Dokumentarkonventets mest celebre gjest, Alex Gibney, står bak to av årets mest eksplosive amerikanske dokumentarfilmer og serier. Det er ikke for sent for norske tv-kanaler å kjenne sin besøkelsestid, mener Rushprints redaktør. «Totally under Control» og «Agents of Chaos» vil bli stående som viktige, ja, kanskje enestående vitnesbyrd.
Dagens USA må framstå som en hver dokumentarists våte drøm. Med en akutt betent politisk og kulturell splittelse i befolkningen, en korrupt president som heller bensin på bålene og salt i sårene, og demokratiske institusjoner som for alvor knaker i sammenføyningene, er scenen satt og dramatikken spisset maksimalt. Spørsmålet er hvor man skal begynne. Det ene leder fort til det andre, og med pandemien har man fått en ekstraordinær humanitær katastrofe som har forsterket alle disse tendensene.
Om man skal finne én amerikansk filmskaper som har fungert som en kronikør inn til denne konfliktfylte og kaotiske perioden, må det være Alex Gibney. I dag er han gjest på Dokumentarkonventet, der han skal snakke om hans aller nyeste film, Totally Under Control. Vi benytter her anledningen til å se nærmere på denne brutale avkledningen av den amerikanske krisehåndteringen, og hans forsøk i Agents of Chaos på å ta temperaturen på den feberhete polariseringen og forvirringen som ledet Trump til Det hvite hus i 2016.
I første episoden av TV2-serien Norge i krise gir Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet uttrykk for hvor krevende det ville blitt om pandemien hadde kommet på toppen av andre samfunnskriser. En krise kommer ofte ikke alene. Det kunne godt vært introduksjonen til Totally Under Control (Hulu), den amerikanske dokumentaren om hvordan man på politiske nivå håndterte krisen i USA. For mens den norske serien gjenspeiler en høy grad av tillit mellom serieskaperne, det sivile samfunnet og myndighetene, er den amerikanske filmen preget av at noe har gått forferdelig galt med denne felles samfunnskontrakten.
Ingen representanter fra offisiell politisk ledelse har villet medvirke i den amerikanske filmen. Isteden er det ledere innen helsevesen og tilhørende infrastruktur som forteller. Noen av dem er anonymisert, mens andre, som Rick Bright, har tatt belastningen ved å varsle og står i dag uten jobb.
Regissør og medprodusent Alex Gibney legger ikke skjul på sine motiver. Sammen med Suzanne Hillinger og Ophelia Hautyunyan gjorde han filmen gratis tilgjengelig for alle amerikanere i ukene foran årets presidentvalg, for å påvirke, som han selv sier det. Dette er likevel ikke et propagandistisk innlegg i valgkampen, slik for eksempel Michael Moores Fahrenheit 9/11 var det i forkant av valget i 2004. Det framstår mer som et stykke sorgarbeid på vegne av et amerikansk sosialt system som råtner på rot. Den totale mangelen på politisk lederskap som kommer fram her, og den systemiske kollapsen det resulterer i, mangler sidestykke i moderne amerikansk historie. Ja, selv famlingen til George Bush Jr etter orkanen Katrinas herjinger blekner i forhold. Tittelen, Totally Under Control, er hentet fra en av presidentens mange uttalelser som står i grell kontrast til de faktiske forhold. Filmskaperne følger en veldig enkel oppskrift: De ser på hva som skjedde på bakken, idet pandemien spredde seg fra inngangen til 2020, og hva den politiske ledelsen foretok seg. Det er som å se en katastrofefilm utspille seg i langsomt tempo. I løpet av drøye to timer blir et av verdens mest avanserte samfunn redusert til et dysfunksjonelt utviklingsland.
For å sette dette amerikanske fallet i riktig perspektiv, holder filmskapere tidlig opp en relevant og moderne referanse, noe USA kan måle seg med. Sør-Korea ble ifølge offisielle tall innhentet av viruset samme dag som sin nære allierte, men øynasjonens respons kunne ikke vært mer annerledes. I dag sitter Sør-Korea igjen med noen hundretalls døde, av en befolkning på drøyt 50 millioner, mens antall amerikanske dødsfall har rundet en kvart million og fortsetter å stige med uforminsket kraft. Filmskaperne anvender verken patos eller billig retorikk å vise hvorfor dette skjer. Det er ikke nødvendig, for vitnesbyrdene er overveldende og tilgjengelige for de som vil se. Problemet var at Trump-administrasjonen helt fra starten ikke ville se. Viruset passet ikke inn i administrasjonens fortelling om en økonomi i medgang, og det skulle ikke få ødelegge for presidentens mulighet til gjenvalg. Det var ikke det at man fra Det hvite hus ikke visste bedre: man ville simpelthen ikke anerkjenne problemet. Som serien viser, ofte på hjerteskjærende måter, førte denne fornektelsen til enorme belastninger for de hundretusener av helsearbeidere og deres ledere, og i siste instans, for millioner av syke. Noen ganger, når filmen avdekker nesten bisarre utslag av den totale svikten og inkompetansen, får man lyst til å le. Men så slår alvoret inn. Slike kafkaeske absurditeter innerst i maktens korridorer og helsekøene får aldri overskygge de menneskelige omkostningene.
