den systemiske amerikanske kollapsen i arbeidet med å få bukt med pandemien. Her fungerer systemet uhyre effektivt på den kinesiske, totalitære måten. Når vi iblant slipper innenfor den beskyttede kinesiske fasaden, blir virkningen desto større, som med den kvinnelige sykepleieren. Wu og Chen er uhyre effektive i å avdekke uten å kommentere med pålagte stemmer, i en slags direct cinema-tradisjon. Filmskaperne viser en grunnleggende respekt for de utsatte menneskene som er sjelden i vår tids «flue på veggen»-dokumentarer. (Kan ses på iTunes)
Det er egentlig ikke så mye nytt som bringes til torgs i filmen om den langvarige striden mellom Woody Allen og Mia Farrow og beskyldningene om at filmskaperen mishandlet datteren Dylan. Men det er summen av dokumentasjon og detaljer, samt en effektiv og tendensiøs vinkling, som gjør den ekstra virkningsfull – og problematisk. Dessuten har tidsånden utvilsomt vendt seg til Farrow og Dylans fordel. Allens angivelige overgrep, som rettssystemet avviste for tyve år siden, inngår i dag i et voksende metoo-narrativ om allmektige filmmenn som forgriper seg.
Men i motsetning til Weinstein eller Polanski er ikke Allen straffeforfulgt i noen rettssal. Det mener serieskaperne åpenbart at han burde vært. De kommer med noen gode argumenter. Filmens mest oppsiktsvekkende funn er at lokale myndigheter i New York var svært motvillige overfor en rettssak mot Allen. Ingen vet helt hvorfor, men rettsakskyndiges anbefalinger om at man hadde en sak med et mulig seksuelt overgrep, ble ikke tatt hensyn til. Det er her serieskaperne Kirby Dick og Amy Ziering viser hva de kan som grundige dokumentarister.
Resten av filmen er ikke like etterettelig. Det er kun venner og familiemedlemmer på Farrows side som medvirker, mens Allens uttalelser fra media og Farrows egne båndopptak klippes konsekvent inn der han kommer svært dårlig fra det. Det ensidige inntrykket blir ikke noe mindre av at stjernejournalist Ronan Farrow, Allens eneste biologiske barn med Mia, veksler mellom å vitne mot sin far og fungere som «objektiv» mediekommentator og metoo-ekspert. Om framstillingen av Allen er nådeløs, er skildringen av hans hustru/adoptivdatter, Soon-Yi hjerteløs. Hun er like mye et offer i denne tragedien, men framstilles som kalkulert og distansert, uten å kunne ta til motmæle. (Kan ses på HBO Nordic)
I dette portrettet har filmskaperne gjort det «utenkelige» – de har kolorert noen av de opprinnelige svart-hvite konsertopptakene. Jeg må si jeg var skeptisk. Men i møte med Billie Holidays forførende stemme i åpningsminuttene, og den varmen fargene tilførte konsertatmosfæren, lot jeg meg overvelde av «that ole devil called love». For det er noe filmskaperne aldri slipper taket på: den hypnotiserende virkningen stemmen fortsatt har på oss. Den kan minne om en purrende klagesang som smyger seg langsomt rundt oss, før den treffer oss med noen av musikkhistoriens råeste tekster og refreng.
Dette er likevel ingen tradisjonell musikkdokumentar. Ved siden av musikken har regissør James Erskine valgt å la alle de som kjente Holiday og spilte med henne, slippe til med sine stemmer. Vi ser aldri ansiktene deres, men filmskaperne har tilgang til et rikt og spennende nok billedmateriale til at det ikke blir et savn. Disse intervjuene med kjente og ukjente personligheter ble gjort av journalisten Linda Kuehl på 1960-tallet. Det som kommer fram er mer ufiltrert og, for noen, sjokkerende, enn hva vi er vant til fra for eksempel Netflix sine mer generiske artistportretter.