Totally under control beskriver en katastrofe som utspiller seg her og nå. Agents of Chaos (HBO) er et tilbakeblikk på det forrige amerikanske presidentvalget og de uklare omstendighetene som førte Trump til Det hvite hus. «Jeg har ikke tenkt å gjenskape hele det amerikanske valgdramaet fra 2016», sier Gibney i starten av denne fire timers dokumentarserien. Men så er det hva han på mange måter gjør likevel. Det er ikke til å unngå når et av valgets mest omstridte og sensasjonelle spørsmål tas opp til grundig vurdering: I hvilken grad blandet russiske myndigheter seg inn i valget på ulovlig vis og hvor nære bånd var det mellom Trump-kampanjen og russerne?
For de som forventer klare svar, er dette en fin anledning til å bli bedre kjent med hvordan teknologisk avansert krigføring og etteretning i dag praktiseres. Det russerne først og fremst bidro med var å legge enda bedre til rette for at sprekkene i det amerikanske demokratiet kunne bli synligere, mener Gibney. Russernes modus operandi er å skape kaos, og her får vi en grundig innføring i hvordan. Men om de faktisk bidro til å endre utfallet av det amerikanske valget, kommer vi aldri til å få noe klart svar på.
Den første episoden omhandler de russiske troll-farmene som var tilknyttet to ulike russiske etteretningsorganisasjoner. Den andre ser nærmere på Trump-kampanjens relasjon til russiske aktører og Trumps forsøk på å få bygget et Trump Tower i Moskva i forkant av valget. Mye av det som kommer fram er allerede dekket av amerikanske medier, og det er intet sensasjonelt som kommer fram. Det som skjedde var ille nok, fastslår Gibney. Det er isteden filmskapernes tvisynte blikk og mangel på skråsikkerhet som preger serien. Gibney forsøker like mye å ta temperaturen på nasjonen under de feberhete månedene under og etter valget i 2016, som å fortelle om den russiske innblandingen. Han bruker ikke mye tid på å punktere konspirasjonsteorier, det er rett og slett for mange av dem. Men han viser hvordan de kan oppstå når målbevisste aktører begynner å røre i en kokende gryte.
For det er et samfunn i konflikt med seg selv som her skildres. Gibney mener at jakten på Den store russiske konspirasjonen ble en avsporing. Jo, russerne forsøkte utvilsomt å destabilisere valget og støtte opp under Trump, men besettelsen rundt hva denne ytre fienden bidro med vokste seg over alle støvelskaft. Isteden for å jage spørsmål det ikke finnes klare svar på, burde amerikanerne tatt en nærmere kikk på seg selv i speilet. Er vi så veldig annerledes enn russerne, spør Gibney. Er det amerikanske demokratiet så robust som enkelte skal ha det til? Ved hjelp av Timothy Snyder får vi en innføring i hvordan sårbare demokratier kan bli lett bytte for både utenlandske aktører og egne vrangforestillinger. Det er en leksjon som burde vært obligatorisk i det norske skoleverket. Særlig måten russisk etteretning utnyttet den ukrainske demokratikampen som et testområde for hva de senere foretok seg i USA, er en studie i hvordan man kan destabilisere en nasjon.
Ellers er de samlet her – all the usual suspects. På ene siden skurkene som ble dømt: Manafort, Cohen, Gates og Flynn. På andre siden FBI, CIA og teamet rundt Robert Mueller som etterforsket den russiske innblandingen. Mueller presenterte sine funn som en telefonkatalog, mener Gibney, det fantes ingen story. Den får vi imidlertid her, og det er hva som gjør denne serien annerledes enn det mediesirkuset som vanligvis omgir Trump. Det blir kanskje for mye av en story når Gibney anvender filmklisjeer for å forklare forskjellen på Russlands og Trump-kampanjens mentalitet: russerne opererte som de var i en Le Carré-film, mens amerikanerne spilte i en amerikanske mafiafilm fra New York. Men vi forstår hva som menes. Når det kommer til stykket, var det ikke ideologi som drev de sentrale aktørene i dette dramaet, inkludert Trump. Det var «god» gammeldags grådighet.
Vesentlige deler av denne omtalen av Totally Under Control og Agents of Chaos er tidligere publisert i Aftenposten 29.11 og 22.09.