Kuehl nekter å se på Holiday som et offer og får, med sine uredde spørsmål, fram åpenhjertige og fargerike beskrivelser av sangerens personlighet. Det er et komplekst og usentimentalt portrett som tegnes, der alle mytene som er spunnet rundt hennes liv blir konfrontert med tidsvitnenes egen levendegjøring. Så lenge filmen slipper oss tett på Holiday, er det ikke noe annet sted man ønsker å være. Men forsøket på å flette inn en parallell fortelling om Kuehl, den hvite middelklassekvinnen som ville skrive bok om artisten, er ikke like vellykket. Hennes liv blir en utydelig skisse som ikke helt finner sin plass ved siden av denne musikalske giganten. (Kan ses på Viaplay og Google rent, YouTube, Canal Digital)
Straffesystemet har samme formål som slaveriet, sier hovedpersonen Foxy Rich: Det er ment å knekke deg. «Istedenfor pisk, bruker de soning». Det kan virke som en drøy påstand, men tro meg: når du har sette denne filmen, gir det fullstendig mening. Rich og ektemannen ble arrestert da de som unge forsøkte å rane en bank i Louisiana. Ingen ble skadet, men dommen var hard: ektemannen Robert ble dømt til 60 års fengsel, uten mulighet til prøveløslatelse. Foxy fikk selv tre år, og måtte i årene som fulgte ta seg av deres seks barn på egen hånd.
Denne dokumentaren, som er nominert til en Oscar, handler ikke om forbrytelsen, for den kan det ikke være tvil om. Det er straffen og soningen i utvidet forstand filmskaper Garrett Bradley er mest interessert i. Ved å mikse Foxys egne hjemmevideo-opptak med eget nærgående kamera, får vi følge den utsatte familien gjennom nesten 20 år. Vi ser hvordan fraværet av faren påvirker de seks sønnene, og ikke minst Foxy selv.
Dette er likevel ikke et nedslående portrett av en hardt rammet familie. Snarere tvertimot: Foxy Rich framstår som en karismatisk fighter som tidlig sverget på å aldri gi opp. Filmen er skutt i svart-hvitt, men hennes utstråling er så sterk at fargene skinner igjennom likevel. Foxy er en kraftfull formidler av egne opplevelser, en fortellerstemme av rang. Filmen etterlater ikke nødvendigvis et inntrykk av at alt er mulig bare man kjemper hardt nok. Nei, min første tanke var at om det krever en urkraft som Foxy for å overvinne systemet, må det være ganske håpløst for de hundretusener i amerikanske fengsler som er dømt like uforsonlig. På den måten framstår Time som en viktig motvekt til bølgen av true crime-serier som utelukkende konsentrerer seg om forbrytelsen for å revurdere gamle saker. Her er det de sosialpolitiske og menneskelige konsekvensene som belyses – men uten dokumentarens tradisjonelle forsøk på objektivitet. Personligheten til Foxy Rich løfter denne filmen, hennes ukuelige spiritualitet gjør henne så annerledes enn de ofrene vi kjenner fra liknende dokumentarer. (Filmen kan ses på Amazon Prime)
I 2015 brøt det ut en brann på nattklubben Colectiv i Bucuresti og 27 mennesker døde. Det viste seg at lokalet manglet nødutganger fordi de fleste eiere av slike lokaler hadde valgt å bestikke myndighetene for å slippe utgiftene. Men dette var bare begynnelsen på en nasjonal tragedie som skulle ryste Romania det neste året: 37 av de som overlevde, med både små og store brannskader, døde de neste dagene på rumenske sykehus. Sykehusene manglet nødvendig ekspertise og legemidler til å behandle de skadde, og anvendte desinfeksjonsmidler som var utvannet. «Alle visste» at medisinene sykehusene kjøpte inn var ineffektive, det inngikk i en kjede av korrupsjon som var forbundet med den lokale legemiddelindustrien.
Som ikke det var nok, viste det seg at ingen av EU-landets etablerte medier tok seg bryet med å grave i myndighetenes offisielle forklaring som ga inntrykk av at dette var en ulykke, og at pasientene på rumenske sykehus var trygge. Det var isteden en liten sportsavis, Sports Gazette, som fikk ferten av råttenskapen og kom i kontakt med vitner. Gradvis begynte mainstream-media å vie saken plass, og saken ble en nasjonal skandale som tvang regjeringen til å gå av. Det er da Alexander Nanau, som har regissert denne Oscarnominerte dokumentaren, foretar et drastisk valg ved å forflytte handlingen fra redaksjonslokalene til Sports Gazette til den nye helseministerens kontor. Det burde ikke fungere, men det gjør det, og hovedårsaken er en mann ved navn Vlad Voiculescu. Han er en av teknokratene som har erstattet regjeringen i en overgangsperiode fram mot neste valg, og viser som minister nettopp den åpenhet og ydmykhet som katastrofen krever.