Dokumentarkonventets mest celebre gjest, Alex Gibney, står bak to av årets mest eksplosive amerikanske dokumentarfilmer og serier. Det er ikke for sent for norske tv-kanaler å kjenne sin besøkelsestid, mener Rushprints redaktør. «Totally under Control» og «Agents of Chaos» vil bli stående som viktige, ja, kanskje enestående vitnesbyrd.
Dagens USA må framstå som en hver dokumentarists våte drøm. Med en akutt betent politisk og kulturell splittelse i befolkningen, en korrupt president som heller bensin på bålene og salt i sårene, og demokratiske institusjoner som for alvor knaker i sammenføyningene, er scenen satt og dramatikken spisset maksimalt. Spørsmålet er hvor man skal begynne. Det ene leder fort til det andre, og med pandemien har man fått en ekstraordinær humanitær katastrofe som har forsterket alle disse tendensene.
Om man skal finne én amerikansk filmskaper som har fungert som en kronikør inn til denne konfliktfylte og kaotiske perioden, må det være Alex Gibney. I dag er han gjest på Dokumentarkonventet, der han skal snakke om hans aller nyeste film, Totally Under Control. Vi benytter her anledningen til å se nærmere på denne brutale avkledningen av den amerikanske krisehåndteringen, og hans forsøk i Agents of Chaos på å ta temperaturen på den feberhete polariseringen og forvirringen som ledet Trump til Det hvite hus i 2016.
I første episoden av TV2-serien Norge i krise gir Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet uttrykk for hvor krevende det ville blitt om pandemien hadde kommet på toppen av andre samfunnskriser. En krise kommer ofte ikke alene. Det kunne godt vært introduksjonen til Totally Under Control (Hulu), den amerikanske dokumentaren om hvordan man på politiske nivå håndterte krisen i USA. For mens den norske serien gjenspeiler en høy grad av tillit mellom serieskaperne, det sivile samfunnet og myndighetene, er den amerikanske filmen preget av at noe har gått forferdelig galt med denne felles samfunnskontrakten.
Ingen representanter fra offisiell politisk ledelse har villet medvirke i den amerikanske filmen. Isteden er det ledere innen helsevesen og tilhørende infrastruktur som forteller. Noen av dem er anonymisert, mens andre, som Rick Bright, har tatt belastningen ved å varsle og står i dag uten jobb.
Regissør og medprodusent Alex Gibney legger ikke skjul på sine motiver. Sammen med Suzanne Hillinger og Ophelia Hautyunyan gjorde han filmen gratis tilgjengelig for alle amerikanere i ukene foran årets presidentvalg, for å påvirke, som han selv sier det. Dette er likevel ikke et propagandistisk innlegg i valgkampen, slik for eksempel Michael Moores Fahrenheit 9/11 var det i forkant av valget i 2004. Det framstår mer som et stykke sorgarbeid på vegne av et amerikansk sosialt system som råtner på rot. Den totale mangelen på politisk lederskap som kommer fram her, og den systemiske kollapsen det resulterer i, mangler sidestykke i moderne amerikansk historie. Ja, selv famlingen til George Bush Jr etter orkanen Katrinas herjinger blekner i forhold. Tittelen, Totally Under Control, er hentet fra en av presidentens mange uttalelser som står i grell kontrast til de faktiske forhold. Filmskaperne følger en veldig enkel oppskrift: De ser på hva som skjedde på bakken, idet pandemien spredde seg fra inngangen til 2020, og hva den politiske ledelsen foretok seg. Det er som å se en katastrofefilm utspille seg i langsomt tempo. I løpet av drøye to timer blir et av verdens mest avanserte samfunn redusert til et dysfunksjonelt utviklingsland.
For å sette dette amerikanske fallet i riktig perspektiv, holder filmskapere tidlig opp en relevant og moderne referanse, noe USA kan måle seg med. Sør-Korea ble ifølge offisielle tall innhentet av viruset samme dag som sin nære allierte, men øynasjonens respons kunne ikke vært mer annerledes. I dag sitter Sør-Korea igjen med noen hundretalls døde, av en befolkning på drøyt 50 millioner, mens antall amerikanske dødsfall har rundet en kvart million og fortsetter å stige med uforminsket kraft. Filmskaperne anvender verken patos eller billig retorikk å vise hvorfor dette skjer. Det er ikke nødvendig, for vitnesbyrdene er overveldende og tilgjengelige for de som vil se. Problemet var at Trump-administrasjonen helt fra starten ikke ville se. Viruset passet ikke inn i administrasjonens fortelling om en økonomi i medgang, og det skulle ikke få ødelegge for presidentens mulighet til gjenvalg. Det var ikke det at man fra Det hvite hus ikke visste bedre: man ville simpelthen ikke anerkjenne problemet. Som serien viser, ofte på hjerteskjærende måter, førte denne fornektelsen til enorme belastninger for de hundretusener av helsearbeidere og deres ledere, og i siste instans, for millioner av syke. Noen ganger, når filmen avdekker nesten bisarre utslag av den totale svikten og inkompetansen, får man lyst til å le. Men så slår alvoret inn. Slike kafkaeske absurditeter innerst i maktens korridorer og helsekøene får aldri overskygge de menneskelige omkostningene.