Men han setter seg samtidig opp mot mektige krefter som styrer mye av korrupsjonen i landet. Nanau følger den nye ministerens voksende isolasjon med presise observerende grep, uten å la regien gripe direkte inn i handlingen, og det tegner seg et rystende bilde av en kultur som er gjennomsyret av korrupsjon i alle ledd. (Kan ses på HBO Nordic)
Det er en konflikt mellom filmskaperne og intervjuobjektet i denne filmen som aldri blir helt forløst. Gang på gang konfronteres legenden Pelé med hans lefling med det brutale diktaturet som styrte Brasil gjennom flere tiår. Men han holder spørsmålet på armlengdes avstand. Han gjorde mer nytte som fotballspiller enn politisk spiller, svarer han. Regissørene Ben Nicholas og David Tryhorn har gjort det politiske bakteppet til en viktig del av filmen. Men det er karakteristisk for filmen i sin helhet at vi sjelden kommer virkelig nærme mennesket Pelé.
Samtidig bidro dette bekymringsløse ytre til hans globale appell. Han var karismatisk og imøtekommende, selv om han vernet om privatlivet og sitt politiske ståsted. Da han slo gjennom som 17-åring under VM i Sverige i 1958, var han ingen stor stjerne i hjemlandet. Med VM-seieren ble han Brasils nye globale ikon. Han gjenopprettet ikke bare Brasils status som fotballnasjon, men ble det fremste symbolet på et demokratisk og folkerikt land som krevde større plass internasjonalt.
Men så inntraff altså militærkuppet i 1969. Dermed ble Pelé og fotballen enda viktigere for brasilianerne. For befolkningen ble den en flukt fra en knallhard hverdag, for diktaturet en mulighet til å sole seg i glansen. Vi følger denne turbulente spenningen gjennom de to neste VM-sluttspillene Pelé var med på vinne, i ’62 og ’70. Det blir en introduksjon til den typen fotball brasilianerne skulle bli kjent for. Det vakre spillet, kalte Péle det, og vi får noen gode eksempler på det.
I den biografiske filmen Pelé: The birth of a legend (2016) tok mytene om Pelés liv helt overhånd, det gjør de heldigvis ikke her. Men vi kommer sjelden nært nok på ham. Likevel har filmen så mange medrivende arkivopptak, særlig fra 1960- og 70-tallet, at det i seg selv er fascinerende. Den brasilianske fansen lever og ånder fotball med en lidenskap det knapt finnes maken til. Hvordan Pelé psykologisk overlevde denne byrden som nasjonens frelser, forblir en gåte filmskaperne aldri greier å løse. (Kan ses på Netflix)
Disse omtalene er korte utdrag fra Kjetil Lismoens tekster om filmene som tidligere er publisert i Aftenposten
Et karakterdrap på en kjent regissør, et fysisk drap på en kjent dissident, to Oscarnominerte filmer om nasjonale tragedier, og 76 dager som rystet den kinesiske byen Wuhan – det er noen av innslagene i vår oppsummering av dokumentarfilmer du bør få med deg i påsken.
Denne nye dokumentaren forteller ikke noe nytt om det som skjedde da Washington Post-journalist Jamal Khashoggi ble myrdet av saudiarabisk etteretning i Tyrkia. Men ved å presentere det som en helhetlig fortelling løfter filmskaper Bryan Fogel tragedien opp på et menneskelig plan. Vi blir kjent med Jamal Khashoggi og de menneskene rundt ham som fortsatt utgjør det saudiarabiske dissident-miljøet. Khashoggi var kritikeren som trodde han kunne endre regimet innenfra, han var lenge hjemlandets mest kjente journalist. Men så kom den arabiske våren og han ble overbevist om at mer grunnleggende endringer måtte til.
Vi får noen gode glimt av hvem han var, en vennlig bamse av en kar som hadde noe uskyldig ved sitt vesen, en nesten naiv idealisme. Kanskje var det derfor han våget å oppsøke det saudiarabiske konsulatet i Ankara, for å kunne gifte seg med sin tyrkiske forlovede. Han kom aldri ut igjen i live.
Å hevde at denne historien er som skapt for krimthriller-formatet, er kanskje litt usmakelig, men likevel sant. Det er en fortelling om idealisme og kjærlighet, storpolitikk og spionasje, politietterforskning av en grusom forbrytelse. Den rommer likevel så mye at det ikke ville vært plass i en helaftens spenningsfilm. Dokumentaren er det eneste rette formatet. Bryan Fogel behersker dette storpolitiske formatet til fulle, noe han viste i sin avkledning av russisk dopingpolitikk i Oscarvinneren Ikarus (2017). Den filmen ligger på Netflix, det gjør ikke denne, som ble vist på Arabiske filmdager og nå har norsk kinopremiere. Mest nærliggende forklaring er at strømmetjenesten, som takket nei til filmen, frykter for de økonomiske avtalene den allerede har inngått med det saudiarabiske regimet. (Filmen kan ses denne uken på de norske kinoene som ikke er stengt, samt iTunes).
Vi befinner oss i Wuhan februar 2020, noen måneder inn i pandemien som har stengt ned byen. En sykepleier på et av sykehusene blir vitne til at hennes egen far dør inne på et av værelsene, uten at hun får tatt farvel. Hun bryter sammen, men holdes oppe av kolleger som ber henne være sterk. De trenger henne på sykehuset. Denne dramatikken fra virkeligheten blir kanskje enda sterkere fordi vi vet hvor hardt hun kjemper for å holde følelsene tilbake.
Filmen gir oss et sjelden innsyn i tilværelsen for disse helsearbeiderne og deres pasienter de 76 dagene nedstengningen varte. Det var dramatiske dager da kinesiske myndigheter gikk løs på den monumentale utfordringen med å stenge ned en by med 11 millioner mennesker. De greide å få kontroll på pandemien gjennom drakoniske tiltak som blant annet innebar isolasjon for så mange av byens innbyggere. Det myndighetene ikke fikk kontroll på, er opptakene til denne filmen, som er gjort under deres radar.
Det er likevel lite politisk sprengstoff i filmen. Dokumentaristene Hao Wu og Weixi Chen følger skjebnefellesskapet mellom helsearbeiderne, pasientene og deres pårørende. Vi møter så og si aldri en representant for myndighetene. På den måten er filmen annerledes enn den amerikanske dokumentaren Totally Under Control, som skildrer den systemiske amerikanske kollapsen i arbeidet med å få bukt med pandemien. Her fungerer systemet uhyre effektivt på den kinesiske, totalitære måten. Når vi iblant slipper innenfor den beskyttede kinesiske fasaden, blir virkningen desto større, som med den kvinnelige sykepleieren. Wu og Chen er uhyre effektive i å avdekke uten å kommentere med pålagte stemmer, i en slags direct cinema-tradisjon. Filmskaperne viser en grunnleggende respekt for de utsatte menneskene som er sjelden i vår tids «flue på veggen»-dokumentarer. (Kan ses på iTunes)
Det er egentlig ikke så mye nytt som bringes til torgs i filmen om den langvarige striden mellom Woody Allen og Mia Farrow og beskyldningene om at filmskaperen mishandlet datteren Dylan. Men det er summen av dokumentasjon og detaljer, samt en effektiv og tendensiøs vinkling, som gjør den ekstra virkningsfull – og problematisk. Dessuten har tidsånden utvilsomt vendt seg til Farrow og Dylans fordel. Allens angivelige overgrep, som rettssystemet avviste for tyve år siden, inngår i dag i et voksende metoo-narrativ om allmektige filmmenn som forgriper seg.
Men i motsetning til Weinstein eller Polanski er ikke Allen straffeforfulgt i noen rettssal. Det mener serieskaperne åpenbart at han burde vært. De kommer med noen gode argumenter. Filmens mest oppsiktsvekkende funn er at lokale myndigheter i New York var svært motvillige overfor en rettssak mot Allen. Ingen vet helt hvorfor, men rettsakskyndiges anbefalinger om at man hadde en sak med et mulig seksuelt overgrep, ble ikke tatt hensyn til. Det er her serieskaperne Kirby Dick og Amy Ziering viser hva de kan som grundige dokumentarister.
Resten av filmen er ikke like etterettelig. Det er kun venner og familiemedlemmer på Farrows side som medvirker, mens Allens uttalelser fra media og Farrows egne båndopptak klippes konsekvent inn der han kommer svært dårlig fra det. Det ensidige inntrykket blir ikke noe mindre av at stjernejournalist Ronan Farrow, Allens eneste biologiske barn med Mia, veksler mellom å vitne mot sin far og fungere som «objektiv» mediekommentator og metoo-ekspert. Om framstillingen av Allen er nådeløs, er skildringen av hans hustru/adoptivdatter, Soon-Yi hjerteløs. Hun er like mye et offer i denne tragedien, men framstilles som kalkulert og distansert, uten å kunne ta til motmæle. (Kan ses på HBO Nordic)
I dette portrettet har filmskaperne gjort det «utenkelige» – de har kolorert noen av de opprinnelige svart-hvite konsertopptakene. Jeg må si jeg var skeptisk. Men i møte med Billie Holidays forførende stemme i åpningsminuttene, og den varmen fargene tilførte konsertatmosfæren, lot jeg meg overvelde av «that ole devil called love». For det er noe filmskaperne aldri slipper taket på: den hypnotiserende virkningen stemmen fortsatt har på oss. Den kan minne om en purrende klagesang som smyger seg langsomt rundt oss, før den treffer oss med noen av musikkhistoriens råeste tekster og refreng.