Totally under control beskriver en katastrofe som utspiller seg her og nå. Agents of Chaos (HBO) er et tilbakeblikk på det forrige amerikanske presidentvalget og de uklare omstendighetene som førte Trump til Det hvite hus. «Jeg har ikke tenkt å gjenskape hele det amerikanske valgdramaet fra 2016», sier Gibney i starten av denne fire timers dokumentarserien. Men så er det hva han på mange måter gjør likevel. Det er ikke til å unngå når et av valgets mest omstridte og sensasjonelle spørsmål tas opp til grundig vurdering: I hvilken grad blandet russiske myndigheter seg inn i valget på ulovlig vis og hvor nære bånd var det mellom Trump-kampanjen og russerne?
For de som forventer klare svar, er dette en fin anledning til å bli bedre kjent med hvordan teknologisk avansert krigføring og etteretning i dag praktiseres. Det russerne først og fremst bidro med var å legge enda bedre til rette for at sprekkene i det amerikanske demokratiet kunne bli synligere, mener Gibney. Russernes modus operandi er å skape kaos, og her får vi en grundig innføring i hvordan. Men om de faktisk bidro til å endre utfallet av det amerikanske valget, kommer vi aldri til å få noe klart svar på.
Den første episoden omhandler de russiske troll-farmene som var tilknyttet to ulike russiske etteretningsorganisasjoner. Den andre ser nærmere på Trump-kampanjens relasjon til russiske aktører og Trumps forsøk på å få bygget et Trump Tower i Moskva i forkant av valget. Mye av det som kommer fram er allerede dekket av amerikanske medier, og det er intet sensasjonelt som kommer fram. Det som skjedde var ille nok, fastslår Gibney. Det er isteden filmskapernes tvisynte blikk og mangel på skråsikkerhet som preger serien. Gibney forsøker like mye å ta temperaturen på nasjonen under de feberhete månedene under og etter valget i 2016, som å fortelle om den russiske innblandingen. Han bruker ikke mye tid på å punktere konspirasjonsteorier, det er rett og slett for mange av dem. Men han viser hvordan de kan oppstå når målbevisste aktører begynner å røre i en kokende gryte.
For det er et samfunn i konflikt med seg selv som her skildres. Gibney mener at jakten på Den store russiske konspirasjonen ble en avsporing. Jo, russerne forsøkte utvilsomt å destabilisere valget og støtte opp under Trump, men besettelsen rundt hva denne ytre fienden bidro med vokste seg over alle støvelskaft. Isteden for å jage spørsmål det ikke finnes klare svar på, burde amerikanerne tatt en nærmere kikk på seg selv i speilet. Er vi så veldig annerledes enn russerne, spør Gibney. Er det amerikanske demokratiet så robust som enkelte skal ha det til? Ved hjelp av Timothy Snyder får vi en innføring i hvordan sårbare demokratier kan bli lett bytte for både utenlandske aktører og egne vrangforestillinger. Det er en leksjon som burde vært obligatorisk i det norske skoleverket. Særlig måten russisk etteretning utnyttet den ukrainske demokratikampen som et testområde for hva de senere foretok seg i USA, er en studie i hvordan man kan destabilisere en nasjon.
Ellers er de samlet her – all the usual suspects. På ene siden skurkene som ble dømt: Manafort, Cohen, Gates og Flynn. På andre siden FBI, CIA og teamet rundt Robert Mueller som etterforsket den russiske innblandingen. Mueller presenterte sine funn som en telefonkatalog, mener Gibney, det fantes ingen story. Den får vi imidlertid her, og det er hva som gjør denne serien annerledes enn det mediesirkuset som vanligvis omgir Trump. Det blir kanskje for mye av en story når Gibney anvender filmklisjeer for å forklare forskjellen på Russlands og Trump-kampanjens mentalitet: russerne opererte som de var i en Le Carré-film, mens amerikanerne spilte i en amerikanske mafiafilm fra New York. Men vi forstår hva som menes. Når det kommer til stykket, var det ikke ideologi som drev de sentrale aktørene i dette dramaet, inkludert Trump. Det var «god» gammeldags grådighet.
Vesentlige deler av denne omtalen av Totally Under Control og Agents of Chaos er tidligere publisert i Aftenposten 29.11 og 22.09.