Dette er likevel ingen tradisjonell musikkdokumentar. Ved siden av musikken har regissør James Erskine valgt å la alle de som kjente Holiday og spilte med henne, slippe til med sine stemmer. Vi ser aldri ansiktene deres, men filmskaperne har tilgang til et rikt og spennende nok billedmateriale til at det ikke blir et savn. Disse intervjuene med kjente og ukjente personligheter ble gjort av journalisten Linda Kuehl på 1960-tallet. Det som kommer fram er mer ufiltrert og, for noen, sjokkerende, enn hva vi er vant til fra for eksempel Netflix sine mer generiske artistportretter.
Kuehl nekter å se på Holiday som et offer og får, med sine uredde spørsmål, fram åpenhjertige og fargerike beskrivelser av sangerens personlighet. Det er et komplekst og usentimentalt portrett som tegnes, der alle mytene som er spunnet rundt hennes liv blir konfrontert med tidsvitnenes egen levendegjøring. Så lenge filmen slipper oss tett på Holiday, er det ikke noe annet sted man ønsker å være. Men forsøket på å flette inn en parallell fortelling om Kuehl, den hvite middelklassekvinnen som ville skrive bok om artisten, er ikke like vellykket. Hennes liv blir en utydelig skisse som ikke helt finner sin plass ved siden av denne musikalske giganten. (Kan ses på Viaplay og Google rent, YouTube, Canal Digital)
Straffesystemet har samme formål som slaveriet, sier hovedpersonen Foxy Rich: Det er ment å knekke deg. «Istedenfor pisk, bruker de soning». Det kan virke som en drøy påstand, men tro meg: når du har sette denne filmen, gir det fullstendig mening. Rich og ektemannen ble arrestert da de som unge forsøkte å rane en bank i Louisiana. Ingen ble skadet, men dommen var hard: ektemannen Robert ble dømt til 60 års fengsel, uten mulighet til prøveløslatelse. Foxy fikk selv tre år, og måtte i årene som fulgte ta seg av deres seks barn på egen hånd.
Denne dokumentaren, som er nominert til en Oscar, handler ikke om forbrytelsen, for den kan det ikke være tvil om. Det er straffen og soningen i utvidet forstand filmskaper Garrett Bradley er mest interessert i. Ved å mikse Foxys egne hjemmevideo-opptak med eget nærgående kamera, får vi følge den utsatte familien gjennom nesten 20 år. Vi ser hvordan fraværet av faren påvirker de seks sønnene, og ikke minst Foxy selv.
Dette er likevel ikke et nedslående portrett av en hardt rammet familie. Snarere tvertimot: Foxy Rich framstår som en karismatisk fighter som tidlig sverget på å aldri gi opp. Filmen er skutt i svart-hvitt, men hennes utstråling er så sterk at fargene skinner igjennom likevel. Foxy er en kraftfull formidler av egne opplevelser, en fortellerstemme av rang. Filmen etterlater ikke nødvendigvis et inntrykk av at alt er mulig bare man kjemper hardt nok. Nei, min første tanke var at om det krever en urkraft som Foxy for å overvinne systemet, må det være ganske håpløst for de hundretusener i amerikanske fengsler som er dømt like uforsonlig. På den måten framstår Time som en viktig motvekt til bølgen av true crime-serier som utelukkende konsentrerer seg om forbrytelsen for å revurdere gamle saker. Her er det de sosialpolitiske og menneskelige konsekvensene som belyses – men uten dokumentarens tradisjonelle forsøk på objektivitet. Personligheten til Foxy Rich løfter denne filmen, hennes ukuelige spiritualitet gjør henne så annerledes enn de ofrene vi kjenner fra liknende dokumentarer. (Filmen kan ses på Amazon Prime)
I 2015 brøt det ut en brann på nattklubben Colectiv i Bucuresti og 27 mennesker døde. Det viste seg at lokalet manglet nødutganger fordi de fleste eiere av slike lokaler hadde valgt å bestikke myndighetene for å slippe utgiftene. Men dette var bare begynnelsen på en nasjonal tragedie som skulle ryste Romania det neste året: 37 av de som overlevde, med både små og store brannskader, døde de neste dagene på rumenske sykehus. Sykehusene manglet nødvendig ekspertise og legemidler til å behandle de skadde, og anvendte desinfeksjonsmidler som var utvannet. «Alle visste» at medisinene sykehusene kjøpte inn var ineffektive, det inngikk i en kjede av korrupsjon som var forbundet med den lokale legemiddelindustrien.
Som ikke det var nok, viste det seg at ingen av EU-landets etablerte medier tok seg bryet med å grave i myndighetenes offisielle forklaring som ga inntrykk av at dette var en ulykke, og at pasientene på rumenske sykehus var trygge. Det var isteden en liten sportsavis, Sports Gazette, som fikk ferten av råttenskapen og kom i kontakt med vitner. Gradvis begynte mainstream-media å vie saken plass, og saken ble en nasjonal skandale som tvang regjeringen til å gå av. Det er da Alexander Nanau, som har regissert denne Oscarnominerte dokumentaren, foretar et drastisk valg ved å forflytte handlingen fra redaksjonslokalene til Sports Gazette til den nye helseministerens kontor. Det burde ikke fungere, men det gjør det, og hovedårsaken er en mann ved navn Vlad Voiculescu. Han er en av teknokratene som har erstattet regjeringen i en overgangsperiode fram mot neste valg, og viser som minister nettopp den åpenhet og ydmykhet som katastrofen krever.
Men han setter seg samtidig opp mot mektige krefter som styrer mye av korrupsjonen i landet. Nanau følger den nye ministerens voksende isolasjon med presise observerende grep, uten å la regien gripe direkte inn i handlingen, og det tegner seg et rystende bilde av en kultur som er gjennomsyret av korrupsjon i alle ledd. (Kan ses på HBO Nordic)
Det er en konflikt mellom filmskaperne og intervjuobjektet i denne filmen som aldri blir helt forløst. Gang på gang konfronteres legenden Pelé med hans lefling med det brutale diktaturet som styrte Brasil gjennom flere tiår. Men han holder spørsmålet på armlengdes avstand. Han gjorde mer nytte som fotballspiller enn politisk spiller, svarer han. Regissørene Ben Nicholas og David Tryhorn har gjort det politiske bakteppet til en viktig del av filmen. Men det er karakteristisk for filmen i sin helhet at vi sjelden kommer virkelig nærme mennesket Pelé.
Samtidig bidro dette bekymringsløse ytre til hans globale appell. Han var karismatisk og imøtekommende, selv om han vernet om privatlivet og sitt politiske ståsted. Da han slo gjennom som 17-åring under VM i Sverige i 1958, var han ingen stor stjerne i hjemlandet. Med VM-seieren ble han Brasils nye globale ikon. Han gjenopprettet ikke bare Brasils status som fotballnasjon, men ble det fremste symbolet på et demokratisk og folkerikt land som krevde større plass internasjonalt.
Men så inntraff altså militærkuppet i 1969. Dermed ble Pelé og fotballen enda viktigere for brasilianerne. For befolkningen ble den en flukt fra en knallhard hverdag, for diktaturet en mulighet til å sole seg i glansen. Vi følger denne turbulente spenningen gjennom de to neste VM-sluttspillene Pelé var med på vinne, i ’62 og ’70. Det blir en introduksjon til den typen fotball brasilianerne skulle bli kjent for. Det vakre spillet, kalte Péle det, og vi får noen gode eksempler på det.
I den biografiske filmen Pelé: The birth of a legend (2016) tok mytene om Pelés liv helt overhånd, det gjør de heldigvis ikke her. Men vi kommer sjelden nært nok på ham. Likevel har filmen så mange medrivende arkivopptak, særlig fra 1960- og 70-tallet, at det i seg selv er fascinerende. Den brasilianske fansen lever og ånder fotball med en lidenskap det knapt finnes maken til. Hvordan Pelé psykologisk overlevde denne byrden som nasjonens frelser, forblir en gåte filmskaperne aldri greier å løse. (Kan ses på Netflix)
Disse omtalene er korte utdrag fra Kjetil Lismoens tekster om filmene som tidligere er publisert i Aftenposten
